IKKE DEN RETTE ALEKSEJ Lillemor sto foran speilet og byttet øredobber for tredje gang. — Hva synes du, Knappen? spurte hun hunden sin. — Disse eller de andre? Knappen gjespet. — Takk for støtten, sa hun og kastet et blikk på klokken. En halvtime igjen. En underlig uro. Hun pleide å være trygg på seg selv — beilerne flokket som regel rundt henne. Men nå… — Pøh, tenkte hun, etter å ha sett seg selv i speilet. — Du er best! Egentlig hadde hun aldri møtt Aleksej. Bare tre uker med telefonsamtaler — ikke én eneste date. Tre uker, og ikke én gang hadde hun fått ordet i edge, tenkte hun plutselig og smilte for seg selv. Lillemor sukket, tok vesken og gikk. Det var tid. TRE UKER TIDLIGERE — Gud, når skal du endelig gifte deg og flytte ut? sukket pappa, nevrokirurgen, under middagen. Han hadde akkurat kommet hjem etter en maratonoperasjon og gledet seg til en stille kveld med Brødrene Strugatskij. Men Lillemor hadde i en halvtime foretatt en sammenligning av norsk og utenlandsk sci-fi. — Pappa, du har jo selv sagt at Strugatskij er toppen… — Ja, sa han utmattet. — Men la oss ta det en annen gang? Nå vil jeg ha litt ro. Hun ble fornærmet — i hele tre minutter. — Apropos giftermål, skjøt far plutselig inn. — Husker du overlegen, han Spektor, der jeg vikarierte på poliklinikken? — Ja? — Han har en sønn. De sier han er en ordentlig, flott fyr. Spektor ba om nummeret ditt, så dere kunne bli kjent. Jeg sa ja. Lillemor rynket på nesen. Arrangerte bekjentskaper — så gammeldags. Det var jo for de keitete og de som var blitt igjen. Ikke henne! Men hun turte ikke motsi faren. FØRSTE TELEFON «Den flotte unge mannen» ventet noen dager før han ringte. — Hallo? — Hei, det er Aleksej. Faren min har sikkert nevnt meg? — Han har det, svarte Lillemor tørt, men stemmen hans var jo behagelig. — Min far har sagt så mye fint om deg. At du er… helt spesiell. — Tja, lo hun. — Jeg er bare en vanlig student, andre medisin, barnelege. Og du? — Første. Skal bli kirurg… Aha — derfor denne selvsikre tonen. De pratet i en time. Så i to. Så hver dag. Aleks fortalt om katten Marianne, om sin kjærlighet til sci-fi, og bekymret seg for alt mulig — om han var for tynn, for bleik, for sliten? Lillemor lyttet, men tok seg i blant i å tenke: Men det er jo min rolle! Hun klarte så vidt å holde tilbake: «Aleks, slapp av litt nå da!» — Selv om han ikke likte å bli kalt Aleks. Likevel — hvis man overså detaljene, så likte hun ham. MØTE PÅ «PUSHKINS PLASS» De avtalte endelig å møtes. På «Pushkins plass» (T-banen, altså). Gå på kino, så is på «Kosmos» nede i Karl Johans gate. Og så fikk vi se. Lillemor hoppet ut av vognen, så seg rundt. Kø. Bråk. Eimen av t-bane. Der stod han — høy, kjekk, med rosebukett i hånden. Han ventet, rastløs, ved søylen. Hun gikk helt bort: — Aleksej? Gutten skvatt, så på henne, forvirret: — Beklager, er du… — Lillemor, sa hun bestemt, og rakte fram hånden, enten til et håndtrykk eller et kyss. Blir han satt ut av skjønnheten min? tenkte hun. Han bruker «De» til meg igjen… Gutten ble stående. — Lillemor? spurte han usikkert. — Men jeg… — Kom, vi må rekke å hente billettene! — Vent, jeg skulle bare si… — Vi tar det etterpå! Hun dro han med ut. Han kastet et søkende blikk over plattformen — som om han lette etter noen — men Lillemor hadde allerede skyflet ham inn i mengden. Rosebuketten var fortsatt i hånden hans. Han så på blomstene, så på henne — og gav seg. — Ok, sa han stille. — Vi går. KINO OG KAFÉ Filmen falt i smak. Lillemor likte også stilen hans — elegant frakk, skjerf strikket hjemme av moren, som han var tydelig stolt av. Duften av dyr fransk parfyme. God gammel softis med krønsj i «Kosmos». Og at de var så enige om alt mulig. Eller, det var mest hun som pratet, og han lyttet. Han så på henne med mørke øyne, nikket, var enig i alt. Av og til la han hånden over hennes, varm og bred over den lille nervøse hånden hennes. Så maskulint! — Vet du, sa han da de gikk nedover kvelds-Arbaten (Karl Johan), — du er så… — Så hva? Hun spisset ørene. — Levende. Umiddelbar. Hun smilte så sjarmerende hun bare kunne. Hun var forelsket. TRE MÅNEDER SENERE Forholdet raste avgårde. De møttes nesten hver dag — ringte flere ganger for dagen. Ville vært oftere om bare smarttelefonen fantes. Tre måneder senere erklærte Aleksej at han elsket Lillemor, ikke kunne leve uten henne og ville gifte seg. Hun nølte i ti minutter — av ren høflighet — og sa ja, lykkelig. — Du må jo treffe foreldrene mine, sa han bekymret. — Kan vi ikke vente litt? Hun ble redd. Familien var kresen — særlig bestemor. Ingen var god nok for hennes lille gull; foreldrene pleide å være enige. Men Lillemor ville ikke gi slipp på Aleksej. Heller ikke raskt møte hans familie — man visste aldri hva som kunne bli sagt. PAPPA HAR BURSDAG Anledningen bød seg et par uker senere. Pappa, vanligvis ikke glad i store selskap, feiret likevel sitt 55-årsjubileum. Lillemor sa hemmelighetsfullt at hun ikke kom alene. Gjestene hadde samlet seg, da Lillemor søkte inn med kjæresten, med nellikbukett og fransk cognac under armen. — Pappa, møt… Telefonen ringte. — Vent, jeg må ta den, ropte pappa og løp. Han kom tilbake forpustet: — Det var Spektor — han lurte på veien fra t-banen. Så hyggelig at han kommer. Jeg trodde han var sur for at du ikke møtte sønnen hans på date! Lillemor ble stum. — Jeg møtte ham ikke?! — Nei da. Han ringte meg — sønnen hadde ventet på deg på «Pushkins plass» i to timer. Med blomster. Men du kom ikke. Lillemor så sakte på Aleksej. Han sto der ved døren — blek, med nellikene — og så på henne med skyld i blikket. — Vi kommer snart tilbake, hveste hun til faren. Hun dro Aleksej inn på rommet sitt. SANHETEN Hun lukket døren. Så på ham. — Vent nå, snakket hun langsomt. — Hva mener de med at jeg ikke kom? Aleksej var stille. — Du er ikke den Aleksej? Han ristet på hodet. — Du er ikke Aleksej Spektor?! — Nei, sa han stille. — Jeg er Aleksej Sokolov. En kompis introduserte meg for en jente… Natasha. Jeg ventet på henne på «Pushkins plass». Og så kom du, og… — Jeg bare dro deg med meg! konkluderte hun. De ble stående tause. — Jeg prøvde å forklare, sa han. — Allerede første dag. På vei til kino. Men du hørte ikke etter. — Jeg lytter aldri, sa hun enig. — Det er min spesialitet. Knappen pep ved døren. Lillemor satt seg på sengen. — Hva gjør vi nå? Aleksej så lenge, alvorlig på henne. Så gikk han bort og knelte. — Det spiller ingen rolle hvordan vi møttes, sa han. — Tilfeldighet eller foreldremanipulasjon. — Jeg elsker deg og vil at du skal bli min ektefelle. På ordentlig. Uten forvekslinger. Lillemor pustet lettet ut og smilte. — Ok. Da kan vi presentere deg for foreldrene. Bare så du vet — min familie er en prøvelse. — Min også… og min katt har temperament. — Vi klarer det! De gikk ut. I stua ventet gjestene — deriblant, nettopp ankommet, Dr. Spektor med sønnen. Høy. Kjekk. Med roser. Lillemor så på den ekte Aleksej Spektor. Så på sin egen Aleksej, blek og nervøs med nellikene. Nei, tenkte hun. — Ikke den. Og lo. Oppriktig. — Pappa, sa hun, — jeg har en lang nyhet til deg.

IKKE DEN RETTE ALEKSANDER

Lille-Liv sto foran speilet og byttet øredobber for tredje gang.
Hva sier du, Tassen? spurte hun hunden sin. Disse, eller de andre?
Tassen gjespet.
Takk for entusiasmen, da.
Hun kastet et blikk på klokken. En halvtime igjen.
En rar uro. Vanligvis følte hun seg trygg på seg selv guttene flokket seg alltid rundt henne. Men nå
Sludder, sa hun bestemt til sitt eget speilbilde. Du er jo best!
Kanskje det bare var fordi hun aldri hadde sett Aleksander før? Tre uker med telefonsamtaler men ikke én eneste date.
Tre uker, og jeg har ikke fått siste ordet én eneste gang, slo det henne plutselig og hun lo for seg selv.
Liv trakk pusten dypt og tok vesken.
Det var på tide.

TRE UKER TIDLIGERE

Kjære vene, skal du aldri gifte deg og flytte ut? sukket pappa, nevrokirurgen, under middagen.
Han hadde nettopp kommet hjem etter timesvis på operasjonsstuen, og håpet på en fredelig kveld med en bok av Knausgård.
Liv hadde allerede snakket i et kvarter, en sammenligning mellom norsk og utenlandsk krimlitteratur.
Pappa, du har jo alltid sagt at Knausgård er toppen
Jaja. Kan vi ta det en annen gang? Nå ønsker jeg meg stillhet.
Liv skulte og var stille i tre hele minutter.
Apropos giftemål, begynte faren plutselig. Husker du overlegen sjefen på klinikken hvor jeg jobbet en stund?
Ja?
Han har en sønn. De sier han er en ordentlig trivelig kar. Overlegen spurte om han kunne få nummeret ditt for å introdusere dere. Jeg sa det var greit.
Liv rynket på nesen.
Alle disse arrangerte møtene så gammeldags! Det er jo for grå mus og gamle jomfruer, hvorfor skulle hun trenge sånt?
Men hun protesterte ikke mot faren.

FØRSTE SAMTALE

Den «ordentlige karen» drøyde noen dager før han ringte.
Hallo?
Hei, det er Aleksander. Sa faren din noe?
Ja, svarte Liv nøytralt, men allerede litt interessert. Hyggelig stemme, egentlig.
Faren min har skrytt veldig av deg. Sa at du er spesiell.
Mnja, lo hun. Helt vanlig student. Andre året på medisin, barneavdelingen. Og du?
Første året. Skal bli kirurg
Aha, tenkte Liv det forklarer den selvsikre tonen.
De pratet i nesten en time.
Så neste dag, to timer.
Og snart hver dag.
Aleksander fortalte om katten Måna, fascinasjonen for science fiction og om sitt evige kompleks for tynn, for blek, for sliten?
Liv lyttet, men tenkte, helt ubevisst:
Det er jo min rolle!
Hun måtte legge bånd på seg for ikke å si «Slapp av, Aleks!», men han likte ikke å bli kalt Aleks.
Men, alt i alt, hun trivdes med ham.

MØTET VED «NATIONALTHEATRET»

Til slutt avtalte de å møte hverandre.
På T-banen, ved Nationaltheatret.
De skulle gå på kino, så videre til iskrembaren «Venner» på Karl Johans gate.
Så fikk de se hva som skjedde.
Liv hoppet ut av vognen og så seg rundt.
Folkemengde. Støy. Den typiske lukta av T-bane.
Og der sto han høy, kjekk, med en bukett roser i hånden.
Ventende ved søylen, så spent på hvert tog som kom inn.
Hun gikk rett bort:
Aleksander?
Fyren skvatt, så uforstående ut:
Beklager, er du?
Liv, sa hun bestemt og rakte frem hånden både til hilsen og muligens et kyss.
Imponert over skjønnheten min, tenkte hun lattermildt. Nå var vi tilbake på de formelle
Han stivnet.
Liv? gjentok han usikkert. Men jeg
Kom igjen! hun tok ham i armen. Vi må kjøpe billettene!
Vent litt, jeg skulle bare si noe
Det får du tid til senere! hun dro ham ut.
Han så tilbake mot perrongen som om han lette etter noen. Men Liv hadde ham alt ut i folkemengden.
Rosene var fortsatt i hånden hans.
Han så på blomstene, så på henne og ga etter.
Greit, sa han lavt. Vi går.

KINO OG IS

De likte filmen begge to.
Liv la merke til det fjonge frakken hans og det hjemmestrikka skjerfet fra moren noe Aleksander tydeligvis var stolt av.
En mild duft av eksklusiv aftershave hang rundt ham.
Den himmelske iskremen med det sprø laget hos «Venner».
Og at de var nesten helt enige om alt.
Vel og merke: det var mest Liv som pratet, og han lyttet så på henne med store, varme brune øyne og nikket anerkjennende.
Av og til la han hånden bestemt, men mykt, over den lille gestikulerende hånden hennes.
Det føltes både trygt og sjarmerende!
Vet du, sa han da de gikk under trærne på Aker Brygge om kvelden, du virker så han nølte litt.
Hva da? hun ble et øyeblikk usikker.
Levende. Ærlig. Ekte.
Liv svarte med sitt mest blendende smil.
Hun var forelsket.

TRE MÅNEDER SENERE

Forholdet tok av.
De møttes nesten daglig, og ringte hverandre opptil flere ganger daglig. Skulle gjerne snakket enda mer, men det var før smarttelefonenes tid.
Tre måneder senere erklærte Aleksander at han elsket Liv, kunne ikke leve uten, og han ville gifte seg med henne.
Liv spilte kostbar i ti minutter før hun takket overlykkelig ja.
Du må møtes foreldrene mine, sa han alvorlig.
Det kan vente, svarte Liv nervøst.
Familien var kresen på svigersønner, særlig mormor.
Ingen gutt var god nok for hennes dyrebare barnebarn, og foreldrene pleide å støtte henne.
Liv ville ikke miste Aleksander.
Hun var heller ikke ivrig etter å møte hans foreldre i frykt for at den ene skulle sladre til den andre.

PAPPA SIN FØDSELSDAG

Så åpnet det seg en mulighet et par uker senere.
Pappa, som egentlig hatet store lag, hadde bestemt seg for å feire 55-årsdagen sin og hadde invitert slekt og venner.
Liv røpte hemmelighetsfullt at hun ikke ville komme alene.
Gjesterommet var nesten fullt da Liv slapp inn kjæresten med en bukett nelliker og en flaske med fransk konjakk.
Pappa, møt begynte hun stolt, men litt sjenert.
Telefonen ringte.
Vent, jeg tar den, sa faren og løp til røret.
Han kom tilbake litt heseblesende noen minutter senere:
Det var Overlegen han lurte på veien fra T-banen. Så hyggelig at han likevel kommer. Jeg trodde nesten han ikke ville, etter at du ikke møtte sønnen hans på den avtalen!
Liv ble paff:
Ikke møtte?
Pappa så undrende på henne:
Nei, han ringte og sa at sønnen hans ventet på deg på Nationaltheatret i to timer. Med blomster. Men du kom ikke.
Liv snudde seg sakte mot Aleksander.
Han sto ved døren blek, med nellikene mellom hendene og så på henne med et skyldbefengt blikk.
Vi er straks tilbake, hvisket hun til pappa, og dro Aleksander inn på rommet sitt.

SANNHETEN

Liv lukket døren.
Snudde seg.
Vent litt, sa hun langsomt, nesten redd for svaret. Hva mener han med at jeg «ikke kom»?
Aleksander var taus.
Du er ikke den Aleksander?
Han ristet på hodet.
Du er ikke sønnen til Overlegen?!
Nei, sa han stille. Jeg er Aleksander Solvik. En venn satte meg opp på date med en jente som het Mette. Jeg ventet henne på Nationaltheatret. Så kom du og
Og jeg bare kidnappet deg, sa Liv tørt.
De sto tause.
Jeg prøvde å forklare, sa han. Den første dagen. På vei til kinoen. Men du hørte ikke.
Jeg hører aldri etter, svarte hun. Jeg er et naturtalent.
Tassen pep borte ved døren.
Liv satte seg på sengen.
Hva gjør vi nå?
Aleksander så alvorlig på henne, lenge, dypt.
Så gikk han langsomt bort og knelte foran henne.
Jeg bryr meg ikke, sa han. Om hvordan vi ble kjent. Om det var tilfeldigheter eller foreldres press.
Jeg elsker deg, og jeg vil du skal bli kona mi. På ordentlig. Uten forviklinger.
Liv smilte lettet.
Greit. Da går vi og møter foreldrene. Bare vær forberedt: familien min er et kapittel for seg.
Min også. Og i tillegg har jeg en katt med mye personlighet.
Vi fikser det!
De gikk ut av rommet.
I stuen ventet allerede gjestene og der, blant dem som akkurat kom inn døra, stod Overlegen og sønnen hans.
Høy, flott, med roser i hånden.
Liv så på den ekte Aleksander Overland.
Så på sin Aleksander, blek og nervøs med nellikene.
Nei, tenkte hun. Ikke ham.
Og så lo hun av hjertens lyst.
Pappa, sa hun, jeg har litt av en historie til deg. Dette kan ta tidPappa satte øynene i henne, på sitt gamle, bekymrede vis men Liv så roen vokse bak rynkene. Hun tok Aleksander i hånden, løftet blikket og lot stemmen bære gjennom rommet:

Dette er Aleksander. Ikke den rette Aleksander men min.

Gjestene lo uviss latter, blandet med nysgjerrighet og undring. Overlegen smilte stivt, og den andre Aleksanderen rygget sjenert mot kakebordet, rosene sviktende ved siden av papptallerkenene.

Men Liv kjente det var riktig: universet hadde tullet, skjebnen hadde blandet kortene. Og midt i alle de andres forvirring, tok hennes Aleksander forsiktig hånden hennes, som om han aldri ville slippe den.

Så, gratulerer da, sa pappa til slutt, og løftet glasset. Med tilfeldighetene!

De lo, alle sammen. Og Liv visste at hun aldri mer ville be om høytidelige presentasjoner eller forventede historier. For noen ganger er ikke den rette den du trodde du ventet på men han du fikk fordi du hørte litt for dårlig etter og hjertet ditt skjønte noe før hjernen.

Resten av kvelden sto Aleksander tett ved siden av henne. Ingen forveksling, ingen mistolkning bare to riktige mennesker, funnet ved et uhell.

Og Tassen, som alltid, var første til å godkjenne.