Min mor ga meg en ring som tilhørte min bestemor. Ringen var ikke akkurat en sjarmerende, gammel klassiker. Den hadde et merkelig, klumpete mønster om det i det hele tatt kan kalles et mønster og dessuten var den altfor stor for meg. Det var aldri aktuelt for meg å gå med den. Jeg tenkte derfor at når ringen først var gitt til meg, så måtte jeg kunne bestemme over den selv. Så jeg gikk til gullsmeden i sentrum og byttet den, etter å ha lagt til noen kroner, mot en moderne ring jeg faktisk likte.
Jeg ringte mamma for å fortelle henne hvor fornøyd jeg var med den nye ringen, men hun ble straks rasende. «Hvordan kunne du gjøre dette? Hvordan kunne du selge bestemor sin ring uten å spørre meg? Det handler jo ikke bare om en ring det er et minne, et arvestykke fra familien.»
Jeg prøvde å forklare at ringen nå var min, og at jeg derfor måtte ha retten til å gjøre hva jeg ville med den. Men det hjalp ikke. Hun ville ikke engang høre på meg, og til slutt la vi bare på. Etter en stund ringte hun igjen, men jeg var så sint på henne at jeg ikke tok telefonen. Senere sendte hun meg en sms hvor det kom frem at jeg faktisk bare hadde fått ringen til oppbevaring, ikke som gave. Jeg hadde altså ikke lov til å gjøre noe med den. Hva er poenget da? Hele situasjonen er ganske håpløs. Jeg syns det er rart at mamma har reagert sånn. Enten gir man noe bort, eller så gjør man det ikke. For øvrig lever bestemoren min fortsatt, og forholdet mellom henne, mamma og meg er litt anstrengt. Hvilket minne er det egentlig snakk om?
Denne historien leste jeg faktisk i går på Facebook, og den tok virkelig tak i meg. Så mye at jeg følte for å diskutere saken her. For min egen del kan jeg knapt forestille meg å kvitte meg med et slikt «familiearvestykke». Greit nok, ringen kan være mer sær enn vakker, men den er jo en del av familiens historie uansett hva man måtte mene om forholdet. Selv om ingen skulle komme til å bruke ringen, er den noe sjeldent. Neste generasjon vil kanskje synes det er spennende å se på hvilke smykker forfedrene deres gikk med. Og man vet jo aldri hva som kommer på moten igjen. Alt går i sirkler. For en datter kan det være siste minne om moren, når hun en dag ikke er der mer. Og om bestemoren også.
Men denne jenta byttet den ut mot noe tidsriktig. Jeg skal ikke begynne på en rant om kvaliteten på dagens gull, men man kan alltids be en gullsmed lage om gamle smykker. Slik kan man både bevare minnet og la smykket bli brukt, i stedet for å ligge bortgjemt. Smykket kan glede, og arven følger med videre. Det får sin historie, også om det formes litt om.
Hvis man absolutt vil ha sitt eget smykke, kan man like gjerne kjøpe det, og la familiejuvelen ligge.
Jeg må innrømme at jeg er helt på lag med moren her, og skjønner frustrasjonen hennes. Hun hadde aldri sett for seg at datteren ikke skjønte at dette faktisk var et minne en slags gave man skal ta vare på, ikke bruke som byttevare. Selv vanlige gaver er det jo ikke særlig pent å selge eller gi bort, og her snakker vi om bestemor sin ring.
På den annen side kan man kanskje prøve å forstå datteren. Hun virker som en type som ikke knytter seg til ting, men heller vil ha bruksgjenstander enn ting som bare samler støv. På loppemarkeder bugner det av arvestykker som har mistet sin betydning og til slutt havner ingensteds. Kanskje er det like greit å leve i nuet og ikke dra med seg familiehistorien? Har man ikke det behovet for minner, er det da riktig å pålegge det? Det ser ut til at moren ikke har formidlet disse enkle verdiene videreTil slutt bestemte jeg meg for å ringe bestemoren min selv. Etter nøling tastet jeg nummeret hennes, usikker på om hun ville bli lei seg eller sint over ringbyttet. Men da hun svarte, var stemmen hennes mild. Jeg fortalte henne hva som hadde skjedd, om misforståelsen og om mamma. Hun lo lavt, og sa: «Vet du, den ringen har aldri vært noe særlig pen. Jeg fikk den av din farfar, og jeg brukte den aldri. Den ble bare liggende.» Så ble hun alvorlig: «Men jeg skulle ønske du visste bakgrunnen før du gjorde noe. Hver ting har en historie, og noen ganger kan den være mer verdt enn selve gjenstanden.»
Vi snakket lenge, og hun fortalte meg om den tiden hun fikk ringen. Om et liv som var helt annerledes, og om alle de små hverdagslige øyeblikkene ringen var en del av, selv om hun aldri likte å bruke den. Til slutt sa hun: «Du skal ikke skamme deg. Du må leve ditt eget liv og velge det som føles riktig for deg. Men neste gang spør meg gjerne først.»
Samtalen med bestemor ga meg ro. Kanskje var det ikke selve ringen, men historiene, samtalen, og det som ble delt mellom oss som var arven. Jeg la den nye ringen i smykkeskrinet, men nå føltes den tom. Alt det jeg hadde trodd betydde noe stil, mote, min egen smak bleknet litt i møte med den fortellingen jeg hadde fått. Mamma og jeg trengte tid, men nå visste jeg at vi kunne finne tilbake til hverandre, en dag vi klarte å møtes mer som oss selv ikke bare som mor og datter, men som mennesker med våre egne historier og valg.
Og ringen? Den lever videre, som et minne, uansett hvilket gull den nå er støpt av.
