Min bror nekter å la mor bo på sykehjem, og han vil ikke ta henne hjem til seg det er ikke plass!
Det er rart å tenke tilbake på siste tre månedene, da jeg og bror min stadig kranglet om mamma. Etter slaget hennes ble hun aldri helt seg selv igjen. Hun glemmer stadig, må ha noen hos seg hele tiden, trenger omsorg og tilsyn. Alt ble mitt ansvar. Det føltes som om jeg plutselig hadde fått et lite barn å passe på. Samtidig hadde jeg jobb, familie og hus å ta vare på. Hvordan kan jeg dele meg i to?
Jeg foreslo å søke plass for henne på sykehjem, men broren min ble rasende, beskyldte meg for å være kald og hjerteløs. Likevel ville han ikke hente henne til seg han bor jo i leiligheten til kona si i Trondheim.
Vi var jo en helt vanlig familie før. Bare oss fire mamma, pappa, broren min, og jeg. Ett år skilte oss i alder. Vi kom sent til verden, mamma og pappa fikk oss begge etter fylte førti. Nå er jeg 36, og broren min 35. Mamma er blitt 72. Da pappa gikk bort var alt fortsatt normalt.
Senere flyttet broren min til Bergen for å studere, så ble han der etter han fant seg kona si. Jeg ble boende i Oslo, først hos foreldrene mine, men etter at jeg giftet meg, leide jeg og mannen min leilighet. Vi planla å kjøpe eget og få barn. Slik så vi for oss livet.
Bare to år tilbake døde pappa, og mamma forandret seg. Hun ble ensom og stille, savnet ham sånn. På et øyeblikk ble hun gammel. Hun var mye syk, og for et halvt år siden fikk hun slag. Vi trodde ikke hun skulle klare seg. Hun snakket utydelig, og halve kroppen var lammet. Hun ble litt bedre etter hvert, men det psykiske tok skade.
Legene sa at skadene var varige. Jeg måtte ta ansvar for henne selv. Mannen min og jeg flyttet inn i mammas leilighet. Jeg byttet over til frilansarbeid for å være nær henne. Hun kunne ikke forlates alene. Da hun fikk tilbake førligheten, ble ting likevel ikke enklere.
Hun mumlet og forsvant hjemmefra vi løp etter henne, fikk henne knapt hjem igjen, og hun gråt og sa at hun ventet på pappa. Det føltes som en evig lek. Jeg sov dårlig. Frykten for at hun skulle gå seg vill var hele tiden til stede. Jobben fikk jeg nesten aldri til. Klarte ikke samle tankene. Mannen min foreslo at vi skulle la henne bo på sykehjem.
Det koster mye, men hvis vi begge legger sammen, klarer vi det. Mannen min sa: Du har en bror han bør betale sin del. Det er rettferdig.
Jeg vred meg lenge først, men innså at det var eneste utvei. Hvor lenge skulle dette fortsette? På sykehjem får hun pleie og omsorg hele døgnet, og tilsyn av sykepleiere. Jeg besøkte et selv, satte meg inn i alt. Prisen var høy, hele 45 000 kroner i måneden, men hva annet kunne jeg gjøre?
Så ringte jeg til broren min og forklarte hvordan alt faktisk var. Jeg håpte han ville forstå realiteten. Men han ble bare sint.
Har du mistet vettet? Hvordan kan du sende din egen mor på sykehjem? Der kjenner hun ingen, alt er fremmede. Hvordan kan du vite at hun får god behandling? Er du så kald? ropte han i telefonen. Kanskje du bare vil kvitte deg med henne?
Jeg prøvde forklare meg, men han ville ikke høre. Så jeg fortsatte å ta meg av mamma. Til jeg kjente at jeg ikke lenger strakk til, at krefter manglet. Prøvde igjen å snakke med ham, men han holdt fast på sitt.
Han sa: Jeg ville aldri gjort dette mot min egen mor. Hun oppdro oss, ga oss skolegang og hjem. Og hun klaget aldri over oss.
Vi skylder henne alt, men hvorfor skal bare jeg bære byrden? Hvis han var så uenig, kunne han ta henne hjem til seg vise hvor omsorgsfull han er.
Du vet jo at jeg bor med kona i hennes leilighet. Hvordan skal jeg få henne til å ta seg av svigermor? sa han.
Ja, men hvis min mann kan ta seg av svigermor, hvorfor kan ikke din kone?
Du og mannen din bor med mamma, det er derfor han hjelper til.
Jeg sa til ham at jeg kan flytte ut nå, så kan han og kona ta seg av mamma. Men broren min nøler, han har jo jobben sin og kan ikke bli distrahert. Og jeg «sier slikt for å slippe unna».
Det føltes som å leve i en ond drøm. En del av meg visste at mammas beste var sykehjem, selv om jeg gruet meg for å føle meg utakknemlig. Mannen min støttet meg: Der vil hun få pleie. Vi må ha eget liv også.
Jeg bestemte meg for å vente en siste uke. Om broren min ikke kom, ville jeg ta valget på egen hånd. Det ville være best for alle. Jeg ville søke plass til mamma på sykehjem. For gode råd kan alle gi men bare den som står i det, skjønner hvor tungt arbeidet med en syk mor er. Broren min kan fortsette å finne på unnskyldninger for vennene sine jeg er ferdig med å høre på dem.
