Ikke ventet
Vår pappa dro på arbeid et eller annet sted, og forsvant da jeg gikk i femte klasse og søsteren min, Ingrid, i første. Strengt tatt forsvant han helt da. Før det bare reiste han av og til bort i flere måneder. Mamma og han var aldri gift, pappa var en fri fugl. Han reiste rundt i Norge, fra Oslo til Bergen, eller kanskje Tromsø, alltid borte lenger enn planlagt. Han kom tilbake akkurat når og hvordan han ville, alltid med noen tusenlapper og presanger. Mamma holdt ut, for hun var håpløst forelsket i ham.
Kom hjem snart, Eirik, ba hun.
Slapp av, du, svarte pappa nonchalant. Du får gaver.
Så kysset han henne slapt og forsvant. Når han var borte, var det pappas bror, onkel Knut, som passet på oss. Kanskje han likte mamma han sa aldri noe om det. Han viste henne ingen særskilt oppmerksomhet, men vi kunne stole på ham uansett.
Hvordan går det, Cecilie? spurte onkel Knut hver gang han kom innom. Har barna det bra?
Hurra, onkel Knut er her! ropte jeg og kastet meg mot ham.
Hei, Martin, sa Knut og klemte meg kort.
For meg kunne Knut gjerne vært min far. Hver helg tok han oss med ut i Slottsparken eller langs fjorden, mens mamma hvilte ut. Noen ganger ble mamma med, andre ganger foretrakk hun å sitte hjemme og tenke på livet sitt.
Da jeg ble større, kom onkel Knut hjem med en ribbevegg, satt den opp i gangen. Pappa hadde ikke vært hjemme på et halvt år. Jeg hjalp til med å skru fast stengene. Ingrid stod i døråpningen og fulgte med mens Knut monterte turnringen og tauet.
Onkel Knut, hvorfor gifter du deg ikke? Du er jo så flink med hendene! Hvilken som helst dame ville gifte seg med deg. sa Ingrid, overraskende klok.
Hun hadde nok overhørt mange samtaler mellom mamma og venninnene hennes.
Jeg har ikke funnet den rette ennå, svarte Knut.
Vil du ikke ha egne barn?
Ingrid strakte armen komisk ut.
Knut la bort drillen og så alvorlig på oss:
Jeg klarer meg med dere foreløpig. Prøver du å kaste meg ut, Ingrid? squinted han.
Ingrid smilte lurt.
Jeg? Nei, jeg er alltid glad for at du er her.
Senere spurte jeg Ingrid om hvorfor hun var så påtrengende:
Slutt å mase på ham. Han kan bli lei seg og slutte å komme.
Men pappa pleide å ha med fine gaver, drømte hun. Kanskje kommer han snart.
Teit, du. Du vet ikke hva alt det utstyret Knut har kjøpt kostet? Det er minst femten tusen kroner.
Hva skal jeg med det? Jeg vil ha kjole og dukker. Jeg skal ikke henge som en ape på ribbeveggen.
Ingrid ventet på pappa, men han kom ikke. En dag kom Knut og låste seg inne på kjøkkenet med mamma. Han forsøkte å forklare henne noe, mens mamma gråt.
Cecilie, ikke gråt. Jeg forlater dere aldri. Du vet hvordan han er … alltid ute etter lettvinte løsninger, den mannen.
Mamma skrek og gråt enda mer.
Onkel Knut kom som før. Han hjalp til, reparerte ting, gikk turer med oss. En dag tok han mot til seg og snakket med mamma om følelsene sine. Jeg lyttet med god samvittighet.
Knut, jeg er ikke god nok for deg, sa mamma. Du fortjener lykke. Ekte lykke.
Jeg vet selv best hva jeg vil, svarte Knut sta.
Hva hvis han kommer tilbake?
Knut sa ingenting.
Jeg venter uansett. Jeg elsker ham, Knut! Jeg klarer ikke å la være. Hvis du tror du vil ha en som meg, uten hjerte …
Jeg gikk bort fra døren. Fy, for en idiot mamma var, tenkte jeg. Først finner hun seg en slik mann, så sitter hun og venter. Usle greier.
Så var vi i gang med et slags liv. Ingrid var som pappa: der det var mat, der var hun hjemme. Jeg kunne ikke klandre henne. Hun hadde skjønt det hun også, at gaver fra pappa var en saga blott. Knut jobbet, slet for oss. Mamma fikk en gutt med Knut, de kalte ham Olav. Knut var så lykkelig at han knapt kunne stå stille. Mamma og Knut giftet seg, og livet ble ganske normalt.
Jeg gikk ut av videregående uten dårlige karakterer, skulle inn på universitetet, helt på statens regning. Mamma strålte.
Nå får vi en forsker i familien, Knut!
Ja, vi er da ikke underlegne på noen måte.
Slutt å tøyse. Forsker, du liksom … sa jeg, rød i fjeset, Jeg vil heller ha litt champagne. Får jeg smake?
Som om du aldri har smakt før, fnyste Ingrid, og jeg sendte henne et skremmende blikk.
Olav kravlet rundt på bord og stoler, ville opp på bordet for å velte alt. Knut løftet ham og satte ham på fanget.
Nå, lille venn, du er ikke baby lenger!
Olav grep straks en skje, trykte den mot nesen og rullet med øynene alle lo.
Tror du det ringte på døra? sa Ingrid med ørene spisset.
Mamma åpnet og gikk baklengs inn i stuen. I døråpningen sto pappa, Eirik. Stillhet senket seg som et teppe. Han så seg rundt og sa:
Hvorfor så stille? Fortsett festen!
Vi sa ingenting. Olav krøp ned fra Knuts fang og gikk bort mot fremmedmannen, mens Eirik overså ham. Mamma tok Olav opp på armen og skjulte seg bak ham som et skjold. Knut reiste seg langsomt.
Hvor skal du? spurte mamma med fremmed stemme.
Jeg … må ut og puste litt.
Han gikk, flyttet rolig på broren sin.
Jeg skulle til å følge etter, og Ingrid ville også.
Ingrid, se hva jeg har med til deg! Små, fine klær! sa pappa lokkende.
Men til min overraskelse så Ingrid ikke engang på ham. Hun løp etter Knut mens hun hvisket til meg:
La meg følge etter Knut. Du er jo best til å snike deg til å høre hva som skjer her.
Men …
Kom igjen, Martin! Du er ekspert på å lytte.
Hun har jo rett. Kanskje jeg burde blitt spion.
Ingrid løp etter Knut, og jeg lurte meg til å lytte i gangen, mens jeg gruet meg til hva som ville skje: Mamma hadde ventet og ventet på kjærligheten sin og nå?
Cecilie, hva er dette? Giftet deg med Knut? sa pappa spydig.
Mamma svarte ikke.
Cecilie … ja ja, gjort er gjort. Hvor mange av oss har ikke syndet litt her og der? Nå er jeg tilbake!
Plutselig var det bråk, en lyd av en ørefik og Olavs gråt.
Gå, Eirik … bare gå.
Cecilie, du …
Jeg mener det! Gå din vei. Ingen ventet på deg her.
Det stemmer ikke. Jeg kan se det i øynene dine.
Jeg har sagt det jeg ville, sa mamma.
Pappa kom ut, så meg der, og sa:
Sniklyter du? Hehe. Du blir noe stort, du.
Men jeg brydde meg ikke. Jeg gikk inn i stua, tenkte at mamma sikkert var fra seg. Men hun satt bare og trøstet Olav, rettet på håret og ordnet bordet som en norsk Julius Cæsar.
Puh. Han holdt på å ødelegge hele festen vår, sa mamma, med et litt skjevt smil. Hvor er de andre?
Olav hadde allerede glemt krangelen. Han flyttet på stolen og fniste.
Jeg gikk ut. Ingrid og Knut satt på en benk i parken på andre siden av gata. Hun holdt ham i armen, la hodet på skulderen hans med sånn fervor, som om hun var redd for at han skulle forsvinne dersom hun slapp. Jeg gikk bort, så på dem. Det var noe jeg hadde villet si lenge nå. Jeg gikk rundt benken, så inn i Knuts forvirrede fjes.
Pappa, kom nå. Vi går hjem. Mamma roper.
Knut skalv litt på hendene. Ingrid la sine oppå hans.
Hun løftet hodet og så på han:
Kom igjen, pappa, skal vi gå?
Vi gikk. Det var jo tross alt fest. Jeg hadde gjennomført videregående.
