Mellom moren min og kona mi valgte jeg stillheten – det ble min største feil Jeg tok ikke noens parti. I hvert fall trodde jeg det. Da moren min begynte å kritisere kona mi – først som spøk, så stadig mer åpent – var jeg stille. Jeg smilte kleint. Skiftet tema. Tenkte det var best å ikke lage noe stort ut av det. – Hun er bare sånn, forklarte jeg til kona mi. – Ikke tenk så mye på det, sa jeg til moren min. Begge nikket. Begge gikk misfornøyde. Stillheten min føltes som et kompromiss. Som fornuftig. Som noe en mann gjør. Jeg trodde at hvis jeg ikke tok side, ville spenningen roe seg av seg selv. Men det gjorde den ikke. Moren min begynte å komme på besøk uten forvarsel. Rydde «bedre». Gi råd ingen ba om. Kona mi trakk seg vekk. Smilte sjeldnere. Snakket mindre. – Kan du si noe, hvisket hun da moren min hadde gått. – Jeg vil ikke krangle, svarte jeg. Sannheten var at jeg var redd. Redd for å såre moren min. Redd for å virke utakknemlig. Redd for å velge. Og mens jeg tidde, begynte de å snakke istedenfor meg. Moren min så stillheten min som enighet. Kona mi som svik. En kveld kom jeg hjem senere enn vanlig. Leiligheten var uvanlig stille. Vesken til kona mi var borte. Det var tomt i klesskapet. På bordet lå det en lapp. «Jeg ville ikke tvinge deg til å velge. Derfor går jeg.» Jeg ringte henne. Hun svarte ikke. Jeg sendte melding. Fikk ikke svar. Jeg dro til moren min. – Hun overdriver, sa hun. – Jeg ville bare ditt beste. For første gang trodde jeg henne ikke helt. Jeg satte meg i bilen og startet ikke motoren på lenge. Innsikten kom sakte, brutalt. Jeg hadde ikke bevart freden. Jeg hadde ødelagt den. For stillhet er ikke nøytral. Den tar alltid parti. Bare aldri kjærlighetens parti. Nå er leiligheten stille. Ordentlig stille. Ingen diskusjoner. Ingen spenninger. Ingen henne. Og for første gang skjønner jeg at noen ganger er ikke den største feilen det du sier… men det du tier om. Tror du at stillhet kan redde… eller bare utsetter det uunngåelige tapet?