Det uventede svaret Katja kunne ikke fordra Ståle. I alle de sju årene hun hadde vært gift med hans beste venn, Marius. Hun irriterte seg over Ståles høylytte latter, den teite lærjakken hans, og vanen med å dundre Marius på skulderen og rope: «Kompis, la meg tippe, kona er på krigsstien igjen!», noe som fikk Katja til å se rødt. Marius bare lo det bort: «Han er rar, men har et hjerte av gull.» Da ble Katja sur på Marius: Hjerte av gull eller ei, han trengte ikke ødelegge kvelden hennes. Da Marius døde – skled og falt – sto Ståle der på gravlunden, i sin smått pinlige skinnjakke, litt i bakgrunnen – stille og klønete. Han så utover hodene på folk, som om han så noe de andre ikke så. Katja tenkte: «Endelig. Nå holder han seg unna. Takk og lov.» Men det gjorde han ikke. En uke etter sto han utenfor den tause og enkle leiligheten hennes. – Katja, sa han sjenert, – skal jeg skrelle litt poteter eller noe? Hva trenger du? – Ikke nødvendig, svarte hun gjennom den halvåpne døra, med tom, jevn stemme. – Jo, det må til, sa han sta, og smøg seg inn i gangen som et trekk. Slik startet det. Ståle fikset det som gikk i stykker. Katja tenkte iblant at tingene sikkert knelte med vilje, bare for å gi ham en grunn til å komme innom. Han handlet mat som om det var krisetider, tunge poser fra tilbudsukene på Kiwi. Han tok med sønnen hennes, Tim, i parken, og hver gang kom Tim hjem rødmusset og pratsom – smertefullt for Katja, for sammen med Marius var Tim alltid stille og alvorlig. Sorgen ble Katjas faste følgesvenn. Skarp når hun fant en gammel sokk etter Marius. Tyngende, murrende når hun brygget te for to om kvelden. Og underlig, stikkende når hun så Ståle, klønete, dekke på bordet med tallerkener på feil plass. Han var et levende minne om Marius, et skjevt speilbilde. Det gjorde vondt når han var der, men hun oppdaget at hun var redd for at han skulle forsvinne – for da ville det bare bli tomt igjen. Venner mintes henne på: «Katja, han har alltid vært forelsket i deg! Grip sjansen!» Moren hennes sa: «En god mann, ikke la ham gå fra deg.» Men Katja ble bare sint. Hun følte at Ståle stjal sorgen hennes, byttet den ut med sin påtrengende omtanke. En dag, da han kom slepende med nok en potetsekk fra tilbud, sprakk det for henne: – Ståle, det holder! Vi klarer oss. Jeg skjønner at du gjør alt dette … at du prøver å ta vare på meg … Men jeg er ikke klar. Og blir det ikke. Du er Marius’ venn. Forbli det, ok? Hun ventet på sårede ord eller bortforklaringer. Men Ståle bare rødmet som en skyldig gutt og så ned: – Skjønner. Unnskyld. Så gikk han. Og fraværet hans føltes enda mer påtrengende enn tilstedeværelsen. Tim spurte: «Hvor er onkel Ståle? Hvorfor kommer han ikke lenger?» Katja holdt rundt sønnen og tenkte: «Fordi jeg er dum. Jaget bort den eneste som kom for å gi, ikke for å få.» Ståle kom tilbake to uker senere. Banket på sent en kveld. Det luktet høstregn og … vodka av ham. Øynene matte, men bestemte: – Kan jeg komme inn? Bare for et øyeblikk. Hun slapp ham inn. Ståle satte seg på krakken i gangen, ytterjakken dryppende. – Jeg burde ikke, sa han med skjelvende stemme, – men jeg klarer ikke holde dette inne lenger. Du har rett. Jeg har vært en dust. Men jeg … jeg ga ham et løfte. Katja stivnet opp mot veggen. – Hva for et løfte? spurte hun lavt. Ståle løftet blikket, og sorgen i øynene var fysisk smertefull for henne. – Han visste det, Katja. Ikke sikkert, men … mistenkte. Han hadde en «bombe i hodet», skjønner du? Aneurisme. Legene sa den kunne sprekke når som helst. Ett, kanskje to år igjen. Marius sa det ikke til deg, ville ikke skremme deg. Men til meg … til meg fortalte han det. En måned før han døde. Katyas verden, som hadde hanglet på halv åtte, falt helt i grus. Hun sank ned langs veggen til gulvet i gangen. Hjertet hamret i halsen. – Hva … hva sa han? hvisket hun. – Han sa: «Ståle, du er den eneste jeg stoler på, fullt og helt. Hvis noe skjer … ta vare på mine. Tim er liten, Katja … hun er sterk utenpå, men inni … hun kan gå i stykker. Ikke la det skje, Ståle!» Og jeg sa: «Kom igjen, Marius, du blir hundre år, du!» Men han … – Ståles stemme knakk – han så på meg, med det rolige blikket sitt, og sa: «Prøv å få Katja til å forelske seg i deg. Hun skal ikke være alene. Og du … du har alltid behandlet henne bra. Det er … det er riktig sånn …» Han ble stille. – Var det alt? spurte Katja knapt hørbart. – Han sa også, – fortsatte Ståle, og tørket seg i ansiktet, – at du kom til å hate meg først. Fordi jeg ville minne deg om ham. Men jeg måtte holde ut. Gi deg tid … Så får vi se hva som skjer. Han reiste seg tungt. – Det var det. Jeg prøvde … så godt jeg kunne. Håpet kanskje … Men du … du så på meg, og da skjønte jeg. Det blir aldri oss. Jeg er og blir bare «Ståle, venn av mannen min». Så jeg sviktet Marius. Holdt ikke løftet. Unnskyld. Han grep etter dørhåndtaket. Akkurat da tok Katja inn over seg den brutale, uutholdelige sannheten. Hun mottok Marius’ fryktinngytende kjærlighet, som hadde tenkt på dem til siste slutt. Hun tok imot Ståles klønete, sta og hellige omsorg – korset han hadde båret i to år uten så mye som et snev av takk. – Ståle, sa hun stille. Han snudde seg. Ingen håp i blikket, bare tretthet. – Du fikk fikset kranen som Marius aldri rakk å fikse på to år. – Ja. – Du kjørte Tim på hytta den dagen jeg satt og gråt på badet av utmattelse. – Det stemmer … – Du husket mammas bursdag, da jeg selv hadde glemt det. Han nikket tyst. – Og alt dette, bare fordi han ba deg? Ståle sukket: – I starten var det sånn. Men etter hvert … ble det bare noe jeg måtte gjøre. Fordi jeg ikke klarte å la være. Katja reiste seg og gikk bort til ham. Så på den velkjente og rare jakka. På et trette ansikt som ikke var ungt lenger. Og for første gang på to år så hun ikke lenger et ekko av Marius. Hun så Ståle. Mannen som var vennen til hennes mann, men nå bar ansvaret for å elske hans familie. – Bli, sa hun lavt, men sikkert, – ta deg en kopp te. Du er jo gjennomfrossen … Han så på henne, som om han ikke trodde det han hørte. – Som venn, la Katja til, og for første gang lå det ikke is i stemmen hennes, men noe lunt og levende. – Som Marius’ beste venn. Så lenge … så lenge du gidder. Ståle gliste. Det gamle fliret, det som tidligere fikk henne til å rynke på nesa. – Te, altså? Har du ikke en øl da, kanskje? Katja lo. For første gang på lenge. Og hun skjønte, eller snarere følte: Hun kom aldri mer til å dytte vekk en hånd som, selv om den skalv av utmattelse, prøvde å hjelpe henne. Selv om den hånden var pakket inn i en klumsete lærhanske.