Kusinen til mannen min kom på besøk.
Kanskje jeg er gammeldags, kanskje det er annerledes nå for tiden, men jeg tror ikke det har forandret seg så mye.
Min mor lærte meg aldri at man skulle ta med seg gaver når man besøker slekt, men likevel har det alltid vært en selvfølge for meg. Hvor det kommer fra, vet jeg ikke kanskje har jeg bare plukket det opp fra bøker, filmer og teater.
På lørdag kom altså kusinen til mannen min på besøk til oss. Hun kom i forbindelse med onkelens begravelse, men ikke fra vår familie.
Vi ble spurt på forhånd om de kunne overnatte, og vi sa så klart ja, de trengte ikke uroe seg for det.
Om kvelden kom de tre stykker med sønnen og svigerdatteren. Jeg ordnet middag, stekte opp en hel langpanne med kjøtt, lagde salater og alt mulig tilbehør. Vi satte oss sammen ved bordet og skålte for at vi endelig møttes igjen, for det var så lenge siden sist. Etterpå ordnet jeg med sengeplasser til alle, og dagen etter lagde jeg frokost brødskiver, te, kaffe og det hele.
Så dro de i begravelsen. Da de kom tilbake, satt de litt før de reiste hjem igjen.
Alt så ut til å være i skjønneste orden. Men de kom til oss tomhendte; ikke engang en flaske vin hadde de med.
Faren til mannen min, som nå er død, var fadderen til kusinen hans, og svigermoren min, altså hans kone, bor nå sammen med oss og dette visste kusinen godt. Kjære vene, vi er ikke fattige, men hun kunne vel tatt med en eske sjokolade til den gamle damen. Hun satt og ventet hele lørdagen og kikket ut av vinduet. Hun felte til og med en tåre, så rørt var hun.
Hadde det vært meg, ville jeg gjort det annerledes.
Først og fremst ville jeg hatt med alkohol og gjerne mer enn én eller to flasker. Barn og eldre skulle fått godteri, og jeg ville funnet på noen små minner eller gaver til dem. Jeg ville faktisk grublet på hva som kunne passet til hver enkelt.
I tillegg ville jeg tatt med eget sengetøy, for ikke å lage bryderi for vertene.
Dette er ikke folk med dårlig råd, hadde det vært det, ville jeg forstått det bedre. Denne kusinen er sjelden på besøk, men når hun først kommer, har hun aldri noe med seg. En annen gang, da hun kom hit på tjenestereise, kom hun en søndag kveld og dro igjen mandag morgen. Også da var hun tomhendt.
Hele tiden fortalte hun meg om fisk de hadde fått på tur hvor mange, og hvilke sorter. Jeg skulle ønske hun kunne tatt med seg én til meg, bare en eneste en.
Ærlig talt, det gjør meg ingenting å lage mat til gjester, men jeg synes det er ubehagelig og blir litt lei meg. Jeg føler meg rett og slett utnyttet.
Og slik har det vært hver eneste gang Men neste gang noen banker på døren, skal jeg likevel åpne opp, smile og ønske velkommen, slik mor alltid gjorde. Kanskje håper jeg hver gang at folk vil overraske meg og hvem vet, kanskje en dag står hun der med en blank fisk, nytrukket og glinsende i hånden, og sier: «Denne er til deg.»
Men hvis ikke, så har jeg i det minste lært én ting: Gjestfrihet smitter ikke alltid, men raushet gir et lite ekko i hjertet. Noen ganger må man bare være den som tenner lyset, uten å vente på at andre skal ta med fyrstikkene.
