På kanten av landet. Snøen trengte inn i skoene og sved mot huden. Men å kjøpe ullstøvler var ikke aktuelt for Rita, heller høye støvletter – selv om hun ville sett helt malplassert ut her. Og pappa hadde jo sperret bankkortet hennes. – Skal du virkelig bo på bygda? – spurte han, og krummet leppene hånlig. Pappa hatet landsbygda, friluftsliv, alt som manglet storbyens bekvemmeligheter. Og Gosh var akkurat like lite begeistret, så derfor reiste Rita til bygda. Egentlig ville hun ikke bo der fast, selv om hun likte teltturer og all den romantikken med naturen, i motsetning til faren. Men bo på bygda – nei. Ikke egentlig. Men hun sa noe annet til faren. – Jeg vil. Og jeg skal. – Snakk ikke tull. Hva skal du gjøre der – sope fjøset, eller? Jeg hadde tenkt du og Gosh skulle gifte dere til sommeren, begynne å forberede bryllupet… Bryllup. Far “serverte” Gosh til henne som lunken havregrøt med klumper – så ille at hun fikk kvalmen helt opp i halsen. Nei, utseendemessig var ikke Gosh avskrekkende, kanskje til og med pen: rett nese, klare øyne under fine bryn, litt bølgete, velstelt hår, solid kropp. Han var farens høyre hånd, og nå drømte faren døgnet rundt om å få en slik bra svigersønn. Rita tålte ikke Gosh. Hun irriterte seg over stemmen hans, pølsefingrene som alltid dreide på noe, og det evige skrytet om priser på dress, klokke, bil… Penger, penger, penger! Ingenting annet interesserte dem. Men Rita ville ha kjærlighet. Følelser som tok pusten fra henne, akkurat som i bøkene. Hun hadde aldri opplevd det, men var sikker: det ville komme. Hun forelsket seg lett, ble betatt av ulike gutter, men følelsene forsvant fort, og etterlot ingen sår. Men hun ønsket seg sår, drama, ikke den trygge og forutsigbare Gosh. Derfor virket idéen om å dra til bygda og undervise i den lille skolen fantastisk. Gosh ville aldri følge etter. Han ville bli skremt av dårlig nett, manglende varmt vann og utedo. Rita lette opp en bygd helt uten alt det. Rektor nølte med å ansette henne, tvilte på at hun ville klare det, men da den gamle læreren plutselig døde, ble Rita insisterende: hun gikk helt til oppvekstkontoret, viste fram kursbevis og sertifikater. – Hva har en så kvalifisert og ung lærer å gjøre på bygda? spurte en streng, rødhåret dame. – Lære barna, svarte Rita like strengt. Nå var hun altså lærer. Bodde i hus uten varmt vann og innlagt do, fyrte opp ovnen selv. Som ventet: Gosh kom, overnattet, og rømte neste dag. Han ringte, ba henne komme hjem, mente – i likhet med faren – at hun snart ville komme til fornuft. I starten likte Rita seg. Men så kom vinteren, huset ble kaldt om natten, vedbæring ble et slit. Hun ville hjem, egentlig, men var ikke typen som gir seg. Nå hadde hun ansvar – ikke bare for seg selv, men for barna. Klassen besto av tolv. Først ble Rita sjokkert: på barne- og ungdomssenteret hun jobbet sist, var barna flinke og talenter. Her var det… håpløst. Tredje trinn, de leser sakte, gjør ikke lekser, bråker. Men bare først. Snart ble hun glad i dem. Semjon skar ut dyr i tre, og resultatene var ikke klossete figurer, men vakre rever, vaskebjørner, harer og bjørner – utstillingsverdige. Anja skrev dikt, Vovka hjalp alltid å rydde, Ira hadde et lam som fulgte henne til skolen som en hund. De kunne lese – de hadde bare knapt fått prøve, og bøkene de fikk var helt feil. Rita droppet læreplanen, skaffet andre bøker, hentet dem i nabobygda fordi nettet var ustabilt og bestillinger umulig. Rita fant ikke noen vei inn til én elev. Og nettopp faren til denne jenta så hun, da ansiktet var forvridd etter snøen i skoene, mens armene bar ved. – God dag, Margrethe Egorovna, sa han og stoppet noen meter fra porten. Rita var litt redd ham, om hun skal være ærlig. Ansiktet hans var … hardt. Som en gangster. Smilte aldri. Hjertet hamret, hun fryktet han ville merke hvor nervøs hun var. Eller – kanskje likevel ikke redd? – God dag. Stemmen ble lysere enn hun ønsket. – Hvorfor får Tanya bare dårlig karakterer? – Hun gjør ingenting. – Da må du få henne til det. Hvem er lærer: jeg eller du? Lærer var Rita. Men tvinge noen hadde hun ikke tenkt å gjøre. Jenta har mest sannsynlig autisme og trenger en spesialpedagog. – Har det alltid vært sånn? spurte hun forsiktig. Vladimir nølte. – Nei. Før gjorde hun alt sammen med Olya. – Og hvem er Olya? Han rynket seg – akkurat som om snøen kom inn i hans sko. – Moren hennes. Da skjønte Rita: neste spørsmål var ikke velkomment. Men det måtte stilles: – Hvor er hun nå? – På gravlunden. Så lett var det å forstå, som pappa alltid sa. Å stå med ved i armene var tungt og klønete, men å si fra var flaut. Da den øverste veden falt og traff foten hennes, stønnet Rita, mistet veden og måtte kjempe for å ikke gråte. Tårene kom av både smerte og skam – for å dumme seg ut foran et voksent menneske. Hun var jo voksen selv, men følte seg ikke helt sånn. – La meg hjelpe deg, tilbød Vladimir. – Nei, det går bra, jeg klarer det selv. – Det ser jeg, ja. Han bar inn veden, fikset døren så den ikke klemte. – Bare si fra hvis du trenger noe, sa han og forsvant. Hvorfor kom han – var ikke godt å vite. Trodde han noen vedballer skulle gi datteren hans bedre karakterer? Neppe… Tanken på jenta ville ikke gi seg. Hun forsøkte flere metoder, følte mislykkethet som pedagog og medlidenhet for barnet. Gikk til inspektøren. – Det der er nytteløst. Sett bare stryk, og overfør henne til spesialskole til sommeren. – Hvordan da? – Til kommisjonen, så får de papirer. Hva skal vi gjøre, når barnet er sånn? – Men faren sier hun før… – Det hjelper ikke! Moren fulgte henne opp, han klarer ikke det. Ikke hør på ham, han slenger bare ut ting… – Du liker ham ikke, sant? gjettet Rita. Inspektøren knep leppene og sa: – Han er ikke en krydderkake, jeg trenger ikke like ham. Og barnet trenger særskilt oppfølging. Det var ikke nok for Rita. Hun tvilte på den diagnosen, ringte sin favoritt-metodiker, Lidia Nikolaevna, rådførte seg, og gikk hjem til jenta. Hun gruet seg, drakk kamillete – selv om hun ikke likte det. Moren hennes drakk alltid kamillete for å roe seg. Ritas mamma var også død – derfor ble hun så preget av hele historien. Vladimir var lite begeistret, selv om Rita hadde håpet han ville bli glad hun ville hjelpe. – Vi tar egentlig ikke imot gjester, sa Vladimir. Rita trakk leppene sammen, som inspektøren, og informerte om lærerens plikt til å sjekke oppvekstmiljøet. Tanyas rom var nydelig. Rosa tapet, tøydyr og bokhyller. Rita ble nesten misunnelig; faren hatet pyntegreier og sterke farger. Hennes egen barnerom var beige, og alle lekene var beige. Første gang skjedde ingenting. Rita spurte om favorittbøker, bladde, lurte på fargeblyanter. Tanya hentet blyanter uten å si noe om bøkene. Men før hun gikk, spurte Rita om navnet på den rosa haren. – Plussa. Neste gang hadde Rita med jakke til Plussa. Moren lærte henne å strikke – Rita gjorde det alltid i minnet om henne. Hun strikket ikke særlig pent, og garnet var for tykt. Men Tanya ble glad, prøvde jakken og sa: – Fin. Rita foreslo å tegne Plussa i ny jakke. Tanya tegnet. Rita skrev navnet, med vilje med feil. Tanya rettet det. Hun var i hvert fall ikke funksjonshemmet. – Jeg kommer tre ganger i uken til Tanya, informerte hun Vladimir. – Jeg har ikke råd til å betale, sa han bistert. – Jeg vil ikke ha penger! ble Rita fornærmet. Sånn ble det. Da inspektøren hørte om hjemmearbeidet, ble hun ikke glad. – Slutt med særbehandling! Én elev kan ikke prioriteres, det er uprofesjonelt! Og helt nytteløst, jeg har sett slike barn før. – Og jeg har sett dem! svarte Rita. – Det er for tidlig å gi opp. Jenta var spesiell: hun var nesten alltid taus, unngikk øyekontakt, ville heller tegne enn skrive. Men hun var god til å regne, tok grammatikk kjapt. Til slutt trengte hun ikke stryk-karakterer, de ble ekte. – Skal du reise bort i jula? spurte Vladimir, og så bort – akkurat som Tanya. – Nei, egentlig ikke, svarte Rita og kjente kinnene ble varme. – Tanya ønsker å invitere deg. Det var merkelig. Tanya hadde ikke sagt det. Men hun snakket jo generelt lite. Om det virkelig var sånn – Rita ville ikke skuffe henne. Men hun hadde heller ikke lyst å feire jul med fremmede. – Takk, jeg skal tenke på det, svarte hun. Hun sov dårlig den natten. Hva var det som uroet henne? Hun hadde jobbet en måned med jenta – naturlig hun ble mer åpen. Var det ikke det hun ville? Og hvem bryr seg om Vladimir… Til sist sovnet hun. Om morgenen ringte Gosh. – Når kommer du? – Hva mener du? – Til jul? Du skal vel ikke feire på bygda. – Det skal jeg! – Rita… Nå får du gi deg! Faren din har høyt blodtrykk, han vet ikke hva han skal gjøre. Faren ringte aldri. – Får dra til legen, svarte Rita surt. – Så du kommer virkelig ikke? – Nei. – Herregud. Hva skal jeg finne på? – Finn på hva du vil! Rita trodde ikke Gosh ville gjøre noe stort – men han kom, med sjampanje, salater og gaver. – Hvis ikke fjellet kommer til Muhammed… Rita ble sjokkert. Ikke egentlig på den dårlige måten – hun trodde ikke Gosh ville finne seg i dette. Han elsket å feire nyttår på fasjonable steder med konkurranser og levende musikk. Her fantes ikke engang TV. – Det gjør ikke noe. Du er her – det er viktigst. Hun ventet det verste, men fant det ikke. “Kanskje jeg har tatt feil?” undret hun. Da hun åpnet containerne, fant hun yndlingsrettene sine og pedagogiske bøker, projektor og lærer-dagbok. – Takk, sa hun rørt. – Jeg trodde du som alltid kom med smykker og elektronikk. Gosh smilte. – Rita, jeg skjønner: du er det viktigste jeg har. Hvis du vil bo på bygda, så gjør vi det. Smykker har jeg også med. Han tok frem den røde fløyelsboksen. Og da skjønte hun hva som var der. – Kan jeg vente med å svare? spurte Rita. Gosh ble ikke fornærmet. – Jeg var sikker på du ville avslå med en gang. Jeg kan vente så lenge du vil. Rita ante ikke hva hun skulle svare, og puttet boksen i lommen. Vladimir hadde mobilnummeret hennes, men ringte fasttelefonen. – Har du tenkt? spurte han. – Beklager. En venn har kommet på besøk. – Javel. Han la på. Rita følte seg straks dårlig. Hva slags tone var det… Javel… Hva mener han egentlig? Rita hadde aldri lovet noe, ingen grunn til å være såret! Men han var kanskje det? På vegne av Tanya. Jenta venter på henne, og hvilken far vil at barnet skal bli skuffet? Tankene snurret. Gosh merket ingenting; han prøvde bare å få dekning for å se julefilmer. Rita hørte noen plystre – slik man roper på hunder. Hun husket Vladimir brukte akkurat samme plystrelyd. Kikket ut vinduet. Vladimir og Tanya sto ved porten. Hun rødmet. – Hvem er det? – spurte Gosh, skarpt. – Elev, pep Rita. – Jeg kommer straks. Hun hadde gave til Tanya: venn til Plussa, en rosa jentedukke. Faren ville kalt det smakløst. Vladimir skulle også få gave. Hun var ikke sikker på det var lurt, men hun gjorde det: strikket et par votter. Hun grep gavene og sprang ut – uten lue, med bare ben. Snøen rant ned i skoene, men hun brydde seg ikke. – Hei, Tanya! – sa hun entusiastisk. – Godt nyttår! Se hva jeg har til deg. Hun rakte pakken til Tanya. Hun fant dukken og klemte den til seg, så på faren. Vladimir tok ut to pakker: en stor og en liten. Tanya åpnet den store først. Det var en tegneseriehefte, hun kjente igjen tegningene. – Tusen takk, for et fantastisk tegneseriehefte! I den lille pakken var en brosje som forestilte en fugl – en liten, gullfarget kolibri. Rita så opp på Vladimir. Han så ikke på henne. Men Tanya sa: – Den er mammas. Rita fikk tårer i halsen. – Vi går nå, – mumlet Vladimir. – Klart. Godt nyttår! – Godt nyttår til dere … Rita ville klemme Tanya, men turte ikke: jenta stod der, klistret til dukken, og sa ingenting. Ved porten snudde hun seg. Av en eller annen grunn strammet det seg for brystet da hun så de to, og inne måtte hun blunke og snufse for å få ut tårene. – Og hvordan gikk det? spurte Gosh surt. Rita kikket på tegneheftet og brosjen hun holdt så hardt. Kom på at hun hadde glemt vottene. Og det Tanya sa: mammas … Og at Vladimir faktisk har den mest smittende smil – men bare når han ser på datteren. Det rev og blomstret i brystet. Hun syntes synd på Gosh, men å lure ham og seg selv var meningsløst. Hun fant frem den røde fløyelsboksen, ga den til ham og sa: – Dra hjem. Unnskyld, jeg kan ikke gifte meg med deg. Beklager, sa hun igjen. Ansiktet til Gosh stivnet. Han var ikke vant med å bli avvist. En stund trodde Rita han kom til å slå henne. Men Gosh la boksen i lomma, tok nøklene og gikk ut uten et ord. Rita pakket sammen maten i boksene, tok med vottene hun hadde strikket til Vladimir, og løp ut for å nå igjen de som var fremmede – men som hun nå trengte aller mest …

Author Sommer fuglViews 28

På verdens ende.

Snøen presset seg inn i støvlene og sved mot huden. Men å kjøpe ullstøvler? Nei, Liv hadde ikke planer om det. Hun ville heller ha pene støvletter, men hun visste at hun bare ville se komisk ut i dem her ute. Ikke at hun kunne kjøpe dem uansett, pappa hadde sperret kortet hennes.

Skal du virkelig bo på bygda? spurte han, med et hånlig drag rundt munnen.

Pappa hatet landsbygda, var allergisk mot friluftsliv og alt som minnet om et liv uten byens goder. Og Erik var lik derfor dro Liv til bygda. Egentlig hadde hun ikke lyst til å bo der, selv om hun faktisk likte turer, telt og den slags hun elsket eventyret som kom med det. Men bo på bygda? Nei. Men til pappa sa hun noe annet:

Jeg vil det. Og jeg skal.

Sludder. Hva skal du gjøre der ute? Vri halen på kuene? Jeg hadde trodd du og Erik giftet dere til sommeren, at vi skulle planlegge bryllup…

Bryllup. Pappa pushet Erik på liv, som kald havregrøt, så seig og motbydelig at kvalmen satt fast i halsen i timesvis. Utseendemessig var det ikke noe galt med Erik, han var til og med pen: rett nese, klare øyne under fine bryn, kortklipt, litt bølgete hår og solid kropp. Han var papas høyre hånd, og pappa drømte om at datteren skulle gifte seg med akkurat ham.

Liv tålte ikke Erik. Hun irritertes av stemmen hans, de pølseaktige fingrene som alltid roter med noe, alle historiene om hvor mye dressen, klokken, bilen kostet …

Penger, penger, penger! Alt handlet om det. Liv lengtet etter kjærligheten etter følelser som satte pusten i halsen som i romanene. Hun hadde aldri opplevd slike følelser, men visste at de kom. Hun ble lett betatt av gutter, men de følelsene var flyktige og ga ingen arr på hjertet. Men arr var nettopp det hun ønsket, hun ville ha drama, ikke en rolig og forutsigbar Erik.

Derfor virket det herlig å reise til bygda og undervise på den lokale skolen. Erik kom aldri til å følge etter han ville gå i stå uten varmt vann, innlagt kloakk og ordentlig nett.

Liv fant med vilje en bygd uten noen av disse tingene. Rektoren var skeptisk, men den gamle læreren var gått bort brått, og Liv var sta nok til å forfølge saken, og hun viste fram både diplom og kursbevis for utdanningskontoret.

Hva skal en så ung og kvalifisert pedagog med bygda? spurte den strenge damen med knallrødt hår.

Lære barna, svarte Liv like strengt.

Så der var hun altså. Bodde i et hus uten varmt vann og med utedo, og fyrte opp ovnen selv. Som Liv hadde forventet, kom Erik, tilbrakte én natt og dro. Han ringte selvsagt og prøvde å få henne hjem, men han mente, som pappa, at dette bare var et fiks hun kom til å vokse fra.

Først likte Liv seg her. Men vinteren kom, og huset ble gjennomtrukket av kulde om natten, så det knaket i veggene, og å bære ved ble en prøvelse. Hun lengtet hjem, men hun viker ikke så lett. Dessuten hadde hun et ansvar for elevene.

Klassen var liten, bare tolv barn. Liv fikk sjokk til å begynne med i Barnas Hus, der hun jobbet før, var barna oppegående og kreative. Her så de ut til å være håpløse. Tredje klasse og de leste nesten stavelse for stavelse, gjorde aldri lekser, og var forstyrrende. Men det var først. Etterhvert fikk Liv varme følelser for dem.

Sondre skar ut dyr av tre, ikke de vanlige klumpete figurer, men nydelige rever, vaskebjørner, harer og bjørner, helt på nivå med de som kunne stått i lekebutikken i Oslo. Anette skrev hvite vers, Vegard ble alltid igjen etter skoletid og ryddet klasserommet, og Ingrid hadde en liten lam som fulgte henne til skolen som en hund.

De kunne faktisk også lese, de hadde bare ikke fått sjansen og bøker fikk de ikke de riktige av. Liv brydde seg ikke om den offisielle læreplanen, hentet heller egne bøker fra nabobygda, for internett funka knapt.

Men det var én elev Liv ikke klarte å nærme seg. Og faren hennes så hun akkurat da snøen begynte å stikke i støvlene og hun kom slengende med en favn ved.

God dag, Liv Henriksen, sa han og stoppet noen meter fra porten.

Liv var litt usikker på ham egentlig. Ansiktet hans var hardt, som en av de gamle kriminelle fra en film. Han smilte aldri. Hjertet hennes hamret så hun var redd han skulle merke at hun var redd eller, kanskje ikke redd?

God dag.

Stemme skjøt opp akkurat litt for lyst.

Hvorfor får Thea bare toere?

Fordi hun gjør ingenting.

Tving henne. Hvem er lærer, jeg eller du?

Det var Liv. Men hun hadde ikke tenkt å tvinge noen. Jenta hadde nok autisme, her trengs en annen ekspert.

Har det alltid vært slik? spurte hun forsiktig.

Viktor nølte.

Nei. Da moren var her, gjorde hun alt sammen med henne.

Hvem er moren?

Han rynket ansiktet, så det nesten virket som om han også hadde fått snø i støvlene.

Det er hennes mamma.

Liv skjønte straks at det ikke var naturlig å spørre videre, men måtte gjøre det:

Hvor er hun nå?

På kirkegården.

Da var saken grei, som pappa pleier å si.

Stå med ved i armene var upraktisk og tungt, men det føltes kleint å si fra. Da den øverste veden gled rett ned på foten og hun mistet alt, var det like før hun gråt både på grunn av smerten og fordi hun hadde gjort seg til, foran en voksen. Hva var det for noe, hun var da voksen selv? Men akkurat da føltes det ikke slik.

La meg hjelpe, sa Viktor.

Nei, jeg klarer meg.

Det ser jeg ikke akkurat.

Han bar inn ved for henne, fikset døra med et velrettet slag, så den ikke satt fast lenger.

Bare si fra om det er noe, sa han og gikk.

Hvorfor kom han hit? Tenker han at hun kommer til å gi Thea en treer bare for noen favner ved? Knapt nok…

Liv klarte ikke slippe tanken på jenta. Hun forsøkte alt for å forstå, følte seg mislykket og samtidig lei seg for barnet. Til og med inspektøren kontaktet hun.

Det er håpløst, Liv. Sett toere, så flytter vi henne til spesialskole neste år.

Hvordan da?

En kommisjon. De setter diagnosen, og så er det gjort.

Men faren sier hun før

Hør, det var før, med moren. Faren klarer ikke slikt. Ikke hør på ham heller, han kan fortelle mye rart…

Du liker ham ikke? gjettet Liv.

Inspektør presset leppene sammen:

Han er ingen bolle, men barnet bør få riktig undervisning.

Liv lot seg ikke overbevise. Hun trodde ikke at Thea måtte flyttes. Hun ringte Lise Marie, favorittmetodisten fra universitetet, fikk råd og dro hjem til Thea. Liv var nervøs, drakk kamillete for å roe seg selv selv om hun egentlig likte kaffe. Mamma gjorde alltid det, hun sa det var beroligende. Mamma var også død derfor rørte denne historien Liv.

Viktor var ikke særlig vennlig, hun tenkte han ville bli glad da hun kom for å hjelpe.

Vi tar ikke imot besøk, sa Viktor.

Liv snurpet leppene, som inspektøren, og svarte at klassestyrer har plikt til å sjekke oppvekstvilkår.

Rommet til Thea var nydelig. Rosa tapet, kosedyr og massevis av bøker. Liv følte seg nesten misunnelig faren var minimalist og tålte ikke pynt eller sterke farger. Barnerommet til Liv hadde vært brunt og beige, med lekene i samme farge.

Det ble ikke så mye første gang. Liv prøvde å snakke om favorittbøker, så gjennom dem, spurte om hun hadde fargeblyanter. Thea hentet blyanter, men sa ingenting om bøkene. Helt på slutten, da Liv spurte hva den rosa haren het, svarte hun stille:

Tufsa.

Neste gang hadde Liv strikket en genser til Tufsa. Mamma hadde lært henne, og hun strikket stadig i minne om henne. Strikken var ikke så bra, garnet var for tykt, men plutselig glødet Thea, dro genseren over haren og sa:

Fin.

Liv foreslo å tegne Tufsa med genseren. Det gjorde Thea, og Liv skrev navnet, med vilje med en stavefeil og Thea rettet det.

Hun er ikke tilbakestående.

Jeg kommer hjem til Thea tre ganger i uka, sa Liv til Viktor.

Har ikke råd til å betale for besøk, svarte han surt.

Jeg vil ikke ha betalt, sa Liv, litt fornærmet.

Så fikk det bli slik.

Da inspektøren hørte om dette, var hun heller ikke begeistret.

Du kan ikke gi én elev særbehandling, det er ikke pedagogisk! Dessuten er det bortkastet, jeg har sett slike barn før.

Det har jeg også, avbrøt Liv. Og man skal ikke gi opp for tidlig.

Jenta var faktisk litt spesiell hun snakket nesten aldri, unngikk øyekontakt, ville heller tegne enn skrive. Men hun kunne regne og tok grammatikk overraskende lett. Innen kvartalet var det ikke lenger bare toere.

Skal du reise vekk til nyttår? spurte Viktor, i likhet med Thea, med blikket vendt til siden.

Nei, jeg blir her, sa Liv og kjente hun rødmet.

Thea har lyst til å invitere deg.

Det var rart Thea hadde aldri sagt noe om det. Men hun snakket jo lite. Hvis hun ville det, ville Liv ikke såre henne. Men å feire nyttår med fremmede fristet heller ikke.

Takk, jeg skal tenke på det, svarte Liv.

Den natten sov Liv dårlig. Hun skjønte ikke hvorfor hun var så urolig. Hun hadde vært hos Thea og nå var jenta litt tryggere. Er det ikke det hun ville? Hvorfor spiller det noen rolle hva Viktor tenker

Med disse tankene sovnet hun.

Neste morgen ringte Erik.

Når kommer du hjem?

Hva mener du?

Til nyttår? Du kan da ikke feire i den bygda.

Jo, det kan jeg!

Liv Kan du ikke gi deg? Pappa er stressa, han vet ikke hva han skal gjøre.

Pappa hadde aldri ringt henne.

Han får dra til legen, avviste Liv.

Du kommer ikke hjem?

Nei.

Fy. Hva gjør jeg da?

Gjør hva du vil.

Liv trodde ikke at Erik kom til å gjøre nettopp det men han kom, med sjampanje, salat og gaver.

Hvis fjellet ikke kommer til Muhammed…

Liv var sjokkert ikke bare negativt, for hun hadde ikke trodd han hadde det i seg. Erik elsket å feire nyttår på restaurant med musikk og konkurranser. Her var det ikke engang TV.

Det viktigste er at du er her, sa han.

Liv lette etter en baktanke, men fant ingen. “Kanskje har jeg tatt feil?” tenkte hun.

Enda mer smeltet hun når hun så favorittene sine i matboksene og fagbøker, projektor og kalender til læreren i gavepakken.

Takk, sa hun rørt. Jeg trodde du skulle gi smykker og dingser, som du pleier.

Erik smilte.

Liv, du er det kjæreste jeg har. Vil du bo på bygda, skal vi gjøre det. Jeg har med smykker også.

Han tok fram en rød fløyelseske. Da visste Liv hva det var med én gang.

Kan jeg slippe å svare akkurat nå? spurte hun.

Erik ble ikke fornærmet.

Jeg var redd du sa nei med en gang. Jeg kan vente.

Liv visste ikke hva hun skulle si, og la eska i lomma.

Viktor hadde mobilnummeret hennes, men han ringte på hustelefonen.

Har du bestemt deg? spurte han.

Beklager. Jeg får besøk nå.

Jeg skjønner.

Han la på.

Liv følte seg tung med en gang. Hva mente han egentlig? Hun hadde ikke lovet noe, han burde ikke bli såret! Men han var kanskje det for Theas skyld. Hvilken forelder liker at barnet blir skuffet?

Liv surrer med tankene, mens Erik prøver å få internett til å vise nyttårsfilmer.

Liv hørte plystring. Slik kaller man på hunder. Hun husker at Viktor plystret slik. Hun kikket ut Viktor og Thea sto ved porten.

Hun rødmet.

Hvem er det? spurte Erik nesten truende.

Elev, pep Thea. Jeg kommer straks.

Liv hadde gjort klar en gave: en venn til Tufsa, en rosa kanin-jente. Pappa ville ha syntes det var smakløst.

Til Viktor strikket hun vanter. Usikker på om han ville ha det, men hun pakket dem likevel.

Hun tok med gavene og løp ut, uten lue, med bare ben. Fikk snø ned i støvlene, men brydde seg ikke.

Hei, Thea, sa hun følsomt. Godt nyttår! Se hva jeg har kjøpt til deg.

Hun ga henne posen. Thea tok ut kaninen, klemte den, og så på faren. Viktor tok fram to pakker, en stor og en liten. Thea åpnet den største først det var en notatbok med tegneserier, hennes egne tegninger.

Tusen takk, for en nydelig tegneserie!

I den lille pakken var det en brosje en gullfugl. Liv måtte se på Viktor. Han så bort. Men Thea sa:

Den er mammas.

Liv fikk en klump i halsen.

Vi går nå, murret Viktor.

Godt nyttår!

Godt nyttår til dere også

Liv hadde lyst til å klemme Thea, men våget ikke. Hun sto der, klamret seg til gaven og var helt stille.

Ved porten snudde Liv seg. Hjertet snørte seg av å se dem gå sammen, og da hun kom inn, måtte hun blunke for å ikke gråte.

Hva var det for noe? klaget Erik.

Liv så på tegneserieblokken og den lille brosjen i hånden. Hun kom på at hun hadde glemt å gi Viktor vantene, og på det Thea sa: mammas Og så tenkte hun på det varme smilet Viktor fikk bare når han så på datteren sin. Noe løsnet og vokste inni Liv. Hun syntes synd på Erik, men kunne ikke lure ham eller seg selv.

Liv tok fram fløyelsesboksen fra lomma, ga den til Erik og sa:

Dra hjem. Beklager, jeg kan ikke gifte meg med deg. Unnskyld, sa hun igjen.

Erik ble stiv i ansiktet, ikke vant til å få nei.

En stund trodde Liv at han kom til å få et utbrudd, men Erik stakk esken i lomma, tok bilnøklene og dro stille.

Liv samlet restene av mat i bokser og stappet vantestrikken til Viktor i lommen før hun løp ut etter fremmede som hun plutselig trengte mer enn noen gang.