Uncategorized

Kvinneskjebner. Lyuba: En historie om søsterkjærlighet, kløkt og mystikk i en norsk grend – Åh, Lyuba, jeg ber deg av all min kraft – ta med deg min lille Anders og la ham bo hos deg, tryglet Daria. – Hjertet mitt kjenner uro, som om noe fælt skal skje. Bedre at de skilles for en stund enn at jeg skal miste gutten min for alltid. Lyuba snudde seg og så på den spinkle Anders, der han satt på benken ved ovnen og dinglet med beina som et lite barn. Søstrene hadde en gang bodd sammen, men tiden gikk. Den eldste, Daria, giftet seg og flyttet til ektemannen Nikodemus i ei fjern lita bygd. Den yngre, Lyuba, ble igjen hos moren som snart døde av sykdom. Faren døde i fra dem kort tid etter. Mor hadde oppdratt døtrene godt – gode, arbeidsomme og hjelpsomme i all ulykke. Selv om Daria var eldst, var det Lyuba med sitt sterke vesen som holdt styr på hjemmet. Daria var mild som leire – lett å forme for den som ville. Det falt Nikodemus for, og de fikk et godt liv sammen. Lyuba derimot lot ingen ta seg til rette – hun sparket hardere fra seg enn noen. Hun var stolt, streng og ualminnelig vakker, og de beste karene fra bygdene omkring fridde, men alle fikk nei. Moren sukket mens hun levde: – Kjære datteren min, du har arvet din oldemors vesen, pass på at du ikke arver hennes ensomhet. Du blir kanskje gammel ungkarskvinne, og hvem trenger deg da? Men Lyuba bare smilte, svarte ikke, hadde respekt for alderdom, men visste sitt. Oldemoren hennes hadde vært sær – levde livet uten ektemann, fikk barn alene, men var lykkelig. Hun kjente virkningene av urter og bønn mot sykdom, holdt seg unna det mørkeste. Bygda respekterte og fryktet henne. Lyuba hadde akkurat det samme i seg – kunnskap om urter, forståelse for bønn og styrke til aldri å si mer enn nødvendig. Hun gikk rakrygget gjennom bygda og hjalp alltid dem som trengte det mest, særlig barna. – Jeg skjønner deg ikke, Daria, sa Lyuba, mens hun så på Anders, – han er jo frisk og rask, hvorfor tror du det verste? – Åh, jeg er redd, søster, – har du ikke hørt om hva som skjer i bygda vår, Sæmundsvika? spurte Daria. – Nei, svarte Lyuba. – Barna dør én etter én. De blir syke, tærer bort og så tar Gud dem fra oss. – Men er det virkelig Gud? svarte Lyuba med et hevet øyenbryn. – Jeg vet ikke, kjære. Alle barn i bygda blir syke, ingen hus har sluppet unna, svarte Daria og korset seg. – Hvorfor har ingen kommet til meg med dette? – Det er langt hit og vi har egen kloke kone i bygda, svarte Daria godhjertet. – Egen kloke kone? siden når? – Hun kom etter at jeg flyttet til Nikodemus. Men hun gjør ikke vondt, hjelper til når dyr er syke også. Men barna klarer hun ikke redde. Kurer og bønner hjelper ikke. – Jeg kan godt ta Anders med, smilte Lyuba og så kjærlig på nevøen. – Denne krabaten kan få være hos meg en stund. Daria pakket klær, korset barnet sitt og tok farvel. – Kom, Anders, – sa Lyuba, – så skal jeg vise deg hvor rødstjerten har bygd reir i vedstabelen. *** – Her kommer vi, ropte Daria da hun kom på besøk. – Mamma! skrek Anders og kastet seg i armene hennes. Halvåret hadde gått, høstmørket lå tungt, men Daria kom ofte for å besøke sønnen, og alltid med tårer og varme klemmer. Lyuba tok imot søsteren og de satt sammen over teen, mens Anders viste frem katten han hadde fått. – Nå har han vært her lenge, Lyuba, snart kaller han deg mor i stedet for meg, smilte Daria mens hun takket søsteren for hjelpen. Nikodemus vil ha barnet hjem. – Vil du hente ham? Hvordan går det hjemme nå? – Alt er bra nå. Ikke ett eneste barn har dødd siden Anders kom til deg. Anders var lykkelig og fikk ta med katten hjem. Lyuba lovte alltid å ta imot ham igjen når han ville besøke. Men i avskjeden så Lyuba at hun allerede hadde blitt veldig glad i nevøen. – Pass på katten, ikke vær slem med ham, sa hun til Daria. – Har jeg noensinne vært slem med et dyr? svarte Daria fornærmet. – Jeg gir alltid Guds skapninger melk i skålen. Snøen kom, vinteren la tett teppe over bygda. Men Lyuba hadde alltid nok å gjøre – barn og gamle kom for råd eller urter. Våren kom med sol og fuglesang, og plutselig én dag stod katten Varg ved Lyubas føtter. – Hva gjør du her, Varg? Er det noe som har hendt med Anders? Katten malte og gnikket seg inntil henne. Lyuba nølte ikke, pakket sakene sine og ba naboen passe fjøset. Hun gikk gjennom skogen, hjertet banket – og snart stod hun på trammen hos Daria. Hun ble møtt av klageskrik; Daria dro henne inn, og der, på sengen, lå Anders – blå om leppene og nesten livløs. – Hvorfor kom du ikke til meg før, freste Lyuba, idet hun la hånden på pannen hans. – Noen stengte veien hver gang jeg prøvde, svarte Daria gråtende. Snøstorm, sykdom og gamle koner og alt mulig hindret meg, men jeg hadde tenkt å løpe til deg i morgen! Saken var tydelig for Lyuba – en fremmed kraft holdt Anders borte fra henne. Hun ba Daria hente den kloke konen fra nabobygda – ikke si noe om Lyubas ankomst – hun ville se selv hvordan “hjelpen” artet seg. Til slutt viste Lyuba sitt sanne jeg, og avslørte at den falske kloke konen i virkeligheten var en heks som brukte barns livskraft for å forlenge sin egen levetid. Med list og mot, og hjelp av urgamle norske besvergelser, brøt Lyuba heksens onde krefter – og ga av sin egen styrke for å redde Anders tilbake til livet. Etterpå spredte Lyuba sannheten i bygda og sørget for at ingen flere barn skulle gå tapt til mørke krefter. Den onde konen ble straffet av sine egne demoner. Anders ble frisk. Lyuba ble en respektert kloke kvinne for hele dalen. Hun tok aldri skade på sjelen sin, ville heller være alene enn å kompromisse med mørket. – O Lyuba, sukket storesøster, kunne du ikke vært litt mykere? Da fant du kanskje en mann og barn. – Uten styrke og mot, Daria, klarer du ikke å stå imot mørket, svarte Lyuba med et lurt smil, og kysset sin kjære nevø på hodet. Hun hadde funnet lykken på sin egen måte, med familie, varme og barnets kjærlighet i huset. Slik lyder sagaen om Lyuba – en sterk kvinneskjebne blant fjorder og fjell.

Kvinneøder Ingebjørg Å Ingebjørg, jeg ber deg for Guds skyld, ta med deg lille Andreas et stykke tid

Uncategorized

0218

Min bror vil verken flytte mamma til et sykehjem eller ta henne hjem til seg selv – han sier det ikke er plass!

Min bror nekter å la mor bo på sykehjem, og han vil ikke ta henne hjem til seg det er ikke plass!

Uncategorized

0746

Sønnen min tok med seg kjæresten hjem – hun virket litt mistenkelig For noen dager siden hadde sønnen min med seg kjæresten hjem til oss. Hun er litt yngre enn meg, kanskje fire–fem år. Sønnen min har blitt forelsket i en kvinne på min egen alder og vil gifte seg med henne. I tillegg fikk jeg vite at hun har en liten datter, noe som overrasket meg. Jeg tok imot dem på en god måte. Det viktigste er at sønnen min er lykkelig, og da er jeg også glad. Likevel måtte jeg prate med noen om det. Så snart de hadde gått, ringte jeg til min beste venninne – hun som alltid er min klippe og gir gode råd, uansett hva som skjer. Jeg kalte henne ofte “beroligende medisin”. Jeg fortalte henne alt og ba om hjelp til å gjøre det rette. Vi snakket lenge, og samtalen ville nok vart enda lenger hvis ikke sønnen min kom hjem. Han ville ha en prat. Jeg var redd for at han skulle komme med flere overraskende nyheter. “Mamma, jeg vil at hun og datteren skal bo sammen med oss,” sa han. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere, men svarte: ja, de kan bo her. Han ble glad og gikk for å fortelle det. Men én tanke snek seg inn i hodet mitt: Kan denne kvinnen virkelig elske sønnen min, eller har hun funnet ut at vi bor sentralt i byen og har god råd – og derfor holder hun seg til ham? Med denne tanken sovnet jeg. Jeg drømte at min avdøde mann sa: “Det er bra.” Da jeg våknet om morgenen, forsto jeg at sønnen min ikke er dum – han skjønner hva han gjør, og om han gjør en feil, vil han rette opp i det.

For noen dager siden tok sønnen min med seg kjæresten hjem til oss. Hun er litt yngre enn meg, kanskje

Uncategorized

014

Byttet ut mormors stygge ring med moderne smykke – moren raste og lagde drama

Min mor ga meg en ring som tilhørte min bestemor. Ringen var ikke akkurat en sjarmerende, gammel klassiker.

Uncategorized

0111

– «Dere kan bo hos oss, hvorfor trenger dere boliglån? Dere får huset vårt!» – sa svigermor min.

Dere kan jo bare bo hos oss, hvorfor trenger dere det boliglånet? Dere får huset vårt! sa svigermoren

Uncategorized

Epler i snøen… På Yttergården, helt i utkanten av den gamle granskogen – der trærne nesten holder himmelen oppe og barlukt ligger tung selv midt på lyse dagen – bodde Ivan Iversen Zachariassen. En mann av stein, sagt folk i bygda. Han hadde jobbet i skogen i et menneskealder, kjente hver stubbe, hvert dyretråkk, hvert revhi. Hendene hans var store som spader, sorte av sevje og arbeid, huden hard som never. Hjertet hans – det føltes ut som uthugd av gammel eik: sterkt, pålitelig, urørlig. I over tretti år levde han og kona Antonina i harmoni, et vakkert par alle snudde seg etter. På kveldene satt de på trammen, Ivan satt og klunket på trekkspillet, Antonina sang stille og vakkert, huset fullt av glede og allslags blomster. Jeg husker hvordan de plantet eplehagen sammen. Ivan gravde hullene, Antonina holdt de spinkle trærne, ordnet røttene så varsomt, og hun smilte: «Voks, små epler, voks til glede for barna våre.» Ivan tørket svetten i pannen og smilte – slik han aldri mer skulle smile etter den dagen. Hagen vokste, og når våren kom, sto den i hvitt slør av blomster; om høsten var Epleduften så sterk at selv fjellfolk snudde seg i vinden. Men så mistet han Antonina til sykdom, og livet mørknet. Hun visnet i løpet av tre måneder, forsvant stille i søvne, hånden i hans. Ivan ble liksom svart innvendig av sorgen, men ingen tårer. Han ble hvit i håret på én natt. Han satt igjen med veslejenta si, Nastja. Hun ble alt for ham. Han voktet henne som en bjørn sin unge, streng – han turte ikke slippe henne av syne, i frykt for å miste henne også. Men Nastja vokste til ei vakker jente – fletter som gull, øyne klare som norsk vårhimmel. Stemmen hennes var så vakker at mennene på slåtten la ljåen og hørte på, kvinnene gråt. Hun ville synge, drømte om å reise til byen og søke til konservatoriet. Lærte noter, sang gamle sanger, drømte seg bort. Ivan, med sta bondelogikk, tenkte sitt: «Der du er født, skal du bli. Byen spiser folk opp.» – Du får finne deg en odelsgutt, gifte deg her, bli melkepike, sa han. – Ikke noe artistskap her i gården! Men da høstregnet pisket i oktober, tok Nastja kofferten under armen og gikk. Ivan raste, trampet, ropte: – Går du, så har du ingen far mer! Hun så seg ikke tilbake. Da hun gikk, hogg han øksa i trammen så flisene spratt. – Jeg har ingen datter! skrek han. Tolv år gikk. Livet suste forbi. Huset stå igjen, eplehagen vilt og forlatt, topora i trammen rustet fast, malingen flasset, og Ivan ble bare eldre og ensommere. Da en novembernatt kom med hard kulde, gikk jeg forbi. Ikke røyk opp av pipa – faretegn. Gikk inn, fant Ivan frossen og syk, borte i feber, ropte på kona si og datteren. Han lå for døden. Jeg ble hos ham. Tente ovnen, pleiet, gråt for alt han hadde gått glipp av. På morgenen var feberen over. Avslørt fortalte jeg at dattera hadde skrevet brev, men han hadde spikret igjen postkassen og trodde hun hadde glemt ham. Men brevene lå trygt hos postbudet. Da Ivan fikk se dem, gråt han for første gang, så hendene ristet, kysset bilder av barnebarna han aldri hadde møtt. Vi fant en ufullstendig adresse – byen var stor, men jeg fikk sønnen til nabokona til å søke henne opp på nettet. Det tok tid, men til slutt fikk vi kontakt. Det ble et vanskelig første møte, et sårt gjensyn. Nastja og familien hennes kom på besøk inderst i vinteren. Mange ord kom ikke fram – men hun klarte ikke å si alt hun hadde båret på hjertet. Hun sa til meg etterpå at hun nesten ikke orket: Far var blitt en knekt, gammel mann, han hadde straffet seg selv hardere enn noen andre kunne. Så hun valgte å prøve å gå videre, for barnas skyld. Til sommeren kom de igjen. Da var hagen ryddet, gamle epletrær slo ut i full blomst. Ivan satt på trammen sammen med datteren sin igjen, så på solnedgangen. Alt var ikke glemt, men noe i dem hadde myknet. Vi drakk te sammen i solveggen, huset luktet eple og varme. De sier du kan lime en knust kopp. Skaden vil synes, ja – men ofte blir teen bedre. Du vokter sånn en kopp mer enn en ny. Livet er kort, som en norsk vinterdag – rekker du å blunke, er den slutt. Vi sier ofte: «Senere. Jeg tilgir, jeg ringer, jeg besøker… en annen gang.» Men noen ganger kommer aldri «senere». Huset kan fryse, telefonen stilne, og postkassen stå tom resten av livet.

Epler på snøen… På utmarka, tett inntil den dype, eldgamle skogen, der granene vaker mot himmelen

Uncategorized

André Vetle, kjære deg, vær så snill! Jeg ber deg! Hjelp oss! – Kvinnen kaster seg gråtende for føttene til den høye mannen i hvit frakk. Bak de slitte kontorene, i mottakskorridoren hvor det lukter sterkt av medisiner, kjemper hennes barn for livet på det lille distriktsykehuset. – Skjønner du ikke, jeg kan ikke! Jeg kan ikke! Det er derfor jeg dro hit! Jeg har ikke operert på to år! Hånden og utstyret… – Jeg ber deg, vær så snill! – Kvinnen holder fast i legen som nekter å bli med. Han må si ja. Han må prøve. For hvis ikke… Noen meter igjen. En gammel dør, malt hvit. Og der ligger han – hennes Mikkel. Den eneste, den kjære. Tilkoblet ledninger, med oksygenmaske over de løvbleke fregnene. Han puster. Puster enda. Og blodet som pipler under bandasjen på hodet er mørkt og tykt, som fjorårets kirsebærsyltetøy. Den grønne streken danser i takt med de små, hese åndedragene på monitoren. De rekker ikke fram. Det er hundre kilometer til nærmeste by. Ambulansehelikopter… Men stormen utenfor har revet bort siste håp. Blodtrykket synker. Hjertet slår så svakt. Ambulansepersonellet ser bort. – Kovalevsky! – hyler den eldre sykepleieren ved båren, – André Vetle! Hun fisker opp en gammel avis fra lomma, med bilde av den høye legen i hvit frakk, omringet av glade barn. Mellom tårene skimtes artikler om en ulykke. En skadet hånd. En operasjon som gikk galt. Men en nevrokirurg i verdensklasse! En gudbenådet lege! Akkurat her, i deres utkants-Norge… Kjære Gud, la ham si ja! – Jeg kan ikke ta på meg et sånt ansvar! Skjønn nå det! – protesterer han, – Den siste operasjonen… håndleddet… Det gikk galt! Jeg opererer ikke lenger! Jeg kan ikke! Gutten på båren blir blekere. Blodet tykner som syltetøy. Kollegaene i døra står tause, med ham har han aldri rukket å finne seg til rette. Moren gråter. Tiden jobber mot dem alle. Og hunden… – En hund?! – Hvor kommer den fra? Men alt de hører er klynkingen. En labrador. Den vil til båren. Kloene skraper gulvet, noen holder hardt i halsbåndet. Men den river seg løs. Øynene viker ikke fra Mikkel. Pusten hans blir tung, men han gir seg ikke… – Det er Trofast. Mikkels hund, – hulker kvinnen og glemmer å puste idet legens ord faller som stein i stillheten: – Gjør klar operasjonssalen. Han lukker øynene et sekund. I minnet kommer en annen hund. Naida. Håp. Faren var fortsatt i live. André Vetle var bare Andri, sjuende klasse. Nyttårsveien var isete. Bilen lå knust i grøfta som en julekule. Mor gråt. Kirurgen så bort. Operasjonen krevde erfaring. Det var langt til nærmeste sykehus… Ved graven sluttet Naida å klynke. Var bare stille. Spiste ikke på seks dager. Stirret. Så var hun borte. Gikk etter matfar. Brenne ut. – Jeg skal bli nevrokirurg, mamma. Jeg lovte Naida, hvisker den pjuskete gutten ved jordhaugen, – Den aller beste. Tror du meg? Hvordan kunne han glemme? ***** Lampene i operasjonssalen som sol. Instrumentene blinker i stål. Håndleddet verker igjen. Holder ut. «Burde kanskje skaffe seg hund?» – rare tanker, men fingrene er nesten stive. Han klarer det. Alvorlig skade. Blodtrykket faller, må unngå hjernesvelling… Myke vev må sys. Tinningbeinet lappes sammen bit for bit. Blodkar… Selv med helikopter hadde de ikke rukket det. De lokale assistentenes øyne stråler. For dem er dette mirakuløst. For ham? Hvor mange slike har han gjort? Hvorfor ga han opp etter én feil? Reiste ut hit. Kuttet kontakt. Hånden verker. I hjørnet ser han for seg Naida. Stirrer trist. Eller labradoren. Vil til gutten sin. Trofast. Å holde pinsetten er vanskelig. Sutur. Fingrene nesten lammet. Snart ferdig. Pust, Mikkel, pust. Ikke gi slipp. Vi slipper deg ikke. Nå er tiden på Mikkels side. Hører han helikopteret likevel? ***** – André Vetle, det er noen som spør etter deg, – sier vaktsykepleieren og smiler bredt. Alle smiler. Selveste Kovalevsky er tilbake. Alle snakker om det. Nå sendes syke barn fra hele regionen hit. Det føles trygt. Kovalevskys «gullhender» er kjent langt og bredt. Latteren til barna fyller gangene. Pasientene blir friske. Foreldrene følger etter ham overalt… – Fem minutter. Skal bare se til Makar. Fra legen til seksårige Makar er det bare noen skritt. Guttungen er rødhåret og kaller ham «Onkel André». Kom til Oslo forrige uke på skoletur, falt fra andre etasje da han ble stående og se på utsikten. Helt som Mikkel fra bygda. Det tok åtte timer å samle hodet hans sammen, men det gikk. Hånden verker nesten ikke lenger. Kanskje barneglede kan lege… Godt at han kom tilbake. Riktig. Skulle gjort det før, men manglet drivkraft. Glemte mye. Men livet, det husker for deg. Bare én ting mangler – rakk aldri å skaffe hund. Lurer på hvordan det går med labradoren og Mikkel nå for tiden. Ofte tenker han på dem. – André Vetle, kjære! Jammen, ikke rukket å åpne døren før hun roper. – Hei, Mikkel, Natalia, – smiler han, – Og deg også, Trofast. Hånden stryker over myk pels. En kald snute trykker seg inn i håndflaten. De brune øynene følger ham intenst. – Hva bringer dere hit? Er det noe med Mikkel? Bare til kontroll? – Alt er bra med Mikkel, – svarer Natalia, – alt er bra! Vi har kommet for noe annet! André Vetle legger merke til hvor lysende hun smiler. Frakken buler litt rart. Øyne blinker illevarslende. Men han tør ikke spørre. Trofast danser rundt beina hans. – Se her! Mikkel, som har blitt større, orker ikke tie lenger. Han drar noe svart og skjelvende, med bamselange ører, frem fra jakken og holder det mot André Vetle, som blir helt målløs. – Eh… ? – får han så vidt frem, rakk å glemme hvordan man snakker, mens han løfter den overraskende gaven. – Ikke bli sint, – skynder Mikkel seg å forklare, – Trofast fant ham. Mamma sa vi kunne beholde ham. I går, på TV, viste de intervjuet med deg. Trofast dro ham bort til skjermen så fort han hørte stemmen din. Så tenkte vi… – Dere tenkte helt riktig. Det var på tide, – smiler André Vetle og blunker til den stolte hunden, – Jeg kaller ham Stimuli. Tim – med kjærlighet.

Erik Olavsen, kjære deg, vær så snill! Jeg trygler deg! Hjelp oss! Kvinnen kastet seg ned ved føttene

Uncategorized

En morgen tok jeg med meg en gatehundvalp på jobb… Det bare ble sånn. Jeg fant valpen fem minutter før arbeidsdagen startet. Han var skitten og lurvete, en liten bygutt uten stamtavle. Jeg gjemte ham i et hjørne av kontoret, men… valpen kravlet stadig fram og pep. Til slutt så alle kollegene mine ham. …og foran føttene mine falt menneskenes masker. Her er vår godhjertede og omgjengelige sekretær, Marina Viktorovna. Ung og latterfull. Ansiktet hennes, pent sminket, forvrengte seg ved synet av den skitne valpen: “Alexey Alexandrovich! Er du virkelig ikke kresen? Har du laget griseri her…” Den glade, vennlige masken hennes knuste rett ved siden av den logrende lille bylvalpen… Her er renholderen, Nina Vladimirovna. Alltid sliten, gretten og sint på alle, en eldre dame. Plutselig strålte det rynkete ansiktet hennes opp: “Åh, hvem har vi fått besøk av her, med pels og hale? Alexey Alexandrovich, er dette en arbeidsrelatert gjest eller et privat ærend?!” Ved føttene mine lå den sammenkrøllede sinte masken, men jeg så det varme, godhjertede ansiktet hennes… Og her er kollegaen min, Sergey Ivanovich. Alltid hjelpsom, imøtekommende og glad i folk. Han forteller alltid en vits og smiler til din. Den dagen kom han ikke lenger enn til dørstokken på kontoret mitt. Sammenbitt sa Sergey Ivanovich at løshunder bare bringer skitt og sykdommer… Ved døren min lå den tynne, falske masken av vennlig humor… Men mest overrasket ble jeg av sjefen min, Anatoliy Sergeevich… Alltid streng, misfornøyd og utilnærmelig, sa han rett fram: “Ja, Alexey Alexandrovich… jeg tror du trenger en fridag i dag. Ta med deg denne lille karen og dra hjem… Det finnes viktigere ting enn arbeid. Men du… Ikke kast fra deg valpen… Det er jo tross alt et levende vesen.” Hans utilnærmelige ledermaske forsvant, og han smilte sjenert til meg og valpen før han gikk ut døra… …ved føttene mine lå maskene til menneskene jeg har jobbet med i mange år… Og plutselig innså jeg hvor lite jeg egentlig visste om dem..

En morgen, bare minutter før arbeidsdagen skulle begynne, fant jeg en hjemløs valp på fortauet i Oslo.

Uncategorized

028

Godt jobbet! Han er ektemann om natten med nåværende kone, og på dagtid er han hos ekskona

God innsats! Mannen min om natten med nåværende kone, og på dagen med eksen Jeg er 38 år, og har i to

Uncategorized

013

På gaten så jeg plutselig min datter og barnebarnet mitt i fillete klær tigge: «Jenta mi, hvor er huset og pengene jeg ga dere?» – Mannen hennes og svigermoren tok alt fra henne og kastet dem ut. Etter det jeg gjorde for å sette dem på plass, ble alle sjokkerte 😲😨

På vei hjem i dag legger jeg plutselig merke til noe hjerteskjærende: Min egen datter står sammen med