stakkars sau
Hei, mamma og pappa! ropte Ingrid da hun plutselig raste inn døra en lørdag formiddag. Jeg skal gifte meg! Lars fridde, og jeg sa ja med én gang, uten å nøle!
Å, kjære vene, Ingrid, nå er du jammen voksen, utbrøt Unni og kastet et blikk på mannen sin, Harald, som satt og tygde på meldingen med sitt vanlige steinansikt.
Selvfølgelig, mamma! Jeg er ferdig med videregående, har fått jobb i Oslo, og Lars har også fast arbeid. Så da bestemte vi oss for å slå oss sammen for godt.
Lars altså bygutten de kjente godt til bodde bare sammen med moren i Drammen. Rolig fyr, høflig og grei, de hadde ikke noe å innvende mot ham som svigersønn.
Unni og Harald bestemte raskt at de skulle ta ansvar for bryllupet på landet har man jo tross alt både traktor og egne høner. Riktignok hadde Lars spart opp litt penger, men Harald sa fort:
Du, Lars, sett de kronene til side, dere skal jo kjøpe leilighet i framtida. Vi tar bryllupet på vår kappe, og kanskje moren din kan bidra litt også.
Lars sin mor, Inger, var ikke sen å be, og sa rett ut:
Det er tomt i kassa her, vettu har jo vært alenemamma på én inntekt. Men kanskje jeg kan skrape sammen noen kroner til en liten gave?
Unni og Harald dømte ikke svigerinna, men Unni fikk liksom aldri helt tillit til henne. Bryllupet feiret de uansett på et koselig lite serveringssted i Drammen ikke akkurat champagne i strie strømmer, men alt i alt en hyggelig dag for alle parter.
Snart etter bryllupet bestemte Ingrid og Lars seg for å kjøpe en liten leilighet, selvfølgelig med boliglån, og selvfølgelig var det Unni og Harald som betalte mesteparten av egenkapitalen. Svigerinnen var, som ventet, fullstendig surret inn i sine egne forbrukslån og avbetalinger.
Ingrid og Lars bodde nå i sin egen toroms, og ikke lenge etter kom lille Solveig til verden. Unni og Harald tok med seg melk og rømme og egg fra gården hver gang de kom på besøk, og posevis med poteter fulgte alltid med.
Av og til ringte Unni svigerinnen sin:
Inger, kanskje vi kan spleise på en skikkelig gave til barnebarnet? Du vet jo selv hvor mye det går med til småttiser.
Åh, Unni jeg har ikke råd, vet du! hulket Inger. Det er så knapt, og jeg lever alene, som du jo vet
Da Ingrid fylte år, dro Unni og Harald den lange veien inn til byen, med fullt bagasjerom: poteter, gulrøtter og kjøtt. Inger møtte opp med tusen kroner, som nesten så ut til å svi litt. Unni og Harald dro opp fem tusen kroner ekstra og la dem smilende på bordet. Unni syntes slett ikke synd på seg selv, men hun irriterte seg mer og mer over at svigerinna aldri bidro.
Harald, hvorfor skal vi stille opp uansett, mens hun bare griner over sin kjipe skjebne? Hadde du likt å ha en kone som Inger kanskje, som bare klager og aldri løfter en finger? Jeg har jo jobbet side om side med deg på gården hele livet! Harald svarte som vanlig med taus velsignelse.
Unni la også merke til hvordan Inger alltid var nyklipt, nysminket, med franske negler og alt i orden. Hvor kom pengene fra? For hun klaget jo alltid om hvor blakk hun var.
Men da overrasket Harald henne til gangs.
Sånn skal det være! En kvinne skal ta vare på seg selv. Synes hun ser yngre ut enn oss, jeg.
Unni ble gnistrende forbanna.
Hun har jo tid i bøtter og spann! Sitter i blokkleilighet uten hverken lukt av ku eller løk! Jeg, derimot, svir på både hjemmefronten, i fjøset og åkeren! Bare vent, nå skal jeg også begynne å fikse negler. Da kan du få fikse alt med kua.
Harald hadde, uheldigvis for ham, lært seg å tie klokelig gjennom et langt samliv. Ingenting endret seg etter det. Unni dro lasset alene hjemme på gården, mens Harald kjørte taxi innimellom.
Da Solveig ble tre år, startet hun i barnehagen og ble selvsagt småsyk annenhver uke. Løsningen? Svigerinna Inger skulle sitte barnevakt mens Ingrid og Lars var på jobb.
Jeg kan trå til jeg, har jo ikke stort annet å gjøre. Er jo tross alt pensjonist, sa Inger.
Unni jublet. Endelig litt hjelp fra den kanten!
Tiden gikk. Unni la plutselig merke til hvor ofte Harald måtte inn til byen.
Unni, pakk ned litt melk, egg og poteter. Jeg skal innom Ingrid og levere litt, har visst noen ærend for Hans på verkstedet også.
Unni pakket i vei og smilte fornøyd: Alt de får tak i i butikkene koster jo skjorta, og alt vårt er ekte og giftfritt!
Men Harald begynte å dra ut tiden i byen. Før hadde han alltid kommet kjapt tilbake fra Drammen, men nå begynte han å bli skikkelig sein.
Til slutt gikk det opp for Unni.
Gurimalla, nå har Harald lagt an på svigerinna! Jeg er ikke født i går, altså. Dette må sjekkes.
Neste gang Harald skulle levere varer i byen, pakket Unni seg med:
Harald, jeg blir med deg! Jeg savner Solveig, og jeg har noen småting jeg burde kikke på i butikken, sa hun, og så ham rett inn i øynene.
Harald ble sur og mutt hele kjøreturen.
Du virker litt grinete i dag, hva skjer?
Ikke noe spesielt, bare litt vondt i hodet Hva annet kan han si?
Da de ringte på døra i Drammen, åpnet Inger i en halvåpen morgenkåpe og full sminke. Det glade smilet stivnet straks hun så Unni.
Oj, dere begge? Kom inn, da! sa hun, og kneppet igjen kåpa lynraskt.
De lekte med Solveig og ga bort en stor dukke. Så, etter kakeservering og småprat, la Unni merke til at svigerinna sendte blikk på Harald som kunne smeltet en pose smør, og Harald svarte med samme mynt.
Javel! De tror visst jeg er blind! De flørter nesten åpenlyst for øynene på meg, tenkte Unni og beit tennene sammen.
Jeg går ut på balkongen og tar meg en røyk, sa Harald og reiste seg.
Så snart døra lukket seg, hoppet Unni rett på sak:
Inger, ikke lat som du er en uskyldig sau! Jeg har sett hvordan du ser på Harald, og jeg vet hvorfor han plutselig har blitt så nysgjerrig på Drammen. Nå setter du strek! Hvis du absolutt må ha en mann, så få deg en annen og ikke rør min! Har du ikke skam i livet å sitte her og flørte med din egen svoger? Om du ikke gir deg, så flytter jeg inn og passer barnebarnet selv, og da skal du se hvor hyggelig du får det. Skam deg!
Inger ble rød som en rødbete og mistet munn og mæle. Hun hadde alltid trodd bondekonene ikke fikk med seg annet enn møkk og melk.
På vei ut fra leiligheten, slengte Unni over skulderen:
Du skal ikke behandle meg som en mindre begavet bondekjerring!
Hjemover i bilen lot Unni Harald få høre det:
Nå blir det slutt på at du reker rundt i byen alene! Stakkars sau får ikke flere sjanser til å sende blikk! Jeg har satt henne på plass, bare så du vet det.
Du hallusinerer, Unni. Det er ikke noe mellom oss, prøvde Harald å si.
Ja, ja! Men har du ikke noe der å gjøre med en enslig dame om barna er på jobb, så blir jeg barnevakt selv! Og du vet jeg mener alvor.
Senere på kvelden måtte hun svare på Ingrids indignerte telefon.
Mamma, hvordan kunne du såre Inger sånn? Hun hjelper oss jo masse, du må ikke være så sjalu på pappa. Det er da ikke så farlig at han hilser på barnebarnet?
Unni ble steikforbanna. Hun skjønte at svigerinna også hadde vridd hodet til dattera.
Lille venn, du er ung og skjønner ikke alt. Ville du likt om mannen din hang på døra til venninna di flere timer bak ryggen på deg? Angående Inger: det er ikke pent av en voksen kvinne å invitere en annens mann hjem til seg og flørte åpenlyst. Du har bare én mor, og alt vi gir det er takket være meg! Og hvis svigermor trekker seg fra Solveig-passing, så flytter jeg inn!
Unnskyld, mamma! Nå skjønner jeg saken. Det var visst bare svigermor sin versjon jeg hadde fått. Hun ble visst ganske sur på deg
Ikke rart, svarte Unni. Jeg ga henne tross alt klar beskjed. Hun trodde sikkert jeg var for opptatt med kyr og kaker å oppdage noe. Jeg tro. Hun ble ikke spesielt høy i hatten etterpå!
Etter denne seansen har Harald blitt mye flinkere til å oppdatere Unni når han skal inn til byen han tar henne med, til og med på eget initiativ. Og nå hjelper han jammen til i fjøset også, uten for mye masing!
Menn må holdes opptatt med noe vettugt, tenkte Unni da holder de seg unna alle slags sære ideer OG setter mer pris på kona si. Nå rekker jeg til og med å ordne negler jeg også! Hvem har sagt at bare Inger skal skinne?
Takk for at du leste og god helse og humør til alle sammen!
