10. april
Etter bilulykken lå jeg på akuttmottaket på Ullevål sykehus. Svigermor hadde tatt ansvaret for absolutt alt papirer, legebesøk, hvem som fikk komme inn. Jeg var så svak at jeg ikke orket å protestere. Legene snakket knapt med meg, alt måtte gå gjennom henne. Min kone sto i flere timer og stirret ut gjennom vinduet, ute av stand til å si noe trøstende.
En dag kom svigermor inn, denne gangen med vår lille sønn, Emil, i hånden. Han var så uvanlig alvorlig for alderen, nesten som om han på forhånd hadde skjønt at det her ikke var rom for hverken latter eller spørsmål. Svigermor smilte et spent smil, forklarte at Emil ikke skulle bli lenge, bare så han slapp å bekymre seg. Hun stilte seg så ved vinduet med armene i kors, slik bare hun kan.
Emil klatret forsiktig opp i sengen min, satte seg på kanten med beina dinglende, og rakte meg en flaske med appelsinjuice. Jeg tok automatisk imot den, men merket hvor mye hendene skalv av både svakhet og uro.
Så lente han seg tett inntil meg, skjulte munnen bak hånden sin og hvisket så lavt at jeg knapt hørte det:
Bestemor sa jeg skulle gi deg denne, og at du måtte drikke det men jeg skulle ikke si mer.
Jeg stivnet. Juicen var iskald og så altfor oransje ut dette kom ikke fra sykehuskantina. Plutselig følte jeg meg trangt omringet i det lille rommet. Fra døråpningen kjente jeg blikket til kona mi, og svigermor sto tause ved vinduet, men oppmerksomheten hennes var på oss jeg visste det.
Jeg lot som om jeg drakk, men svelget ikke, og så tømte jeg flasken i vasken straks de hadde gått, og la tankene hvile der noen timer.
Følgende morgen ba jeg en sykepleier om å få hjelp av vakthavende lege til å sjekke flasken. Ingen drama, ingen forklaring, jeg bare sa jeg var litt usikker på om alt var i orden.
Resultatet kom utpå ettermiddagen.
I flasken var det legemidler som tynner blodet, medisiner som kan føre til store blødninger. For de fleste ville det kanskje ikke vært farlig, men for meg nyoperert, med ferske operasjonssår ville halvparten av flasken kunnet føre til indre blødninger og fare for ikke å klare natten.
Legen så alvorlig på meg og spurte hvem som hadde gitt meg flasken. Jeg fortalte sannheten. Han lukket sakspapirene og hvisket at dersom jeg hadde drukket opp halvparten, da hadde de neppe klart å redde meg om natten.
Alle brikkene falt på plass i hodet mitt: Svigermor hadde selv snakket med legene, fått beskjed om min helsetilstand, spurt ut om sting og restriksjoner. Og likevel ga hun flasken til Emil, ba ham ikke si noe, og sendte ham til meg.
Da kona mi kom senere på kvelden, viste jeg henne legens notat. Hun stirret lenge på papirarket, så opp på meg, og det virket som om hun ikke kjente meg lenger.
Hun sa det bare var juice for at du skulle få krefter, klarte kona mi å si.
Jeg svarte ikke. For i det øyeblikket forsto jeg at når jeg endelig ble skrevet ut, ville jeg ikke bare forlate sykehuset som et sårbart menneske som hadde vært i en ulykke. Jeg forsto at jeg aldri igjen ville la andre komme tett på meg, uten at jeg visste at jeg kunne stole på dem.
Livet lærer oss noen ganger på den hardeste måten hvem vi kan åpne døren for. Nå vet jeg bedre.
