Du, Astrid, jeg må ta en prat med deg…
Siv pustet tungt, hun skjønte at dette ikke kom til å bli noe lett. Når moren innledet med det der lange «duuu», visste hun at noe var på gang og sjelden noe gøy.
Husker du Ingrid, datteren til tante Karen? Hun er vel sånn fjern kusine av deg.
Fjern… Mamma, jeg møtte henne én gang, i mormors begravelse. Det er sikkert ti år siden.
Spiller ingen rolle! Familie er familie. Hør nå, hun har fått skikkelig trøbbel. Hun, mannen og sønnen blir kastet ut av leiligheten, eierne skal selge. Tenk deg det, da!
Astrid knadde mellom øyenbrynene sine. Ute var desemberdagen grå og treg, kaffen på bordet mistet varmen like raskt som tålmodigheten hennes.
Mamma, det var leit å høre. Men hvorfor er dette mitt problem?
Saken er… Du bor jo helt alene i en stor leilighet. Dere kunne fått bo hos deg en stund, bare til de finner noe annet
Nei.
Astrid visste knapt hvor det «nei» kom fra, men det kom med full kraft.
Nei? Muttern ble helt satt ut. Du har jo ikke engang hørt hele forklaringa!
Jeg har ikke tenkt å slippe inn folk jeg knapt kjenner. Aller minst med barn. Og spesielt ikke på ubestemt tid.
Det blir jo ikke ubestemt! Jeg sa jo bare et par-tre måneder max. Ingrids mann har jobb, de sparer til depositum og drar videre. Astrid, gutten deres er bare åtte. Skal han stå på gata om du ikke hjelper?
De får finne seg et rom på hybel, på hostel, hotell hva som helst.
Med hvilke penger? De har jo ingen, de blir kastet ut på dagen! Ser du ikke alvoret?
Jeg kan ikke gjøre det til min hjelpepakke.
Så, plutselig, begynte moren å gråte. Lavt, og med korte åndedrag. Astrid lukket øynene.
Jeg kjenner deg ikke igjen, snufset Siv. Jenta mi har blitt så kald. Fremmed. Familie sliter, og det er deg likegyldig.
De er ikke min familie. De er din.
Og dermed også din! Eller har du bare glemt hva familie betyr? Hva det vil si å stille opp?
Jeg jobber hjemmefra. Jeg trenger ro, mitt eget sted. Jeg kan ikke ha fremmede boende her.
Det er midlertidig! Kjære deg, du har tre soverom! Sitter her som en einstøing, engang en katt har du ikke skaffet deg. Hadde vært bedre om du brukte plassen…
Bruken er at jeg bor her.
Egoist, snufset Siv. Har jeg oppdratt deg til det her? Aldri trodde jeg min datter skulle nekte familie et tak over hodet.
Jeg nekter ikke mat, jeg nekter å slippe inn fremmede.
De snurret rundt i sirkel mor pushet, Astrid argumenterte. Etter førti minutter hadde hun sagt både «skal tenke på det» og «kanskje, muligens det kan fungere».
Kun én måned, sa Astrid til slutt. Maks to. Og om noe går skeis, flytter de ut med en gang.
Selvsagt! Astrid, tusen hjertelig takk! Vet ikke hvordan jeg skal få takket deg!
Det knyttet seg i henne ikke fysisk, men sånn klump som kommer når du vet du har driti deg ut.
Neste morgen ringte det på klokka klokka sju. Astrid, trøtt og småsur, åpnet og ble møtt av en vegg med bager, kofferter, esker og skarp barnelatter.
Astrid! Søta mi! Ingrid stupte inn og kysset henne på kinnet. Tusen-tusen takk! Du redder oss, virkelig!
Bak kom en diger kar i joggebukse og en gutt på åtte, som forsvant rett inn for å undersøke leiligheten.
Steinar, ta den største baggen inn! ropte Ingrid.
Astrid telte sju kofferter, fire esker og to enorme plastbokser. Litt overkill for noen «måneder».
Vi skal ikke være til bry, bare til vi finner noe, lovet Ingrid. Du kommer ikke til å merke oss.
De første to ukene var kaos, men til å leve med. Astrid gjemte seg mye på eget rom, jobbet mens tv-en og ungen lagde larm i stua. Hun gjentok for seg selv: midlertidig, bare å holde ut.
Så begynte Ingrid å flytte på kjøkkenmøblene «mye mer praktisk sånn». Steinar tok over balkongen som egen lounge. Lille Henrik knakk dørhåndtaket til badet, ingen fikset det.
Ingrid, Astrid fikk tak i henne på kjøkkenet. Nå har dere vært her nesten én måned. Hvordan går det med boligsøk?
Vi leiter og leiter, priserne er jo helt ville nå! Men snart finner vi, ikke bekymre deg.
Jeg trenger mer konkrete planer.
Ingrid så opp fra mobilen, blikket hennes ble annerledes.
Astrid, hvor vil du vi skal gå? Med guttungen?
Jeg ber ikke om at dere skal ut jeg…
Vi leiter! Ingrid hev stemmen. Vil du at vi skal sove på jernbanen?
Steinar kom inn fra stua.
Er det problemer her?
Astrid så på dem, de var ikke takknemlige lenger bare kravstore.
Nei da, sa hun. Ingen problemer.
Og gikk til seg selv.
Men problemer var det og stadig flere. Steinar okkuperte badet de morgener Astrid skulle på Zoom med kunder. Ingrid dyttet matvarene hennes nederst i kjøleskapet, sine egne øverst «lettere å få tak i». Henrik satt barne-tv på full guffe klokka sju på lørdager.
Astrid jobbet i rykk og napp. Sov med tv-bråk fra stua. Våknet av Steinar som dundret noe i gangen.
Så kom hun hjem en dag og fant arbeidsbordet sitt fullt av Lego og bamser. Ingrid satt i kontorstolen og scrolla.
Å, du er hjemme, mumlet Ingrid uten å se opp. Du, har du ikke raskere nett? Dette går så tregt.
Dette er kontoret mitt.
Jaja, men Henrik har jo ikke plass å leke. Det er trangt på rommet hans.
Astrid samlet sammen lekene og bar dem ut, Ingrid lo spydig, men sa ingen ting.
Så ramlet strømregningen inn. Beløpet var dobbelt så stort som vanlig. Astrid la den fram på kjøkkenbordet til middag.
Vi må snakke om utgiftene.
Steinar spiste og sa ikke noe, Ingrid skar opp koteletten.
Hvilke utgifter?
Strøm og felleskost. Tre mot én. Vi bør dele, i det minste halvt om halvt.
Ingrid la ned gaffelen.
Er du seriøs? Vi er jo familie. Skal du ta penger fra oss?
Jeg vil bare dele på utgiftene. Det er standard.
Standard? Steinar så opp. Standarden i familie er å hjelpe, ikke å presse folk for penger når de har det tøft.
Dere har bodd her gratis i to måneder. Brukt nettet mitt, skader ikke engang å nevne leie jeg snakker kun for strømmen.
Vet du hva, Ingrid skjøv stolen tilbake, hvis du synes synd på deg for noen kroner, kunne du bare sagt det rett ut. Ikke spill helgen.
Astrid satt og så dem gå ut fra kjøkkenet. Henrik rasket med seg siste bit brød. Steinar slengte over skuldra: «Gjerrig».
Hun satt oppe til over midnatt den kvelden. Tallet på summene hun hadde brukt på gjestene, tellingen om hvor mye mer hun kunne holde ut og mammas ord om at «man skylder familien». Hun visste hun kunne ikke mer.
Neste morgen gikk Astrid inn i stua. Ingrid og Steinar glante på tv.
Dere har én uke igjen.
Ingrid snudde seg ikke.
Hva?
En uke til dere finner et sted og flytter ut.
Nå så de begge på henne.
Har du mista vettet? Steinar spratt opp. Hvor skal vi da?
Det er ikke mitt problem. To måneder har gått. Dere har ikke lett, ikke bidratt, ikke respektert meg. Nok nå.
Tror du at du er sjefen? Ingrid reiste seg også. Du arvet leiligheten og tror du kan styre alt?
Jeg bor her. Jeg bestemmer at dere skal ut.
Vet mora di hvordan du behandler familien? Skal jeg ringe henne?
Vær så god, ring.
Ingrid dro opp mobilen. Astrid sto bom stille. Hun brydde seg ikke lenger. Mamma fikk skrike, gråte, komme med klager. Astrid hadde bestemt seg.
Én uke, sa hun bare. Hvis dere ikke har dratt om sju dager, så ringer jeg borettslaget.
Fy faen, Ingrid gispet Vi hjalp deg! Vi…
Dere hjalp ikke meg. Dere bodde her gratis. Stor forskjell.
Astrid låste døra til rommet sitt, satte seg på senga og la armene rundt knærne. Hjertet pumpet, men hun følte seg rolig, for første gang på lenge.
Den uka var et helvete. Ingrid lot være å rydde, Steinar knakk ei hylle «uforvarende», Henrik tegnet på tapeten. Astrid dokumenterte alt med mobilen.
På sjuende dagen dro de. Steinar bannet og bar kofferter, Ingrid snudde seg på dørstokken:
Håper du får alt tilbake, du!
Astrid lukket døra bak dem.
Hun gikk fra rom til rom, ryddet vekk det som var igjen av dem. Luftet ut, satte kjøkkenet tilbake til slik hun likte det.
Mot kvelden var leiligheten hennes hjem igjen.
Hun skjenket seg et glass rødvin og sank ned i sofaen. Telefonen var stille mamma hadde nok ikke fått summet seg etter Ingrid. Det går over.
Snillhet er bra. Men uten grenser blir det bare svakhet. Folk utnytter svakhet.
Astrid lovde seg selv: aldri mer. Ikke noe «familiedugnad», ikke noe «bare midlertidig». Ingen fremmede inn i hennes hjem.
Hun drakk opp vinen, vasket glasset og la seg. Endelig helt stille, for første gang på måneder.
