Uncategorized

«Uten meg klarer du deg aldri! Du får ingenting til alene!» – ropte mannen mens han pakket skjortene sine i en stor bag. Men hun klarte seg. Gikk ikke til grunne. Kanskje hvis hun hadde tenkt for mye på hvordan hun skulle overleve med to barn, kunne hun funnet på de verste scenariene og til slutt tilgitt utroskapen. Men den muligheten fikk hun aldri – hun måtte levere jentene i barnehagen og løpe på jobb. Og mannen kom hjem bare en halvtime før, fornøyd med sin nye kjærlighet og selvsikker. Derfor, mens hun tok på seg kåpen, ga Tanya klare beskjeder: «Oda, hjelp Anne med jakken og pass på at hun spiser godt i barnehagen – barnehagetanten sa hun hadde nektet å spise grøt.» «Alex, husk å ta med deg alt du eier med det samme, ikke utsett det. Og legg nøkkelen i postkassen. Ha det.» Oda ble født en halvtime før Anne, og ble regnet som storesøster. Nå er de fire år gamle, selvstendige jenter med hver sin personlighet. Hvis Oda spiser grøten fordi det må være sånn, vil Anne nekte: «Det er klumper, jeg vil ikke ha.» Heldigvis er barnehagen like ved huset – ti minutters gange. Døtrene småprater og tar tankene vekk fra bekymringer. På jobben har hun heller ikke tid til å tenke – timene hos fastlegen er alltid booket, og hjemmekonsultasjoner venter. Først om kvelden, når hun ser de tomme knaggene i gangen hvor mannens jakker pleide å henge, skjønner hun at fra nå av er hun alene. Men klage og synke sammen er ikke hennes stil: Alt skal være som før, helst enda bedre. Man kan gi opp og sørge, eller finne veien videre og litt håp. Først må hun lage middag. «Hva har endret seg for oss jentene?» tenkte Tanya mens hun kuttet opp grønnsaker til salaten. «Han dro. Hvilke oppgaver hadde han egentlig? Ingenting jeg ikke klarer selv. Bare endre planene litt. Jeg greier det. Det går bra. Det blir enda bedre. Jeg vil ikke sitte og lure på hvor han er – om han er hos elskerinna igjen. Bedre å være alene, det er tyngre, men roligere.» Etter «Buratinos eventyr» og en nattasang til tvillingene, gikk Tanya til badet: Vaskemaskinen har stoppet, tøyet skal henges opp. Før hun legger seg, koker hun te for å samle tankene og planlegge morgendagen. Jentene hennes er identiske – det er tøffere med to enn med én, men hun har aldri tenkt slik. Hun ble overrasket når folk syntes synd på henne: «Det går fint, ingen sliter seg ut her. Jeg klarer meg.» Vannkokeren putrer, Tanya lager te med sitronmelisse og tenner en koselig lampe. Uværet banker på vinduene: Sludd og snø, men inne er det varmt og stille, bare klokka tikker… Da plutselig ringer det på døra. Utenfor står naboen, en eldre dame Tanya egentlig ikke hadde noe til overs for. En enslig pensjonist som luftet sin skrøpelige hund om morgenen og hilste kort med sammenpressede lepper. Hunden hadde Tanya sett flere ganger ved søppelstasjonen – mager og pjuskete, fulgte med på søppelsekken med store øyne. Den gamle damen hadde nok syntes synd på henne. Ingen kom på besøk til henne, bare butikken og noen turer med hunden. «Beklager forstyrrelsen,» sa den eldre damen og trakk sjalet tettere rundt seg, «men jeg så at mannen din lastet ting i bilen i dag. Har han forlatt deg?» «Det angår ikke deg,» svarte Tanya skarpt. «Din mann angår meg ikke, men jeg ville bare tilby å hjelpe om du trenger det – kan passe barna dine eller noe annet.» «Kom inn,» sa Tanya. Hva heter du? spurte hun og helte te i to kopper og satte frem småkaker. «Jeg heter Evgenia Nikolajevna. Og du er Tanya, det vet jeg. Men, Tanya, jeg vil ikke trenge meg på – bare vit at om du trenger noe, hjelper jeg gjerne. Ikke for penger, bare for gleden av det.» Evgenia Nikolajevna smakte på teen og nikket: «Veldig god. Det er sitronmelisse, sant? Min hage bugner av urter og sitronmelisse. Kom på besøk til sommeren, det er plass nok. Jeg har et epletre med de beste eplene…» Og Tanya så nå på naboen med nye øyne: Velstelt, nye tøfler, håret i knute, kjolen med blondekrage, en svak duft av parfyme. Tanya lyttet til praten om hagen, eplene, den varme lille badstua og andedammen, og de urolige tankene ble fjernere. Hjertet ble varmere. Tanya husker alt dette godt, selv om det er fem år siden. Hun husker hvordan mannen ropte: «Du klarer det aldri!». Men det er fortid. Evgenia Nikolajevna skjærer epler, dekorerer paien og setter den i ovnen. Salaten er klar, gryta putrer. I dag er det bursdag til den kjære naboen. Ute er det august. Vinduer og dører står åpne på den sjarmerende sommerhytta. Kjøkkenet fylles med duften av eplekake. «Hva skulle jeg gjort uten henne!» tenker Tanya mens hun betrakter den rødmussede gamle damen. «Jentene mine forguder bestemor Zjenja. Hun kunne jo bare stengt døra den gangen.» Nå er jentene ni år – skolejenter. Hver sommer tilbringer de bare her, på det gjestfrie småbruket – med vann, venner og bestemor. Kjær, nær, god… «Jeg går og plukker flere epler, vi koker saft!» sier Tanya og tar med kurven ut. Under epletreet, i skyggen, ligger hunden Alka. Hvem skulle trodd den pjuskete bikkja fra søppelplassen, som den gamle damen tok til seg, ville bli til denne vakre labradortispa? «Alt handler om kjærlighet. Bare kjærlighet kan redde oss,» tenker Tanya og gir Alka en kjeks fra hånden…

Du kommer til å klare deg dårlig uten meg! Du får jo ikke til noe! ropte mannen hennes mens han brettet

Uncategorized

039

Du elsker ham ikke, men vi hadde det fint sammen – skal vi prøve å starte på nytt, hva sier du?

Du elsker ham ikke, og vi hadde det jo fint, skal vi prøve på nytt, er det greit? Vi skilte oss for tre

Uncategorized

Kvinners skjebner. Marjana Bestemor Nastja døde, og Marjana følte seg enda mer forlatt. Svigermor mente at jenta var til overs på gården: altfor spinkel, jobber ikke hardt nok, og hvem vet om det noen gang blir barn av en slik pjusket en. Marjana tidde og tålte, og når det ble som mørkest i sjelen, løp hun til sin kjære gamle bestemor. Bestemor Nastja var Marjanas mest dyrebare menneske – for faren som forsvant, og moren som døde av tuberkulose ti år etterpå. Hvordan Danilja så på foreldreløse Marjana, vet bare Gud. Kraftkar, flott kar, velstående gård – og så giftet han seg med en fattig og foreldreløs jente. Bak ryggen kalte svigermor Avdotja alltid svigerdatteren for bare en tigger. Marjana gjorde alt for å glede svigermor, fløy rundt i huset som en virvelvind, tok på seg alt av arbeid uten å klage. Men til nytte var det ikke! Så lenge Danilja var hjemme gikk det an, men så fort sønnen var ute av døren, føltes det som om hun måtte flykte fra sitt eget hjem. – Hold ut, Marjanusjka, – trøstet bestemor barnebarnet sitt, – det går seg nok til. Men nå var heller ikke bestemoren blant de levende, årene gikk, og Avdotja hatet svigerdatteren bare sterkere for hvert år. Det ble ikke som hun ville da sønnen hennes dro hjem en foreldreløs brud. Moren hadde for lengst pekt seg ut en annen – flott, rik, og fra god familie. “Kunne blitt rike slektninger”, tenkte hun, “og arven ville vart til oldebarna – men nei!” Sønnen hadde arvet farens stahet, fikk ikke motsegelse fra noen. Danilja viste seg som en dyktig bonde og god eier. Han respekterte moren, men lot henne ikke regjere som hun ville. Han forelsket seg hodestups i sin tynne Marjusjka. Hennes hvite ansikt, blå øyne og lille nese tok ham med storm – han ville gi henne alt han eide. Men rikdom trengte hun ikke: Marjana svarte ja til frieriet fordi hun så hvor rent og ærlig han kom til henne. Hun hadde også hørt rykter om svigermorens stridige natur og grådighet, men hun så hvordan Danilja holdt på sitt og gikk gladelig med frierne. Hun flyttet inn i mannens hus og tålte all plaging fra svigermor. Når det kokte over, løp hun til gravstedet til sin kjære bestemor og lette trøst. Satt hun på gulvet med hodet i bestemors fang, føltes det som å være et forladt valp. De milde hendene strøk over hodet og hvisket bønner for barnebarnet. Etter en stund kunne hun igjen puste litt friere. Nå hadde Marjana ingen steder å løpe. Bestemor var borte. Hun sovnet inn, stille og rolig. Marjusjka gråt seg tom, alene i hele verden. Folk sier tiden leger alle sår. Ikke sant. Selv om man skulle tro man har glemt, så får minnene om varme hender og kjærlighet tårene til å trille igjen. Årene gikk, men innenfor husveggene økte bare lidelsen. Avdotja hakket mer en noen gang: “Tredje året lever hun på vår gård uten å gi oss barnebarn, den nevøen får vi aldri!” For Marjana var det det verste av alt: å høre svigermor hviske til sønnen at svigerdatteren var «forheksed», at han aldri ville få barn med henne. Selv om Danilja avfeide alt, spredte slike rykter seg, og landsbyen mumlet om at Danilja ville gå i graven uten arving. Hjemme mørknet Danja, men så fort han så sin kjære, glemte han bekymringene. Han bar henne på armene – hans lille sol. Kanskje hørte Gud Marjanas bønner, eller kanskje kjærlighet kan gi mirakler. En dag ble hun gravid. Avdotja raste, mens Danilja elsket sin kone mer enn noen gang. Men i huset sirklet svigermor som en ravn. Fikk hun se Marjana sitte, kom hun straks løpende: «Sitter du bare der, din snylter? Tror du svulmen på magen betyr du slipper å gjøre noe?» Marjana svarte forsiktig, men svigermoren var ikke til å rikke. Marjusjka bar vann, slet med ved, og naboene nikket stille og beklagende over gjerdene: «Avdotja er gått helt fra vettet.» Så kom dagen da Marjana fødte sitt barn – men lykken ble kort. Gutten var svak og syk, ofte blå og pustet ikke. «Slikt et skralt avkom – og mora er jo bare elendighet selv», slengte Avdotja. Marjana gråt. «Det er jo din barnebarn, Danilja sin sønn!». Men svigermor snøftet bare: «Om han lever til arven, ja! Snart må det vel bygges likkiste.» Marjana brast i gråt. Svigermor håpet jo at om gutten døde, ville Danja jage henne og ta en “ordentlig” kone. Når Danilja kom hjem, trøstet han kona, bar sin syke sønn i hendene. “Enn så lenge er han svak, men vi skal vise dem alle sammen!”, tenkte han for seg selv. Sønnen ble døpt, fikk navnet Vedenij. Men han ble ikke sterkere. Da arbeid kalte Danilja bort til en annen landsby, visste alle hva som ventet. Svigermor gikk virkelig løs. Marjana burde bare vært hos sitt syke barn, men slikt var umulig hos Avdotja. Marjana slet seg ut. Sønnen visnet med henne. Kulde og regnvær kom – mannen kom ikke hjem, og voksende frykt og tvil om han noen gang ville komme tilbake slo rot, som svigermor ivrig helte i henne dag for dag. – Tenker du ikke på Danja? sa Avdotja. – Gutten dør snart, du tæres av sorg og drar sønnen min med deg i elendighet. Kanskje du bare burde gå? – Hvor skulle jeg dra, med et sykt barn og vinteren på trappene? – Blir barnet verre, gjør det ikke så mye, svarte svigermor. For Danja blir det enklere, han kan omsider få en ordentlig familie og flere barn. Disse ordene slo Marjana nesten i bakken. Og som om sønnen følte det, sluttet han plutselig å puste – det gikk helt galt. To uker senere, da snøen dalte og vinden ulte, orket ikke Marjana mer. Hun pakket sitt liv i en knute, svøpte Vedenij inn i skjerf og forlot huset, med Avdotja stående rolig bak seg – fornøyd. Svigermor hadde mottatt beskjed for lenge siden: Danja var blitt skadet av røvere, men han var i live og fikk behandling i byen. Men dette skulle ikke svigerdatteren vite. Nå kunne hun dikte som det passet henne og spare nysgjerrige naboers spørsmål. Neste morgen spredte Avdotja sladder om at Marja hadde blitt gal da barnet døde og hadde tatt med seg liket ut i natten – hvor, visste ingen. Folk snakket noen dager før de glemte. Marjana vandret gjennom skog og mark, ukjent og redd – ikke for seg selv, men for sønnen. Til slutt nådde hun en fremmed landsby, hvor en kvinne – Aklina – tok henne inn, trillet hun omkull av utmattelse. Tre dager lå hun bevisstløs, og da hun våknet, lovet Aklina at sønnen skulle bli frisk – de gikk innover i skogen til Akulinas mor, Aglaia, kjent som kloke kvinne, men av bygdefolket mistenkt for å være heks. Hos henne var lille Vedenij snart sterk og frisk, og livet fikk nytt håp. Så hører vi hvordan Danilja etter hjemkomsten møter tomt hus, tomme rom og en gråtende mor som spinner løgner han tror på. Tapet knuser ham, tiden går grått og tungt inntil moren dør og han vurderer å ta sitt eget liv. Men skjebnen vil det annerledes: Marjana og Danilja møtes igjen som ved et under i skogen, og kjærligheten overlever både sladder, sorg og svigermors hat. Danilja flytter gården sin til bygden der kona virkelig er hjemme – og finner endelig fred hos Aklina, som var blitt som en mor for Marjana. På graven hjemme vokser kun ugress – ingen vet lenger hva som skjedde med sjelen til den som med egne hender ødela sin egen og andres lykke, og spredte så mye lidelse i jakten på rikdom og egenvilje.

Kvinners skjebner. Maren Da farmor Astrid døde, ble det ekstra tungt for Maren. Etter svigermorens mening

Uncategorized

019

Løftet Denis satt rolig bak rattet og styrte bilen sikkert langs veien, med kompisen Kirill ved siden av. De var på vei hjem fra nabobyen etter to dagers jobbreise, sendt dit av sjefen på kontoret. – Kir, vi har jammen fått til alt, kontrakten er signert og det er snakk om store penger – sjefen blir nok fornøyd, sa Denis og smilte bredt. – Ja, virkelig. Vi er heldige, svarte Kirill, kamerat og kollega fra samme kontor. – Jeg gleder meg til å komme hjem til noen som venter på meg, sa Denis. – Ari, kona mi, er gravid og sliter med kvalme. Jeg syns synd på henne, men vi har drømt om barn, så hun sier hun holder ut for vår lille en. – Barn er flott, men vi får det ikke til med Marinka. Hun klarer ikke holde på svangerskap, sa Kirill og fortalte om deres andre forsøk på IVF, etter at første gang mislyktes. Han og Marinka hadde vært gift i syv år og håpet sterkt på barn. Denis giftet seg sent, 32 år gammel, hadde hatt flere forhold, men aldri mistet hodet for noen før Ari kom inn i livet hans. Da var han solgt – ingen andre betydde noe. Da Denis presenterte Ari for Kirill og de giftet seg, var Kirill forlover og innrømmet at han misunte kameraten litt. Ari var vakker og omsorgsfull, og det var lett å forstå Denis sin begeistring. Regnet silte på bilruta, vindusviskerne sveipet iblant, og vennen pratet lystig. Denis svarte på mobilen. – Hei, Ari, vi er på vei, hjemme om to timer. Hvordan har du det? Kvalmen fortsatt? Hais, ikke løft tungt – jeg gjør alt når jeg kommer. Kyss og ses snart, kjære. Kirill lyttet og tenkte på Ari som ventet på kompisen sin hjemme, engstelig. – Marinka ringer meg aldri, hun bekymrer seg ikke for meg, tror jeg er hennes trygge punkt. Hun er ikke som Ari, alt er struktur: jobb og hjem. Plutselig vred Denis rattet skarpt, en varebil raste mot dem. Kollisjon var ikke til å unngå, men i siste øyeblikk braste de inn i en lyktestolpe på Denis sin side og havnet utenfor veien. Kirill kom til seg selv, hodet dunka og blod rant fra armen. Døra hans var åpen, og bilens hjul sto fast i gresset. Han så bort på Denis – han rørte ikke på seg. Folk strømmet til, biler stoppet langs veien. Kirill kom seg ut, lå på våt gress, ventet på ambulansen. Denis ble løftet ut og lagt på båre. Kirill lente seg over ham, Denis hvisket svakt: – Hjelp Ari… De ble kjørt til sykehuset; Kirill med brukket arm og kraftig hjernerystelse, men ved bevissthet. Han spurte hele tiden: – Hvordan går det med Denis? Min beste venn? Senere sa sykepleieren: – Denis døde… Kirill var knust, orket ikke gå i begravelsen. Marinka var der og fortalte at Denis’ kone gråt mye og knapt klarte stå ved kisten. Etter sykehusoppholdet dro Kirill med Marinka til gravlunden, sto lenge ved kameratens grav og lovet ham stille: – Vær trygg, gammel venn. Jeg skal ikke forlate kona di – jeg hjelper henne, slik du ba om… Et par dager senere dro han til Ari og ringte på. Da hun så ham, brast hun i gråt. – Hvordan skal jeg leve uten ham? Jeg klarer ikke forstå at Denis er borte. – Ari, jeg lovet din mann å hjelpe deg. Vi klarer dette sammen. Ring meg, spør om du trenger noe, jeg kommer jevnlig innom. Tiden gikk. Ari kom seg litt, var redd for spontanabort på grunn av stress, legen advarte også. Kirill besøkte henne to ganger i uka, handlet mat, kjøpte vitaminer, kjørte henne til lege. Ari utnyttet ham ikke, spurte bare når det var nødvendig. – Kirill, føler meg litt til bry, jeg tar opp så mye av din tid. – Det går fint, jeg har lovet Denis. Kirill hadde blandede følelser for Ari. Hun var drømmekvinnen hans, men han var forvirret over situasjonen. Mens Ari slet med svangerskapsplager, dro Kirill og Marinka til medisinske undersøkelser, skuffelser og tristhet over barneønsket. Marinka visste ikke at Kirill hjalp Ari – han sa ingenting. På mobilen sto Ari som “Velgjørenhet”, i tilfelle kona skulle se det. Etter nok et mislykket forsøk på å få barn, ble forholdet mellom Kirill og Marinka spent. Hun mente det var hans feil; han ga opp å tenke på det. Marinka merket at mannen var distré, irritabel og ofte borte på, som hun trodde, jobb. Utroskap virket usannsynlig – han var fortsatt tiltrukket av henne. Kirill forsto at hjemme var ting vanskelig, men på jobb gikk det strålende. Han fullførte prosjektet han og Denis hadde begynt, og kontrakten ble svært vellykket. Ari, jo større magen ble, jo mer hjelpeløs ble hun. Foreldrene bodde langt unna, hun hadde ingen nære i byen. Hun slet med hodepine og hovne ben, men klaget lite til Kirill. En dag kom han med mat og fant henne på gardintrappa – hun prøvde henge opp nye gardiner. – Jeg har vasket vinduet, sa hun muntre, og setter opp gardiner. – Kom deg ned! sa han strengt, og så på den svære magen. – Om du faller, kan du skade barnet! Han hjalp henne ned, kom tett innpå – han kjente han fikk gåsehud av nærværet. – Takk, Kir… Hun løp til badet, kvalme plaget henne igjen. Kirill tørket svetten av pannen og tenkte: – Ser Denis meg fra der han er nå? Han ba selv om hjelp – så… Neste gang sa Ari: – Kirill, hjelper du meg med å gjøre klart barnerommet? Jeg så fine tapeter. Etterpå får jeg ikke tid. Kirill tok ansvar for oppussingen i barnerommet – han kunne ikke la en gravid Ari slite alene. De gjorde arbeidet sammen, Ari oppmuntret og hjalp etter evne. Kirill var mellom to verdener: nedstemt kone som var fortvilet over barnløshet, og Ari som nærmet seg fødsel. Marinka forsto hun måtte fokusere på jobb for å redde ekteskapet. Hun skrev artikler for magasiner, og et kjent blad tilbød henne spalte – hun grep sjansen og ble oppmuntret av godt honorar. Hun kom hjem glad med god mat og vin. – Har vi fest? spurte Kirill overrasket da han kom hjem fra jobb. – Ja, jeg fikk godt betalt! Dette må feires – jeg har ventet lenge på kontrakt. De spiste sammen og så favorittfilmen sin på TV. Plutselig ringte Kirills mobil. Marinka leste “Velgjørenhet” på skjermen idet han gikk ut i kjøkkenet. – Hva har skjedd? spurte han forsiktig. – Kirill, unnskyld, men jeg tror jeg skal føde… Jeg har ringt ambulansen. – Men det er tidlig? – Sju måneder, så det kan skje, sa hun og bet tennene sammen i smerte. – Ok, jeg kommer til sykehuset. Han kledde seg fort, kona så bekymret på ham. – Skal du dra nå? – Ja, sjefen ringte angående veldedighet, forklarer senere. Tro meg, det er viktig… Men Marinka trodde ikke på det. – Veldedighet, sjef? Denne gangen lyver du, Kirill. Kirill kastet seg i bilen og kjørte til sykehuset. Ari var allerede kommet. Etter to timers venting fikk han høre at hun hadde født en gutt. Lettelsen skylte over ham da han dro hjem – fullstendig utmattet. Marinka ventet på ham, så han var utslitt og sliten. – Den veldedigheten tapper deg virkelig, sa hun ironisk. Kirill sank sammen på sofaen, fortsatt fullt påkledd. – Ja, Marinka. Ari har akkurat fått en sønn, jeg lovet Denis å hjelpe henne. Hun er helt alene, sa han ærlig. – Nå skjønner jeg alt… Og nå skal du hjelpe Ari med babyen, ikke sant? – Ja, svarte Kirill oppriktig. – Vet du – jeg finner meg ikke i dette. At du bruker tid på andres barn når vi aldri får egne – jeg vil skilles. Du får gjøre som du vil. Kanskje jeg møter en annen og får barn likevel. Kirill møtte blikket hennes og forsto hun mente han var skyld i barnløsheten. – Det er ditt valg, Marinka. Jeg må hjelpe Ari og barnet. Tiden gikk. Marinka søkte skilsmisse. Kirill flyttet inn hos Ari og hjalp med lille Danja. Etter en stund giftet de seg, og to år senere fikk de også en datter sammen. Takk for at du har lest, abonnert og støttet. Ønsker deg lykke til videre!

Løftet Henrik satt stødig ved rattet og styrte bilen med selvsikker ro langs E6, og på passasjersetet

Uncategorized

095

Antonia Petrovna, vandret gråtende gjennom regnet, tårene blandet seg med dråpene på hennes ansikt. – Én glede: regnet skjuler gråten!, tenkte hun. Hun klandret seg selv – kom på besøk uten å være invitert, på feil tidspunkt. Gikk og gråt, lo så av en vits om svigersønnen som sier: “Skal du virkelig ikke ta en kopp te, mamma?” Og nå var hun selv denne “mammaen”. Gråt og lo om hverandre – hjemme, pakket inn i pleddet, gråt hun åpenlyst – bare gullfisken i akvariet kunne høre henne. Hun var en spennende kvinne som menn likte, men faren til sønnen Nikita drakk og ble voldelig – foran barnet. Hennes egen far kastet ham ut av leiligheten, og han forsvant for godt. Antonia giftet seg aldri igjen – hun skulle oppdra barnet. Mange menn prøvde, men hun takket nei etter erfaringen med Nikitas far. Hun hadde en god jobb på restaurant, hadde spart til bolig – og ga den nye leiligheten til Nikita og hans kjære A n a s t a s i a. Nå sparte hun penger til bil for dem – men hadde ingen vane med å påtvinge seg. Hun kom bare tilfeldig forbi i regnet, uten paraply – ville vente ut regnet hos svigerdatteren. Men A n a s t a s i a slapp henne ikke inn: “Ville du noe, Antonia Petrovna?” Hun stotret og gikk ut i regnet, gråtende. Om natten drømte hun at gullfisken snakket: “Du samler alltid til andre – tenk på deg selv! Hvorfor gir du alt?” Morgenen etter tok hun pengene og kjøpte en reise til sjøen for seg selv. Hun kom hjem brun og vakker; ingen hadde merket at hun var borte. Sønnen og svigerdatteren ringte kun når de trengte noe. Antonia sluttet å unngå menn – hun fikk en beundrer, restaurantsjefen. Alt endret seg, livet ble nytt. En dag kom A n a s t a s i a på besøk: “Kommer du ikke lenger? Nikita har funnet en bil!” “Ville du noe, Anastasia?” spurte Antonia og krysset armene. Da kom den interessante mannen inn: “Tonia, vil du ha te?” “Ja!” lo Antonia. “Inviter gjesten, da,” sa han gjestfritt. “Nei, Anastasia går nå – og hun drikker ikke te, gjør du vel?” Antonia lukket døren bak henne og blunket til gullfisken: “Sånn skal det være!”

Solveig Hansen gikk langs gatene i Oslo mens regnet høljet ned, og tårene trillet langs kinnene en evig

Uncategorized

010

— Vi er på togstasjonen, du har en halvtime på deg til å bestille en business-klasse taxi til meg og barna! — krevde slektningen — Er du min søster, eller bare en tilfeldig forbipasserende? Skammer du deg ikke over å oppføre deg sånn, til og med foran barna? Er det virkelig så vanskelig for deg å kjøpe klær til dine kjære nieser og nevøer? Hvorfor må jeg i det hele tatt be deg om å kjøpe noe til dem? Du burde tilby selv! Hjelpe meg økonomisk! Du kunne jo ikke få egne barn, og kommer nok aldri til å klare det! Jeg er alenemor! — Angela kastet ordene etter søsteren som piler, hver med mål om å såre Nadia og trenge seg så langt som mulig inn over hennes grenser.

Vi er på jernbanestasjonen, du har en halvtime på å bestille business-klasse taxi til meg og ungene!

Uncategorized

059

Ble en hushjelp Da Alvetina bestemte seg for å gifte seg, ble sønnen og svigerdatteren sjokkerte over nyheten og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til det. – Er du sikker på at du vil endre livet ditt så drastisk i din alder? – spurte Katja, og så bort på mannen sin. – Mamma, hvorfor ta så drastiske valg? – sa Ruslan nervøst. – Jeg skjønner at du har levd alene i mange år og har brukt mesteparten av livet på å oppdra meg, men nå å gifte seg virker bare dumt. – Dere er unge, dere tenker bare slik – svarte Alvetina rolig. – Jeg er seksti-tre år, og ingen vet hvor mye tid jeg har igjen. Men jeg har full rett til å leve den tiden som er igjen med den jeg elsker. – Ikke stress med å gifte deg, – prøvde Ruslan å overtale moren. – Du har bare kjent denne Juri i et par måneder, og nå vil du endre hele livet. – I vår alder må man ikke sløse bort tiden, – resonnerte Alvetina. – Hva har jeg å vite? Han er to år eldre, bor med datteren og familien hennes i en treroms, får god pensjon og har hytte. – Men hvor skal dere bo? – undret Ruslan. – Vi bor jo sammen, men til enda en person her blir det for trangt. – Ikke bekymre dere, Juri har ikke tenkt å ta våre kvadratmeter, jeg flytter til ham, – forklarte Alvetina. – Leiligheten der er stor, jeg og datteren hans har funnet tonen, alle er voksne folk, det blir ikke noen konflikter. Ruslan var bekymret, og Katerina prøvde å be ham forstå og respektere morens valg. – Kanskje vi bare er egoister? – tenkte hun høyt. – Det er jo behagelig for oss at din mor hjelper til og er barnevakt. Men hun har full rett til å ta styringen over sitt eget liv. Når hun har muligheten, skulle vi ikke stå i veien. – Det er en ting å flytte sammen, men hvorfor gifte seg? – skjønte ikke Ruslan. – Skal vi ha brud i hvit kjole og bryllup med konkurranser? – De er av den gamle skolen, kanskje det føles tryggere og mer sikkert for dem, – forklarte Katja. Alvetina giftet seg til slutt med Juri, som hun hadde møtt tilfeldig på gaten, og snart flyttet hun inn i hans leilighet. I starten var alt greit, familien tok henne imot, ektemannen var snill, og Alvetina følte hun hadde fått rett til lykke på tampen av livet. Nå kunne hun bare glede seg over hver dag. Men etter hvert begynte hverdagen som nygift i hans familie å vise seg. – Kunne du lage ovnsstekte poteter til middag? – spurte Inna. – Jeg skulle gjort det selv, men jeg har så mye på jobb og rekker ingenting. Du har jo god tid. Alvetina forstod hintet og tok over middagslagingen, som også betydde handling av mat, rengjøring, klesvask og til og med jobbing på hytta. – Nå er hytta et felles prosjekt, – sa Juri. – Datteren og svigersønnen har det for travelt, barnebarnet er liten, så vi gjør alt sammen. Alvetina protesterte ikke – hun trivdes med å være en del av stor og hyggelig familie, hvor man hjelper hverandre. Med den første ektemannen fikk hun aldri oppleve slik lykke – han var lat og snål, og til slutt stakk han av da Ruslan var ti. Tjue år har gått uten at de har hørt fra ham. Nå føltes alt riktig, så hun trivdes med pliktene. Sliten, ja, men aldri irritert. – Mamma, du er ingen hagearbeider, – sa Ruslan. – Etter hvert besøk på hytta går nok blodtrykket opp. Er dette sunt? – Det trenger jeg virkelig, og det gir meg glede, – svarte pensjonisten. – Når jeg og Juri dyrker mye grønnsaker, blir det nok til alle, og vi deler selvfølgelig. Ruslan var skeptisk – på flere måneder hadde de ikke blitt invitert hjem til Alvetina og Juri, ikke engang for å bli kjent. Ruslan og Katja hadde invitert Juri flere ganger, han lovet å komme, men hadde aldri tid, krefter eller mulighet. Til slutt ga de opp og godtok at den nye familien ikke var interessert i kontakt. Det viktigste for dem var at moren hadde det godt og var lykkelig. I begynnelsen var alt tilfredsstillende, og Alvetina trivdes med kjappe plikter. Men oppgavene ble stadig flere. Juri klaget over ryggen eller hjertet straks de kom på hytta – den omsorgsfulle kona hjalp ham i seng, mens hun selv bar kvister, raket løv og kastet søppel i hølen. – Kål- og kjøttsuppe igjen? – rynket Anton, Juris svigersønn. – Vi hadde jo det i går, jeg håpet på noe annet. – Jeg rakk ikke å lage noe annet, og fikk ikke handlet, – unnskyldte Alvetina. – Jeg har vasket alle gardinene og hengt dem opp igjen, ble sliten og måtte hvile litt. – Jaja, men jeg liker ikke kål- og kjøttsuppe, – vippet svigersønnen bort tallerkenen. – I morgen lager Alja festmiddag for oss alle, – svarte Juri raskt. Og hun stod faktisk på kjøkkenet en hel dag neste dag, for at alt skulle være oppspist på en halvtimes tid – etterpå var det opprydding, og sånn gikk det stadig. Nå kom datteren og svigersønnen med kritikk for alt mulig, og Juri støttet dem, mens han lot kona få skylden. – Jeg er jo heller ikke ung lenger, blir sliten og skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre alt alene? – sa Alvetina til slutt. – Du er min kone, du skal sørge for at alt er på stell i huset, – minnet Juri henne på. – Som kone har jeg ikke bare plikt, jeg har rettigheter også, – gråt Alvetina. Hun roet seg og prøvde igjen å være til glede og holde god stemning hjemme. Men en dag fikk hun nok. Den dagen skulle Inna og mannen til venner, og ville at Alvetina skulle passe datteren. – La jenta være hos bestefaren, eller ta henne med dere, for jeg skal på besøk til barnebarnet mitt i dag, – sa hun. – Hvorfor skal alle tilpasse seg deg? – utbrøt Inna irritert. – Det skal dere ikke, men jeg har heller ingen plikt til dere, – svarte Alvetina. – Barnebarnet mitt har bursdag, jeg sa fra på tirsdag. Ikke bare ignorerer dere det, nå vil dere i tillegg binde meg hjemme. – Det går ikke an, – rødmet Juri av sinne. – Inna har planer, og barnebarnet ditt er jo liten og merker ikke forskjell. Du kan gratulere henne i morgen. – Det går utmerket an å dra på besøk nå, sammen med dere, eller du kan passe barnebarnet mens jeg er borte, – svarte hun bestemt. – Jeg visste at ingenting godt kom til å komme ut av giftermålet ditt, – sa Inna bittert. – Hun lager middelmådig mat, passer dårlig på renholdet og tenker bare på seg selv. – Etter alt jeg har gjort her de siste månedene – mener du det? – spurte Alvetina Juri. – Ville du ha kone eller hushjelp til å tilfredsstille alle? – Nå setter du meg i dårlig lys, det er urettferdig, – sa Juri. – Ikke lag drama nå. – Jeg stilte bare et enkelt spørsmål og har rett til et ærlig svar, – sto hun på. – Hvis du tenker sånn, får du gjøre som du vil, men i mitt hus skal alle ta ansvar, – sa Juri stolt. – Da sier jeg opp, – svarte Alvetina og begynte å pakke tingene sine. – Tar dere imot en litt sliten bestemor igjen? – dro hun vesken og barnebarnets gave etter seg. – Jeg har vært gift og kommet tilbake, ikke spør – bare si: får jeg flytte inn igjen? – Klart det, – løp sønnen og svigerdatteren henne i møte. – Rommet ditt venter, og vi er glade for å ha deg tilbake. – Glade bare fordi jeg kommer, eller? – ville hun høre det hun ønsket. – Hvorfor ellers skulle man være glad for familie? – lo Katja. Da visste Alvetina nøyaktig at hun ikke var noen tjenestejente. Ja, hun hjalp hjemme og passet barnebarnet, men sønnen og svigerdatteren utnyttet henne aldri eller satte seg til rette. Her var hun bare mor, bestemor, svigermor og et helt medlem av familien – aldri hushjelp. Alvetina kom hjem for godt, søkte om skilsmisse og jobbet hardt med å glemme det som hadde vært.

Ble en hushjelp Da Sigrid bestemte seg for å gifte seg, fikk sønnen og svigerdatteren fullstendig sjokk

Uncategorized

«Mamma, jeg er så glad i deg,» sa jeg til frokost da jeg var 14 år gammel. «Å ja?» smilte mamma. «Da kan du neste gang skrelle poteter før jeg kommer hjem fra jobb, så kjenner jeg det uten ord.» «Jeg elsker katten min!» lo jeg mens jeg gned kinnet mot varm, myk pels. «Kanskje du bytter sanda hans da?» spurte pappa. «Han sliter, for han vil ikke sette seg i noe vått …» Jeg lyttet til foreldrene mine og ble forundret – jeg snakket jo om kjærlighet! Hva har potetskrelling og kattesand med det å gjøre? Jeg husker da jeg var rundt sju og ble innlagt på sykehus noen uker. Sykehuset lå utenfor byen, og i den tida var reglene strenge. Foreldrene kunne bare levere pakker i bestemte timer, og se barna sine gjennom vinduet fra sykehusparken – godt at det var september. Mamma kom to ganger om dagen. Barnepiken satte posen på nattbordet mitt – hjemmebakt ost, varm kompott, bokhvetegrøt, dampet karbonade. Akkurat passe mye til et måltid, for et par timer senere kom det friskt igjen. Iposen, mellom matpakkene, lå 3-4 ark med håndtegnede dukkeklær. Jeg elsket å fargelegge og klippe ut slike, og mamma – når i all verden rakk hun dette? – tegnet stadig nye kjoler, skjørt, kåper, bluser. Hver gang forskjellige modeller, sløyfer og prikker … Aldri ba jeg om det. Det var ikke medisiner eller buljong. Hun bare visste jeg likte det. Den gangen var det hennes måte å si: «Jeg er glad i deg.» Først etter flere tiår forsto jeg det fullt ut – men jeg har aldri glemt det. Vi undervurderer ofte de små tingene … Ja, varme ord og vakre dikt er viktige. Vi kvinner elsker å høre «jeg er glad i deg.» Men hvis vi aldri ser det i handling, blir ordene tomme. Man kan si «jeg elsker deg» med en diamantring eller ballongtur – men kjærlighet kan vises mye enklere, og hver dag gir oss en sjanse til det – bare man elsker. Hos våre venner har hunden blitt lam. Men eieren laget spesialvogn, så den kunne ut på tur og føle seg fri. Med ekte kjærlighet oppdager vi tusen måter å vise det på – hvert trinn, helt naturlig. Vi sniker oss stille inn til den som sover, retter på teppet, serverer dagens fineste frokost, lager matkunst på barnetallerkenen. Vi lytter til venners betroelser, finner på overraskelser, gir de siste pengene til medisiner og spretter opp halskjedet for å pynte datterens karnevalskjole. Livet er langt – og likevel så kort… De små tingene huskes så lenge. Et elskende hjerte kjenner det øyeblikket hvor ett «jeg er glad i deg» betyr ekstra mye. Så langt jeg kan huske ventet mamma og mormor alltid i gangen da far eller bestefar kom hjem – såendelig skulle de kjenne at de var ventet. Jeg prøver også å gjøre det. Sitter foran pc-en, strikker sammen tankene til noe forståelig, og hører nøkkelen i døra. Tenker jeg straks skal reise meg – bare denne siste rekka til ferdig. Ser han i døråpningen, smiler: «Bare noen minutter til, så blir det mat.» Plutselig står det lydløst en kopp sterk te og ei tallerken med to brødskiver og to utpakkede sjokoladebiter foran meg. På brødskivene alt som finnes i kjøleskapet – bogskinke, ost, tomat, oliven. Hver bit smaker kjærlighet – smaker tusen usagte «jeg er glad i deg». Det er viktig å kunne si «jeg elsker deg» – uten ord. Med en tur, en gryte poteter, en strøket skjorte, ballonger, drømmeleken, fylt kattemat, et kyss, et pledd, paraply på regnværsdagen eller pannekaker med hareører, likes, hjerter, smil og blikk. Det spiller ingen rolle om du lytter til et foredrag om samfunnsendringer eller om det brente målet i siste kamp – viktigst er hvordan du lytter. Det spiller ingen rolle om du drikker «Veuve Clicquot» i krystallglass eller haustkaffe i pappkopp – viktigst er følelsen. Det spiller ingen rolle om du går gjennom nattens Paris eller blomsterenga – viktigst er hvem du går sammen med. Vi må lære oss å huske at vakre, lengtede ord «jeg er glad i deg» uten handling fort svinner hen. Det må vi aldri godta. Kjærlighet måles ikke i ord alene…

«Jeg er så glad i deg, mamma» sa jeg til frokost da jeg var rundt 14 år gammel. «Å ja?» smilte mamma tilbake.

Uncategorized

011

Julie lå strakt ut på sofaen og gråt bittert. For et par måneder siden hadde mannen hennes innrømmet at han hadde en annen kvinne – og nå skulle hun ha barn. – Julie, unnskyld, men to år uten barn er lenge. Jeg begynte å tvile på meg selv, – stotret Geir – og nå… vel, hun er gravid… – Elskerinne, – hvisket Julie. – Kall det hva du vil. Om noen måneder blir vi foreldre. Beklager. Julie begynte ikke å grave i hvorfor Geir hadde ventet så lenge. Han forlot henne bare to måneder før fødselen, rett før nyttår. Den stakkars kvinnen hadde ikke engang orket å kle av seg kvelden før, hadde grått ut alt hun hadde av krefter og tårer, og ble liggende sliten på sofaen. Plutselig kom minnene om en fjern nyttårsaften fra barndommen. Julie gikk på femte trinn den gangen. Etter skoletid dro hun og venninnene ofte innom bruktbutikken. Det var som en eventyrbutikk. Klær og sko interesserte dem ikke så mye, men suvenirer, leker og smykker – det var noe annet. Akkurat den dagen fikk Julie straks øye på en fantastisk smykkeskrin; himmelblått med gullinnslag. Julie greide ikke ta blikket fra det. Selgeren åpnet skrinets lokk, og magisk musikk strømmet ut. Fra dypet av blå fløyel steg en ballerina i snøhvit kjole og begynte å danse. Julie sto som forsteinet og glemte å puste. Så viste selgeren også den lille, skjulte skuffen – perfekt til smykker. Venninnene hennes, Nina og Ingrid, stimet straks til og utbrøt: – Oi, så fint! Utrolig! – Hva koster det? skjøt Nina ut. Selgeren smilte og nevnte en uoppnåelig sum for barna – fem kroner. «Så mye kommer jeg aldri til å klare å spare», tenkte Julie. I de dager fikk barna bare tredve øre til lunsj, og det holdt faktisk til et måltid. Noen ganger kunne man si at man skulle på kino, da ga mamma femti øre. Synd pappa var på jobb i Nord-Norge og kom ikke hjem før om en uke. Han ville nok ha kjøpt det til henne. Moren var det uansett ikke vits å spørre. Julie hørte det skarpe morsstemmen for seg: «Hva har du funnet på nå? En ballerina for fem kroner! Da kjøper jeg heller tre kilo kjøtt – så får dere karbonader i en uke.» Nei, det var bare å vente på pappa. Nå stakk Julie innom bruktbutikken hver dag for å beundre ballerinaen. Selgeren, en hyggelig fyr, sveivet alltid opp skrinets mekanisme når han så henne. Etter seks dager kunne Julie alle detaljene ut og inn; slitt hjørne, avskallet kant, den manglende tåspissen på ballerinaen – og en nesten usynlig prikk på kjolen. Men Julie så alt. Da pappa endelig kom hjem, dro hun ham straks med til bruktbutikken. – Den er solgt, sa selgeren trist. Bare for noen timer siden. Dere rakk det ikke, – sukket han. De varme tårene trillet, og Julie gråt uten sjenanse. – Julie, Julie! – Pappa prøvde å trøste. – Ikke gråt. Vil du ha noe annet? Hva med en stor sjokoladekake? Trøffelkake, som du liker? Julie nikket. Trøffelkaken med sjokoladesopper var favoritten. Men hun sluttet ikke å gråte. Det var så vondt å tenke på ballerinaen. Neste dag kom Ingrid på skolen med den etterlengtede smykkeskrinet. Da Julie skjønte at det var venninnen hennes som hadde fått det, blusset missunnelsen og sorgen opp igjen. Ingrid sveivet opp musikken og danserinnen steg opp. Klassen satt andektig og så på. Stolte Ingrid sa: – Bestemor kjøpte den til meg i går. Hun er her for å feire nyttår. Vi var innom bruktbutikken – jeg hadde sett på dette skrin i en uke. – Jeg også, sa Nina med snurt stemme. Julie orket ikke mer, hun brast ut i gråt. Petter fra klassen kom bort: – Julie, hvorfor gråter du? – Ingenting, ropte Julie og løp ut av klasserommet. Alle visste at Petter var forelsket i Julie. Jentene var misunnelige, men Julie brydde seg ikke. Hun stod med pannen mot den iskalde ruten. – Julie, jeg skal kjøpe et sånt til deg, prøvde Petter å trøste bakfra. – Hvor finner du et sånt ett da? – svarte Julie hånlig. – Tulling, ropte hun, og løp av gårde. «Nå har jeg jammen såret Petter også!» Der ute i vinterkulda gråt hun enda mer. Det var mange kuldegrader. Julie ble stående ute i skolegården i bare sko og tynn jakke i en halvtime. Klart hun ble syk. Petter kom den dagen hun var borte fra skolen: – Julie, jeg har ikke funnet ballerinaen ennå, men jeg skal. Lover! – Du er dum, Petter! Du får aldri tak i en sånn. Den er laget i Tyskland – det står det under. Hvor skal du finne en sånn? – svarte hun irritert. – Tyskland? Altså DDR? – spurte Petter. – Ja, bekreftet Julie trist. – Da drar jeg til DDR! svarte han bestemt. Fra da av ble de nære venner. Først på barnslig vis. Så – i åttende – våget Petter å kysse Julie. Hun sa ikke imot. Nå var de kjærester, med klemmer og kyss. Etter tiende klasse måtte Petter i militæret – og havnet ironisk nok i Tyskland. Han sendte brev, iblant på spøk der han skrev at han ennå ikke hadde funnet ballerinaen. Men Julie ventet ikke på Petter. Et halvt år før han kom hjem, møtte hun Geir – på første date sang han en sang for henne som han selv dikta og spilte på gitar. Julie smeltet, og to måneder senere giftet de seg. Da Petter kom tilbake, og fant ut at Julie var gift, tok han hyre på en norsk båt og dro til sjøs. Han var sjelden i hjembyen, og Julie møtte ham aldri igjen. *** Julie reiste seg motvillig fra sofaen. Drakk en kopp kaffe. Disse dagene kom minnene om Petter stadig oftere. Plutselig innså hun at det ikke var tapet av Geir som sved mest, men alt hun aldri fikk opplevd med Petter. Hvor var han nå? Gift? Det var nyttårsaften. Hun måtte feire på et vis. Venninnene var opptatt med familiene. Det føltes feil å dukke opp hos noen uanmeldt. Julie gikk til markedet og nærbutikken, kjøpte litt forskjellig for å prøve å gjøre kvelden hyggelig med god mat. Da hun kom inn i oppgangen med poser, møtte hun en mann utkledd som nisse på vei ut av heisen. Ved synet av ham kom tårene igjen. – Hvorfor gråter du, jenta mi? spurte nissen med påtatt gammel stemme. – Det er jo fest! Her – ta denne. Han rakte henne en eske fra sekken, og forsvant ut i mørket. Julie rakk ikke engang å takke. Esken var tung. Hun gikk ut på kjøkkenet og pakket opp gaven. Der lå… et helt nytt, himmelblått smykkeskrin med gullmønster. Julie løftet lokket forsiktig, og musikken startet. Fra den dype fløyelen steg ballerinaen, dansende. Julie åpnet den hemmelige skuffen. Der lå en giftering. Hun løp bort til vinduet. Ute på tunet skimtet hun nissen. Hun hoppet i tøflene og for ut. Litt sjenert ble hun stående, men akkurat da snudde nissen seg. De løp mot hverandre. Julie kastet seg i armene hans og hvisket: – Din tulling! Du fant den likevel. – Jada, sa Petter. Jeg fant den. I Tyskland. Jeg lovte det jo.

Julie lå på divanen og gråt sårt. For et par måneder siden hadde mannen hennes, Geir, innrømmet at han

Uncategorized

034

Den lykkelige feiltakelsen… Jeg vokste opp i en familie uten far – det var mamma og bestemor som oppdro meg. Allerede i barnehagen begynte jeg å merke savnet etter en far. Særlig på barneskolen! Jeg var så misunnelig på jevnaldrende som stolt gikk hånd i hånd med sine høye, sterke fedre, lekte og syklet sammen med dem, eller kjørte bil. Ekstra vondt var det når en pappa kysset datteren eller sønnen sin, løftet dem opp og lo sammen med dem. Da jeg så dette utenfra, tenkte jeg alltid: «For et utrolig lykke!» Min egen far hadde jeg også sett… Men bare på ett eneste fotografi, der han, som andre fedre, smilte – men ikke til meg! Mamma sa at han var polfarer og bodde langt, langt nord – så langt at han ikke kunne komme hjem. Han hadde reist og jobbet der, men sendte regelmessig gaver til bursdagen min. I tredje klasse innså jeg til min store skuffelse at jeg ikke hadde noen pappa som var polfarer… Jeg hadde faktisk aldri hatt det! Ved en tilfeldighet hørte jeg mamma si til bestemor at hun ikke orket å lyve lenger, gi gaver i farens navn – når han faktisk hadde forlatt oss. Han levde godt, men hadde aldri ringt sønnen sin eller gratulert hverken til bursdag eller jul. «Artem elsker disse høytidene så mye! Det er de eneste dagene han føler litt støtte, om så fra en fjern, mystisk, men likevel nær person.» Før bursdagen sa jeg til mamma og bestemor at jeg ikke ville ha flere bursdagsgaver «fra far» – fra en som ikke fantes. «Baker dere bare favorittkaken min ‘Fuglemelk’, så er jeg fornøyd.» Vi levde beskjedent – bare på mammas og bestemors små lønninger. Da jeg ble student, jobbet jeg ekstra som transportarbeider på stasjonen og i butikker. En gang foreslo naboen Slavka at jeg skulle jobbe som julenisse for ham i førjulstiden, i barnehager og hos familier. Barnehager takket jeg nei til – altfor krevende. Men små oppdrag hjemme hos folk, det gikk jeg med på. Slavka ga meg en notatbok med rim og gåter og kundeadresser. Repertoaret var lett – mye enklere enn å ta eksamen. Nervøs var jeg likevel. Men mitt første oppdrag gikk forbausende bra. Utslitt, men stolt og glad kom jeg hjem, regnet sammen det jeg hadde tjent – og nesten danset av glede. Så mye hadde jeg aldri klart å tjene i løpet av et halvt år med slit. Etter det fortsatte jeg hver vinter som julenisse, og ellers jobbet jeg i studentbrigader om sommeren. Kjærlighetslivet gikk trått – med studier og småjobber var det lite tid. Kjærester hadde jeg, men det ble aldri til noe mer. «Når jeg er ferdig med studiene, får en god jobb og ordentlig lønn, da kan jeg tenke på familie,» drømte jeg. Etter studiene, da jeg jobbet som ingeniør, om enn i en lav stilling, tenkte jeg å kjøpe en bruktbil. Vi hadde grei økonomi, men fortsatt for lite til bil – og jeg ville så gjerne ha en egen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen julenisse-oppdrag igjen. Mamma fant frem kostymet fra klesskapet, pusset det opp med glitrende pynt. Den nybørstede hvite skjegget likte jeg også – det skjulte ansiktet mitt godt. Tykke øyebryn festet jeg på, og da jeg endelig så meg i speilet, var jeg fornøyd. Mamma sukket og sa stille: – Nå er det på tide du får egne barn, Artem – og ikke bare underholder andres. – Det rekker jeg nok, – svarte jeg. – Jaja, mamma, ønsk meg lykke til! Uken før nyttår satte jeg inn en annonse i lokalavisen – og fikk femten oppdrag. Etter å ha strøket de første seks adressene på lista, leste jeg neste: «Salgata 6, leilighet 19». Jeg gikk av trikken og så etter huset. Salgata ligger nær byens periferi, ganske mørkt og stille. Men jeg fant nummer 6 raskt, gikk opp i andre etasje og ringte på. Døren åpnet en gutt på fem–seks år. – På skogbrynet bor jeg i en liten hytte… – begynte jeg rutinemessig. Men gutten avbrøt: – Vi har ikke invitert julenissen! – Jeg kommer på besøk til snille barn uansett, – svarte jeg, litt usikker. – Er mamma og pappa hjemme? – Nei. Mamma er hos bestemor Tone og gir sprøyte. Kommer snart. – Hva heter du? – Artem. «Så jeg er navnebror,» tenkte jeg overrasket. Men jeg sa ikke til ham at jeg også het Artem – for jeg var jo julenissen! – Artem, hvor er juletreet deres? – På rommet mitt. Han tok meg i hånden og ledet meg inn på sitt rom – like enkelt møblert som resten av den lille leiligheten. På et lite bord ved sengen sto det ingen juletre, bare en furukvist i en stor glasskrukke, pyntet med små leker og en enkel lyslenke. Ved siden av sto to bilder i like rammer – en mann og en kvinne. Nysgjerrig så jeg nærmere – og frøs til: Fra bildet smilte jeg… «Men det er ikke mulig!» Jeg stirret. Jo – på bildet til venstre, min studentdundert i vindjakke. Til høyre – jenta, Lena Gornova. Vi hadde møtt hverandre en sommer på studentjobb. Hennes bilde var nå av en trist men vakker kvinne, milevis unna den glade, unge Lena jeg husker. – Hvem er det? – spurte jeg, nesten ikke kjent min egen stemme. – Det er mamma. – Din? – Min. – Heter hun… Lena? – utbrøt jeg. – Oi, riktig! Du gjettet! Da er du ekte julenisse! Jeg trodde ikke de fantes. – Og han her? – Jeg pekte på mitt eget fjes, og skjønte plutselig at denne Artem var min sønn. – Det er pappaen min! Han er ekte polfarer! Mamma sier han jobber på en kjempestor isflak langt, langt nord – så jeg har aldri sett ham… Men han sender meg alltid presanger til bursdag og nyttår. I år får jeg også gave fra ham under puten, for det er der julenissen gjemmer dem. Sjokkert husket jeg min egen barndom og «pappa polfarer». Kaller alle mødre fedrene polfarere, og sender dem til Nordpolen? Nå var jeg en av disse fedrene selv. Sorgen stakk meg i hjertet. Jeg mintes min korte, heftige romanse med Lena… Da vi skiltes utvekslet vi telefonnumre, men jeg ringte henne aldri, og noen dager senere fikk jeg telefonen stjålet. Jeg tenkte ofte på henne, men studier, venner og tilfeldige kjærester skjøv henne ut av livet mitt… Hun hadde altså bodd i samme by, ikke glemt meg, og oppdratt min sønn alene – med mitt bilde sammen med sitt. Jeg skulle akkurat til å fortelle Artem at jeg er pappaen hans, da døren åpnet seg og Lena kom inn: – Unnskyld, Artem, jeg ble litt sen – måtte sende bestemor Tone til sykehus. Da hun så meg, utbrøt hun: – Oi, vi har ikke invitert julenissen! Gleden og tårene strømmet – jeg rev av meg lue, skjegg og øyebryn… – Artem?! – utbrøt Lena. Hun sank sammen på puffen, gråt høyt, så selv lille Artem ble litt forskrekket. Men med synet av sønnen kom hun fort til seg selv igjen. Jeg sa til Artem at jeg var kommet fra nord og blitt julenisse for å overraske ham og mamma. Artem var ekstatisk, lo, sang og leste dikt for oss – og visste at julenissen kom til å legge pappas gave under puten. Artem sovnet, mens Lena og jeg snakket sammen til det grydde dag, som om ikke årene hadde gått. Da det ble morgen, gikk jeg ut for å kjøpe enda en gave, og oppdaget at jeg hadde tatt feil adresse. Jeg hadde gått til hus 6A, i stedet for 6. Men egentlig – det var jo den helt rette, den jeg trengte mest! «For en lykkelig, skjebnesvanger feiltakelse,» tenkte jeg og smilte. Nå er vi tre! Og vi er så lykkelige! Mamma og bestemor fryder seg over barnebarn og oldebarn – Artem Artemovitsj!

EN LYKKELIG FEIL… Jeg vokste opp i en liten familie uten far. Det var mamma og mormor som oppdro meg.