Uncategorized

Det tok meg sekstifem år å forstå dette: Den største smerten er ikke et tomt hjem. Den virkelige sorgen er å bo blant mennesker som ikke lenger ser deg – Historien om meg, Elin, 65 år, og om den usynlige ensomheten midt blant familien min.

Det tok meg sekstifem år å virkelig forstå. Den største smerten er ikke et tomt hus. Den ekte smerten

Uncategorized

0127

Ingen ventet ham: Historien om en far som forsvant, en mor som elsket ham grenseløst, og om hverdagen med onkel Kåre som ble vår klippe gjennom savn, lengsel og nye begynnelser – fortalt med varme fra barndommens Oslo, skoleår, søskenbånd og små og store drømmer om familie.

Ikke ventet Vår pappa dro på arbeid et eller annet sted, og forsvant da jeg gikk i femte klasse og søsteren

Uncategorized

023

Mamma, jeg skal gifte meg! – sa sønnen muntert. – Så hyggelig, – svarte Sofie Pauline uten entusiasme. – Hva skjer, mamma? – spurte Viktor forbauset. – Ingenting… Hvor har dere tenkt å bo? – spurte moren med et lurt blikk. – Her hos deg, hvis du ikke har noe imot det? Leiligheten har jo tre rom, vi skal vel klare oss? – svarte sønnen. – Har jeg noe valg? – sa moren. – Det er jo ikke akkurat billig å leie noe annet! – sa Viktor trist. – Da har jeg vel ikke noe valg, – sa Sofie Pauline oppgitt. – Mamma, det er så dyrt med leie at vi knapt får råd til mat. Men dette er bare midlertidig, vi skal jobbe og spare til egen leilighet. Det går raskere slik! Sofie Pauline trakk på skuldrene. – Fint… Men én ting: dere kan flytte inn og bo så lenge dere trenger, men to betingelser – vi deler strømregningen på tre og jeg blir ikke hushjelp, – sa hun bestemt. – Klart, mamma, som du sier, – sa Viktor straks. De unge giftet seg enkelt og alle tre – Sofie Pauline, Viktor og svigerdatteren Irina – flyttet sammen inn i den store leiligheten. Fra første dag begynte Sofie Paulines kalender å fylles av uforutsette avtaler. Når de unge kom hjem var det tomt i grytene og rot i leiligheten, alt lå der de hadde sluppet det. – Hvor har du vært, mamma? – undret sønnen. – Vet du, Viktor, jeg ble invitert til kulturhuset for å synge i kor – du vet jeg har stemme… – Jasså?! – Viktor ble overrasket. – Ja! Det har jeg fortalt deg før. Det er mange pensjonister der, jeg koste meg stort! I morgen skal jeg gå igjen. – Og hva skjer i morgen, mer kor? – Nei, litteraturkveld – vi skal lese Ibsen, du vet hvor glad jeg er i Ibsen. – Jasså?! – Hører du ikke etter på moren din! – sa Sofie Pauline med et smil til sønnen. Irina betraktet dem stille. Siden Viktor giftet seg, fikk Sofie Pauline et nytt liv; hun ble aktiv i pensjonistforeningen, fikk nye venninner som kom på besøk, kapret kjøkkenet til langt på natt, drakk te og spilte bingo, hun gikk tur, eller fulgte med på TV-serier så oppslukt at hun ikke engang merket barna komme hjem. Husarbeid nektet hun å gjøre, og lot alt være opp til sønn og svigerdatter. Først klaget de ikke, etter hvert begynte Irina å himle med øynene, så pratet de misfornøyd sammen, og snart sukket Viktor høyt. Sofie Pauline brydde seg ikke, og levde et aktivt pensjonistliv. En dag kom hun glad hjem, nynnet «Kjerringa med staven», og sa på kjøkkenet hvor barna satt sammen: – Dere kan gratulere meg! Jeg har truffet en fantastisk mann, og vi reiser sammen til et spa i morgen! Flott, ikke sant? – Ja, så hyggelig, – sa Viktor og Irina i kor. – Er det alvor? – Jeg vet ikke ennå, kanskje etter spa-oppholdet får jeg svar, – sa Sofie Pauline og tok for seg av suppen. Hun kom skuffet tilbake etter turen; Alex var ikke den rette, men hun var optimistisk – det kommer flere muligheter! Hun fortsatte med kor, turer, treff og kulturkvelder. Etter hvert ble sønn og svigerdatter lei av rot og tomme gryter. En dag smalt Irina med kjøleskapsdøren og sa irritert: – Sofie Pauline! Kan du ikke ta noe ansvar hjemme også? Her er kaos, og kjøleskapet er tomt! Hvorfor skal bare vi ordne alt? – Hvorfor er dere så oppgitt? Hvis dere bodde alene, hvem ville gjort husarbeidet da? – Men du bor jo her! – Jeg er ikke hushjelp, og har gjort mitt. Jeg sa fra til Viktor at jeg ikke skulle være husarbeidshjelp – det var mitt vilkår. At han ikke sa fra til deg, er ikke min skyld! – Jeg trodde du tullet, – sa Viktor fortumlet. – Så dere vil bo her på mine premisser, men ha meg til å rydde etter dere og lage mat? Nei! Vil dere ha det annerledes, er det bare å flytte! – Sofie Pauline gikk til rommet sitt. Neste morgen kledde hun seg pent, sminket seg, og dro på kulturhuset – der ventet koret på henne, og hun nynnet «Å, jeg vet en seter…» på vei ut døren.

Mamma, jeg skal gifte meg! sier sønnen Henrik, smilende. Det er jo hyggelig, svarer Ragnhild uten begeistring.

Uncategorized

013

«Var det så farlig, om jeg ble litt sint?» – Hvem trenger deg egentlig, din gamle kjerring? Du er bare til bry for alle. Går her og lukter vondt. Hadde det vært opp til meg, så… Men jeg må bare holde ut. Hater deg! Polina holdt på å sette teen i halsen. For bare et øyeblikk siden hadde hun snakket med bestemoren, Zinaida Sergejevna, på videosamtale. Bestemor hadde akkurat reist seg fra stolen, stønnet litt og forsvant ut i gangen. Telefonen lå igjen på bordet – kameraet på, mikrofonen også. Plutselig kom stemmen borte fra gangen. Polina trodde først hun hørte feil. Men da hun så på skjermen, ble det ikke lenger noen tvil. Døren gikk opp, noen fremmede hender sås i bildet, så en side, til slutt ansiktet: Olya. Svigerinnen. Kvinnen gikk bort til bestemors seng, løftet på puten, så på madrassen, rotet rundt. – Sitter her og drikker te… Skulle ønske du snart døde, ærlig talt. Hva er vitsen? Du tar bare opp plass og forpester lufta. – Svigerinnen surmulte. Polina satt frosset. I noen sekunder visste hun ikke engang hvordan hun skulle puste. Ganske snart kom bestemor tilbake – kameraet hadde stått på hele tiden. Bestemoren smilte, men det smilet nådde ikke øynene. – Sånn, der er jeg tilbake. Forresten, jeg har ikke spurt – hvordan går det på jobb, vennen? Går det bra? Polina nikket kort. Fortsatt i sjokk. Hun visste hun måtte reagere. Nå. For ingen skal måtte tåle noe sånt – ikke hun, og i hvert fall ikke bestemor. En varm, sterk fortelling om hverdagsheltinner, familie, svik og hvor langt vi går for å beskytte dem vi er glad i – når vi endelig slutter å tie. (Original tittel på norsk bokmål tilpasset norske forhold, navn og miljø, samtidig som all viktig informasjon og detaljnivå er bevart.)

Hvem bryr seg, så sur som du er Hvem er det egentlig som trenger deg, gamle kjerring? Du er bare til

Uncategorized

0186

Mamma, jeg skal gifte meg! – sa sønnen muntert. – Så hyggelig, – svarte Sofie Pauline uten entusiasme. – Hva skjer, mamma? – spurte Viktor forbauset. – Ingenting… Hvor har dere tenkt å bo? – spurte moren med et lurt blikk. – Her hos deg, hvis du ikke har noe imot det? Leiligheten har jo tre rom, vi skal vel klare oss? – svarte sønnen. – Har jeg noe valg? – sa moren. – Det er jo ikke akkurat billig å leie noe annet! – sa Viktor trist. – Da har jeg vel ikke noe valg, – sa Sofie Pauline oppgitt. – Mamma, det er så dyrt med leie at vi knapt får råd til mat. Men dette er bare midlertidig, vi skal jobbe og spare til egen leilighet. Det går raskere slik! Sofie Pauline trakk på skuldrene. – Fint… Men én ting: dere kan flytte inn og bo så lenge dere trenger, men to betingelser – vi deler strømregningen på tre og jeg blir ikke hushjelp, – sa hun bestemt. – Klart, mamma, som du sier, – sa Viktor straks. De unge giftet seg enkelt og alle tre – Sofie Pauline, Viktor og svigerdatteren Irina – flyttet sammen inn i den store leiligheten. Fra første dag begynte Sofie Paulines kalender å fylles av uforutsette avtaler. Når de unge kom hjem var det tomt i grytene og rot i leiligheten, alt lå der de hadde sluppet det. – Hvor har du vært, mamma? – undret sønnen. – Vet du, Viktor, jeg ble invitert til kulturhuset for å synge i kor – du vet jeg har stemme… – Jasså?! – Viktor ble overrasket. – Ja! Det har jeg fortalt deg før. Det er mange pensjonister der, jeg koste meg stort! I morgen skal jeg gå igjen. – Og hva skjer i morgen, mer kor? – Nei, litteraturkveld – vi skal lese Ibsen, du vet hvor glad jeg er i Ibsen. – Jasså?! – Hører du ikke etter på moren din! – sa Sofie Pauline med et smil til sønnen. Irina betraktet dem stille. Siden Viktor giftet seg, fikk Sofie Pauline et nytt liv; hun ble aktiv i pensjonistforeningen, fikk nye venninner som kom på besøk, kapret kjøkkenet til langt på natt, drakk te og spilte bingo, hun gikk tur, eller fulgte med på TV-serier så oppslukt at hun ikke engang merket barna komme hjem. Husarbeid nektet hun å gjøre, og lot alt være opp til sønn og svigerdatter. Først klaget de ikke, etter hvert begynte Irina å himle med øynene, så pratet de misfornøyd sammen, og snart sukket Viktor høyt. Sofie Pauline brydde seg ikke, og levde et aktivt pensjonistliv. En dag kom hun glad hjem, nynnet «Kjerringa med staven», og sa på kjøkkenet hvor barna satt sammen: – Dere kan gratulere meg! Jeg har truffet en fantastisk mann, og vi reiser sammen til et spa i morgen! Flott, ikke sant? – Ja, så hyggelig, – sa Viktor og Irina i kor. – Er det alvor? – Jeg vet ikke ennå, kanskje etter spa-oppholdet får jeg svar, – sa Sofie Pauline og tok for seg av suppen. Hun kom skuffet tilbake etter turen; Alex var ikke den rette, men hun var optimistisk – det kommer flere muligheter! Hun fortsatte med kor, turer, treff og kulturkvelder. Etter hvert ble sønn og svigerdatter lei av rot og tomme gryter. En dag smalt Irina med kjøleskapsdøren og sa irritert: – Sofie Pauline! Kan du ikke ta noe ansvar hjemme også? Her er kaos, og kjøleskapet er tomt! Hvorfor skal bare vi ordne alt? – Hvorfor er dere så oppgitt? Hvis dere bodde alene, hvem ville gjort husarbeidet da? – Men du bor jo her! – Jeg er ikke hushjelp, og har gjort mitt. Jeg sa fra til Viktor at jeg ikke skulle være husarbeidshjelp – det var mitt vilkår. At han ikke sa fra til deg, er ikke min skyld! – Jeg trodde du tullet, – sa Viktor fortumlet. – Så dere vil bo her på mine premisser, men ha meg til å rydde etter dere og lage mat? Nei! Vil dere ha det annerledes, er det bare å flytte! – Sofie Pauline gikk til rommet sitt. Neste morgen kledde hun seg pent, sminket seg, og dro på kulturhuset – der ventet koret på henne, og hun nynnet «Å, jeg vet en seter…» på vei ut døren.

Mamma, jeg skal gifte meg! sier sønnen Henrik, smilende. Det er jo hyggelig, svarer Ragnhild uten begeistring.

Uncategorized

0209

Våre barnebarn er herlige, men vi har ikke krefter til å ta oss av dem lenger

Barnebarna våre er kjære, men vi orker ikke mer. Det sies at barn bringer lykke. Det samme gjelder barnebarn.

Uncategorized

0394

Forrådt av sin egen søster

Ingrid, jeg orker ikke mer, Anne sank ned på kjøkkenstolen og gjemte ansiktet i hendene. Du aner ikke

Uncategorized

013

Jeg skulle akkurat til å gå ombord på et førsteklassefly til Isla de la Sombra, en avsidesliggende luksusøy kjent for digitale avrusningsretreater, da min søsters ektemann plutselig sendte meg melding: «Kom hjem umiddelbart» – og det som fulgte, snudde hele livet mitt på hodet

Jeg husker det som om det var i går, selv om det nå har gått mange år. Jeg skulle til å gå om bord på

Uncategorized

018

Jack, ikke tell kråker! I flere dager nektet Jack å spise maten han fikk av Ludmila: – Men kjære deg, dette er de samme kotelettene som Dagfinn kjøpte til deg. Han kommer ikke med det første… Ikke vent på ham, – Ludmila trakk på skuldrene… Et underlig syn… På den lange, gule busskuret sto alle fra fabrikken samlet i en flokk på den ene siden. Den andre delen av holdeplassen var tom, om man ser bort fra en rufsete, rødhåret hund som hadde strukket seg ut foran benken… Jack hadde rundet tre år, og livet kjente han like godt som sine fire labber. Alle dagene sine tilbrakte han ved bussholdeplassen utenfor brakkeriggen. Bak den lå fabrikken, og deretter et jorde. Ikke noe spennende – Jack hadde vært overalt før. Hvordan han ble Jack, husket ikke den rødhårede bikkja lenger. Han ble bare kalt det av noen unge kvinner fra brakkeriggen, som matet ham av medfølelse for hans harde skjebne. De fleste andre mennesker holdt seg langt unna Jack. Han så deg aldri bedrøvet i øynene eller logret vennlig med halen… Jack var ikke sånn. Tre år gammel, men allerede som en gretten gammel mann, misfornøyd med alt og alle. Med sitt dårlige gemytt skremte han stadig folk vekk. Folk… Hva godt er det å si om folk flest? Ikke stort! De to jentene som matet ham, regnet Jack barmhjertig som et unntak. Jack likte ikke folk, og ikke kråker, og han så med avsky på småfuglene som kvidret og badet i sølepyttene. Den smånaive valpetiden, der man tror at hvert menneske vil deg vel og vil klappe deg, tar slutt. Også for Jack. Egentlig mente han, på sitt hundevis, at folk – som kråker – laget like irriterende lyder. Først begynner de å krangle på holdeplassen. Ruser. Jager bikkja bort, så den ikke er i veien. Hvorfor skulle han like dem? Kråkene var enda verre. De frekke fjærdottene prøvde å rappe til seg godsakene Jack fikk fra brakkeriggen. Han jagde på fuglene. Kråkene trakk seg unna, diskuterte, og bestemte seg for ikke å gi seg uten kamp. Og slik gikk dagene. Kjefting på kråker, telling av rampete fjærkre – og bjeffing på folk med to bein som trodde de var noe. Alt i alt, var det slett ikke ille å bo på den gule holdeplassen. Ikke akkurat et slott, men ly for regn og vind, og skygge på varme dager. Bare litt for mange mennesker av og til… — Jaså, ligger du her og later deg! Slipp meg forbi benken, bikkje! — En sko vekket Jack fra ettermiddagsdøs. Han åpnet øynene. Skosålen prøvde å tråkke over labbene hans, men holdeplassens herre ville det annerledes: «Klar for basketak? Vent bare!» Jack spratt opp. Skoen kjempet for å komme seg vekk, men plutselig kom eierens buss. Det Jack likte aller minst, var folk som sprang inn på bussen sin, det gikk ryktet om disse bussene hele tida. Slik hadde mange plageånder sluppet unna ham. Skoen ble igjen på holdeplassen, alene og forlatt. «Det fortjente du!» tenkte Jack fornøyd, pirket og tygde litt på troféet, før han stolt dro det bak søppelkassen. — Tonje, hold deg unna den gale bikkja, – sa en lyshåret dame og dro venninnen unna. – Den hunden er ikke riktig klok, – støttet en mann med sigarett. Sneipen havnet like utenfor søplekassen og holdt på å treffe Jack. Igjen måtte han ut med bjeffingen. Mannen snerret og gikk til den andre enden av holdeplassen… ***** Neste dag møtte Jack den samme sko-eieren. Han hadde med seg en annen mann. — Der! — Sko-eieren pekte frustrert på Jack, og holdt seg så langt unna hunden som mulig. — Der er den hissige bikkja! Gjør noe! — Hva? — spurte den andre mannen forvirret. — Dere er ikke de første som klager. Men her i tettstedet finnes det ikke noen hundefanger. Sko-eieren sluttet å peke og viftet i stedet med armene, skravlet som en skjære. Jack lyttet nøye. Til slutt begynte også den andre mannen å skjelle ut. Jack glodde tilfreds på menneskene. Var ikke dette underholdning så vet ikke han! — Men du er jo vaktmester! — utbrøt sko-eieren. Jack lot være å åpne kjeften. Heh, folk bjeffer på hverandre! Mye artigere enn all fuglekjeftingen. Sko-eieren syntes faktisk det så ut som Jack smilte skadefro. Men det kunne vel ikke være! — Jeg passer på brakkeriggen, ikke holdeplassen! — vaktmesteren gikk mot jobben sin. Han stoppet og kastet et siste blikk over skulderen: — Bare hiv en bein til ham, så jager han deg ikke fra holdeplassen. Vaktmesteren mente det vel. — Åh, tusen takk! Kanskje jeg skal ta med halve kantina også, eller? — kom det spydig fra sko-eieren. Han kastet et blikk på Jack og la til: — Og du, bikkje, hvorfor holder du deg så rolig? For lat for å bjeffe? Skremmende dyr! Bikkja, som om den forsto at den hadde blitt snakket stygt om, hjalp raskt eieren av skoen ombord på bussen med et fresende bjeff. Jack gjødde etter bussen, mens et sint fjes – Dagfinn, som mannen egentlig het – fortsatte å skjelle bak duggvinduet… Unngå neste møte gikk ikke. Dagfinn hadde nettopp blitt assisterende fabrikksjef, og alt var nytt. Dette tullet med den bråkete bikkja på holdeplassen passet dårlig. Bilen var på verksted, og hver morgen ble han møtt av bjeffing fra Jack. Hvorfor skulle akkurat han utstå denne flekkete bulldoseren?! Fra den dagen så det ut til at Jack hadde fått Dagfinn som sin spesielle uvenn. De andre tobeinte var plutselig uinteressante. Han ventet spent på den kjente bussen hver dag, bare for å jage på Dagfinn. Lei av spottende blikk fra fabrikkfolk og oppfordringen fra vaktmesteren i tankene, kjøpte Dagfinn en kotelett til Jack i kantina. — Spis, – krøllet han ut maten utenfor holdeplassen og glodde på bikkja. Jack var allerede klar til enda en bråkete avskjed, men den deilige duften av kotelett var fristende… Kotelettbiten forsvant på et blunk. Kun støvete asfalt lot til å holde igjen den beste duften i verden. Jack slikket seg og ventet på mer. — Sannelig! Vil du ha mer? Jeg har ikke kone og kan ikke lage koteletter selv. Skal jeg bære med deg mat fra kantina hver gang kanskje? ***** Neste morgen ble Dagfinn forfjamset. — Dagfinn, Jack har slutta å bjeffe på deg? Se, ikke en lyd! — lo den runde Ludmila, sekretæren. — Ja, Ludmila, visst har han fått respekt for meg nå, – svarte Dagfinn og så forbløffet på Jack. Fra den dagen ventet den rødhårede, ensomme hunden på Dagfinn – hver dag kom kotelettene med ham. Kanskje folk ikke var fullt så dumme som Jack trodde? Kanskje de var annerledes enn kråkene, som hele morgenen kranglet om blanke sølvpapir? Det ble kaldere… Vinteren meldte sin ankomst med første snølag på den gule holdeplassen. Med de første snøfnuggene kom isende vind fra jordet. Dagfinn la etter tradisjonen litt ekstra mat, kotelett eller noe annet – rett foran snuten til Jack. Den skjelvende hunden rakk såvidt å sjekke hva det var før det var borte i en jafs. Ærlig talt, den mest magiske koteletten som noen gang har eksistert! Dagfinn stod og så på hvor han skalv i kulla. — Bussen, Dagfinn, – Ludmila trakk ham i ermet, men han viftet henne unna. — Æsj! — sukket Dagfinn og snudde tilbake til porten. Litt senere la han forsiktig en varm pappbit foran Jack og strøk ham over ryggen med en hanskekledd hånd. — Frossen, er du? Ikke så krigersk nå, bikkje min. Legg deg på pappen så blir det litt varmere. Og her er en kotelett til… ***** Lørdagen var Dagfinn hjemme. Bedene utenfor den nye eneboligen på byens utkant var dekket av snø. Vinden føyset små iskrystaller over tunet. Dagfinn stekte eggerøre med pølse. Etter frokosten tok han spaden og begynte å måke tunet, mens tankene surret avgårde… Han stoppet, studerte snøfnuggene, mumlet for seg selv, kastet spaden og løp ut porten… Ingen var på holdeplassen. Jack visste at sånn var det iblant – noen dager kom nesten ingen mennesker. Bussen åpnet likevel dørene. Bare noen få steg ut i snøen. Slike morgener rumlet Jack ekstra høyt i magen. Ingen av kvinnene fra brakkeriggen var der heller. Jack reiste seg. Han visste han måtte løpe langt for å finne butikken og husene. Kanskje fikk han litt mat der hvis ikke noen matet på holdeplassen. Jack var klar til å forlate skuret, da bussen plutselig stanset rett foran snuten hans. — Hvor skal du? Kjempe deg bort i snøstormen? Dagfinn la ned flere pølser foran ham. Jack slukte i seg, som om pølsene skulle forsvinne hvert øyeblikk. — Ingen koteletter i dag, kantina er stengt, – unnskyldte Dagfinn seg. — Men her er noe annet… En stor eske med et gammelt, mykt teppe inni dukket opp på holdeplassen. — Kom, kryp nedi. Ikke så verst der inne… Plutselig forsvant både snø og kulde for Jack. Inni ham spredte det seg noe varmt og rart. Jack tenkte: Aldri har noen gitt ham noe sånt før… ***** Flere dager ville han ikke spise maten fra Ludmila. – Men kjære, det er de samme kotelettene som Dagfinn pleide å gi deg. Han kommer ikke akkurat nå, har blitt veldig forkjølet… Ikke vent lenger, – Ludmila trakk oppgitt på skuldrene. Med halen mellom beina så Jack på henne. Hver gang bussen stanset eller det kom folk fra fabrikken, spratt han opp. Men han var ikke der… Han la seg trist ned på pleddet i esken. Bak holdeplassen slåss kråkene om en brødbit – hver ville ha byttet sitt til sitt hemmelige gjemmested. Jack så ettertenksomt på dem. Bjeff! Ubrukelige fugler! Han hadde da sitt eget hemmelige sted – et hull bak søppelkassa under holdeplassen. Ut av senga og mot hullet. Han var ikke som de dumme bråkekråkene som glemte skjulte skatter. Der lå skoen. Han hadde hatet den så inderlig før. Nå… Hva er det som river i ham nå? Han trakk ut skoen. Hvor er Dagfinn? Jack hadde skjønt hvilket kallenavn de andre brukte på hans menneske. «Hans menneske»… Var han ikke venn, da? Var han ordentlig bikkje, om han hadde fått en eier, og klarte å miste ham? Jack freste iltert mot kråkene. Noe nytt våknet i ham. Nok! Han orket ikke mer med de fjærkledde bandittene! — Dagfinn! Dagfinn! Jack spisset ørene og så håpefullt på jenta med mobilen. — Det er dårlig dekning… Går ombord i bussen. Har tatt med papirene deres til signering… Ludmila satte seg tungt i setet, merket ikke at en rød logrende hale smatt inn bak henne… ***** Med håp i blikket satt bikkja og så på henne, mens hun flere ganger ropte kallenavnet til hans menneske. Ludmila surrer skjerfet tettere rundt halsen, hopper ut av bussen. Jack – etter. I tennene holder han den svarte skoen fast. Humøret til Jack steg. Hvordan hadde han kunnet tro at snøen var fæl og kald? Den knaset jo så morsomt under støvlene til Ludmila. Ludmila trykket på ringeklokken, og snart kom den velkjente stemmen i porten. Jack satte i med bjeffingen. Ludmila, som ikke hadde brydd seg om følget sitt på hele turen, skvatt og skled. Mappen med papirer landet mykt i snøen… — Dagfinn, kanskje du kan hjelpe meg opp før du begynner å klemme hunden? Blikket til Dagfinn var nesten tårevått. Hvorfor de tårene? — Kom du til meg? Har du kommet til meg? Og jammen har du med gave også? — Han omfavnet Jack med den ene armen og grep skoen med den andre. Ludmila, naturligvis, ble hjulpet opp og fikk varm te. — Men Dagfinn, hvorfor tok du aldri med deg Jack hjem tidligere? Privat hus, plass nok… — Jeg var redd, – Dagfinn sukket, – var så mye alene, skjønner du. En hund er ansvar, det er jo nesten en familie… Nå slipper jeg ham aldri. Når formen er bedre skal jeg lære å lage koteletter… — Da må man jo storme huset, da! – lo Ludmila og ristet på hodet. — Det var fint Jack kom til deg selv. Og Ludmila prøvde å skjule smilet bak tekoppen…

Mats, ikke tell skjærene! Det er mange år siden nå, men vi husker det fortsatt, vi som bodde i arbeiderboligene

Uncategorized

014

Gulvene vasker ikke seg selv: En historie om svigermor, familie og kampen for ro i eget hjem

Gulvene vasker ikke seg selv Ingrid, mens Eirik er på jobb, må du holde huset i orden, bemerket Synnøve.