Uncategorized

Det uventede svaret Katja kunne ikke fordra Ståle. I alle de sju årene hun hadde vært gift med hans beste venn, Marius. Hun irriterte seg over Ståles høylytte latter, den teite lærjakken hans, og vanen med å dundre Marius på skulderen og rope: «Kompis, la meg tippe, kona er på krigsstien igjen!», noe som fikk Katja til å se rødt. Marius bare lo det bort: «Han er rar, men har et hjerte av gull.» Da ble Katja sur på Marius: Hjerte av gull eller ei, han trengte ikke ødelegge kvelden hennes. Da Marius døde – skled og falt – sto Ståle der på gravlunden, i sin smått pinlige skinnjakke, litt i bakgrunnen – stille og klønete. Han så utover hodene på folk, som om han så noe de andre ikke så. Katja tenkte: «Endelig. Nå holder han seg unna. Takk og lov.» Men det gjorde han ikke. En uke etter sto han utenfor den tause og enkle leiligheten hennes. – Katja, sa han sjenert, – skal jeg skrelle litt poteter eller noe? Hva trenger du? – Ikke nødvendig, svarte hun gjennom den halvåpne døra, med tom, jevn stemme. – Jo, det må til, sa han sta, og smøg seg inn i gangen som et trekk. Slik startet det. Ståle fikset det som gikk i stykker. Katja tenkte iblant at tingene sikkert knelte med vilje, bare for å gi ham en grunn til å komme innom. Han handlet mat som om det var krisetider, tunge poser fra tilbudsukene på Kiwi. Han tok med sønnen hennes, Tim, i parken, og hver gang kom Tim hjem rødmusset og pratsom – smertefullt for Katja, for sammen med Marius var Tim alltid stille og alvorlig. Sorgen ble Katjas faste følgesvenn. Skarp når hun fant en gammel sokk etter Marius. Tyngende, murrende når hun brygget te for to om kvelden. Og underlig, stikkende når hun så Ståle, klønete, dekke på bordet med tallerkener på feil plass. Han var et levende minne om Marius, et skjevt speilbilde. Det gjorde vondt når han var der, men hun oppdaget at hun var redd for at han skulle forsvinne – for da ville det bare bli tomt igjen. Venner mintes henne på: «Katja, han har alltid vært forelsket i deg! Grip sjansen!» Moren hennes sa: «En god mann, ikke la ham gå fra deg.» Men Katja ble bare sint. Hun følte at Ståle stjal sorgen hennes, byttet den ut med sin påtrengende omtanke. En dag, da han kom slepende med nok en potetsekk fra tilbud, sprakk det for henne: – Ståle, det holder! Vi klarer oss. Jeg skjønner at du gjør alt dette … at du prøver å ta vare på meg … Men jeg er ikke klar. Og blir det ikke. Du er Marius’ venn. Forbli det, ok? Hun ventet på sårede ord eller bortforklaringer. Men Ståle bare rødmet som en skyldig gutt og så ned: – Skjønner. Unnskyld. Så gikk han. Og fraværet hans føltes enda mer påtrengende enn tilstedeværelsen. Tim spurte: «Hvor er onkel Ståle? Hvorfor kommer han ikke lenger?» Katja holdt rundt sønnen og tenkte: «Fordi jeg er dum. Jaget bort den eneste som kom for å gi, ikke for å få.» Ståle kom tilbake to uker senere. Banket på sent en kveld. Det luktet høstregn og … vodka av ham. Øynene matte, men bestemte: – Kan jeg komme inn? Bare for et øyeblikk. Hun slapp ham inn. Ståle satte seg på krakken i gangen, ytterjakken dryppende. – Jeg burde ikke, sa han med skjelvende stemme, – men jeg klarer ikke holde dette inne lenger. Du har rett. Jeg har vært en dust. Men jeg … jeg ga ham et løfte. Katja stivnet opp mot veggen. – Hva for et løfte? spurte hun lavt. Ståle løftet blikket, og sorgen i øynene var fysisk smertefull for henne. – Han visste det, Katja. Ikke sikkert, men … mistenkte. Han hadde en «bombe i hodet», skjønner du? Aneurisme. Legene sa den kunne sprekke når som helst. Ett, kanskje to år igjen. Marius sa det ikke til deg, ville ikke skremme deg. Men til meg … til meg fortalte han det. En måned før han døde. Katyas verden, som hadde hanglet på halv åtte, falt helt i grus. Hun sank ned langs veggen til gulvet i gangen. Hjertet hamret i halsen. – Hva … hva sa han? hvisket hun. – Han sa: «Ståle, du er den eneste jeg stoler på, fullt og helt. Hvis noe skjer … ta vare på mine. Tim er liten, Katja … hun er sterk utenpå, men inni … hun kan gå i stykker. Ikke la det skje, Ståle!» Og jeg sa: «Kom igjen, Marius, du blir hundre år, du!» Men han … – Ståles stemme knakk – han så på meg, med det rolige blikket sitt, og sa: «Prøv å få Katja til å forelske seg i deg. Hun skal ikke være alene. Og du … du har alltid behandlet henne bra. Det er … det er riktig sånn …» Han ble stille. – Var det alt? spurte Katja knapt hørbart. – Han sa også, – fortsatte Ståle, og tørket seg i ansiktet, – at du kom til å hate meg først. Fordi jeg ville minne deg om ham. Men jeg måtte holde ut. Gi deg tid … Så får vi se hva som skjer. Han reiste seg tungt. – Det var det. Jeg prøvde … så godt jeg kunne. Håpet kanskje … Men du … du så på meg, og da skjønte jeg. Det blir aldri oss. Jeg er og blir bare «Ståle, venn av mannen min». Så jeg sviktet Marius. Holdt ikke løftet. Unnskyld. Han grep etter dørhåndtaket. Akkurat da tok Katja inn over seg den brutale, uutholdelige sannheten. Hun mottok Marius’ fryktinngytende kjærlighet, som hadde tenkt på dem til siste slutt. Hun tok imot Ståles klønete, sta og hellige omsorg – korset han hadde båret i to år uten så mye som et snev av takk. – Ståle, sa hun stille. Han snudde seg. Ingen håp i blikket, bare tretthet. – Du fikk fikset kranen som Marius aldri rakk å fikse på to år. – Ja. – Du kjørte Tim på hytta den dagen jeg satt og gråt på badet av utmattelse. – Det stemmer … – Du husket mammas bursdag, da jeg selv hadde glemt det. Han nikket tyst. – Og alt dette, bare fordi han ba deg? Ståle sukket: – I starten var det sånn. Men etter hvert … ble det bare noe jeg måtte gjøre. Fordi jeg ikke klarte å la være. Katja reiste seg og gikk bort til ham. Så på den velkjente og rare jakka. På et trette ansikt som ikke var ungt lenger. Og for første gang på to år så hun ikke lenger et ekko av Marius. Hun så Ståle. Mannen som var vennen til hennes mann, men nå bar ansvaret for å elske hans familie. – Bli, sa hun lavt, men sikkert, – ta deg en kopp te. Du er jo gjennomfrossen … Han så på henne, som om han ikke trodde det han hørte. – Som venn, la Katja til, og for første gang lå det ikke is i stemmen hennes, men noe lunt og levende. – Som Marius’ beste venn. Så lenge … så lenge du gidder. Ståle gliste. Det gamle fliret, det som tidligere fikk henne til å rynke på nesa. – Te, altså? Har du ikke en øl da, kanskje? Katja lo. For første gang på lenge. Og hun skjønte, eller snarere følte: Hun kom aldri mer til å dytte vekk en hånd som, selv om den skalv av utmattelse, prøvde å hjelpe henne. Selv om den hånden var pakket inn i en klumsete lærhanske.

Uventet svar Ingvild kunne ikke fordra Stian. Ikke ett sekund av de sju årene hun hadde vært gift med

Uncategorized

01.1k.

Mannen min sammenlignet meg stadig med moren sin, så jeg foreslo at han kunne pakke sakene sine og flytte tilbake til henne

Mannen min sammenlignet meg alltid med moren sin, og jeg foreslo at han kunne pakke sakene sine og flytte

Uncategorized

070

Min kompis, 42 år gammel, har funnet seg en kone. Han sier hun er flink til å holde huset rent og en fantastisk kokk – og alt annet bryr han seg ikke om.

Min gode venn, 42 år gammel, har funnet seg en kone. Han sier at hun er en glimrende husmor og virkelig

Uncategorized

010

stakkars sau – En livsnær fortelling om Dasha, svigerfamilie, småbybryllup, økonomiske utfordringer, svigermors intrigespill og en klok, sterk mor fra bygda

stakkars sau Hei, mamma og pappa! ropte Ingrid da hun plutselig raste inn døra en lørdag formiddag.

Uncategorized

Hvorfor måtte hun få et liv preget av slik skjebne For hvert år som gikk og hun ble eldre, skjønte Lyuba at hun aldri ville leve slik som moren sin, Varvara. Varvara var ei fortsatt ung kvinne, men så sliten og eldre ut enn hun var, mye takket være mannen hennes, den evig fulle Semjon. Lyuba var sytten år, og etter videregående søkte hun seg ikke noe sted – hun var redd for å etterlate moren alene. Hun hadde kanskje for lengst stukket av hjemmefra, men hun syntes synd på moren. Faren kunne i sinne gjøre hva som helst. Hvis hun stakk, hvem skulle hjelpe moren, legge noe kaldt på blåmerkene, gi et glass vann. I dag kom faren igjen hjem drita og plasserte seg ved kjøkkenbordet. Varvara satte stille en tallerken suppe foran ham, men så straks at den fløy gjennom lufta og knuste på gulvet, nesten i henne. – Din suppe er jeg lei av, sa mannen og stirret vilt på kona. Lyuba hoppet opp for å hjelpe moren å plukke opp skårene, mens faren reiste seg brysomt, og dyttet kona bort med kneet. Til datteren utbrøt han hardt: – I morgen tidlig drar vi og fisker, får vi fisk så denne kjerringa får laget seg litt fiskesuppe. Lyuba håpet at faren skulle glemme planen sin, men våknet av at han stod bøyd over henne og dyttet i henne. – Opp, ellers går vi glipp av bettet, tidlig på morgenen napper fisken best! Datteren kledde seg fort, men i døra sto nå Varvara med bøtta med melk, akkurat hentet fra kua. – Har du sett ut, har du sett på himmelen, spurte hun ektemannen. – Snart braker tordenværet løs, du kan da ikke dra på elva nå! Varvara satte melkebøtta forsiktig fra seg og stilte seg i veien for Lyuba. – Jeg slipper deg ikke ut, du drukner jenta vår. Men Semjon skjøv kona hardt, hun falt og veltet melkebøtta. Med et grådig glis tok mannen hardt tak i datteren og dyttet henne ut døra. Lyuba så den mørke uværsskyen nærme seg fra baksiden av huset, og da de satte seg i båten, blåste det voldsomt opp. Hun ble redd, men faren rodde tross striere bølger ut til midten og nærmere andre bredden, der var det dypere, der beit fisken. Den andre siden var ikke langt unna, da vinden tok til for alvor og regnet pisket mot dem. Lyuba stivnet av skrekk og grep hardt om ripene på båten. – Ha! Min far sa bestandig det napper best i uvær! – ropte faren, da de nærmet seg land. Plutselig reiste faren seg i båten med fiskestanga, men en kraftig vindkast slo over båten, han mistet balansen og falt i vannet. Lyuba så bølge etter bølge skylle over ham, han kjempet hjelpeløst. Hun ville rekke ham ei åre, men flakset ut i vannet selv – båten veltet, noe slo henne hardt i hodet, og alt ble mørkt. Da Lyuba våknet, lå hun på en seng i et lite rom som luktet fukt. En skjeggete mann kom inn. Det var tungt å puste, hun orket nesten ikke å røre seg. – Å ja, du våknet, bra, sa han og begynte å fyre i ovnen. Men Lyuba duppet av igjen, drømte om en ung kvinne, visste det var moren hennes. Neste gang hun våknet, satt den skjeggete mannen ved henne og ga henne noe beskt med ei skje – urtete, forsto hun. – Drikk, du vil få det bedre og du må spise også, sa han. Etter lang tid orket Lyuba å reise seg, beina skalv, hun gikk bort til vinduet, det var dyp høst. Hun hadde på seg en diger pysj, skjøtet bort til speilet, der flettet håret hennes var bustete. Hun var i et trehus, kjente at hun var sulten, gikk ut i stua. – Ja, du er våken, kom og sett deg, ta litt brød, sa mannen mens han rørte i gryta. Lukten av mat fylte rommet. Lyuba, sjenert og forvirret, satte seg, og han satte foran henne en tallerken suppe. Han spiste selv. – Hvordan kom jeg hit? – Spis først, så snakker vi… Hun turte ikke trosse ham, spiste opp suppa. – Husker du virkelig ingenting? spurte han. – Nei, svarte hun og ristet på hodet. – Ja, slik lever man med et menneske, steller for henne, og så husker hun ingenting. Kanskje du har mistet hukommelsen av sykdommen. Du holdt på å drukne i elva, jeg dro deg opp. Lyuba husket virkelig ingenting, visste ikke hva hun skulle si. – Husker du i det minste navnet ditt? – Hun ristet på hodet igjen. – Nei, se der, men vettu hva; du er min kone, Valentina – Valja, det er du. – Det kan ikke stemme! utbrøt Lyuba, hun var sjokkert, men hun husket ingenting. – Joda, du, sa skjeggemannen med et ekkelt smil. – Kom til rommet så skal jeg minne deg på det, sa han, grep hånda hennes. – Jeg har ventet lenge på at du skulle våkne igjen, du lå syk i to måneder. Han dro henne inn på soverommet, hun kjempet imot, men han slo henne og kastet henne på senga. – Uten takknemlighet, jeg pleide deg, reddet deg fra døden, nå skal du huske hvem som er mannen din… Lyuba hadde vondt, følte seg skitten og klarte ikke å kjempe mer. Hun lå som en filledukke og tårene rant. Ute hørte hun motorsaga. Etter ei stund dro hun på seg en stor jakke fra knaggen, snek seg forbi den skjeggete, og løp ut til skogen ved elvebredden. Lyuba så båten med motor, men bak hørte hun grener som knakk – skjeggemannen løp etter henne og slo henne over ende. Han tok tak i henne i jakkekragen og glefset: – Hva prøver du på, du ble fornærmet? Greit, ikke vær sur, jeg bare ble frustrert, du husker ikke, jeg trodde ikke du skulle overleve. Skulle du prøve å stikke av? Nei, det går ikke. Nå skal jeg fyre opp badstua, så får du varmen igjen. Husker du hva jeg heter forresten? Klem, jeg heter Klem. Som forhekset fulgte Lyuba etter hjem, hun husket virkelig ingenting. Hun ga opp, flyktet ikke mer, hadde ikke krefter, men bestemte seg for å vente på en sjanse. – Herregud, hvorfor har jeg fått en sånn skjebne? tenkte hun ofte. Klem lastet på henne alt husarbeidet. Alt skulle skinne, maten være god, klærne reine, hun skulle stulle i fjøset, men verst var det når han med det ekle gliset presset henne i senga. Hvis hun nektet, banket han henne. Da skjønte hun, det var best å bare la være å kjempe imot. Tida gikk. Klem dro stadig ut for å fiske, jakte og selge kjøtt og fisk på markedet i byen. Når han var borte, fikk Lyuba puste ut, det fantes ingen tv, men hun leste støvete bøker. Når Klem kom tilbake, ble hun redd igjen. En dag gikk Lyuba ut for å samle ved ved elva, og så båten hans i kjetting med lås. Nøkkelen hang på veggen inne, det visste hun. En dag sovnet Klem etter middag, og hun grep nøkkelen, kledde seg varmt, listet seg ut, fiklet lenge før hun fikk opp låsen, satte seg i båten og skjøv ut fra land – men plutselig peip en kule over hodet henne. Hun snudde seg, så Klem med geværet, visste han traff alltid. – Ro tilbake, ellers skyter jeg neste gang – sa han, skjøt ei gang til. Hun rodde til land. Han hjalp henne ut av båten, slo henne i bakken, og slo og slo. Da hun kom til seg selv igjen, lå hun i senga hjemme. – Skjønner du ikke det gode, neste gang låser jeg deg i fjøset og setter deg på kjetting, der skal du bo… sa han og gikk. Ei uke gikk. Lyuba tenkte at et slikt liv skulle drive henne til vanvidd. Hun ble sakte sterkere, men etter hvert kjente hun seg uvel og løp ut på tunet. Klem så mistenksomt på henne. – Jasså, er du gravid nå da? Snart skjønte de begge at hun ventet barn. Klem ble mildere, lot henne slippe unna det tyngste, slo henne ikke, bare veivet mot henne. En dag skulle han til byen igjen. Han pleide å ro over, og tok bussen derfra, slik kom han også hjem. Hun gikk ned til elva for å trekke frisk luft, det var midt i november, vinteren kom snart. Da hørte hun plutselig motordur, en båt nærmet seg, men det var ikke Klem. En mann med fiskeutstyr gikk i land, så henne, og ble målløs. – Lyuba – er det virkelig deg? sa han utro. – Jeg tror du tar feil, jeg heter Valja, svarte hun. – Ikke tull, jeg har kjent deg siden du var liten, bar deg på armene, du er jo nabojenta vår. Mor di, Varvara, begravde faren din for litt siden, og deg trodde de druknet også. Hun har aldri kommet over det. Jeg er jo naboen din, onkel Kolja. Husker du ikke hvordan du kom hit? – Jeg bor her med mannen min, svarte Lyuba forvirret. – Jeg trodde aldri noen bodde her, har aldri sett noen – Men Lyuba grep hånda hans. – Onkel Kolja, kan du kjøre meg over til andre sida, jeg skal fortelle deg alt om hvordan jeg har det… jeg er redd Klem dreper meg. – Kom, fort deg i båten, – de løp oppover til strandkanten da de hørte skudd bak seg og skyndte seg å gjemme seg bak en kolle. Da Lyuba kom inn i huset der Kolja førte henne, så hun kvinnen hun hadde sett i drømmene. – Hei… sa hun sjenert. – Jenta mi! ropte Varvara og kastet seg om henne. – Kolja, hvor fant du henne, hvordan gikk det til? Morens lykke var grenseløs. Kolja forklarte hvor han hadde funnet Lyuba, men hun husket fortsatt ingenting. Men så, bit for bit, kom minnene tilbake – mor og far, alt sammen. Til slutt husket hun også at faren forsvant i vannet. Hun fortalte hvordan hun hadde bodd hos Klem, han hadde faktisk reddet henne. – Mamma, hvis han finner meg nå, dreper han både meg og deg… Han er ikke et menneske – han er et villdyr. Da kom også naboen Tatjana, kona til Kolja, og de sa: – Varja, jenta di har rett, du må bort. Reis til søsteren min på landet, hun bor alene. Så kan dere finne ut av alt siden. Pakk sakene, Kolja kjører dere. Mor og Lyuba satte seg i den gamle bilen, så en siste gang på huset og dro. Klem fant etter hvert fram til huset, men så kun låste dører. – Hvem leter du etter, spurte Tatjana da hun kom ut. – En bekjent, vet du hvor hun har reist hen? – Nei, svarte Tatjana, men hun så at denne skjeggete ikke trodde på henne, og han gikk irritert sin vei. Etter hvert hjalp Kolja dem å selge huset til Varvara, kom med pengene og fant et lite hus til dem på landet. Kolja og Tatjana kom ofte, hjalp til med alt, og fikk det koselig. Lyuba hadde for lengst fått tilbake alt av minner og prøvde å glemme alt det grusomme med Klem. Det eneste som minnet henne om det fortiden, var lille sønnen Nikita – men hun elsket ham mer enn alt annet, det gjorde også bestemoren. Og foran henne ventet lykken – Grigorij, nabogutten, lengtet allerede etter å fri til henne.

For hvert år som gikk, skjønte jeg mer og mer at jeg aldri ville leve slik moren min, Astrid, gjorde.

Uncategorized

0171

Svigerinnen min prøver å ødelegge ekteskapet mitt – det tristeste er at ektemannen min ikke tror på meg

Svigerinnen min prøver å ødelegge ekteskapet mitt. Det tristeste er at min egen ektefelle ikke tror meg.

Uncategorized

030

Da hun la opp mat fra gryta, tok jeg fram antibakterielle våtservietter fra veska og begynte å tørke av gaflene – hun la merke til det

Det var en gang, for mange år siden, at jeg stakk innom tanten min for å gi henne noen papirer.

Uncategorized

Jeg har gjort mitt – Nå er det deres tur! — Dere kunne like gjerne sendt ham på fosterhjem, som en kattunge, sier Galina Jurevna med giftig sarkasme. Betalt og ferdig – kos dere med friheten deres. Med misfornøyd mine river Maria i glidelåsen på kofferten. Den sitter fast. Akkurat som svigermors gamle plate hver gang de unge skal på ferie. — Mamma, nå holder du, prøver Andrej, Marias mann, å roe Galina Jurevna. — Tøma får også ferie, bare på landet hos mine foreldre, ikke fremmede folk. Han får frisk luft, grønnsakshage, badebasseng og fersk melk hver dag. Perfekt for hans alder! — Det er ikke ferie, det er landflyktighet! utbryter svigermor. Barnet er tre år, han trenger foreldrene nå! Men nei, foreldrene skal til Oslo og traske på museer! Trenger ikke sønnen kulturell utvikling? Maria får endelig kontroll på kofferten, retter seg opp og ser svigermor kaldt i øynene. — Akkurat nå trenger han rutiner, middagslur og do innen rekkevidde. Ikke ni timers flytur og ny tidssone. Når gikk du sist tur med barnebarnet, Galina Jurevna? — Jeg har gjort mitt med sønnen min! svarer svigermor stolt. Jeg tok ham med overalt. Overlevde da også. Dere tenker bare på dere selv – man burde tenke på andre! — Nettopp! roper Maria. På de andre i flyet, som skal høre på din barnebarns hysteri et par timer! Eller de som vil høre på guide, ikke «jeg er sliten, jeg er tørst, beina mine er trøtte!». Ferie med en treåring er ikke ferie, Galina Jurevna. Det er tortur! For Tøma også! Svigermor presser leppene sammen og snur seg vekk. — Har dere lekt dere nok som foreldre? Gitt opp og vil bare bli kvitt ham? Si det heller rett ut – sønnen trengs ikke mer… Man kan alltid tilpasse seg barn. Maria lukker øynene og teller til hundre for å roe seg. Hadde svigermor visst hvilket helvete forrige tur var, hadde hun kanskje holdt igjen. Men hvordan kan hun vite det, når hun knapt deltar i oppdragelsen? Maria husker alt. Etter den turen rykket venstre øye i en måned… Slik gikk årene, og da Tøma ble syv, fikk Galina Jurevna selv sjansen som barnevakt – og fikk smake på sin egen medisin. Hverdagen hennes ble snudd på hodet, illusjonene brast, og hun forsto endelig at det ikke er så enkelt å håndtere en livlig gutt. Etter et par dager ringte hun med panikk: “Kom og hent ham! Nå med en gang!” Maria og Andrej pakket sammen, dro hjem og møtte en utslitt svigermor — og en glad Tøma, som bare ville reise til morfaren og mormoren, der han likte maten, lekene og fikk være seg selv. Etter den sommeren tok ikke Galina Jurevna opp temaet barnepass eller ferier med Tøma igjen. Nå ønsket hun god tur når de reiste – og både hun og Maria fant sin fred, på hver sin kant. Slik gikk det til at jeg gjorde mitt – nå er det deres tur!

25. juli Noen dager føles bare ekstra lange. I dag satt jeg igjen på soverommet, med kofferten åpen og

Uncategorized

0111

«Jeg skal på ferie, har ikke tenkt å være barnevakt for noen!» Svigermor sviktet meg – men jeg ga tilbake med samme mynt

«Jeg skal på ferie, har ikke tenkt å passe noen!» Svigermor forlot meg i stikken, men jeg ga henne svar

Uncategorized

013

Alt skal deles likt: Når samboerskap blir regnestykke – eller hvordan jeg fikk mannen min til å forstå økonomisk rettferdighet med norske budsjetter, kaffe til frokost og pålegg om «pæng i lomma»

Alt må deles likt Ingrid, vi må snakke om utgiftene. Dine utgifter, altså om hvor sløsaktig du er.