Uncategorized

Han lukket døren rett foran meg – Mamma, jeg vet at du ikke er glad i meg … Zoya stivnet med håndkleet i hendene. Hun snudde seg sakte mot sønnen. Alex satt i døråpningen, med rynket panne og hendene dypt i lommene på joggebuksen. – Hva sier du? – Zoya la fra seg håndkleet. – Hvorfor tror du det? – Bestemor sa det. Selvfølgelig, bestemor … – Og hva mer har bestemor sagt? Alex kom inn på kjøkkenet, haken hevet, trass i blikket – akkurat som faren sin. – At du gikk fra pappa fordi du ikke ville at jeg skulle ha en ordentlig familie. En hel en. At jeg skulle være et lykkelig barn. At du dro bare for å såre meg. Zoya så på sønnen. Nesten ti år gammel. To år hadde de bodd alene. To år siden Valerij bare forsvant ut av Alex’ liv, ikke en eneste telefon, ikke en eneste bursdagshilsen. Men Tamara Petrovna, den gamle svigermoren, så barnebarnet sitt hver helg og fylte hodet hans med gift. – Alex, – Zoya prøvde å snakke rolig, – du bør ikke høre for mye på bestemor. Hun vet ikke alt, hun snakker om. – Hun vet alt! – Alex slo ut med hendene. – Det er du som lyver! Hvis du hadde vært glad i meg, hadde du prøvd å redde familien! Ikke gått til skilsmisse! Ikke ødelagt alt! Hvert ord traff Zoyas sjel. Hun så leppen til sønnen dirre, blikket skinte blankt. Han trodde virkelig på det han sa. – Alex … – Pappa hadde bodd med oss! Vi hadde vært sammen! – Faren din har ikke ringt deg én eneste gang på to år, – det bare glapp ut av Zoya. – Ikke én gang, hører du? – Fordi du ikke lar ham! Bestemor sier at du forbyr det! Alex snudde på hælen og løp ut fra kjøkkenet. Sekundet etter smalt det fra gangen – barnerommet ble stengt med et brak. Zoya ble stående ved bordet. Håndklær, halvt brettet. Klokken tikket. Stillheten var tykk og trykkende. Hun sank ned på krakken, skjulte ansiktet i hendene. Tårene kom av seg selv – varme, sinte. Valerij hadde vært utro, gått ut med ei jente fra jobben i to måneder uten å be om unnskyldning. Trakk bare på skuldrene – sånn skjer. Hvordan kunne hun tilgi ham? Hvordan skulle hun leve med en som løy henne rett opp i ansiktet? Nå var det hun som ble skyldt for alt av Alex. Og Tamara Petrovna, den «hellige» bestemoren, fortsatte å veve sitt nett. Sønniken gjorde aldri noe galt, det var bare kona som var vanskelig, ikke kunne late som, ikke holde ut, ikke redde familien for barnets skyld. Zoya tørket kinnene og så ut av vinduet. Barnet var nesten ti. Han forsto ikke. Og kommer nok ikke til å forstå på lenge. Tre dager seg av sted som tyggis. Alex var hjemme – spiste frokost, gikk til skolen, kom tilbake, gjorde lekser. Men som bak et glass. Zoya spurte om skolen – han mumlet noe uforståelig med blikket i mobilen. Hun ropte til middag – han kom, spiste i stillhet og så i tallerkenen. Hun prøvde å gi ham en klem før leggetid – han smatt unna, slengte ut et kort «god natt» og lukket døren. Fredag bestemte Zoya seg: Nå er det nok. Hun stakk innom butikken etter jobb, kjøpte «Praha»-kake, chipsen Alex likte og stor pizza med skinke og sopp. Kanskje de kunne se en film sammen. Kanskje prate ordentlig, som før. Zoya dro døren opp, dro posene inn på kjøkkenet. – Alex! Kom og se hva jeg har med! Stillhet. – Alex? Hun gikk ut i gangen, åpnet døren til barnerommet. Tomt. Oppredd seng, lærebøker på pulten … Skolesekken var borte. Jakken hans hang ikke der. Hun grep mobilen, slo nummeret hans. Lange tut, så ble det brutt. Skrev melding: «Hvor er du? Ring meg.» Blått hjerte – han hadde lest det. Ingen svar. Hun ringte igjen. Og igjen. Femte gangen – brutt. – Hva skjer … Fingrene var ustø, gled over skjermen. Én til. Og én til. Tut. Tut. Tut. Klikk. – Hallo? – Alex! – Zoya presset telefonen mot øret. – Hvor er du? Går det bra? Er du trygg? – Det går bra, sier han helt rolig. Altfor rolig. – Hvor er du? Hvorfor gikk du? – Jeg dro til pappa. Skal bo med ham nå. Zoya ble stående midt i gangen. – Hva?! – Bestemor sa at pappa ville ha meg. At han ba om det i retten. Men du fikk det som du ville og beholdt meg. Jeg vil ikke bo med deg. Jeg vil til pappa. – Alex, vent … Korte pip. Zoya ringte opp – avvist. Igjen – mobilen var slått av. Hun spratt rundt i leiligheten, tok på jakke, mistet vesken, fiklet med taxi-appen. Adressen til Valerij satt i ryggmargen. Tjue minutter i kø, tjue minutter hun tygget negler og malte djevler på veggen. Taxien svingte inn på tunet. Zoya kastet seg ut, løp mot oppgangen – og stanset. På benken satt Alex. Jakken åpen, sekken ved siden av. Ansiktet vått og rødt, skuldrene skjelver. Han gråt. Zoya kastet seg ned på kne på den våte asfalten, grep Alex om skuldrene. Kulden krøp tvers gjennom dongerien, men hun brydde seg ikke. – Er du i orden? Har du spist? Hva har skjedd? Hvorfor gråter du? Hendene strøk over armene hans, ansiktet, kjente etter – hel, levende, her. Kinnene iskalde, nesa rød, øyevippene klistret sammen av tårer. Alex så opp. Øynene røde og hovne, såret dypt inni at Zoya knapt fikk puste. – Pappa kastet meg ut. Zoya stivnet. Hun hadde hendene på skuldrene hans. – Hva? – Han har fått ny kjæreste. De har fått baby, – Alex snufset, tørket kinnet i ermet så det bare ble verre. – Han ville ikke slippe meg inn. Sa jeg gjorde noe dumt som kom. At jeg heller burde gå hjem til mamma. Så lukket han døren. Rett foran ansiktet mitt. Sønnen kvelte ordet og snudde seg vekk. Skuldrene skalv. Zoya dro ham til seg og klemte hardt, skjulte ansiktet i håret hans – som luktet av kald vind og barneshampo. Alex trakk seg ikke unna. For første gang på tre dager. Han klamret seg bare nærmere, gravde nesen inn i skuldra hennes. – Kom, – sa hun stille da han roet seg. – Nå gjør vi opp alt én gang for alle. Taxi til Tamara Petrovna tok femten minutter til. Alex sa ingenting, så ut på de susende gatelyktene. Zoya holdt ham i hånden, og han trakk seg ikke unna. Den lille, kalde hånden i hennes. Døren ble åpnet med det samme, nesten som om svigermoren ventet. Morgenkåpe, hårruller, tøfler med dusk – et bilde av hjemmekos. Men øynene var pigge, skeptiske. – Oi, – Tamara Petrovna slo ut med hendene og trakk seg tilbake, – er det du som har dratt ham hit nå? Skal du vende sønnen mot faren? Mot meg? Alex gikk fram til døren, over terskelen. Zoya så ryggen hans – mager, spent, fortsatt et barn under jakken han snart vokser ut av. – Bestemor, – Alex løftet blikket, og Zoya hørte noe nytt i stemmen hans, voksent – har du løyet til meg? Tamara Petrovna blunket. Et øyeblikk sprakk masken. – Hva? Alex, hva mener du? – Jeg var hos pappa. Han kastet meg ut. Hvorfor? Zoya så hvordan ansiktet til eks-svigermor forandret seg. Hvordan masken gled av, blikket flakket mellom barnebarnet og henne. – Alex, det er mammaen din som har skylden, hun … – Du sa det var mamma som ikke lot oss snakke sammen. Som forbød pappa å ringe. At han lengtet. – Alex knyttet nevene så knokene ble hvite. – Så hvorfor lukket han døren rett foran meg? Ville ikke prate engang. Så på meg som en fremmed. – Du skjønner ikke, han er bare opptatt nå, han har det vanskelig … – Kanskje mamma har snakket sant? – Alex hevet stemmen, og Tamara Petrovna rygget bakover. – At jeg ikke betyr noe for ham? At han ikke bryr seg om oss? Han har ny kone. En liten baby. Alle er så glade der. Hvorfor skulle han bry seg om meg? Jeg er bare til overs for ham, betyr ingenting! Tamara Petrovna rettet seg opp, løftet haken. I øynene glitret noe hardt og presset. – Det er din skyld, – hun pekte på Zoya, – det er du som har ødelagt familien, du som … – Nå er det nok! Alex ropte så Zoya skvatt til. Ekoet slo mot veggene i oppgangen. – Du bare lyver! Jeg er lei av alle løgnene dine! I to år har du fortalt eventyr om pappa, men han har aldri ringt på bursdagen min. Ikke en eneste gang! Jeg kommer ikke hit mer. Ikke ring meg igjen. Hvis pappa er ferdig med meg, så er jeg ferdig med han også. Med dere begge. – Han snudde seg og grep hånden til Zoya. – Kom, mamma. Nå går vi. Tamara Petrovna ble stående i døren, blek og sliten. For første gang på mange år så Zoya henne uten verken anklager eller kritikk – bare fortapt. – Ha det, – sa Zoya og lukket døren bak seg. Hjemme spiste Alex to kalde pizzastykker og drakk tre kopper varm te med bringebærsyltetøy. Han satt i sofaen under et rutete pledd, rolig med rød nese. Utenfor var det mørkt, og lampen tegnet varme skygger over ansiktet hans. – Mamma. – Ja, vennen min? – Unnskyld meg. Zoya satte fra seg koppen på bordet. Hun så på sønnen – de smale skuldrene, det bustete håret, den trassige streken mellom øyenbrynene. – Du har alltid gjort alt for meg. Jobbet, laget mat, hjulpet meg. Men jeg bare hørte på bestemor. Trodde på henne, ikke på deg. Det skal jeg aldri mer. Nå skal jeg stole på det jeg ser. Ikke det andre sier. Zoya smilte, satte seg helt inntil og strøk ham over håret. Han trakk seg ikke unna. Tvert imot – han lente seg inntil henne, slik han gjorde da han var liten. Leksjonen var hard. Kanskje nå har han forstått …

Lukket døren rett foran nesen min Mamma, jeg vet at du ikke er glad i meg… Ingrid stivnet midt

Uncategorized

051

Da Beata fra Oslo oppdaget at hun var gravid, ble familien sjokkert – de likte ikke tanken på at hun var sammen med en mann som ifølge dem ikke kom til å bli værende. Hverdagsjenta Beata, oppvokst med mor og stefar som alltid har støttet henne, satset på privatundervisning i engelsk og møtte Roni fra Guinea, som snart ble hennes store kjærlighet. Da graviditeten ble kjent, fryktet familien ensomhet og fordommer mot barnets utseende. Etter at Roni vendte tilbake til hjemlandet, holdt de kontakt via Skype før Beata, presset av familiens kulde, flyttet til Afrika. Men livet og klimaet der ble tøft, noe som førte dem tilbake til Norge før paret fikk en datter til. Likevel vil ikke Beata ofre kjærligheten bare for å bli akseptert av familien. Nå drømmer de om å starte på nytt i Canada, hvor de håper møtes av større toleranse.

Da Ingrid fikk vite at hun var gravid, ble familien hennes lamslått. Tanken på at hun hadde innledet

Uncategorized

021

Natasha kunne ikke tro det som skjedde med henne: Mannen hennes, hennes nærmeste og eneste støtte, sa i dag: «Jeg elsker deg ikke lenger». Sjokket var så stort at hun ble stående som forstenet, mens han stresset rundt, pakket sakene sine og klirret med nøklene. Som om ikke det var nok – for bare kort tid siden døde faren hennes brått, og hun måtte, til tross for egen sorg, ta vare på sin gråhårede mor og lillesøster, som etter en alvorlig hodeskade som 18-åring ble ufør. Familien bodde i nabobyen, sønnen Aleksej hadde nettopp begynt i første klasse, og i juni ble arbeidsplassen hennes lagt ned – hun stod plutselig uten jobb. Og nå – også uten ektemann. Natasha satte seg ned ved kjøkkenbordet, tok hodet i hendene og gråt bittert: – Kjære Gud, hva skal jeg gjøre? Hva nå? Å, Aleksej! Jeg må jo løpe og hente ham på skolen! De daglige pliktene jaget henne opp fra stolen: Livet går videre, om man vil eller ikke. – Mamma, har du grått? – Nei, lille venn, ikke nå. – Er det fordi bestefar er borte? Mamma, jeg savner ham så fælt. – Jeg savner ham også, gutten min. Men vi må være sterke – akkurat slik bestefar alltid var. Nå har han det godt hos Gud, ikke tenk på det. Han fortjener å hvile, han hvilte jo aldri i sitt liv. – Hvor er pappa da? – Han? Han er nok ute på reise igjen med jobben sin. Hva gjorde du på skolen i dag? Livet måtte gå videre. Elsket ikke mannen henne lenger? Ingenting å gjøre. Man kan ikke tvinge fram kjærlighet. Midt i alt hadde hun visst oversett noe viktig. Mens Aleksej spiste og lekte med lekesoldatene sine, kikket Natasha inn på ektemannens datamaskin – noe hun aldri hadde gjort før. Åpnet e-posten hans. Vovatsja hadde ikke rukket å slette siste samtale: Han hadde funnet seg en ny kvinne, kjærlighet for fullt. Og hun var nå den «uelskede». Ti år hadde hun vært «solstrålen» hans; etter åtte år med kamp for å få barn, også blitt «mammaen deres». Nå var alt endret, og hun måtte venne seg til det. Det viktigste nå var å finne jobb – arbeidsformidlingens småpenger løste ingen problemer, uansett hvor høy utdanning hun hadde. Hva hadde skjedd? Hvorfor ble denne ansvarsfulle og omsorgsfulle mannen plutselig fremmed? Svaret fant hun bare i at han måtte ha blitt gal. Huset de bygget sammen, var ikke ferdig – men heldigvis hadde de tak over hodet, og ett av rommene var beboelig. – En jobb, jeg trenger bare en jobb! – Natasha kjempet mot tårene, men tiden strakk ikke til for gråt. Hun måtte videre. Jobbsøket tok flere dager – uten hell. Førsteklassingen hjemme og hennes status som alene gjorde det vanskeligere. En kveld ringte fadderen, Roman: – Natasha, han har ikke kommet tilbake altså? – Nei. – Vil du jobbe som lagermedarbeider? – Mener du det? – Ja. Med pause midt på dagen, så kan du hente fadderbarnet eller ordne SFO. Lønna er 25 tusen. Lite, men bedre enn ingenting. Vi tar med poteter, løk og en kylling til dere i morgen. – Roman, vi har høns – de gir oss egg og litt mat. – Bra! Ikke slakt dem! – Takk for hjelpen. Hvordan går det med Galina? – Hun klarer seg, alltid så sterk. Sånn var Roman alltid: Kona hans hadde gått gjennom en vanskelig operasjon og fikk cellegift, men han klaget aldri. Natasha sukket: Det finnes håp. Gud ser alltids. Jobben gikk greit, og hun fant tid innimellom til å sørge og tenke gjennom alt som hadde hendt. Dagene, ukene og månedene fløy. Etter et år kunne Natasha kjenne sult, sove, le og juble over sønnens små seire. Smerten over sviket flammer opp hver gang eksmannen tar med Aleksej i helgene, men hun vil ikke gjøre sønnen ulykkelig. Hun ville så gjerne spørre: «Hva var galt med meg?», men visste at det egentlig handlet om ektemannens plutselige besettelse for en annen kvinne. Hun mintes ordene fra en film: «Kjærlighet varer til første sving, så starter livet.» For henne hørte kjærlighet og liv uløselig sammen – men for ham? Høsten var som en forlengelse av sommeren; varm, med grønne blader på trærne og barnelatter i gatene, blomster i hagen. Den dagen Natasha møtte Mikhail og fanget blikket hans, var lik alle andre, bare kanskje var solen litt varmere, musikken fra nabovinduet litt høyere, eller kanskje var det bare tiden for at to ensomme skulle møtes. – Frøken, la meg hjelpe deg! Du kan ikke bære så tungt alene. – Jeg er vant til det. – En så vakker dame burde ikke gjøre slike byrder til vane. – Hjelper du alle vakre damer, patruljerer utenfor butikken? – Jada, har ventet på deg hele livet. De lo hjertelig, kunne ikke la være. – Mikhail, – han rakte henne hånden, latteren danset i øynene. – Natasha. – «Natasha, Natasha, andres kone» – kjenner du sangen? – Nei, men jeg er ikke noens kone. – Nei vel, heldige meg! Endelig en drømmedame, og hun er fri. De andre gutta må være blinde. – Du har sans for humor, ser jeg. Hva med alvor? – Det har jeg også. Hva med kino i kveld? – Det går dessverre ikke, jeg må hente sønnen min nå. – Tror nesten ikke mine ører – du har en sønn? Du ser jo ut som 20! – Jeg er 35. – Det er jeg også. Sånt sammentreff! – Trodde virkelig du var yngre, men det har ikke noe å si. Men, pappaen til sønnen din da? – Vil helst ikke snakke om det nå. – Forstår. Hva med en barnefilm i helga, kan ta med sønnen din? – Helgene tilbringer sønnen min med faren sin. – Jeg vil ikke mase, men får du et ledig øyeblikk, ring meg. Her er kortet mitt, jeg er barnelege i hematologi. – Det er jo alvor. – Har ikke tid til å lete etter vakre damer, egentlig. – Jeg skal ringe, Mikhail. – Jeg venter. For en vakker høst det var! Solen malte løv i alle farger. Sammen fikk de oppdage alle byens parker. Ømheten deres trengte seg forbi fortidens smerte, og plutselig hadde Natasha aldri kjent en slik dragning mot en mann. Etter halvannen måned inviterte hun omsider ham inn på te. – Natasha, ikke bli sint, men jeg kommer ikke inn til deg. Dette er viktig for meg, la meg ordne det selv. Stol på meg? Helga etter dro de til en naturpark hvor Mikhail leide et lite slott av et hus. Det var rent og koselig, men Natasha så ikke annet enn de store brune øynene til sin elskede. Omsider fikk hun oppleve hvor inderlig dette mellom mann og kvinne kunne være. – Mikhail, hvor er jeg… hva skjer med meg? Jeg tror jeg dør av lykke. Jeg elsker deg så! – Du er så vakker! Hvor er jeg heldig! Utover vinteren ble det stadig vanskeligere å skilles. – Natasha, vil du gifte deg med meg? – Mikhail, jeg har skilsmisse i slutten av måneden… – Da gifter vi oss straks etterpå. Vil ikke miste deg til noen annen! – Ingen seremoni, bare skriv oss inn og ta meg med til slottet vårt. – Alt for deg, kjære. Roman og Galina var de eneste vitner til deres ekteskapsinngåelse. Moren og søsteren sendte lykkelig telegram, og snart flyttet de inn i Mikhails nyutleide leilighet, som de pusset opp sammen. Mikhail gjorde alt ekstra flott for Aleksej, som hadde møtt ham før, men motvillig holdt avstand – for Aleksej var mamma og pappa to uadskillelige halvdeler. – Natasha, ikke bli redd nå, men la oss sjekke blodet til Aleksej. Han ser veldig blek ut. – Han har det bare vanskelig, tror jeg – det er tungt for ham med skilsmissen. – Du har nok rett. Men vi tar blodprøve – ikke sant, kamerat? Samme dag kom Mikhail hjem med bøyd hode: – Natasha, ikke bli redd – prøvene viser endringer i blodet til Aleksej. Intuisjonen slo til. Dessverre. Jeg tar ham med på sykehuset i morgen. Det var urettferdig – skulle de betale for lykken med dette? Leukemi… Et så fryktelig ord. Nå startet en ny hverdag. Natasha tok ulønnet permisjon, klarte ikke tanken på at Aleksej skulle gjennomgå alt alene. Hun satt ved sengen, holdt ham i hånden og sa om og om igjen: – Hold ut, vennen min – du er så sterk! Du har alltid vært min beste venn! Når kreftene tok slutt, sendte Mikhail henne hjem for å sove, men ofte ble det bare til at hun stirret tomt i taket hjemme. Eksmannen ringte og krevde at hun skulle meldes ut av det halvferdige huset. – Jeg tar vare på sønnen min selv. – Du burde heller besøke ham. – Jeg kan ikke, er på reise. Mikhail strøk henne over skulderen: – Natasha, vi greier oss – ikke klamre deg til fortiden. – Det svir… alle mine penger gikk inn i huset. Men det er vel ikke viktig nå. – Legg heller alt fokus på Aleksej – jeg klarer resten. Jeg har alltid drømt om familie, Gud vet det – og Han vil ikke ta dere fra meg. – Mikhail, hvordan er prøvene? – Vi gjør alt, men det ser dårlig ut foreløpig. Natasha gråt stille, ville ikke at Aleksej skulle forstå hvor ille det sto til. – Onkel Misha, hva skjer med blodet mitt? – Du skjønner, vi har røde og hvite båter i blodet. Dine slåss mot hverandre. – Hvem vinner? – Foreløpig de hvite. – Hva vil skje videre? – Hjelp de røde. – Mamma, kan vi reise bort? Jeg orker ikke mer. – Natasha, jeg ville foreslå det samme. La oss ta Aleksej med til «slottet» vårt – nå som været er så fint, kan vi gå i skogen. Våren pyntet området med blomstrende busker og trær. De gikk tur i skogslyset, gledet seg over hver blomst og strå. Men innimellom stivnet Aleksej, konsentrert: – Hva er det, gutt, har du vondt? – Ikke forstyrr, mamma – jeg har sjøslag. Den lille ferien gikk fort. Sønnen forandret seg; fikk roser i kinnene og nytt livsmot. – Mamma, hvor er pappa? – På reise, gutten min. – Igjen? Jaja. Etter hjemkomst til sykehuset ble det tatt nye prøver. Laboratorielederen var der personlig. – Mikhail Leonidovitsj, hvor var dere med sønnen din? – Bare i naturparken i nærheten. Er det noe galt med blodet? – Det er bra! Han har remisjon. Blodet ser veldig bra ut. Mikhail løp inn på rommet: – Aleksej, hva har du gjort? Du er friskere nå! Ikke gråt, Natasha – han blir bra igjen. Hva gjorde du, sønn? – Pappa, husker du båtene du fortalte om? Jeg vant hvert eneste sjøslag med de røde.

Ingrid kunne ikke fatte det som skjedde med henne. Mannen hennes, den kjære og trofaste hun hele livet

Uncategorized

0291

Sønnen min lette lenge etter den rette kvinnen å gifte seg med, men jeg stilte aldri spørsmål ved valgene hans. Da han fylte 30 år, fant han endelig Maren, som virket perfekt for ham. Nesten hver dag hørte jeg hvor snill og vakker hun var. Sønnen min var virkelig forelsket, og jeg likte også Maren godt. Med stor entusiasme fortalte han meg og vennene sine om alle de fine sidene ved henne – hun virket som den ideelle kvinnen for ham, så han nølte ikke med å gifte seg med henne. Som en kjærlig mor støttet jeg selvfølgelig avgjørelsen hans. Bryllupsarrangementet var ikke bare krevende; vennene mine trådte virkelig til, og Maren hadde flotte foreldre vi kom godt overens med. Alt var nydelig i begynnelsen, men etter hvert begynte ting å endre seg. Ekteskapet begynte å rakne, og konfliktene ble stadig vanligere. Jeg visste det bare var deres første år sammen, og håpet alt ville ordne seg, men jeg bekymret meg fremdeles for dem – jeg ønsket jo at de skulle få et lykkelig ekteskap. Den kvelden ble jeg virkelig opprørt. Sent på kvelden dukket sønnen min opp hjemme hos meg med sakene sine. Han sa at han ikke hadde noe sted å bo, fordi svigerdatteren min hadde kastet ham ut. Han bodde hos meg i flere dager, og Maren dukket aldri opp for å prøve å snakke. Dette gjentok seg gang på gang. Da svigerdatteren min fortalte at hun var gravid, bestemte jeg meg for å snakke med dem begge. Jeg ville gi noen råd som kanskje kunne hindre flere konflikter, men det endte med at jeg bare gjorde situasjonen verre. Uenighetene deres økte, og sønnen min overnattet stadig oftere hos meg. Jeg så hvor vondt han hadde det. Han var ikke lenger den glade personen han pleide å være – jeg kunne se skuffelsen i blikket hans. Jeg klarte ikke å se sønnen min i et så dårlig ekteskap og rådet ham derfor til å vurdere om det virkelig var verdt å bli. Han kunne bli en flott far selv om han bodde for seg selv. Det endte med at han kort tid etter leverte inn skilsmissepapirer. Ikke lenge etter kom Maren til meg for å be om hjelp. Hun ville at jeg skulle overtale sønnen min til å trekke tilbake søknaden om skilsmisse, fordi hun ikke ønsket å ødelegge familien. Jeg hadde flere ganger rådet henne til å kjempe for forholdet. Men resultatet var at jeg ble beskyldt for å blande meg for mye. Nå vet jeg ikke om jeg burde ha presset sønnen min til å skille seg. Hans kone har fått avsmak for meg, og han selv trekker seg også mer unna. Kanskje elsker de hverandre fortsatt? Det er vondt både å bo hver for seg og å leve sammen.

Min sønn leitet lenge etter den rette kvinnen å gifte seg med, men jeg stilte aldri spørsmål ved valgene hans.

Uncategorized

Stekepanne til pannekaker Galina stresset morgenrutinen og kom for sent til jobben med fare for bot og kjeft fra sin punktlige sjef. Sønnen Zhenja skulket grøt og klagde på vond hals, mens Galina, med brillene på, lette etter tegn på sykdom. Da hun skjønte han lurte, truet hun med ris og hjalp ham ut døra. Samtidig løp eldste sønn Vova fortvilet rundt og lette etter skoleboka si, og faren rotet med å vaske bilen så de kom ekstra sent avgårde – for så å havne i rushtrafikk og bli sittende fast og miste håpet om å rekke jobb i tide. Utenfor kontoret for forhåndssalg av togbilletter holdt Galina på å skli på glatt asfalt, men ble reddet fra å falle takket være en stor koffert hun fikk tak i. Kofferten tilhørte en eldre dame, som Galina rakk å si unnskyld til før hun løp inn. Heldigvis var ikke sjefen kommet. I lunsjen så hun ut vinduet og la merke til den gamle damen igjen—ensom, med et stumt uttrykk og en billett til Smolensk som blafret i hånden. Galina spurte kollegaen om damen, og fikk høre hun hadde sittet der i to dager. Hvorfor hadde hun ikke dratt? Galina tok med te og hjemmebakst til damen, som forklarte at sønnen hadde sendt henne bort på grunn av krangel med svigerdatteren. Søsteren i Smolensk hun skulle til, var død for lenge siden. Nå hadde hun ingen steder å dra, satt og ventet: kanskje kom døden, kanskje kom hjelpen. Galina, som selv hadde vokst opp på barnehjem og lengtet etter mor, lot seg røre og inviterte henne hjem. Slik ble Baba Tośa med familien. Neste morgen stod huset fullt av duften fra stekte pannekaker, laget av Baba Tośa i Galinas arvede stekepanne – pannekakestekingen som bandt dem sammen. Baba Tośa fortalte fra livet under krigen, alt hun hadde båret alene etter krigen og mannen døde. Hun fikk ny livsgnist og huset ble et hjem for henne også. Da Tośa ville dra, ba familien henne bli – for hvem skulle ellers steke slike pannekaker? Uka etter satt hun med kofferten, klar til å gå, men Galina insisterte: “Du er nå en av oss. Bli! Forresten, kanskje vi skulle kjøpe enda en stekepanne til pannekaker, så du kan lage dobbelt porsjon til guttene våre?” – “Ja, kjøp en til,” smilte Baba Tośa, “da går det unna!”

Stekepanne til pannekaker Alle klokkene i huset varslet at Ingrid allerede lå etter skjema hun ville

Uncategorized

Min andre ektemann viste seg å være en fantastisk mann som ikke sparte på noe når det gjaldt shopping til meg og sønnen min

Du, vet du hva, jeg må bare fortelle deg litt om livet mitt og hvor overraskende fint det faktisk kan

Uncategorized

030

Ni røde roser… Svigermor kom på besøk noen timer, og svigersønnen skjønte raskt: dette holder jeg ikke ut. Sa han skulle i badstuen. Kledde på seg og dro. Men enda en nedtur ventet ham: badstuen var stengt for oppussing. Humøret ble borte. Gikk jo ikke an å dra hjem igjen! Han tuslet rundt i gatene – å gå inn i butikker er jo ikke noe for menn. Satt seg trist ned på en benk. Plutselig fikk han øye på et ektepar, begge nær seksti, pent kledd, de gikk rolig sammen: hun holdt ham under armen og de småpratet. Mannen betraktet dem: “Se der, de har fortsatt noe å snakke om. Vi har vært gift i femten år og har sagt alt, vi pleier bare å tie stille.” Ekteparet stoppet opp, mannen rettet forsiktig på skjerfet hennes, så gikk de videre. Han tenkte: “De har klart å bevare kjærligheten. Vi ser ikke hverandre lenger.” Hans egen kone var liten og sliten, alltid travel, jobbet på fabrikk, to barn å ta seg av, gikk hjemme i gammel morgenkåpe, bustete hår og hadde aldri tid til å sette seg ned. Hun smilte nesten aldri, så stadig alvorlig og sliten ut, og kom sjelden til frisøren – bare når hun absolutt måtte. Mannen tenkte tilbake: de elsket hverandre så mye før. Hvor tok det veien? Han prøvde å fremkalle de gamle følelsene og kjente en ømhet stige opp – den fylte ham med varme. Nå måtte han gjøre noe godt for henne. Han reiste seg og gikk, visste ikke helt hvor. Kom plutselig rett borti en blomsterkiosk: “Kanskje jeg skulle kjøpe blomster? Kona kommer bare til å le – sier jeg sløser vekk penger som kunne gå til Marihkes nye joggesko.” Han nølte, men følelsen av ømhet slapp ikke taket. “OK, jeg gjør det.” Gikk inn, hilste på blomsterdamen – sist han kjøpte blomster var for femten år siden. Kanskje kjøpe én rose? Men én rose betyr jo ikke noe… Nei, jeg tar ni! Ble nesten skremt av sitt eget påfunn, men ordene var ute. Gikk ut, følte at forbipasserende så forundret på ham. Ringte og sjekket om svigermor var dratt. På vei opp trappen var han litt nervøs: “Tenk om kona bare jager meg ut sammen med rosene.” Hun stod med henda rene, la fra seg melposen da han kom. Hun ante ingenting. Han ble stående, taus og nervøs, hun snudde seg — og så rosene. Frøs til. “Masha, de er til deg. Hadde bare lyst. Blir du sur?” Hun tok dem forsiktig, så forbauset ut. “De er til deg, Masha, til deg.” Hun løftet rosene mot ansiktet, smilte svakt. Da fantes det ikke lenger fabrikk, husarbeid, eller femten slitne år! Hun hvisket nesten: “Tusen takk.” Vasens ni røde roser midt på bordet lyste opp rommet. Hun kjente på blomstene, ble stående tankefull foran speilet og la håret på plass. Ansiktet ble mykere, bekymringen gav plass for ettertanke. Han la armene om henne. De stod helt stille. I et øyeblikk sto alt, bare for et øyeblikk.

Ni røde roser Svigerinna var kommet på besøk for noen timer, og svigersønn skjønte med én gang: dette

Uncategorized

012

En uke før 8. mars klarte jeg så vidt å rømme ut av rettssalen. Tårene gjorde meg blind. Kun én setning gikk igjen i hodet mitt: “Dere er ikke lenger mann og kone.” Hvorfor gjorde han dette mot meg? For hvilke synder ble jeg straffet slik?

En uke før 8. mars klarte jeg så vidt å rømme ut av rettssalen. Tårene gjorde meg nesten blind.

Uncategorized

055

Naboene våre bestemte seg for å vise oss hvem som egentlig er sjefen i blokka – helt uten grunn.

Det var for fem år siden. Vi hadde allerede to barn, og hele familien bodde på et lite ettroms på Grønland i Oslo.

Uncategorized

010

Svigerdatteren kastet gaven min – da endret jeg hele testamentet mitt: En historie om familie, skuffelse og et lappeteppe fylt med minner fra et norsk hjem

Men hvor i all verden skal vi sette denne, Espen? Leiligheten er jo akkurat ferdig pusset opp, alt er