Uncategorized

«Hva er det dere driver med? Dette er mitt hjem! Jeg og sønnen deres skilte oss for tre år siden!» ropte kvinnen da hun oppdaget at eks-svigermoren hadde tatt med seg en låsesmed og prøvde å bryte seg inn i leiligheten hennes

Hva holder dere på med? Dette er mitt hjem! Jeg skilte meg fra sønnen din for tre år siden!

Uncategorized

027

Syndromet med et liv som alltid blir utsatt… En 60 år gammel kvinnes ærlige bekjennelse Elena: I år fylte jeg 60. Ingen av mine nærmeste gratulerte meg med jubileet, ikke engang over telefon. Jeg har en datter og en sønn, et barnebarn og et barnebarn, og en eksmann. Datteren min er 40, sønnen min 35. Begge bor i Oslo, begge har fullført prestisjetunge universiteter i hovedstaden. Begge er smarte og vellykkede. Datteren min er gift med en høyt rangert embetsmann, sønnen min er gift med datteren til en kjent Oslo-forretningsmann. Begge har en god karriere, mye eiendom, og i tillegg til offentlige stillinger driver de hver sin bedrift. Alt er stabilt. Eksmannen min dro da sønnen sluttet på universitetet. Han sa han var lei av tempoet. Selv hadde han en rolig jobb, tilbrakte helgene med venner eller på sofaen, og reiste på ferie en hel måned til slekt på Sørlandet. Jeg tok aldri ferie, jobbet samtidig tre steder – som ingeniør på en fabrikk, som renholder på fabrikkledelsen, og i helgene som pakkemedarbeider på supermarkedet fra 8 til 20, pluss vask av tjeneste- og lagerlokaler. Alt jeg tjente gikk til barna – Oslo er en dyr by, og studier på høyt nivå krever god bekledning. I tillegg mat og underholdning. Jeg lærte meg å bruke gamle klær, sydde om litt, reparerte sko. Jeg var alltid ren og ordentlig, og det holdt for meg. Mine eneste gleder var drømmene mine – noen ganger så jeg meg selv lykkelig, ung og lattermild i søvne. Så fort mannen min dro, byttet han bil og kjøpte en dyr og flott en. Han må ha spart opp en del. Vårt liv sammen var merkelig – alle utgifter var mine, bortsett fra husleien. Husleien betalte han, og det var hans eneste bidrag. Jeg utdannet barna… Leiligheten vi bodde i, fikk jeg av min bestemor. En god og velholdt gammel bygård med høyt under taket, opprinnelig toroms, omgjort til treroms. Det var et kott på 8,5 kvadrat med vindu, som jeg pusset opp; der fikk man plass til seng, bord, skap, hyller. Datteren min bodde der. Jeg og sønnen min bodde i ett rom sammen, jeg kom bare hjem for å sove. Eksmannen min bodde i stua. Da datteren min flyttet til Oslo, tok jeg kottet. Sønnen min ble i det samme rommet. Vi skilte oss uten drama, uten deling av eiendeler, uten anklager. Han ønsket å LEVE, ikke bare leve triste dager, og jeg var så utmattet at jeg sukket av lettelse… Jeg slapp å lage middager, desserter og kompott. Slapp å vaske klærne hans, sengetøyet hans, slapp å stryke og legge sammen – den tiden kunne jeg bruke til å hvile. Da hadde jeg samlet opp mange helseplager – rygg, ledd, diabetes, skjoldbruskkjertel, utmattethet. For første gang tok jeg ferie på hovedjobben for å pleie meg selv. Jeg sluttet ikke med ekstrajobbene. Ble litt bedre. Jeg hyret inn en dyktig håndverker, og han med en kompis pusset opp badet på to uker. Det var lykke! MIN egen lykke! Lykke for meg selv! Hele denne tiden sendte jeg penger til de suksessfulle barna mine istedenfor gaver til bursdager, jul, 8. mars og 23. februar. Senere kom det barnebarn til. Altså måtte jeg fortsette ekstrajobbene. Penger til meg selv ble det ikke igjen. De gratulerte meg sjelden med høytider, som regel bare om jeg gratulerte dem først. De ga meg aldri gaver. Det aller vondeste var at jeg ikke ble invitert til barnas brylluper. Datteren min sa rett ut: «Mamma, du passer ikke inn i selskapet. Det kommer folk fra statsapparatet.» Om sønnens bryllup fikk jeg høre fra datteren – etter bryllupet… Takk og lov, de ba meg ikke om penger til bryllupene… Ingen av barna kommer på besøk, selv om jeg alltid inviterer. Datteren min sier hun har ingenting å gjøre i «bondelandet» (midt i by med millioninnbyggere). Sønnen sier alltid – mamma, jeg har ikke tid! Flyet til Oslo går 7 ganger om dagen! Turen tar nøyaktig to timer… Hvordan skal jeg beskrive den perioden av livet mitt? Livet med undertrykte følelser… Jeg levde som Scarlett O’Hara – «det får jeg tenke på i morgen»… Jeg holdt tilbake tårer og smerte, stengte inne alle følelser fra forvirring til fortvilelse. Jeg jobbet som en robot, programmert for arbeid. Så ble fabrikken kjøpt av folk fra Oslo, og så begynte omorganiseringen. Vi nær pensjonsalder fikk sparken, og jeg mistet to jobber på én gang – men kunne gå av med tidlig pensjon. Pensjonen ble på 20 000… Prøv å leve på det. Til slutt var jeg heldig: I vår femetasjes blokk med fire oppganger ble det ledig jobb som renholder… Jeg tok jobben som vaskekone – en ekstra 20 000 i måneden. Pakkearbeid og helgevask på supermarkedet sluttet jeg ikke med, der betalte de godt – tre tusen dagen. Det var slitsomt å stå hele dagen. Begynte i det små å pusse opp kjøkkenet. Alt gjorde jeg selv, kjøkkenet fikk jeg laget av naboen – og han gjorde det bra, raskt og billig. Igjen begynte jeg å spare penger. Ville oppdatere rommene og bytte litt møbler. Men i planene var aldri meg selv med! Hva brukte jeg på meg? Bare mat, den enkleste – og jeg har aldri spist mye. Og medisiner. Medisiner kostet mye. Husleien steg også hvert år. Eksmannen min sa at jeg burde selge treromsen, området er bra, jeg får god pris. Kjøp deg en toroms. Men jeg klarte ikke. Minnet om bestemor. Jeg husker ikke foreldrene mine. Bestemor oppdro meg. Leiligheten der jeg har levd hele livet betyr mye for meg. Eksmannen og jeg har klart å beholde et vennskapelig forhold. Vi snakker innimellom, som gamle kjente. Han har det bra. Om privatlivet sier han ingenting. En gang i måneden kommer han, tar med noen varer – poteter, grønnsaker, korn, drikkevann. Det tunge. Han nekter penger. Sier jeg ikke må bruke leveringstjenester, da får jeg bare dårlige og råtne varer. Jeg sier meg enig. Det er som om noe har stivnet inni meg – alt er i en klump. Jeg bare lever. Jobber masse. Drømmer ikke om noe. Vil ikke ha noe for meg selv. Datteren og barnebarna ser jeg kun i datterens Instagram. Sønnen lever sitt liv på svigerdatterens Instagram. Jeg gleder meg over at de har det bra. Alle er friske. De reiser til spennende steder, spiser på dyre restauranter. Kanskje ga jeg dem for lite kjærlighet? Derfor har de ingen kjærlighet til meg. Datteren spør iblant hvordan jeg har det. Jeg svarer alltid at alt er bra. Klager aldri. Sønnen sender iblant lydmeldinger: hei mamma, håper alt er bra hos deg. En gang sa sønnen min at han ikke ville høre om problemene mellom meg og faren, han takler ikke negativitet. Så jeg sluttet å fortelle, sier bare – jada, gutten min, alt er bra. Jeg vil gjerne klemme barnebarna, men mistenker at de ikke engang vet at de har en levende bestemor – en pensjonist og renholder. Kanskje er jeg allerede død i familiemyten… Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte noe til meg selv, bortsett fra truser og sokker av det billigste slaget. Kan ikke huske at jeg gikk i salong for manikyr, pedikyr… En gang i måneden går jeg til frisøren i naboblokka. Farger håret selv. Det gleder meg at jeg både i ungdom og alderdom har samme størrelse – 46/48. Trenger ikke ny garderobe. Jeg er veldig redd for at jeg en dag ikke klarer å stå opp – ryggsmertene plager meg konstant. Jeg frykter å bli lammet. Kanskje burde jeg ikke levd akkurat sånn, uten hvile, uten små gleder, alltid jobbende, alltid utsettende alt til «senere»? Hvor blir det av «senere»? Det finnes ikke lenger… I sjelen er det tomt… i hjertet – fullstendig likegyldighet… Rundt meg – også tomhet… Jeg skylder ikke på noen. Men jeg klarer heller ikke å skylde på meg selv. Jeg har alltid jobbet og fortsetter å gjøre det. Lager meg en liten sikkerhetspute for tilfelle jeg ikke kan jobbe mer. Ikke stor, men likevel… Men hvem prøver jeg å lure? Jeg vet jo at hvis jeg må bli sengeliggende, da vil jeg ikke leve… jeg vil ikke at noen skal få problemer på grunn av meg. Og vet dere det aller tristeste? Ingen har noen gang i livet gitt meg blomster… ALDRI… Det er komisk om noen tar med friske blomster til graven min… da får man seg virkelig en latter…

Evig utsettelse av eget liv Bekjennelse fra en 60 år gammel kvinne Anna: I år fylte jeg 60.

Uncategorized

010

Enda ett helt år sammen… Den siste tiden hadde Arkadi Ivanovitsj ikke gått ut alene. Siden den dagen han gikk til legekontoret og glemte både hvor han bodde og hva han het, hadde han ikke turt å gå ut alene. Han hadde gått i feil retning og vandret lenge rundt i nabolaget, helt til blikket hans festet seg på en veldig kjent bygning. Da viste det seg at det var urfabrikken hvor Arkadi Ivanovitsj hadde jobbet i nesten femti år. Han så på fabrikken og visste at han kjente stedet, men kunne ikke huske hvorfor, eller hvem han selv var — ikke før noen slo ham lett på skulderen bakfra: “Ivanitsj! Onkel Arkadi, har du kommet på besøk? Vi snakket om deg her om dagen, om hva for en god mester og veileder du var! Arkadi Ivanovitsj, har du ikke kjent meg igjen? Det er jo meg, Jørgen Akulov, du gjorde meg til et ordentlig menneske!” Plutselig “klikket” det i hodet til Arkadi Ivanovitsj, og han husket alt. Gud være lovet… Jørgen ble glad, omfavnet sin gamle veileder: “Du kjenner meg igjen? Jeg har bare barbert barten, og ser ikke ut som meg selv, men vil du bli med en tur til de andre gutta?” “Vi tar det igjen senere, Jørgen. Jeg er sliten,” innrømmet Arkadi Ivanovitsj. “Jeg har bilen her, jeg kan kjøre deg, jeg husker adressen din,” svarte Jørgen begeistret. Han kjørte ham hjem, og siden har Natalia Løvdal aldri latt ektemannen gå ut alene, selv om hukommelsen hans ble helt fin igjen. Fra da av gikk de alltid sammen til parken, legekontoret og butikken. Men en dag ble Arkadi syk, med feber og hoste. Kona løp alene til apoteket og butikken, selv om hun også følte seg dårlig. Hun kjøpte medisiner og litt mat, men en merkelig svakhet kom over henne, og hun fikk tung pust. Det føltes som om matkassen hennes veide uante mengder. Natalia Løvdal stoppet og pustet ut, dro med seg posen videre. Hun kom noen skritt til, og måtte igjen sette fra seg den tunge posen i snøen og… sank mykt ned på stien mot hjemmet. Hennes siste tanke var — hvorfor kjøpte hun så mye, hun hadde da ikke flere vettige tanker som gammel! Heldigvis kom naboene ut, så henne og ringte ambulansen… Natalia Løvdal ble kjørt til sykehuset, og naboene tok med posen med mat og medisiner til døren hennes. “Mannen hennes, Arkadi, er sikkert hjemme, kanskje han er syk. Har ikke sett ham på noen dager,” sa Nina Mikkelsen, “Han sover sikkert, Natalia sa han ofte er dårlig, ja — alderdom er ikke alltid gledelig, jeg prøver igjen senere…” Arkadi Ivanovitsj hørte ringeklokken. Men hosten hindret ham i å puste ordentlig, og da han skulle reise seg, svimlet det for ham av feber og svakhet… Hosten stilnet, og Arkadi sovnet i en slags merkelig drøm, nesten virkelig. Hvor ble det egentlig av hans Natalia, hvorfor kom hun ikke tilbake? Han lå i halvsøvne lenge, men plutselig hørte han lyden av lette skritt. Og der, foran ham, sto hans kone, hans Natalia — så godt at hun var tilbake. “Arkadi, gi meg hånden, hold deg til meg, reis deg opp,” sa hun. Og han reiste seg, holdt i hennes merkelig kjølige og svake hånd. “Nå må du åpne døra, åpne fort,” sa Natalia stille. “Hvorfor?” undret Arkadi, men åpnet, og inn kom straks hans nabo, Nina Mikkelsen, og Jørgen, hans unge kollega fra fabrikken: “Ivanitsj, hvorfor åpner du ikke? Vi ringte og banket!” “Natalia, hvor er Natalia? Hun var jo nettopp her?” Arkadi Ivanovitsj spurte, med bleke lepper, mens han prøvde å forstå hvor kona plutselig forsvant. “Men hun er jo på sykehuset, på intensivavdelingen,” svarte Nina Mikkelsen overrasket. “Jeg tror han hallusinerer,” sa Jørgen, og rakk akkurat å fange sin gamle venn da han svimet av… Naboen og Jørgen ringte ambulansen, det var besvimelse av feber… To uker senere ble Natalia Løvdal utskrevet fra sykehuset. Jørgen kjørte henne hjem, han og naboen hjalp Arkadi Ivanovitsj hele tiden, og han ble også bedre. Det viktigste — de var fortsatt sammen. Da Arkadi Ivanovitsj og kona endelig var alene, holdt de begge på å gråte. “Godt at det finnes gode mennesker, Arkadi. Nina er ei god kvinne. Husker du da barna hennes kom hjem etter skolen, vi gav dem middag, hjalp med leksene, og så kom Nina fra jobb og hentet dem?” “Ja, men ikke alle husker godhet, men hun har beholdt varmen i hjertet, og det er fint,” svarte Arkadi Ivanovitsj. “Og Jørgen, han var bare en ung gutt. Jeg var mentor for ham, hjalp han på beina. Unge glemmer ofte de gamle, men se, han sviktet ikke meg.” “Det er snart nyttår, Arkadi, og jeg er så glad for at vi er sammen igjen,” sa Natalia og holdt tett rundt ektemannen. “Natalia, kan du fortelle meg — hvordan klarte du å komme til meg fra sykehuset og få meg til å åpne døra for dem som reddet meg? Jeg holdt på å dø her uten deg,” våget Arkadi Ivanovitsj å spørre. Han fryktet hun skulle tro han hadde mistet vettet, men Natalia så overrasket på ham: “Var det virkelig sant? De sa jeg hadde klinisk død, og i en slags drøm besøkte jeg deg? Jeg husker det også, hvordan jeg så meg selv på intensiv, og så forlot sykehuset og gikk til deg…” “Merkelige ting skjer med oss når vi blir gamle, men jeg elsker deg som før, eller egentlig enda mer,” sa Arkadi Ivanovitsj og tok hendene hennes. De satt lenge sammen og så hverandre inn i øynene, som om de var redde for at noe enda en gang skulle skille dem… Kvelden før nyttår kom Jørgen innom med hjemmebakte kaker fra kona. Så stakk nabo Nina innom, de drakk te med kaker, og alt føltes trygt og varmt. Nyttår feiret Natalia Løvdal og Arkadi Ivanovitsj bare sammen. “Vet du, jeg ønsket meg at hvis vi møter dette nyttåret sammen, så er året vårt. Da får vi leve et år til,” sa Natalia til ektemannen. Og de lo begge av denne gledelige tanken. Enda ett helt år med livet sammen, det er mye — det er virkelig lykke.

Dagbok, desember, ett år til sammen… Den siste tiden har jeg ikke latt meg selv gå ut alene, ikke

Uncategorized

Jeg hjalp en hjemløs mann ved å gi ham varm mat, men allerede neste dag kom politiet på døren: «Du har forgiftet en person, vi må arrestere deg»

Jeg jobbet som kokk på et lite, hyggelig kafé i sentrum av Bergen. En kveld, da jeg skulle til å slukke

Uncategorized

029

På kanten av landet. Snøen trengte inn i skoene og sved mot huden. Men å kjøpe ullstøvler var ikke aktuelt for Rita, heller høye støvletter – selv om hun ville sett helt malplassert ut her. Og pappa hadde jo sperret bankkortet hennes. – Skal du virkelig bo på bygda? – spurte han, og krummet leppene hånlig. Pappa hatet landsbygda, friluftsliv, alt som manglet storbyens bekvemmeligheter. Og Gosh var akkurat like lite begeistret, så derfor reiste Rita til bygda. Egentlig ville hun ikke bo der fast, selv om hun likte teltturer og all den romantikken med naturen, i motsetning til faren. Men bo på bygda – nei. Ikke egentlig. Men hun sa noe annet til faren. – Jeg vil. Og jeg skal. – Snakk ikke tull. Hva skal du gjøre der – sope fjøset, eller? Jeg hadde tenkt du og Gosh skulle gifte dere til sommeren, begynne å forberede bryllupet… Bryllup. Far “serverte” Gosh til henne som lunken havregrøt med klumper – så ille at hun fikk kvalmen helt opp i halsen. Nei, utseendemessig var ikke Gosh avskrekkende, kanskje til og med pen: rett nese, klare øyne under fine bryn, litt bølgete, velstelt hår, solid kropp. Han var farens høyre hånd, og nå drømte faren døgnet rundt om å få en slik bra svigersønn. Rita tålte ikke Gosh. Hun irriterte seg over stemmen hans, pølsefingrene som alltid dreide på noe, og det evige skrytet om priser på dress, klokke, bil… Penger, penger, penger! Ingenting annet interesserte dem. Men Rita ville ha kjærlighet. Følelser som tok pusten fra henne, akkurat som i bøkene. Hun hadde aldri opplevd det, men var sikker: det ville komme. Hun forelsket seg lett, ble betatt av ulike gutter, men følelsene forsvant fort, og etterlot ingen sår. Men hun ønsket seg sår, drama, ikke den trygge og forutsigbare Gosh. Derfor virket idéen om å dra til bygda og undervise i den lille skolen fantastisk. Gosh ville aldri følge etter. Han ville bli skremt av dårlig nett, manglende varmt vann og utedo. Rita lette opp en bygd helt uten alt det. Rektor nølte med å ansette henne, tvilte på at hun ville klare det, men da den gamle læreren plutselig døde, ble Rita insisterende: hun gikk helt til oppvekstkontoret, viste fram kursbevis og sertifikater. – Hva har en så kvalifisert og ung lærer å gjøre på bygda? spurte en streng, rødhåret dame. – Lære barna, svarte Rita like strengt. Nå var hun altså lærer. Bodde i hus uten varmt vann og innlagt do, fyrte opp ovnen selv. Som ventet: Gosh kom, overnattet, og rømte neste dag. Han ringte, ba henne komme hjem, mente – i likhet med faren – at hun snart ville komme til fornuft. I starten likte Rita seg. Men så kom vinteren, huset ble kaldt om natten, vedbæring ble et slit. Hun ville hjem, egentlig, men var ikke typen som gir seg. Nå hadde hun ansvar – ikke bare for seg selv, men for barna. Klassen besto av tolv. Først ble Rita sjokkert: på barne- og ungdomssenteret hun jobbet sist, var barna flinke og talenter. Her var det… håpløst. Tredje trinn, de leser sakte, gjør ikke lekser, bråker. Men bare først. Snart ble hun glad i dem. Semjon skar ut dyr i tre, og resultatene var ikke klossete figurer, men vakre rever, vaskebjørner, harer og bjørner – utstillingsverdige. Anja skrev dikt, Vovka hjalp alltid å rydde, Ira hadde et lam som fulgte henne til skolen som en hund. De kunne lese – de hadde bare knapt fått prøve, og bøkene de fikk var helt feil. Rita droppet læreplanen, skaffet andre bøker, hentet dem i nabobygda fordi nettet var ustabilt og bestillinger umulig. Rita fant ikke noen vei inn til én elev. Og nettopp faren til denne jenta så hun, da ansiktet var forvridd etter snøen i skoene, mens armene bar ved. – God dag, Margrethe Egorovna, sa han og stoppet noen meter fra porten. Rita var litt redd ham, om hun skal være ærlig. Ansiktet hans var … hardt. Som en gangster. Smilte aldri. Hjertet hamret, hun fryktet han ville merke hvor nervøs hun var. Eller – kanskje likevel ikke redd? – God dag. Stemmen ble lysere enn hun ønsket. – Hvorfor får Tanya bare dårlig karakterer? – Hun gjør ingenting. – Da må du få henne til det. Hvem er lærer: jeg eller du? Lærer var Rita. Men tvinge noen hadde hun ikke tenkt å gjøre. Jenta har mest sannsynlig autisme og trenger en spesialpedagog. – Har det alltid vært sånn? spurte hun forsiktig. Vladimir nølte. – Nei. Før gjorde hun alt sammen med Olya. – Og hvem er Olya? Han rynket seg – akkurat som om snøen kom inn i hans sko. – Moren hennes. Da skjønte Rita: neste spørsmål var ikke velkomment. Men det måtte stilles: – Hvor er hun nå? – På gravlunden. Så lett var det å forstå, som pappa alltid sa. Å stå med ved i armene var tungt og klønete, men å si fra var flaut. Da den øverste veden falt og traff foten hennes, stønnet Rita, mistet veden og måtte kjempe for å ikke gråte. Tårene kom av både smerte og skam – for å dumme seg ut foran et voksent menneske. Hun var jo voksen selv, men følte seg ikke helt sånn. – La meg hjelpe deg, tilbød Vladimir. – Nei, det går bra, jeg klarer det selv. – Det ser jeg, ja. Han bar inn veden, fikset døren så den ikke klemte. – Bare si fra hvis du trenger noe, sa han og forsvant. Hvorfor kom han – var ikke godt å vite. Trodde han noen vedballer skulle gi datteren hans bedre karakterer? Neppe… Tanken på jenta ville ikke gi seg. Hun forsøkte flere metoder, følte mislykkethet som pedagog og medlidenhet for barnet. Gikk til inspektøren. – Det der er nytteløst. Sett bare stryk, og overfør henne til spesialskole til sommeren. – Hvordan da? – Til kommisjonen, så får de papirer. Hva skal vi gjøre, når barnet er sånn? – Men faren sier hun før… – Det hjelper ikke! Moren fulgte henne opp, han klarer ikke det. Ikke hør på ham, han slenger bare ut ting… – Du liker ham ikke, sant? gjettet Rita. Inspektøren knep leppene og sa: – Han er ikke en krydderkake, jeg trenger ikke like ham. Og barnet trenger særskilt oppfølging. Det var ikke nok for Rita. Hun tvilte på den diagnosen, ringte sin favoritt-metodiker, Lidia Nikolaevna, rådførte seg, og gikk hjem til jenta. Hun gruet seg, drakk kamillete – selv om hun ikke likte det. Moren hennes drakk alltid kamillete for å roe seg. Ritas mamma var også død – derfor ble hun så preget av hele historien. Vladimir var lite begeistret, selv om Rita hadde håpet han ville bli glad hun ville hjelpe. – Vi tar egentlig ikke imot gjester, sa Vladimir. Rita trakk leppene sammen, som inspektøren, og informerte om lærerens plikt til å sjekke oppvekstmiljøet. Tanyas rom var nydelig. Rosa tapet, tøydyr og bokhyller. Rita ble nesten misunnelig; faren hatet pyntegreier og sterke farger. Hennes egen barnerom var beige, og alle lekene var beige. Første gang skjedde ingenting. Rita spurte om favorittbøker, bladde, lurte på fargeblyanter. Tanya hentet blyanter uten å si noe om bøkene. Men før hun gikk, spurte Rita om navnet på den rosa haren. – Plussa. Neste gang hadde Rita med jakke til Plussa. Moren lærte henne å strikke – Rita gjorde det alltid i minnet om henne. Hun strikket ikke særlig pent, og garnet var for tykt. Men Tanya ble glad, prøvde jakken og sa: – Fin. Rita foreslo å tegne Plussa i ny jakke. Tanya tegnet. Rita skrev navnet, med vilje med feil. Tanya rettet det. Hun var i hvert fall ikke funksjonshemmet. – Jeg kommer tre ganger i uken til Tanya, informerte hun Vladimir. – Jeg har ikke råd til å betale, sa han bistert. – Jeg vil ikke ha penger! ble Rita fornærmet. Sånn ble det. Da inspektøren hørte om hjemmearbeidet, ble hun ikke glad. – Slutt med særbehandling! Én elev kan ikke prioriteres, det er uprofesjonelt! Og helt nytteløst, jeg har sett slike barn før. – Og jeg har sett dem! svarte Rita. – Det er for tidlig å gi opp. Jenta var spesiell: hun var nesten alltid taus, unngikk øyekontakt, ville heller tegne enn skrive. Men hun var god til å regne, tok grammatikk kjapt. Til slutt trengte hun ikke stryk-karakterer, de ble ekte. – Skal du reise bort i jula? spurte Vladimir, og så bort – akkurat som Tanya. – Nei, egentlig ikke, svarte Rita og kjente kinnene ble varme. – Tanya ønsker å invitere deg. Det var merkelig. Tanya hadde ikke sagt det. Men hun snakket jo generelt lite. Om det virkelig var sånn – Rita ville ikke skuffe henne. Men hun hadde heller ikke lyst å feire jul med fremmede. – Takk, jeg skal tenke på det, svarte hun. Hun sov dårlig den natten. Hva var det som uroet henne? Hun hadde jobbet en måned med jenta – naturlig hun ble mer åpen. Var det ikke det hun ville? Og hvem bryr seg om Vladimir… Til sist sovnet hun. Om morgenen ringte Gosh. – Når kommer du? – Hva mener du? – Til jul? Du skal vel ikke feire på bygda. – Det skal jeg! – Rita… Nå får du gi deg! Faren din har høyt blodtrykk, han vet ikke hva han skal gjøre. Faren ringte aldri. – Får dra til legen, svarte Rita surt. – Så du kommer virkelig ikke? – Nei. – Herregud. Hva skal jeg finne på? – Finn på hva du vil! Rita trodde ikke Gosh ville gjøre noe stort – men han kom, med sjampanje, salater og gaver. – Hvis ikke fjellet kommer til Muhammed… Rita ble sjokkert. Ikke egentlig på den dårlige måten – hun trodde ikke Gosh ville finne seg i dette. Han elsket å feire nyttår på fasjonable steder med konkurranser og levende musikk. Her fantes ikke engang TV. – Det gjør ikke noe. Du er her – det er viktigst. Hun ventet det verste, men fant det ikke. “Kanskje jeg har tatt feil?” undret hun. Da hun åpnet containerne, fant hun yndlingsrettene sine og pedagogiske bøker, projektor og lærer-dagbok. – Takk, sa hun rørt. – Jeg trodde du som alltid kom med smykker og elektronikk. Gosh smilte. – Rita, jeg skjønner: du er det viktigste jeg har. Hvis du vil bo på bygda, så gjør vi det. Smykker har jeg også med. Han tok frem den røde fløyelsboksen. Og da skjønte hun hva som var der. – Kan jeg vente med å svare? spurte Rita. Gosh ble ikke fornærmet. – Jeg var sikker på du ville avslå med en gang. Jeg kan vente så lenge du vil. Rita ante ikke hva hun skulle svare, og puttet boksen i lommen. Vladimir hadde mobilnummeret hennes, men ringte fasttelefonen. – Har du tenkt? spurte han. – Beklager. En venn har kommet på besøk. – Javel. Han la på. Rita følte seg straks dårlig. Hva slags tone var det… Javel… Hva mener han egentlig? Rita hadde aldri lovet noe, ingen grunn til å være såret! Men han var kanskje det? På vegne av Tanya. Jenta venter på henne, og hvilken far vil at barnet skal bli skuffet? Tankene snurret. Gosh merket ingenting; han prøvde bare å få dekning for å se julefilmer. Rita hørte noen plystre – slik man roper på hunder. Hun husket Vladimir brukte akkurat samme plystrelyd. Kikket ut vinduet. Vladimir og Tanya sto ved porten. Hun rødmet. – Hvem er det? – spurte Gosh, skarpt. – Elev, pep Rita. – Jeg kommer straks. Hun hadde gave til Tanya: venn til Plussa, en rosa jentedukke. Faren ville kalt det smakløst. Vladimir skulle også få gave. Hun var ikke sikker på det var lurt, men hun gjorde det: strikket et par votter. Hun grep gavene og sprang ut – uten lue, med bare ben. Snøen rant ned i skoene, men hun brydde seg ikke. – Hei, Tanya! – sa hun entusiastisk. – Godt nyttår! Se hva jeg har til deg. Hun rakte pakken til Tanya. Hun fant dukken og klemte den til seg, så på faren. Vladimir tok ut to pakker: en stor og en liten. Tanya åpnet den store først. Det var en tegneseriehefte, hun kjente igjen tegningene. – Tusen takk, for et fantastisk tegneseriehefte! I den lille pakken var en brosje som forestilte en fugl – en liten, gullfarget kolibri. Rita så opp på Vladimir. Han så ikke på henne. Men Tanya sa: – Den er mammas. Rita fikk tårer i halsen. – Vi går nå, – mumlet Vladimir. – Klart. Godt nyttår! – Godt nyttår til dere … Rita ville klemme Tanya, men turte ikke: jenta stod der, klistret til dukken, og sa ingenting. Ved porten snudde hun seg. Av en eller annen grunn strammet det seg for brystet da hun så de to, og inne måtte hun blunke og snufse for å få ut tårene. – Og hvordan gikk det? spurte Gosh surt. Rita kikket på tegneheftet og brosjen hun holdt så hardt. Kom på at hun hadde glemt vottene. Og det Tanya sa: mammas … Og at Vladimir faktisk har den mest smittende smil – men bare når han ser på datteren. Det rev og blomstret i brystet. Hun syntes synd på Gosh, men å lure ham og seg selv var meningsløst. Hun fant frem den røde fløyelsboksen, ga den til ham og sa: – Dra hjem. Unnskyld, jeg kan ikke gifte meg med deg. Beklager, sa hun igjen. Ansiktet til Gosh stivnet. Han var ikke vant med å bli avvist. En stund trodde Rita han kom til å slå henne. Men Gosh la boksen i lomma, tok nøklene og gikk ut uten et ord. Rita pakket sammen maten i boksene, tok med vottene hun hadde strikket til Vladimir, og løp ut for å nå igjen de som var fremmede – men som hun nå trengte aller mest …

På verdens ende. Snøen presset seg inn i støvlene og sved mot huden. Men å kjøpe ullstøvler?

Uncategorized

Datteren min sluttet å snakke med meg for et helt år siden. Hun forlot hjemmet for å bo med en mann jeg ikke ville akseptere, fordi jeg kjente ham godt: ustabil, skifter humør på et øyeblikk, finner alltid unnskyldninger for å ikke jobbe. Men fordi hun var forelsket, sa hun til meg at «du forstår meg ikke» og at livet hennes med ham ville bli annerledes. Det var vår siste samtale før hun dro med ham, uten å se seg tilbake. Han blokkerte meg overalt og lot meg ikke engang ta farvel. De første månedene hørte jeg fra en nabo at datteren min la ut bilder – omfavnet med ham, smilende, og skrev at «hun endelig hadde fått et hjem». Hjertet mitt gjorde vondt, men jeg sa ingenting. Jeg visste at før eller siden ville forholdet vise sitt sanne ansikt. Og slik ble det. Bildene forsvant. Jeg så henne ikke sminket lenger, aldri på restaurant, aldri på tur. En dag la hun ut et innlegg hvor hun solgte klær og møbler – og jeg skjønte at noe var galt. For to uker siden ringte telefonen min endelig. Jeg så navnet hennes og ble stum. Jeg tok den med skjelvende stemme, og trodde kanskje hun igjen skulle snakke sint om at jeg «blander meg inn i livet hennes». Men nei. Hun gråt. Hun sa at han hadde kastet henne ut av hjemmet. Og det som knuste meg, var å høre: «Mamma… jeg har ingen steder å gå.» Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde kommet før, hvorfor et helt år med stillhet. Hun sa hun hadde skammet seg over å innrømme at jeg hadde hatt rett. At forholdet ikke var slik hun hadde trodd. «Jeg vil ikke være alene i jula», sa hun gjennom tårer. Det traff meg så hardt, for jeg husket alle våre julefeiringer – hvordan vi sang, lagde mat sammen, og pyntet julekrybben. Å innse at hun levde i en virkelighet så langt fra drømmene sine, rev meg i stykker. Samme kveld kom hun hjem igjen med en liten, trist, tom koffert og et blikk som var knust. Jeg klemte henne ikke med en gang – ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke visste om hun var klar. Hun kastet seg selv i armene mine og hvisket: «Mamma, tilgi meg. Jeg vil ikke være alene i jula.» Det var en klem som hadde ventet et helt år. Jeg satte henne, ga henne mat og lot henne snakke. Hun hadde så mye på hjertet at ordene kokte over som damp fra en trykkoker. Hun fortalte at han sjekket mobilen hennes, fikk henne til å føle seg verdiløs, sa at ingen ville elske henne uten ham. Hun innrømmet at hun mange ganger hadde lyst til å ringe meg, men at stoltheten holdt henne tilbake. Hun sa: «Jeg tenkte at hvis jeg ringte deg, var det som å innrømme at jeg hadde feilet.» Jeg svarte at det ikke er et nederlag å komme hjem – nederlaget er å bli værende der du brytes ned. Og hun gråt som et lite barn. Nå er hun her – sover rolig for første gang på mange måneder. Jeg vet ikke hva som vil skje videre. Jeg vet ikke om hun går tilbake til ham, eller om hun endelig innser at hun fortjener et bedre liv. Jeg vet bare én ting: Denne jula skal hun ikke være alene. For hva gjør vel en mor

Datteren min sluttet å snakke med meg for over et år siden. Hun forlot hjemmet vårt her i Bergen for

Uncategorized

013

Leonid ville ikke tro at Irina var hans datter. Véra jobbet i den lokale butikken, og folk snakket om at hun ofte stengte seg inne på lageret sammen med fremmede menn. Derfor nektet mannen å tro at den lille Irina virkelig var hans datter, og han tok avstand fra henne. Bare bestefaren hjalp barnebarnet sitt og lot henne arve huset sitt. Bare bestefar Matvei elsket lille Irina Irina var ofte syk som barn. Hun var liten og skjør. “Ingen i min eller din familie er så liten,” sa Leonid. “Dette barnet er jo knapt høyere enn en potte.” Med tiden smittet farens kulde også over på moren. Den eneste som virkelig elsket Irina, var bestefar Matvei. Hans hus lå ytterst i bygda, rett ved skogkanten. Matvei hadde jobbet som skogvokter hele livet, og selv etter pensjonisttilværelsen gikk han nesten daglig i skogen for å plukke bær og helbredende urter – og vinterstid matet han dyrene. Mange syntes Matvei var litt sær, og noen var kanskje litt redde for ham. Det hendte han sa noe merkelig som faktisk slo til. Likevel kom folk til ham for råd om urter og avkok. Matvei hadde mistet kona for lenge siden, og trøsten fant han i naturen og barnebarnet. Da Irina begynte på skolen, bodde hun nesten mer hos bestefar enn hjemme. Han lærte henne om urter og røtter, og Irina tok til seg kunnskapen lett. Når noen spurte henne hva hun ville bli, svarte hun alltid: “Jeg skal hjelpe folk med å bli friske.” Men moren sa hun ikke hadde råd til utdanning for datteren. Bestefaren trøstet Irina, sa han kunne hjelpe – om nødvendig selge melkekua. Bestefar testamenterte huset og ønsket henne et lykkelig liv Sjelden kom datteren Véra på besøk til Matvei, men plutselig dukket hun opp på døra hans for å be om penger etter at sønnen hennes hadde tapt alt i kortspill, blitt banket opp, og nå måtte finne pengene – koste hva det koste ville. “Så nå kommer du hit når du virkelig trenger hjelp?” spurte Matvei strengt. “Du har jo ikke vist deg her på årevis!” Han nektet å hjelpe henne: “Jeg skal ikke betale for Andrejs gjeld. Jeg må sørge for barnebarnet mitt.” Véra ble rasende. “Jeg vil ikke se dere mer! Jeg har verken far eller datter!” skrek hun og stormet ut. Da Irina kom inn på helsefaglig skole, hjalp ikke mor eller far henne med noe. Bare Matvei støttet henne, og hun klarte seg også med stipend – hun var flink på skolen. Mot slutten av utdanningen ble Matvei syk. Han kjente at slutten nærmet seg, fortalte at han hadde testamentert huset til Irina, og ba henne finne jobb i byen, men aldri glemme hjemmet. “Et hus lever så lenge det føles menneskelig sjel her,” sa han. “Ikke vær redd for å være her alene – her finner du også din egen lykke. Du skal bli lykkelig,” spådde Matvei. Kanskje visste han noe ingen andre visste. Matveis spådom gikk i oppfyllelse Matvei gikk bort om høsten. Irina jobbet som sykepleier på distriktsykehuset, og hver helg dro hun til bestefars gamle hus for å fyre opp i ovnen. Det var enorme mengder ved fra bestefaren – nok til flere vintre. Alt tydet på dårlig vær, og Irina hadde to fridager. Hun ville ikke være i byen og leide fortsatt rom hos gamle slektninger av en venninne fra skolen. Hun kom til bygda en kveld, men om natten raste snøstormen og morgenen etter lå veien under meterhøye fonner. Da det banket på døra, ble Irina urolig. Hun åpnet – der sto en fremmed ung mann. “God dag. Jeg må prøve å grave ut bilen min, den står fast rett på den andre siden av huset ditt. Har du en spade?” spurte han. “Det står en spade ved trappa, bare bruk den. Vil du ha hjelp?” svarte Irina. Men den høye ukjente mannen så ertende på den lille jenta og sa: “Det holder vel at jeg blir snøfast – ikke at du også skal bli det.” Mannen gravde frem bilen, startet motoren, men kom bare noen meter før han satt fast igjen. Han tok opp arbeidet. Irina tilbød ham å komme inn og drikke varm te, kanskje ville snøværet snart gå over og veien bli brøytet – her passerer jo biler hele tiden. Den fremmede, som het Stas, tenkte seg om og fulgte med Irina inn. “Er du aldri redd for å bo alene ved skogkanten?” spurte han. Irina forklarte at hun bare var der i helgene, ellers jobbet hun i byen, og nå lurte på hvordan hun skulle komme seg hjem. Hva om ikke bussen kom? Stas sa at han også måtte til bysenteret og tilbudte å kjøre henne. Irina takket ja. Etter arbeid brukte hun ofte å gå hjem til fots, og én dag ventet det en overraskelse: plutselig dukket Stas opp ved siden av henne. “Kanskje urteteen din har magiske krefter,” spøkte han. “Jeg fikk så lyst til å se deg igjen – og kanskje smake på teen din en gang til?” Det ble ingen bryllupsfest – Irina ville ikke. Stas insisterte en stund, men ga seg til slutt. Til gjengjeld fikk de ekte og varm kjærlighet. Nå visste Irina at det ikke bare er eventyr: noen menn bærer faktisk konene sine på hendene. Da deres første barn ble født, undret de seg på sykehuset over hvordan den skjøre lille kvinnen kunne få en så sterk gutt! Da de spurte hva gutten skulle hete, svarte Irina: “Han skal hete Matvei, til ære for en helt spesiell person.”

Leif nektet hardnakket å tro at Ingvild var hans datter. Vera, kona, jobbet i nærbutikken. Det gikk rykter

Uncategorized

011

I årevis har forholdet mellom moren min og meg vært vanskelig, men jeg kunne aldri forestille meg at det skulle gå så langt. Jeg har to barn — en jente på 9 og en gutt på 6. Etter samlivsbruddet bor jeg alene med dem, og selv om jeg alltid har vært ansvarsfull, hardtarbeidende og svært omsorgsfull, har mor insistert på at «jeg ikke duger som mor». Hver gang hun kom på besøk, inspiserte hun alt — åpnet kjøleskapet, sjekket for støv, kjeftet hvis klærne ikke var brettet slik hun ønsket, eller hvis barna ikke var helt stille når hun var der. Forrige uke kom hun for å «hjelpe» fordi sønnen min var forkjølet. Hun sa hun skulle bli i to dager. En ettermiddag mens hun var i butikken, lette jeg etter en kvittering i en skuff i TV-benken… Og da oppdaget jeg den: en tykk, svart notatbok med rød skilleark. Jeg trodde først det var min egen, en jeg bruker til å føre utgifter, men det var det ikke. Håndskriften inni var hennes. På første siden sto det: «Register — i tilfelle det skulle bli nødvendig å ta rettslige steg.» Jeg bladde videre… og så nøyaktige datoer med ting hun mente var «mine forsømmelser». For eksempel: • «3. september: barna spiste oppvarmet ris.» • «18. oktober: jenta la seg klokken 22:00 — altfor sent for alderen.» • «22. november: det lå klær til bretting i stuen.» • «15. desember: så henne sliten — ikke egnet for oppdragelse av barn.» Alt jeg gjorde, hver minste detalj i hjemmet mitt — absolutt alt — noterte hun som om det var forbrytelser. Det var også rent oppdiktede ting: «29. november: lot barnet være alene i 40 minutter.» Det har aldri skjedd. Enda verre var det: en seksjon med navnet «Reserveplan». Der sto navnene på tanter som kunne «bekrefte» at jeg lever under stress — noe de aldri har sagt. Det lå utskrifter av meldinger hvor jeg hadde bedt henne la være å komme uanmeldt fordi jeg var opptatt — hun sparte på dem som «bevis» for at jeg «avviser hjelp». Det var til og med et avsnitt hvor det sto at hvis hun kunne «bevise» at jeg var rotete eller uorganisert, kunne hun be om midlertidig omsorg for barna «til deres beskyttelse». Da hun kom tilbake fra butikken, skalv jeg. Jeg visste ikke om jeg skulle konfrontere henne, tie stille eller rømme. Jeg la notatboken tilbake nøyaktig der jeg fant den. Samme kveld kom hun med en tilsynelatende uskyldig kommentar: «Kanskje barna hadde hatt det bedre hos noen som er litt mer ryddig…» Da skjønte jeg at notatboken ikke var et innfall — det var en plan. Organisert. Gjennomtenkt. Målrettet. Jeg sa ikke at jeg hadde sett den. Jeg vet at hvis jeg gjør det, vil hun nekte alt, legge skylden på meg, snu alt imot meg — og bare gjøre situasjonen enda farligere. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er redd. Og jeg er knust til bunns.

I flere år har forholdet til moren min vært vanskelig, men jeg kunne aldri forestilt meg at det skulle

Uncategorized

057

Ti år jobbet jeg som kokk hos sønnen uten en eneste takk – En pensjonert lærerinne deler historien om ti år som husmor, barnevakt og kokk for familien, om savnet av takknemlighet og friheten hun til slutt fant

10 år jobbet jeg som kokk og hushjelp i sønnens familie uten så mye som et takk Jeg var lærerinne og

Uncategorized

Etter julemiddagen snek jeg meg under sengen for å overraske forloveden min – men i gjesterommet hos familien Gable, mens snøen dalte ned over julepyntede Oslo, avdekket jeg en uimaginabel sammensvergelse som satte hele mitt liv, kjærlighet og millioner i spill

Etter at julemiddagen var over, snek jeg meg under sengen, fast bestemt på å overraske min forlovede.