Uncategorized

IKKE DEN RETTE ALEKSEJ Lillemor sto foran speilet og byttet øredobber for tredje gang. — Hva synes du, Knappen? spurte hun hunden sin. — Disse eller de andre? Knappen gjespet. — Takk for støtten, sa hun og kastet et blikk på klokken. En halvtime igjen. En underlig uro. Hun pleide å være trygg på seg selv — beilerne flokket som regel rundt henne. Men nå… — Pøh, tenkte hun, etter å ha sett seg selv i speilet. — Du er best! Egentlig hadde hun aldri møtt Aleksej. Bare tre uker med telefonsamtaler — ikke én eneste date. Tre uker, og ikke én gang hadde hun fått ordet i edge, tenkte hun plutselig og smilte for seg selv. Lillemor sukket, tok vesken og gikk. Det var tid. TRE UKER TIDLIGERE — Gud, når skal du endelig gifte deg og flytte ut? sukket pappa, nevrokirurgen, under middagen. Han hadde akkurat kommet hjem etter en maratonoperasjon og gledet seg til en stille kveld med Brødrene Strugatskij. Men Lillemor hadde i en halvtime foretatt en sammenligning av norsk og utenlandsk sci-fi. — Pappa, du har jo selv sagt at Strugatskij er toppen… — Ja, sa han utmattet. — Men la oss ta det en annen gang? Nå vil jeg ha litt ro. Hun ble fornærmet — i hele tre minutter. — Apropos giftermål, skjøt far plutselig inn. — Husker du overlegen, han Spektor, der jeg vikarierte på poliklinikken? — Ja? — Han har en sønn. De sier han er en ordentlig, flott fyr. Spektor ba om nummeret ditt, så dere kunne bli kjent. Jeg sa ja. Lillemor rynket på nesen. Arrangerte bekjentskaper — så gammeldags. Det var jo for de keitete og de som var blitt igjen. Ikke henne! Men hun turte ikke motsi faren. FØRSTE TELEFON «Den flotte unge mannen» ventet noen dager før han ringte. — Hallo? — Hei, det er Aleksej. Faren min har sikkert nevnt meg? — Han har det, svarte Lillemor tørt, men stemmen hans var jo behagelig. — Min far har sagt så mye fint om deg. At du er… helt spesiell. — Tja, lo hun. — Jeg er bare en vanlig student, andre medisin, barnelege. Og du? — Første. Skal bli kirurg… Aha — derfor denne selvsikre tonen. De pratet i en time. Så i to. Så hver dag. Aleks fortalt om katten Marianne, om sin kjærlighet til sci-fi, og bekymret seg for alt mulig — om han var for tynn, for bleik, for sliten? Lillemor lyttet, men tok seg i blant i å tenke: Men det er jo min rolle! Hun klarte så vidt å holde tilbake: «Aleks, slapp av litt nå da!» — Selv om han ikke likte å bli kalt Aleks. Likevel — hvis man overså detaljene, så likte hun ham. MØTE PÅ «PUSHKINS PLASS» De avtalte endelig å møtes. På «Pushkins plass» (T-banen, altså). Gå på kino, så is på «Kosmos» nede i Karl Johans gate. Og så fikk vi se. Lillemor hoppet ut av vognen, så seg rundt. Kø. Bråk. Eimen av t-bane. Der stod han — høy, kjekk, med rosebukett i hånden. Han ventet, rastløs, ved søylen. Hun gikk helt bort: — Aleksej? Gutten skvatt, så på henne, forvirret: — Beklager, er du… — Lillemor, sa hun bestemt, og rakte fram hånden, enten til et håndtrykk eller et kyss. Blir han satt ut av skjønnheten min? tenkte hun. Han bruker «De» til meg igjen… Gutten ble stående. — Lillemor? spurte han usikkert. — Men jeg… — Kom, vi må rekke å hente billettene! — Vent, jeg skulle bare si… — Vi tar det etterpå! Hun dro han med ut. Han kastet et søkende blikk over plattformen — som om han lette etter noen — men Lillemor hadde allerede skyflet ham inn i mengden. Rosebuketten var fortsatt i hånden hans. Han så på blomstene, så på henne — og gav seg. — Ok, sa han stille. — Vi går. KINO OG KAFÉ Filmen falt i smak. Lillemor likte også stilen hans — elegant frakk, skjerf strikket hjemme av moren, som han var tydelig stolt av. Duften av dyr fransk parfyme. God gammel softis med krønsj i «Kosmos». Og at de var så enige om alt mulig. Eller, det var mest hun som pratet, og han lyttet. Han så på henne med mørke øyne, nikket, var enig i alt. Av og til la han hånden over hennes, varm og bred over den lille nervøse hånden hennes. Så maskulint! — Vet du, sa han da de gikk nedover kvelds-Arbaten (Karl Johan), — du er så… — Så hva? Hun spisset ørene. — Levende. Umiddelbar. Hun smilte så sjarmerende hun bare kunne. Hun var forelsket. TRE MÅNEDER SENERE Forholdet raste avgårde. De møttes nesten hver dag — ringte flere ganger for dagen. Ville vært oftere om bare smarttelefonen fantes. Tre måneder senere erklærte Aleksej at han elsket Lillemor, ikke kunne leve uten henne og ville gifte seg. Hun nølte i ti minutter — av ren høflighet — og sa ja, lykkelig. — Du må jo treffe foreldrene mine, sa han bekymret. — Kan vi ikke vente litt? Hun ble redd. Familien var kresen — særlig bestemor. Ingen var god nok for hennes lille gull; foreldrene pleide å være enige. Men Lillemor ville ikke gi slipp på Aleksej. Heller ikke raskt møte hans familie — man visste aldri hva som kunne bli sagt. PAPPA HAR BURSDAG Anledningen bød seg et par uker senere. Pappa, vanligvis ikke glad i store selskap, feiret likevel sitt 55-årsjubileum. Lillemor sa hemmelighetsfullt at hun ikke kom alene. Gjestene hadde samlet seg, da Lillemor søkte inn med kjæresten, med nellikbukett og fransk cognac under armen. — Pappa, møt… Telefonen ringte. — Vent, jeg må ta den, ropte pappa og løp. Han kom tilbake forpustet: — Det var Spektor — han lurte på veien fra t-banen. Så hyggelig at han kommer. Jeg trodde han var sur for at du ikke møtte sønnen hans på date! Lillemor ble stum. — Jeg møtte ham ikke?! — Nei da. Han ringte meg — sønnen hadde ventet på deg på «Pushkins plass» i to timer. Med blomster. Men du kom ikke. Lillemor så sakte på Aleksej. Han sto der ved døren — blek, med nellikene — og så på henne med skyld i blikket. — Vi kommer snart tilbake, hveste hun til faren. Hun dro Aleksej inn på rommet sitt. SANHETEN Hun lukket døren. Så på ham. — Vent nå, snakket hun langsomt. — Hva mener de med at jeg ikke kom? Aleksej var stille. — Du er ikke den Aleksej? Han ristet på hodet. — Du er ikke Aleksej Spektor?! — Nei, sa han stille. — Jeg er Aleksej Sokolov. En kompis introduserte meg for en jente… Natasha. Jeg ventet på henne på «Pushkins plass». Og så kom du, og… — Jeg bare dro deg med meg! konkluderte hun. De ble stående tause. — Jeg prøvde å forklare, sa han. — Allerede første dag. På vei til kino. Men du hørte ikke etter. — Jeg lytter aldri, sa hun enig. — Det er min spesialitet. Knappen pep ved døren. Lillemor satt seg på sengen. — Hva gjør vi nå? Aleksej så lenge, alvorlig på henne. Så gikk han bort og knelte. — Det spiller ingen rolle hvordan vi møttes, sa han. — Tilfeldighet eller foreldremanipulasjon. — Jeg elsker deg og vil at du skal bli min ektefelle. På ordentlig. Uten forvekslinger. Lillemor pustet lettet ut og smilte. — Ok. Da kan vi presentere deg for foreldrene. Bare så du vet — min familie er en prøvelse. — Min også… og min katt har temperament. — Vi klarer det! De gikk ut. I stua ventet gjestene — deriblant, nettopp ankommet, Dr. Spektor med sønnen. Høy. Kjekk. Med roser. Lillemor så på den ekte Aleksej Spektor. Så på sin egen Aleksej, blek og nervøs med nellikene. Nei, tenkte hun. — Ikke den. Og lo. Oppriktig. — Pappa, sa hun, — jeg har en lang nyhet til deg.

IKKE DEN RETTE ALEKSANDER Lille-Liv sto foran speilet og byttet øredobber for tredje gang. Hva sier du, Tassen?

Uncategorized

072

Pappa er best – En norsk familiehistorie om valg, lojalitet og den vanskelige veien til å finne sin plass etter skilsmissen

Pappa er best Marius, vi må snakke sammen. Lise fiklet med duken på spisebordet, strøk over usynlige

Uncategorized

Jeg kjørte på en vintervei langs skogen da veien plutselig ble blokkert av en ulveflokk, en av dem hoppet opp på panseret mitt – og akkurat i det øyeblikket jeg var sikker på at jeg ikke kom til å overleve, skjedde det noe helt uventet…

Jeg kjører på en vintervei gjennom det norske landskapet, hvor skogen ligger tung og stille på begge

Uncategorized

0290

De skal bare bo her midlertidig: Når familie, grenser og godhet møter veggen i Ols stor tre-roms leilighet

Du, Astrid, jeg må ta en prat med deg… Siv pustet tungt, hun skjønte at dette ikke kom til å bli noe lett.

Uncategorized

Hos tante Ragnhild knuste serviset. For alltid. Bryllupsserviset til tolv personer. Farvel, gyldne kanter og «Made in Germany» stempel på baksiden av hver del – onkel Kåre ramlet ned fra loftet med esken. – Oi, sa tante Ragnhild litt nysgjerrig. – Men det var jo porselen! Som om ikke porselen kan knuses. Etterpå skjønte hun alvoret, ble liggende i godstolen og ropte: «Nikolai, gi meg valium!», ringte alle og enhver, til og med meg, på langdistanse, og sørget over ungdommen sin, knust i tusen små biter: – Det fikk vi av foreldrene til bryllupet for tjue år siden. Vi rørte det aldri, ventet på en spesiell anledning, til porselensbryllupet, herre min hatt. Så… Pappa døde, Kåre forstuet ankelen, jeg har høyt blodtrykk. Og ingen, merk deg det, ingen har noen gang brukt disse tallerkenene. Idioter. Jeg begynte å tenke. Hvorfor sparer vi på serviser, smykker og sterke følelser til spesielle anledninger? Hvorfor gjemmer vi duftlys til «helt spesielle kvelder», putter diamantøredobber i smykkeskrinet, slår barnet på hånden når det «for tidlig» prøver å få tak i pølsa fra bordet, og holder på de fine ordene helt til Valentinsdagen? Hva er galt med akkurat denne dagen, dette øyeblikket? Er vi sikre på at «vi får tid senere»? Nesten alle samtaler fra de brennende tvillingtårnene i New York inneholdt kjærlighetserklæringer. Folk ringte sine kjære, la igjen beskjeder på telefonsvareren. «Jeg. Elsker. Deg.» – å si det viste seg å være det viktigste man rakk å gjøre på jorden. Virkeligheten, ifølge leksikonet, er «det som faktisk eksisterer», det øyeblikket som ligger mellom fortiden og fremtiden. Det er ingen vits i å utsette, gjemme bort på loftet, spare på noe til «en dag» – det som kan gi glede, smil og lykke her og nå. Det finnes ikke noe i morgen. Bare i dag, som er like unikt som nyttårsaften eller 8. mars. Så la oss skynde oss. Forson dere. Se havet. Lek med sønnen din, klem datteren, gi mamma en ny flaske Chanel No. 5 – så hun kan bruke den hver dag, ikke bare på fest. Skynd deg. Les boka. Prøv suppe med sjøpinnsvin eller ovnsbakt gresshoppe. Se favorittfilmen din og glem skitten oppvask i vasken. Kjøp nytt servise til tante Ragnhild og hold et storslått middagsselskap. Skynd deg å si at du elsker – før rulleteksten går.

Tante Ragnhild har nettopp knust serviset sitt. For godt. Brudeserviset til tolv personer. Farvel, gullkanten

Uncategorized

0113

Sannheten som fikk alt til å klemme seg sammen inni meg Mens hun hang opp nyvasket tøy på snora ute i hagen, hørte Tanja noen stille snufs bak gjerdet. Da hun kikket over kanten, satt lille Sonja – den åtte år gamle nabojenta – sammenkrøpet ved gjerdet. Hun gikk riktignok i andre klasse, men så alltid liten og tynn ut, som om hun bare var seks. – Sonja, har de vært stygge mot deg igjen? Kom nå inn til meg, sa Tanja, og skjøv til side den løse bordplanken så Sonja kunne smette inn. Den vesle nabojenta hadde ofte søkt tilflukt hos Tanja når ting ble vanskelig hjemme. – Mamma jaget meg ut, sa bare “forsvinn”, og så kastet hun meg ut. Nå sitter de inne og har det moro med onkel Kåre, sa Sonja, mens hun tørket tårene. – Kom igjen, vi går inn. Lisa og Marius spiser, og du skal også få mat, sa Tanja vennlig. Tanja hadde flere ganger reddet Sonja fra morens harde hender eller temperamentsfulle humør. Heldigvis skilte bare gjerdet dem. Hun pleide å la Sonja bli hos dem til moren, Anna, hadde roet seg og sett på verden med mildere øyne. Sonja var alltid misunnelig på nabobarna Lisa og Marius. Tante Tanja og mannen hennes elsket sine barn og kjente aldri behov for strenge ord eller harde tak. Hjemme var det bestandig fredelig, og forholdet mellom Tanja og mannen var varmt og omsorgsfullt; de tok vare på barna sine på ekte, kjærlighetsfullt vis. Det forsto Sonja; det gjorde vondt å lengte etter det samme, og hun følte seg liten og fortapt, som en stein på brystet og en klump i halsen. Hos nabofamilien fant hun trygghet. Hjemme hos Sonja var alt strengt forbudt. Moren krevde at hun dro vann, stelte i stallen, luket i kjøkkenhagen og vasket gulv. Anna hadde fått datteren uten mann, som folk sa “på egenhånd”, og fra den dagen hadde hun aldri likt barnet sitt. Da levde Sonjas mormor fortsatt, men var svak og syk. Mormor elsket barnebarnet og lot dem bo sammen i hennes hus; hun beskyttet Sonja og tok vare på henne, ellers hadde Anna ikke brydd seg om henne. Mens mormor levde, hadde Sonja det bedre. Men da mormor døde, da Sonja var seks, begynte den tunge tiden. Moren, bitter over å bo alene uten mann – “ikke som andre kvinner” – var stadig på jakt etter en partner. Anna jobbet som rengjører på bilbassenget, der var det mange menn. Så en dag begynte en ny sjåfør, Nikolai, og Anna startet raskt et forhold med ham. Nikolai var skilt og hadde en sønn, som han betalte bidrag til. Anna inviterte ham til å flytte inn, og det gikk som hun ønsket; han fikk tak over hodet, og hun stelte og dullet med ham. – La ungen surre rundt, tenkte han, – hun kan være hushjelp når hun blir større. Nå gikk all Annas tid og omsorg til Kåre, mens Sonja ble kjeftet på, ble satt til slit, og fikk noen ganger revet til seg en ørefik eller et slag. – Hvis du ikke hører på meg, sender jeg deg på barnehjem, truet Anna. Sonja strevde med å gjøre stallen ren, men ble kjeftet ut for det også. Hun satt ofte under nabogjerdet, under solbærbusken, og gråt stille. Om Tanja så henne, gikk hun straks og hentet henne inn. Sonja ble et stille og forsagt barn. Folk i bygda snakket og dømte Anna for hvordan hun behandlet datteren sin. Tanja sa også sitt. Anna svarte med sladder: – Hør ikke på Tanja, hun har lagt an på min Kåre og finner bare på historier om oss og jenta mi. Anna og Kåre feiret ofte, drakk, og da flyktet Sonja til naboene og sov der. Tanja forsto Sonjas sjel bedre enn noen andre og hadde bare godhet for henne. Tiden gikk. Sonja gjorde det bra på skolen og vokste til. Da hun var ferdig med niende klasse, ville hun reise til byen for å studere på medisinsk fagskole. Moren sa strengt: – Du skal ut og jobbe, voksen jente nå, du skal ikke ligge på min rygg, sa Anna. Sonja gråt, løp ut – hjemme hadde hun ikke lov til å gråte. Hun fant litt ro, og gikk til naboen Tanja for å fortelle. Tanja sine barn studerte allerede i byen. Tanja klarte ikke å holde seg denne gangen, og gikk til Sonjas mor. – Anna, du er ikke noen mor, du er en ondskapsfull kvinne. Alle prøver å gjøre det beste for barna sine, men du slår barnet ditt ned. Du elsker henne ikke, men du har plikt og må ha samvittighet. Hvorfor skal Sonja på jobb? Hun må få lære! Hun har jo toppkarakterer. Hun er barnet ditt, Anna! Du kommer til å krype til henne til slutt! – Hvem tror du at du er, som skal bestemme, svarte Anna sint. – Se etter dine egne, ikke min Sonja. Hun er bare bortskjemt av deg. – Anna, skjerp deg! Kåre har fått sønnen sin inn på skole i byen – selv om han ikke bor med ham. Men du plager din egen datter. Våkne opp, er du mor eller ei? Anna skrek, men falt til slutt utmattet sammen på sofaen. – Ja, jeg er streng og hard, men det er for hennes eget beste, så hun ikke ender opp som meg. Hun skal få reise til byen, og får lære – sa hun til slutt og viftet det bort. Sonja kom inn på fagskolen med letthet. Hun var utrolig glad, men følte seg flau over klærne sine, hun skilte seg ut blant de andre. Men ingen dømte henne, og flere jenter var fra bygda og hadde også vanlige klær. Sonja dro sjelden hjem. Hun ville helst unngå moren og stefaren. Når hun måtte hjem på ferie, var første stopp alltid hos Tanja. Tanja serverte mat og stilte spørsmål, alltid vennlig og imøtekommende. Anna hadde alltid sine problemer; Kåre hadde fått seg en yngre kjæreste. Hun var stresset, sint og skapte skandaler – akkurat da Sonja kom hjem på ferie. Anna ble ikke glad da hun fikk se datteren: – Hvorfor er du her? Jeg har ikke tid med deg, og du blir ikke boende gratis. Det er ferie, du må jobbe. En dag kom Kåre hjem fra jobb, og begynte å pakke sakene sine. – Du skal ingensteds! ropte Anna, men han bare gliste. – Rita venter barn, og jeg svikter ikke mitt eget kjøtt og blod. Det er du som ikke vil ha din datter, men mitt barn skal kjenne både mor og far fra fødsel, leve med kjærlighet og omsorg. Det er din Sonja som aldri har fått morskjærlighet, som om du fant henne under en busk. Men mitt barn skal ha alt dette! sa han og forsvant. Dette svaret slo Anna helt ut. Hun klarte ikke engang å skrike, be eller gråte. Nikolai sa sannheten. Sannheten som fikk henne til å miste pusten og klemme alt sammen inni seg. Sonja hadde hørt alt. Hun trøstet ikke moren, men fikk en sterk påminnelse om hvert eneste slag og hver gang hun var blitt jaget ut. Stefaren hadde aldri forsvart henne, men heller ikke slått, bare ledd og oppført seg som sjef. Siste året på skolen fikk Sonja jobb på sykehuset, og tjente sine egne penger. Hun reiste ikke hjem; moren drakk og forfalt, det gikk bare nedover med henne. Sonja forandret seg fra en redd og stille jente til en vakker, arbeidsom og godhjertet kvinne, godt likt av både pasienter og kolleger. De skrøt av morens oppdragelse, men Sonja smilte bare stille. – Oppdratt av min mor? Nei, alt jeg har fått, har jeg fått av tante Tanja – for omsorg, forståelse, hjelp og for at jeg fikk min drømmejobb. Anna begynte å bringe hjem rare “venner” og drakk stadig mer. Sonja kom sjeldent hjem, men var alltid rystet over morens tilstand. Anna hadde mistet jobben. Sonja prøvde ikke lenger å overtale eller trøste; hun visste det var håpløst. Hun drømte om å rydde opp, renovere og starte om på nytt – men moren lot henne ikke slippe til. Hun holdt tårene tilbake, da hun besøkte hjemme etter endt utdanning. Anna satt alene og så bittert på henne. – Hvorfor er du her nå? Blir du lenge? Jeg har ikke mat i huset, og fryseren er av. Gi meg penger, jeg har vondt i hodet. Sonja kjente klumpen i halsen, men gråt ikke, bare sa: – Jeg blir ikke lenge… Jeg har fullført studiet med toppkarakter og skal jobbe ved regionsykehuset. Kommer ikke ofte hjem, men sender deg litt penger. Vi sees, mamma. Anna skjønte knapt hva datteren sa; hun ville bare ha noe å drikke og krevde penger. – Gi meg penger, jeg må fikse hodet. Har du ikke medlidenhet for moren din? Hva slags datter er du? Sonja la fra seg noen sedler på bordet, lukket døren stille bak seg, og stod litt ute og ventet – kanskje kom mammaen etter henne. Hun gjorde ikke det. Sonja gikk sakte mot naboen. Tanja var glad for å se henne, satte henne straks til bords. – Kom, Sonja, vi skal spise nå – sa Tanja, og mannen hennes var allerede på plass. – Åh, jeg holdt på å glemme, sa Tanja og kom med en pakke – Dette er en gave for fullført utdanning, og litt penger til å ha når du begynner jobben. Sonja takket og brast i gråt. – Tante Tanja, hvorfor? Hvorfor kunne ikke mamma vise kjærlighet, som om jeg var fremmed for henne? – Ikke gråt, Sonja, sa Tanja og holdt rundt henne. – Ikke gråt, det nytter ikke… Anna er bare slik. Kanskje du ble født på feil tid. Men du er flink og vakker, og kommer til å bli elsket og lykkelig. Sonja flyttet til regionsbyen og fikk jobb som sykepleier i kirurgisk avdeling. Der møtte hun sin store kjærlighet, den unge kirurgen Ole, og de giftet seg snart. Hos henne og Ole satt Tanja ved siden av, ikke Anna. Anna fikk penger av datteren, og skrøt for sine “drikkebrødre”: – Jeg har oppdratt en datter som sender meg penger og er så takknemlig. Jeg har gitt henne utdanning. Bare synd hun ikke inviterte meg på bryllupet, og jeg har aldri møtt svigersønnen eller barnebarna. En dag fant Tanja Anna død på gulvet hjemme. Hvor lenge hun hadde ligget der, vites ikke. Tanja skjønte det da det ble mistenkelig stille i hagen. Sonja med sin mann ordnet begravelsen, huset ble solgt, men de besøkte Tanja av og til.

Sannheten som knyttet seg i brystet Idet hun hang opp den nyvaskede klesvasken på snora i hagen, hører

Uncategorized

015

Etter bilulykken lå jeg på sykehuset da svigermor kom på besøk med sønnen min; den lille gutten min rakte meg en flaske appelsinjuice og hvisket plutselig: «Bestemor sa du skal drikke dette, men hun ba meg om å ikke si noe mer»

10. april Etter bilulykken lå jeg på akuttmottaket på Ullevål sykehus. Svigermor hadde tatt ansvaret

Uncategorized

044

Lykkelige kvinner ser alltid fantastiske ut Lill var knust etter at ektemannen sviktet henne. I en alder av førti sto hun plutselig alene, mens datteren studerte i en annen by. For bare to måneder siden kom Igor rett hjem fra jobb og sa rett ut: – Jeg går fra deg, jeg har forelsket meg. – Hva? I hvem da? – spurte Lill forvirret. – Akkurat som menn forlater konene sine. Forelsket meg i en annen, har det bra med henne, og ved siden av henne glemmer jeg deg helt. Så ikke prøv å overtale meg, jeg har bestemt meg – svarte Igor og virket like hverdagslig, som om ingenting spesielt hadde skjedd. Han pakket raskt og gikk. Først etterpå, da hun hadde analysert alt, skjønte Lill at ektemannen ikke hadde bestemt seg på én dag. Han hadde samlet tingene sine sakte, men den dagen kastet han dem i kofferten og slamret med døren. Lill gråt og var overbevist om at det aldri skulle skje noe bra igjen. Det virket som livet hadde stoppet opp for alltid. Hun ville ikke se eller høre noen. Ikke snakke med folk, selv om telefonen stadig ringte. Datteren ringte, venninnen ringte; Lill svarte motvillig før hun raskt la på. På jobb orket hun heller ikke prate med kollegaene – noen så på henne med medlidenhet, andre med smålig skadefryd. Hun håpet til og med: – Kanskje Igor blir lei av henne og kommer tilbake, og da tilgir jeg ham, jeg elsker ham jo. En lørdag våknet Lill tidlig som alltid, men ble liggende – hun orket ikke stå opp, og hvorfor skulle hun egentlig det? Likevel kom hun seg opp. Ved elleve begynte telefonen å ringe. – Hvem ringer så tidlig, gidder ikke prate med noen, – tenkte hun og lot være å svare, men kikket på skjermen. Ukjent nummer. – Kanskje det er Igor, kanskje han har mistet mobilen eller fått SIM-kortet stjålet – kom det plutselig opp i tankene. – Kanskje han vil tilbake, burde ha tatt den. Telefonen ringte igjen. – Hallo? Hallo? – sa hun høyt. – Hei! – hørte hun en glad kvinnestemme. – Hallo, hvem er dette? – spurte Lill irritert. – Lill, er det deg? Hør på stemmen din, sånn kan du ikke snakke til gamle venninner. Det er jo meg, Kine. Skuffet, hun hadde nemlig håpet det var Igor. – Hva så … – Lill, er det deg, hvordan står det til? – Ikke så bra, – sa hun og la på, tårene trillet. Hun satte seg på sofaen for å roe seg ned litt. Etter en stund ringte det på døren. Lill hoppet opp, tenkte med håp: – Kanskje Igor har ombestemt seg? – og gikk for å åpne. – Hei! – sa en vakker kvinne med et bredt smil, og Lill gjenkjente så vidt sin gamle venninne og klassekamerat Kine. Hun var velstelt, hadde rød leppestift, stilige klær og en duft av eksklusiv parfyme. Etter videregående dro Kine til Oslo for å studere, og de hadde bare sett hverandre én gang på femten år. Den gang var de bestevenninner, gikk på diskotek sammen, møtte gutter og delte hemmeligheter. – Men Kine, så flott du har blitt! – utbrøt Lill ubevisst. – Hei, venninne. Jeg har alltid vært sånn – det er du … – hun så over Lill fra topp til tå, – Skal du slippe meg inn? – Kom inn, – sa Lill motvillig. Kine hadde med seg spansk vin, kake og appelsiner. Hun gikk rett inn på kjøkkenet og begynte å prate i vei. – Fram med glassene, la oss feire gjenforeningen – det er jo hundre år siden sist! – rant det ut av henne. Lill sa nesten ingenting, satte fram to glass og delte kaken. Kine åpnet vinen, skjenket og skålte: – For oss! – og drakk. Lill fulgte etter. Etter det andre glasset ville Lill plutselig åpne seg. Kine lyttet, og når Lill var ferdig, trakk hun på skuldrene. – Men herregud, Lill, jeg trodde du hadde opplevd noe virkelig grusomt. – Er ikke dette grusomt? Du kan jo ikke vite, du har aldri blitt dumpet av mannen din, – sa Lill trist. – Å jo da! Jeg dumpet mannen min først, etter at jeg fant ut at han hadde seg ei ung elskerinne. Rett til skilsmisse – han ble helt satt ut, trodde vel jeg ikke ville oppdage det … – Men du elsket ham kanskje ikke lenger? – Jo, jeg elsket ham – men tåler ikke å bli såret. Man må kvitte seg med slikt, når noen svikter deg er det ikke kjærlighet. – Jøss, Kine, du får det til å høres så enkelt ut. – Alt ordner seg! Det er du som gjør alt så vanskelig, Lill. Hvor er datteren din? – Hun studerer, bor hos tanta i en annen by. – Klart. Så den mannen dro altså fra både deg og datteren, og du skal fortsatt lide for ham? – Men … jeg elsker ham … – Nok nå, Lill! Jeg skal kurere deg. Du har kraftig kjærlighetssorg. – Hvordan da? Piller hjelper vel ikke nå. – Glem piller, venninne. Her trengs bare klassiske metoder: ny stil, shopping og kanskje ny kjærlighet. – Å, Kine … – Kom, vi drar på kjøpesenter, så tar vi en tur innom frisørsalongen, – smilte Kine, – og ingen protester. Har du forresten noen penger; kanskje en hemmelig sparegris? – Sparegris? Joda, vi sparte til en ny bil til Igor. – Igor klarer seg, han får være fornøyd med gammel bil. Du må søke skilsmisse og slutte å vente på ham. Og ikke engang tenk på å tilgi ham … Skal vi gå til rettssak for halve verdien på bilen? – Nei, det får han ha, – sa Lill plutselig. – Kine, har du flyttet hjem fra Oslo for godt, siden du er her? Du sier liksom ingenting. – For godt, orker ikke livet der … Og nå ut av pysjen, vi skal på shopping! Forresten, Rita Pettersen ringte – det er klassegjenforening om ei uke! Du og jeg skal selvfølgelig dit. Mange kommer, og noen av gutta er også skilt nå. Kanskje du skal ta en ekstra titt på dem? Husker du Viktor, som var dødsforelska i deg fra syvende klasse? – Herregud, Kine, hvem vil vel ha ei gammel kråke som meg? – Nå må du holde opp, Lill! Man må elske seg selv – vi gjør deg til ei ung hoppe igjen! – lo Kine og dro henne med ut. – Forresten, du kjenner tanten min, Katja, som bor ved mammaen din. Hun skal snart gifte seg for femte gang, men klarer ikke velge mellom to beilere! Etter omveltningen kjente Lill knapt seg selv igjen i speilet. – For en forvandling! – utbrøt hun, – helt annen hårfarge, ultrakort klipp, aldri trodd jeg kledde sånt! Ung og vakker. Kine, du er en fabelaktig venninne – ellers hadde jeg råtnet her hjemme. Reunionen ble arrangert på en kafé, nesten alle kom, og mange kjente ikke Lill igjen. Viktor – nå en vellykket mann – kunne ikke ta blikket fra henne. – Lill, jeg kjente deg ikke igjen – du er enda vakrere enn på skoleballene. Jeg likte deg alltid, men du valgte jo Igor fra parallellklassen – hvor er han forresten? – Nei, han har gått fra meg, – svarte Lill lett. – Seriøst? Slike kvinner dumper man ikke, – sa Viktor sjokkert. – Jo, de gjør visst det – men det ble bedre for meg til slutt. – Jeg tviler ikke, Lill. Jeg er også skilt, toår siden nå. Hadde det bra med kona, har voksen sønn. Men for to år siden fikk jeg problemer i firmaet, og kona kalte meg mislykket og dro til en yngre, antagelig mer suksessfull. Men jeg fikk alt på beina igjen, og nå går alt bedre enn før. møter eks på gata og han kjenner henne ikke igjen To måneder senere gikk Lill i armkrok med Viktor langs brygga, nydelig kveldstur etter teatret. Plutselig så hun Igor, tynn og sliten, ruslende alene. Han så ikke ut til å kjenne henne igjen. – Hun mater ham nok ikke like godt, – tenkte Lill. Da Igor passerte, møtte han blikket hennes, og hun så spørrende øyne – er det henne? De gikk videre, men plutselig hørte hun: – Lill? Hun snudde seg sakte, smilte og sa: – Å, hei, det er deg … Møt Viktor, min nye kjæreste – du kjente ham ikke igjen? – sa hun til Viktor. – Hei, nei, du var ikke til å kjenne igjen – jeg er Lills kommende ektemann. Igor måpte. Lill ble også litt overrasket – Viktor hadde ikke sagt noe om frieri. – Hvordan går det? – spurte Lill muntert. – Joda … ganske … bra, – svarte Igor, – du har forandret deg helt! Ser fantastisk ut. Lill smilte igjen, grep Viktors hånd og sa: – Lykkelige kvinner ser alltid fantastiske ut. – Så du har det bra … – mumlet Igor. – Klart jeg har, og det blir bare bedre! – svarte hun, og gikk videre med Viktor, mens hun kjente Igors blikk brenne i ryggen.

Lykkelige kvinner ser alltid fantastiske ut Ingvild var knust etter at ektemannen sviktet henne.

Uncategorized

010

Jeg skammet meg over å gå i min sønns bryllup fordi klærne mine var gamle; i kirken lo mange gjester av meg, men det som svigerdatteren min gjorde, sjokkerte alle

Jeg følte på en underlig skam da jeg skulle til bryllupet til sønnen min. Alt føltes litt bakvendt;

Uncategorized

027

Er du min lykke? Egentlig hadde jeg ingen planer om å gifte meg. Hadde det ikke vært for de pågående frieriene til min framtidige ektemann, ville jeg fortsatt vært fri som fuglen. Artiom var som en ivrig sommerfugl, svevde rundt meg og gjorde alt for å glede, blåste bort hver minste støvfnugg… Til slutt ga jeg etter. Vi giftet oss. Artiom ble fort en del av hjemmet, nær og kjær. Det var enkelt og komfortabelt med ham – som å ta på tøflene etter en lang dag. Ett år senere ble vår sønn, Svatoslav, født. Mannen min jobbet i en annen by og var hjemme én gang i uken. Hver gang han kom, hadde han alltid med seg noe godt til meg og Svatik. Som vanlig gjorde jeg klar for å vaske klærne hans. Jeg har fått for vane å gå gjennom alle lommene – en gang vasket jeg til og med førerkortet hans… Siden da føler jeg alltid nøye gjennom lommene før vask. Denne gangen falt et papir ut av bukselommen, sammenbrettet i fire. Jeg brettet det ut og leste – en lang liste over skolesaker (det var august). Helt nederst, med barneskrift: “Pappa, kom hjem snart.” Aha, så slik underholder mannen min seg på si! Ingen tvil – dobbeltliv! Uten å lage drama pakket jeg veska, tok Svatik (ennå ikke tre år) i hånda og reiste til mamma på langvisitt. Hun gav oss et rom: – Bli her til dere blir venner igjen. Planen om hevn mot den utakknemlige mannen kom raskt. Jeg kom på Romund fra barneskolen, han var etter meg både da og senere. Jeg ringte: – Hei, Romund! Er du gift ennå? – Hei, Nadia! Gift, skilt, hvilken forskjell… Skal vi møtes? Vårt uplanlagte forhold varte i et halvt år. Artiom kom og leverte barnebidrag personlig til mamma og gikk uten et ord. Jeg visste at han bodde med Katrine Evseeva og hennes datter fra første ekteskap. Katrine insisterte på at datteren skulle kalle Artiom for pappa – de alle bodde i Artioms leilighet. Så fort Katrine hørte at jeg hadde forlatt ham, flyttet hun og datteren rett inn fra en annen by. Hun forgudet Artiom – strikket sokker og varme gensere, laget god mat. Dette fikk jeg vite senere. Jeg kommer nok til å minne Artiom på Katrine resten av livet. På den tiden trodde jeg vårt ekteskap var dødt. …Men da vi møttes over en kaffekopp (for å diskutere skilsmissen), kom det plutselig gode minner over oss begge. Artiom tilsto en overjordisk kjærlighet, angret, og sa at han ikke visste hvordan han skulle bli kvitt pågående Katrine. Jeg syntes synd på ham, og vi fant sammen igjen. For ordens skyld – han visste ingenting om Romund. Katrine og dattera forlot byen for godt. …Så kom sju lykkelige år. Men Artiom fikk en trafikkulykke. Operasjoner, rehabilitering, krykker – to år gikk med til å komme seg. Det tømte ham fullstendig. Han begynte å drikke tungt, mistet seg selv – vanskelig å se på. Anstrengelser hjalp ikke, han slet ut seg selv og oss. Avslag på hjelp. På jobb fikk jeg en skulder å gråte på – Pål. Han lyttet, gikk tur med meg etter jobb, trøstet og oppmuntret. Gift mann, kona ventet deres andre barn. Vet ennå ikke hvordan vi endte i samme seng – han var langt fra min type, og hodet kortere enn meg! Så gikk det slag i slag – Pål tok meg med på utstillinger, konserter og balletter. Da dattera deres ble født, stoppet underholdningen. Han sluttet og fikk ny jobb. Kanskje han tenkte “ute av syne, ute av sinn”? For meg var han bare et plaster på sjelen – jeg hadde ingen intensjon om å stjele andres kjærlighet. Artiom fortsatte å drikke. …Fem år senere møttes vi tilfeldig, og Pål friet til meg. Jeg lo bare. Artiom tok seg litt sammen og reiste til Tsjekkia for jobb. Jeg var eksemplarisk kone og mor. Tankene mine handlet kun om familien. Etter et halvår kom Artiom tilbake. Vi pusset opp leiligheten, kjøpte ny teknikk, og Artiom reparerte bilen sin. Endelig kunne vi nyte livet! Men nei – han falt tilbake og begynte å drikke igjen. Hver dag var et mareritt – vennene bar ham hjem, jeg lette etter ham på benker, dro ham hjem, det var alltid noe. …En vårdag sto jeg trist på bussholdeplassen. Fuglene kvitret, sola skinte – men jeg kunne ikke glede meg. Da hvisket en stemme: – Kanskje jeg kan hjelpe deg med sorgen din? Jeg snudde meg. For en kjekk mann! Jeg var 45, men følte meg som en ungjente. Heldigvis kom bussen og jeg hoppet på, langt vekk fra fristelser. Han vinket etter meg. Hele dagen tenkte jeg bare på ham. Jeg holdt meg rolig et par uker, for syns skyld… Men Eivind (det var navnet hans), ga seg ikke og møtte meg hver morgen på samme holdeplass. Jeg begynte å glede meg til å se ham. Han sendte meg luftkyss. En dag hadde han med en stor bukett røde tulipaner. – Hva skal jeg med blomster på vei til jobb, da blir jeg avslørt av de andre damene! Eivind smilte: – Oi, det tenkte jeg jo ikke på… Han ga buketten til en pensjonist som fulgte med på oss – hun kviknet til: “Takk, unge mann! Må du få en lidenskapelig kjæreste!” Jeg rødmet. Hun sa heldigvis ikke “ung kjæreste”, da hadde jeg sunket i gulvet. Eivind sa til meg: – La oss bli skyldige sammen, Nadja! Du vil ikke angre. Ærlig talt, tilbudet kom på rett tid. Artiom var ubevegelig i senga, forsvunnet bak flasken. Eivind røyket ikke, drakk ikke, var tidligere atlet (57), god samtalepartner og skilt. Han hadde en tiltrekningskraft! Jeg kastet meg ut i denne forelskelsen! Tre år slet jeg med å velge mellom hus og Eivind. Jeg klarte ikke stoppe lidenskapen. Men jeg følte kjærligheten til Artiom – til tross for at han var beruset, lukta dårlig, men han var min, ren og kjær! Egen tørr brødskive er bedre enn andres kaker. Sannheten i livet! Lidenskap stammer fra “lidelse”… Vurderte å lide ferdig og vende hjem. Tankene sa én ting, kroppen ville noe annet. Sønnen fikk vite om Eivind – han så oss på restaurant med sin kjæreste. Jeg måtte introdusere dem. Senere, hjemme, ventet Svatoslav på forklaring. Jeg fleipet: “Bare snakke om nytt prosjekt på restaurant!” Svatik forstod. Han ba meg ikke skille meg fra pappa, sa kanskje kunne pappa bli seg selv igjen. Jeg følte meg som et villfarent får. En skilt venninne rådet meg til å “droppe elskerne og roe ned”. Hun hadde erfaring med tre ektemenn, så jeg lyttet. Men jeg klarte ikke stoppe før Eivind prøvde å slå meg. Da var det nok. Vennen hadde advart: – Havet er rolig til du går på land… Skyene forsvant, og verden fikk farge! Tre år med sjelens uro – endelig fri. Eivind vil prøve å få meg tilbake lenge, vente på meg, trygle på kne… Men jeg er urokkelig! Vennen gir meg “Du er riktig!”-koppen. Artiom visste alt, Eivind ringte ham. Artiom sa: – Mens jeg hørte på din frier, ønsket jeg stille å dø. Alt var min skyld – mistet kona, byttet henne mot flasken. Idiot. Hva kunne jeg si til deg? …Nå har det gått ti år. Artiom og jeg har to barnebarn. En dag sitter vi rundt middagsbordet med kaffe. Jeg ser ut av vinduet. Artiom tar forsiktig hånda mi: – Nadja, ikke se etter noe annet. Jeg er din lykke! Tror du på det? – Selvsagt tror jeg, min eneste…

ER DU MIN LYKKE? Egentlig hadde jeg aldri tenkt til å gifte meg. Hadde ikke min kommende ektemann vært