Barnebarna våre er kjære, men vi orker ikke mer.
Det sies at barn bringer lykke. Det samme gjelder barnebarn. Ja, selvfølgelig, jeg er enig i det. Men bare om man ikke har for mange, og om man makter å ta vare på dem. Jeg og mannen min har ei datter. Da hun var nitten, fortalte hun plutselig at hun var gravid, og at vi skulle bli besteforeldre. Hun fikk tvillinger. Etterpå giftet hun seg. Jeg trodde alt skulle ordne seg.
Alt ramlet liksom ned over oss. En ung mor med to små barn. Mannen hennes var også veldig ung, knapt noe å leve av. Vi måtte stå for det meste selv. Jeg og ektemannen min måtte ta ekstrajobber for å få endene til å møtes og forsørge både barn og barnebarn. Fra morgen til kveld slet vi på forskjellige steder.
De unge bodde hos oss en stund. Tidlige morgener til jobb, og jeg halvsov helt utslitt, etter å ha løpt etter tvillingene hele natten for at datteren min skulle få sove. Kroppen min begynte selvsagt å svikte.
Slik gikk det tre underlige år, som forsvant i et tåkete virvar, men til slutt kom de seg litt på beina og barna vokste til. Akkurat da sier datteren min at hun er gravid igjen. Jeg sa rett ut at hun heller burde velge abort. To barn er vanskelig nok å oppdra. Men nei, hun skulle absolutt beholde barnet. Hun fødte nok et barn, og alt begynte på nytt. Igjen var det flere mager å mette, flere klær å vaske, mer uro om natten. Jeg og ektemannen kastet oss tilbake i arbeidet. Selv om svigersønnen etterhvert tjente litt mer, hvordan skulle han klare å forsørge fem personer?
Min mann fikk slag, og jeg begynte å kjenne smerte i hjertet. Kroppen skrek i protest, vi holdt ikke til dette presset lenger. Jeg sa til datteren min at nå fikk de finne en løsning selv. Og da knuste hun meg fullstendig med ett enkelt utsagn hun var gravid med sitt fjerde barn.
Jeg visste ikke engang hva jeg skulle svare. Hva tenkte de på? Kanskje de trodde at jeg og mannen min skulle være deres ryggstø hele tiden. Men vi kan ikke mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg orker ikke at bygdas folk skal dømme oss for at vi ikke hjelper vår eneste datter. Men vi har hjulpet så lenge og så mye vi har kunnetMen hva da? Vi har gitt alt vi maktet, og mer til. Kanskje finnes det ikke et godt svar på alt. Den natten satt jeg lenge for meg selv i mørket og lyttet til mannens jevne pust. Barna våre barnebarn hadde ledd på kjøkkenet tidligere på kvelden, strødd smuler overalt, lekt ved bordet vårt. Hver gang jeg fikk satt meg, kom et nytt rop: “Bestemor, se!” “Bestefar, jeg falt!” De var trøtte i blikket, men aldri for trøtte for en klem.
Et øyeblikk lot jeg meg selv kjenne varmen, ikke bare strevet. Vi hadde fanget dem opp så mange ganger, hindret dem i å falle. Men kanskje måtte vi nå la dem reise seg selv. Kjærlighet handler også om å slippe, når en må. Jeg tørket tårene, og med vissheten om at vi hadde gjort vårt, la jeg meg tett inntil min mann. Kanskje vet ikke bygdefolket sannheten, men våre barnebarn vet hvem vi er. Det får være nok. Og i natten, mens husets vegger holdt på et siste ekko av latter fra små barn, kjente jeg en ro i hjertet vi orker ikke mer, men vi elsket hele veien.
