Jeg ofret min egen lykke for å glede de nærmeste til slutt var de de første som vendte meg ryggen.
– Dere burde ha pusset opp hos meg, ikke reist på ferie!
Svigermoren min er sur fordi vi dro på ferie i stedet for å betale for oppussingen hennes. Leiligheten hennes er pen og i god stand – oppussingen er bare et innfall fra hennes side. Hun forventer at vi sponser alt, selv om hun kan betale selv.
Vi er veldig sparsomme, betaler selv boliglånet vårt og har to tenåringsbarn. I alle årene vi har vært gift, dro vi denne sommeren for aller første gang på en ordentlig ferie.
Tidligere tilbrakte vi bare feriene i skogen eller i en enkel hytte ved et vann. Barna våre har knapt sett noe, så vi bestemte oss for å reise til Italia. Vi måtte spare inn, men det var verdt det.
Svigermor har aldri tilbudt seg å passe barnebarna, selv rett etter bryllupet sa hun tydelig ifra. Det tok jeg til etterretning, og har aldri bedt om hjelp. Dermed måtte våre barn alltid være hos mine foreldre i ferier og helger, siden vi begge jobber. Jeg har aldri klandret henne for det, for jeg vet selv hvor krevende to barn kan være. Svigermor er pensjonist og har rett på å nyte fritiden.
Hun har meldt seg på svømmekurs, drar på turer og går på utstillinger – hun lever fortsatt et veldig aktivt liv. Det eneste problemet er økonomien. Alt hun vil gjøre forventer hun at barna betaler for, selv om det går ut over vår egen familie. Hun bryr seg ikke om vårt lån, barnas behov, eller økonomien vår – alt dreier seg om henne.
I tillegg bruker hun helgene våre – mannen min drar ofte for å hjelpe henne med småting. Men i år mistet hun all bakkekontakt: Hun ønsket total oppussing av leiligheten. Alle har vel lyst på noe, men man kan ikke alltid få viljen sin? Leiligheten ble faktisk pusset opp for 5 år siden og ser fortsatt ny og fin ut.
Svigermor visste ikke at vi skulle til Italia. Vi ville ikke si noe, bare låse døra og dra. Det gjorde vi også.
Mens vi var borte kom hun forbi huset vårt. Da døra var låst ringte hun til mannen min, som forklarte at vi var på ferie i Italia. Hun la bare på, men da vi kom hjem, ventet et skikkelig oppgjør.
– Dere kunne advart meg. Hvor har dere fått penger fra? Dere burde ha pusset opp hos meg, ikke reist på ferie!
Mannen min pleier å tåle alt fra moren, men ikke denne gangen. Han sa klart ifra at hun ikke hadde noe med våre penger å gjøre.
Siden den dagen har svigermor brutt kontakten. Hun ringer ikke barnebarna heller, men andre slektninger ringer og skjeller oss ut. Vi føler oss ikke skyldige. Mine egne foreldre støtter oss. Vi må reise mens vi er unge, spesielt når svigerfamilien bare trenger penger til innfall – ikke til noe virkelig nødvendig. Dere burde ha pusset opp for meg, ikke reist på ferie! Svigerinnen min har lagt meg til byrde at vi dro
Mellom mamma og kona mi valgte jeg stillheten det ble min største feil. Jeg tok aldri en side.
Gutten våknet av morens stille stønn. Han gikk bort til sengen hennes: Mamma, har du vondt?
Pappaen til min ti år gamle datter døde da hun bare var tre år. I alle år siden har det vært oss to mot verden.
Mirakelet som ikke kom Silje trådte ut av kvinneklinikken med sønnen sin i armene. Det skjedde ingen mirakler.
Kusinen til mannen min kom på besøk. Kanskje jeg er gammeldags, kanskje det er annerledes nå for tiden
Forlot meg alene ved et pyntet bord og løp ned i garasjen for å gratulere venner. Skal du virkelig gå nå?
To menn på ryggen Nok er nok! Velg: enten meg, eller broren din og den flokken av jentebekjentskap.
Jeg heter Ivar og er 61 år gammel. For tiden bor jeg ikke i Norge. For tre år siden ble jeg enkemann. Da Silje gikk bort, ble jeg boende i det samme huset hvor vi oppdro barna våre, men plutselig føltes alt for stort og tomt. Barna mine bor i andre byer og har egne familier. De ringer på søndager, kommer på besøk i julen, ellers er det bare meg og stillheten. Jeg jobbet 38 år som lærer i barneskolen. Da jeg pensjonerte meg, trodde jeg at jeg endelig skulle slappe av, men sannheten er at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med meg selv. De første månedene satt jeg foran TV-en hele dagen, spiste dårlig og sluttet å ta vare på meg selv. Da datteren min Lene kom på besøk, var hun på gråten: “Pappa, du ser ut som et spøkelse.” Hun hadde rett. For seks måneder siden bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg begynte å gå tur hver morgen i parken ved huset. Det er en benk under et stort tre, ved et lite tjern med ender. Der sitter jeg hver dag. Stedet er stille, men ikke ensomt. Det er liv. For rundt to måneder siden la jeg merke til en kvinne. Kort hvitt hår, store briller, alltid fargerik genser uansett vær. Vi satt på hver vår benk. Bare nikket til hverandre. Helt til den dagen hun satte seg på min benk. “Er dette din benk?” spurte hun med et smil. “Den er ikke min, men… jeg pleier å sitte her.” “Da får du sette deg hos meg. Det er plass til to.” Sånn begynte det hele. Jeg fortalte henne om Silje. Hvordan hun elsket endene. Hun pleide å si at de er frie, men velger å bli fordi noen tar vare på dem. Kvinnen så på meg med det blikket bare folk som har opplevd tap har. “Fem år for meg,” sa hun stille. “Mannen min. Kreft.” Siden den dagen ble vi benkevenner. Noen ganger pratet vi, andre ganger satt vi stille sammen. En dag hadde hun med kaffe i termos. En annen gang tok jeg med brød til endene. Hun lo som et barn da vi matet dem. Hun heter Ellen. En dag ga hun meg en håndstrikket genser. Blå. Favorittfargen min, uten at jeg hadde sagt det. “Jeg ser deg hver dag,” smilte hun. “Man lærer seg å legge merke til ting.” Vi snakket om livet, sorgen, nåtiden. Om at kjærligheten ikke kan byttes ut, men at hjertet er større enn vi tror. I går inviterte jeg for første gang på tre år noen hjem. Jeg lagde mat etter Siljes oppskrift. Det ble ikke perfekt, men det ble ekte. Vi pratet lenge. Lo. Delte historier. Da hun skulle gå, ga hun meg en lang klem. En sånn klem som minner deg på at du lever. I dag gikk jeg tilbake til parken. Hun var der. Med to bøker. “Den ene er til deg,” sa hun. “La oss lese sammen.” Jeg satte meg litt nærmere. Og for første gang på tre år følte jeg håp. Jeg vet ikke hva jeg og Ellen er. Og jeg har ikke hastverk med å finne ut av det. Jeg vet bare at jeg ikke lenger er redd for morgendagen. Jeg heter Ivar. Og en fremmed i parken ga meg tilbake lysten til å leve. 👉 Tror du på andre sjanser? 👉 Har en fremmed noen gang blitt viktig for deg? 👉 Hva savner du mest når du ikke har noen å dele livet med? Jeg heter Torbjørn og jeg er 61 år gammel. Akkurat nå bor jeg ikke i Norge. For tre år siden ble jeg enkemann.
