Løftet Denis satt rolig bak rattet og styrte bilen sikkert langs veien, med kompisen Kirill ved siden av. De var på vei hjem fra nabobyen etter to dagers jobbreise, sendt dit av sjefen på kontoret. – Kir, vi har jammen fått til alt, kontrakten er signert og det er snakk om store penger – sjefen blir nok fornøyd, sa Denis og smilte bredt. – Ja, virkelig. Vi er heldige, svarte Kirill, kamerat og kollega fra samme kontor. – Jeg gleder meg til å komme hjem til noen som venter på meg, sa Denis. – Ari, kona mi, er gravid og sliter med kvalme. Jeg syns synd på henne, men vi har drømt om barn, så hun sier hun holder ut for vår lille en. – Barn er flott, men vi får det ikke til med Marinka. Hun klarer ikke holde på svangerskap, sa Kirill og fortalte om deres andre forsøk på IVF, etter at første gang mislyktes. Han og Marinka hadde vært gift i syv år og håpet sterkt på barn. Denis giftet seg sent, 32 år gammel, hadde hatt flere forhold, men aldri mistet hodet for noen før Ari kom inn i livet hans. Da var han solgt – ingen andre betydde noe. Da Denis presenterte Ari for Kirill og de giftet seg, var Kirill forlover og innrømmet at han misunte kameraten litt. Ari var vakker og omsorgsfull, og det var lett å forstå Denis sin begeistring. Regnet silte på bilruta, vindusviskerne sveipet iblant, og vennen pratet lystig. Denis svarte på mobilen. – Hei, Ari, vi er på vei, hjemme om to timer. Hvordan har du det? Kvalmen fortsatt? Hais, ikke løft tungt – jeg gjør alt når jeg kommer. Kyss og ses snart, kjære. Kirill lyttet og tenkte på Ari som ventet på kompisen sin hjemme, engstelig. – Marinka ringer meg aldri, hun bekymrer seg ikke for meg, tror jeg er hennes trygge punkt. Hun er ikke som Ari, alt er struktur: jobb og hjem. Plutselig vred Denis rattet skarpt, en varebil raste mot dem. Kollisjon var ikke til å unngå, men i siste øyeblikk braste de inn i en lyktestolpe på Denis sin side og havnet utenfor veien. Kirill kom til seg selv, hodet dunka og blod rant fra armen. Døra hans var åpen, og bilens hjul sto fast i gresset. Han så bort på Denis – han rørte ikke på seg. Folk strømmet til, biler stoppet langs veien. Kirill kom seg ut, lå på våt gress, ventet på ambulansen. Denis ble løftet ut og lagt på båre. Kirill lente seg over ham, Denis hvisket svakt: – Hjelp Ari… De ble kjørt til sykehuset; Kirill med brukket arm og kraftig hjernerystelse, men ved bevissthet. Han spurte hele tiden: – Hvordan går det med Denis? Min beste venn? Senere sa sykepleieren: – Denis døde… Kirill var knust, orket ikke gå i begravelsen. Marinka var der og fortalte at Denis’ kone gråt mye og knapt klarte stå ved kisten. Etter sykehusoppholdet dro Kirill med Marinka til gravlunden, sto lenge ved kameratens grav og lovet ham stille: – Vær trygg, gammel venn. Jeg skal ikke forlate kona di – jeg hjelper henne, slik du ba om… Et par dager senere dro han til Ari og ringte på. Da hun så ham, brast hun i gråt. – Hvordan skal jeg leve uten ham? Jeg klarer ikke forstå at Denis er borte. – Ari, jeg lovet din mann å hjelpe deg. Vi klarer dette sammen. Ring meg, spør om du trenger noe, jeg kommer jevnlig innom. Tiden gikk. Ari kom seg litt, var redd for spontanabort på grunn av stress, legen advarte også. Kirill besøkte henne to ganger i uka, handlet mat, kjøpte vitaminer, kjørte henne til lege. Ari utnyttet ham ikke, spurte bare når det var nødvendig. – Kirill, føler meg litt til bry, jeg tar opp så mye av din tid. – Det går fint, jeg har lovet Denis. Kirill hadde blandede følelser for Ari. Hun var drømmekvinnen hans, men han var forvirret over situasjonen. Mens Ari slet med svangerskapsplager, dro Kirill og Marinka til medisinske undersøkelser, skuffelser og tristhet over barneønsket. Marinka visste ikke at Kirill hjalp Ari – han sa ingenting. På mobilen sto Ari som “Velgjørenhet”, i tilfelle kona skulle se det. Etter nok et mislykket forsøk på å få barn, ble forholdet mellom Kirill og Marinka spent. Hun mente det var hans feil; han ga opp å tenke på det. Marinka merket at mannen var distré, irritabel og ofte borte på, som hun trodde, jobb. Utroskap virket usannsynlig – han var fortsatt tiltrukket av henne. Kirill forsto at hjemme var ting vanskelig, men på jobb gikk det strålende. Han fullførte prosjektet han og Denis hadde begynt, og kontrakten ble svært vellykket. Ari, jo større magen ble, jo mer hjelpeløs ble hun. Foreldrene bodde langt unna, hun hadde ingen nære i byen. Hun slet med hodepine og hovne ben, men klaget lite til Kirill. En dag kom han med mat og fant henne på gardintrappa – hun prøvde henge opp nye gardiner. – Jeg har vasket vinduet, sa hun muntre, og setter opp gardiner. – Kom deg ned! sa han strengt, og så på den svære magen. – Om du faller, kan du skade barnet! Han hjalp henne ned, kom tett innpå – han kjente han fikk gåsehud av nærværet. – Takk, Kir… Hun løp til badet, kvalme plaget henne igjen. Kirill tørket svetten av pannen og tenkte: – Ser Denis meg fra der han er nå? Han ba selv om hjelp – så… Neste gang sa Ari: – Kirill, hjelper du meg med å gjøre klart barnerommet? Jeg så fine tapeter. Etterpå får jeg ikke tid. Kirill tok ansvar for oppussingen i barnerommet – han kunne ikke la en gravid Ari slite alene. De gjorde arbeidet sammen, Ari oppmuntret og hjalp etter evne. Kirill var mellom to verdener: nedstemt kone som var fortvilet over barnløshet, og Ari som nærmet seg fødsel. Marinka forsto hun måtte fokusere på jobb for å redde ekteskapet. Hun skrev artikler for magasiner, og et kjent blad tilbød henne spalte – hun grep sjansen og ble oppmuntret av godt honorar. Hun kom hjem glad med god mat og vin. – Har vi fest? spurte Kirill overrasket da han kom hjem fra jobb. – Ja, jeg fikk godt betalt! Dette må feires – jeg har ventet lenge på kontrakt. De spiste sammen og så favorittfilmen sin på TV. Plutselig ringte Kirills mobil. Marinka leste “Velgjørenhet” på skjermen idet han gikk ut i kjøkkenet. – Hva har skjedd? spurte han forsiktig. – Kirill, unnskyld, men jeg tror jeg skal føde… Jeg har ringt ambulansen. – Men det er tidlig? – Sju måneder, så det kan skje, sa hun og bet tennene sammen i smerte. – Ok, jeg kommer til sykehuset. Han kledde seg fort, kona så bekymret på ham. – Skal du dra nå? – Ja, sjefen ringte angående veldedighet, forklarer senere. Tro meg, det er viktig… Men Marinka trodde ikke på det. – Veldedighet, sjef? Denne gangen lyver du, Kirill. Kirill kastet seg i bilen og kjørte til sykehuset. Ari var allerede kommet. Etter to timers venting fikk han høre at hun hadde født en gutt. Lettelsen skylte over ham da han dro hjem – fullstendig utmattet. Marinka ventet på ham, så han var utslitt og sliten. – Den veldedigheten tapper deg virkelig, sa hun ironisk. Kirill sank sammen på sofaen, fortsatt fullt påkledd. – Ja, Marinka. Ari har akkurat fått en sønn, jeg lovet Denis å hjelpe henne. Hun er helt alene, sa han ærlig. – Nå skjønner jeg alt… Og nå skal du hjelpe Ari med babyen, ikke sant? – Ja, svarte Kirill oppriktig. – Vet du – jeg finner meg ikke i dette. At du bruker tid på andres barn når vi aldri får egne – jeg vil skilles. Du får gjøre som du vil. Kanskje jeg møter en annen og får barn likevel. Kirill møtte blikket hennes og forsto hun mente han var skyld i barnløsheten. – Det er ditt valg, Marinka. Jeg må hjelpe Ari og barnet. Tiden gikk. Marinka søkte skilsmisse. Kirill flyttet inn hos Ari og hjalp med lille Danja. Etter en stund giftet de seg, og to år senere fikk de også en datter sammen. Takk for at du har lest, abonnert og støttet. Ønsker deg lykke til videre!

Løftet

Henrik satt stødig ved rattet og styrte bilen med selvsikker ro langs E6, og på passasjersetet satt kompisen Even. De var på vei hjem fra nabobyen etter to dager i oppdrag for sjefen altså, sånn typisk jobbreise, hvis man kan kalle å spise hotellfrokost og signere fett kontrakt for jobbreise.

Du, Even, det gikk jo skikkelig bra, altså! Kontrakten gikk gjennom på et kjempebeløp sjefen kommer til å strø med kroner, sa Henrik med et bredt glis.

Ja, heldige oss! En sånn sum, det er jo nesten til å kjøpe seg Tesla og båt, sa Even og lo, de satt på samme kontor og hadde hytteprat hver lunsj.

Ingenting slår å komme hjem når noen venter på deg, sa Henrik. Min Elin er gravid, men dette svangerskapskvalmen fy søren, jeg føler skikkelig med henne. Men vi har jo ønsket oss barn lenge, og hun sier at alt av kvalme og slit er verdt det for lille knøttet.

Barn er fint, men hos oss går det bare ikke. Ingrid klarer ikke holde på barnet, og nå skal vi prøve IVF for andre gang første gangen var det bare skuffelse, svarte Even. Han og Ingrid hadde vært gift i syv år, og ventet og ventet på at noe skulle skje, men ja, du vet.

Henrik hadde giftet seg sent, typ 32, og før det var det litt dameting her og der, men ingenting som fikk ham til å miste hodet. Men da han møtte Elin var det rett og slett kjærlighet ved første krøll, og alle andre kvinner ble liksom bare bakgrunnsstøy.

Even hadde vært vitne da Henrik og Elin giftet seg, og innerst inne misunte han litt den lykken Henrik hadde funnet med Elin, hun var pen og blid, sånt skjønner man jo godt.

Regnet dryppet på bilruta, viskerne jobbet i rykk og napp mens gutta skravlet som to gamle kjerringer. Så ringte Henriks mobil, og han svarte:

Hei, Elin! Vi er på vei, og vi er nok hjemme om to timer, tipper jeg. Hvordan har du det? Du tar ikke i for mye? Vent til jeg kommer hjem, så fikser jeg alt bare slapp av, kyss og klem, vi sees, kjære.

Even ble stille og tenkte på Elin, hvordan hun ventet på Henrik og sikkert bekymret seg for ham. Hans egen Ingrid ringte aldri hun mente at Even var så avhengig av henne at han aldri ville finne på noe tull. Ingrid var ikke helt på Elin-nivå, alt var rutine, jobb, hus, ferdig.

Plutselig måtte Henrik kaste rattet til siden en varebil kom susende rett mot dem, og de smalt inn i et lyktestolpe på Henriks side og utfor veien før de visste ordet av det. Even kom til seg selv med dunkende skalle og blod på armen, bilen sto med hjulene på bakken, og døra hans var åpen. Henrik lå urørlig.

Folk samlet seg, biler stoppet i veikanten. Even lå der, klissvåt på gresset, og ventet på ambulanse. Henrik ble hentet ut av bilen, lagt på en båre. Even lente seg over ham, og Henrik hvisket svakt:

Hjelp Elin

Så bar det rett til sykehuset. Even brakk armen og fikk hjernerystelse, men var våken og altfor oppspilt. Sykepleieren kom med knusende beskjed: Henrik var død.

Even falt helt sammen. Han klarte ikke engang å være med i begravelsen. Ingrid var der og fortalte at Elin knapt klarte stå ved kista, og gråt så selv steinene ville begynt å sippe.

Etter sykehuset kjørte Even og Ingrid til kirkegården, og Even lovte inni seg:

Ikke vær redd, Henrik, jeg skal passe på Elin, akkurat som du ba om.

Et par dager senere ringte han på Elins dør. Hun slo opp i gråt da hun fikk se ham.

Hvordan skal jeg klare meg uten ham? Jeg skjønner ikke at Henrik er borte, sa hun med sprukken stemme.

Elin, jeg har lovet Henrik å hjelpe deg. Vi fikser dette sammen. Bare si ifra, jeg stikker innom så ofte du trenger.

Tida gikk. Elin reiste seg litt, men var livredd for at sorgen skulle bryte ned svangerskapet legen hadde også sagt hun måtte ta det med ro. Even kom på besøk to ganger i uka, handlet mat og vitaminer, kjørte henne til helsestasjonen og gjorde egentlig alt en snill onkel burde gjøre. Elin var forsiktig og trengte sjelden hjelp hun verken utnyttet eller krevde noe.

Det føles ugreit å bruke tiden din, sa hun.

Null stress! Dette hadde jeg jo lovet, sa Even.

Selv følte Even seg veldig delt. Elin var akkurat den type kvinne han alltid hadde drømt om, men han var ikke tiltenkt den rollen livet hadde satt han i.

Elin sleit med svangerskapet, mens Even og Ingrid maste med nye prøverør, gynekologtimer og nye nedturer Det var vanligvis Ingrid han hjalp, og hun ante ingenting om hans besøk hos Elin. Hos Even sto Elin lagret som «Frivillig arbeid», han visste Ingrid gjerne så igjennom mobilen.

Med nok et negativt IVF-forsøk begynte ekteskapet deres å knake. Ingrid trodde det var Evens feil, mens han selv var bare tom og likegyldig.

Hun merka han var fraværende, sløv og litt småirritert, og han dro stadig ut på “oppdrag”. Hun trodde ikke på noe sidesprang sånt var liksom ikke aktuelt, det eneste som haltet var babybiten.

Even innså at hjemme var det trøbbel, men på jobben gikk det strålende. Han tok over prosjektet han og Henrik hadde startet, og landet en knallgod kontrakt.

Elin ble mer og mer hjelpeløs jo større magen ble. Foreldrene hennes bodde i Nord-Norge, og i byen hadde hun ingen nære. Hun hadde vondt i hodet og svulmende føtter, men klaget bare til legen, ikke til Even.

En dag kom Even med matvarer og fant Elin som hang på en gardintrapp for å henge opp nye gardiner.

Jeg har vasket vindu! sa hun blidt, henger opp nye gardiner!

Kom ned, nå! ropte Even, og fikk hjertet i halsen av å se den digre magen på trappa. Hvis du tryner nå, går det ut over både deg og babyen, det er ikke morsomt.

Han hjalp henne ned, og de kom litt for nær hverandre, så mye at Even fikk gåsehud og begynte å svette.

Takk, Even, sa hun, og forsvant i full fart til badet svangerskapskvalmen tok aldri ferie.

Even tørket svetten og tenkte for seg selv:

Ser du dette, Henrik, der oppe? Dette ba du om, kompis.

Neste gang nevnte Elin:

Even, kunne du hjulpet meg med å ordne barnerom før det blir for sent? Jeg fant noen kule tapeter.

Det var bare å svinge malekosten Even kunne ikke se for seg ei høygravid Elin prøve å bære seng på egenhånd. Han ordnet det meste, og Elin hjalp til med godt humør. Når han så på Ingrid, så han bare frustrasjon over barnløshet, mens Elin nærmet seg terminen.

Ingrid skjønte at hun måtte ta tak for å holde på ekteskapet, så hun begynte å skrive artikler for blader akkurat nå slang et kjent magasin inn et tilbud om egen spalte! Hun grep sjansen, og plutselig ramlet det inn et skikkelig honorar.

Hun kom hjem fornøyd, med handleposer fulle av gourmet og to vinflasker.

Oi, party på gang? sa Even, da han kom hjem fra jobben.

Ja! Kremjobb gir en kremkveld! Endelig skal vi feire at noe går bra.

De koste seg med tapastallerkener i sofaen, TV-en sto på favorittfilmen, og vinen fløt.

Brått ringte Evens telefon Ingrid leste over skulderen: «Frivillig arbeid». Even pilte ut på kjøkkenet.

Hva skjer? hvisket han.

Unnskyld, Even, men jeg tror fødselen er i gang Har ringt ambulansen.

Men det er altfor tidlig, vel?

Det kan skje i sjuende måned, sa hun, tydelig med smerte.

Kommer til fødeavdelingen!

Even dro på seg jakka, Ingrid så på ham med skepsis.

Du bare forsvinner nå?

Ja, eh sjefen har ringt angående et veldedig prosjekt, jeg forklarer senere tro meg, jeg må gå.

Men Ingrid tenkte sitt.

Veldedighet og sjef, yeah right, Even, du kan ikke lure meg.

Even kastet seg i bilen og kjørte som han hadde stjålet den til sykehus, og etter to timer slapp sykepleieren nyheten: Elin hadde fått en frisk gutt. Han pustet ut.

Ingrid ventet hjemme, og borede blikket inn i ham han så sliten og utkjørt ut.

Din veldedighet kosta deg dyrt, sa hun spydig.

Even satte seg tungt ned i sofaen, med jakka på.

Ja, Ingrid. Elin har født sønnen til Henrik. Jeg lovet å passe på henne. Hun er helt alene, sa han ærlig.

Alt faller på plass, mumlet hun. Nå blir du vel barnevakt på heltid?

Ja, sa Even oppriktig.

Vel du kjenner meg, Even jeg godtar ikke at du bruker hele livet ditt på noen andres ungen, særlig når vi aldri får egen. Jeg går til advokaten i morgen. Og kanskje jeg finner noen som gir meg barn.

Even så overrasket på henne, da skjønte han at hun aldri kom til å slippe sin egen bitterhet.

Greit, Ingrid, vil ikke diskutere. Jeg må hjelpe Elin nå.

Tida gikk. Ingrid søkte skilsmisse. Even flyttet inn til Elin og barnet. Etter en stund giftet de seg, og to år senere kom datteren deres til verden.

Takk for at du leste, trykket «abonner» og kom med støttende ord. Lykke til i livet!

Rate article
Intigue Life
Løftet Denis satt rolig bak rattet og styrte bilen sikkert langs veien, med kompisen Kirill ved siden av. De var på vei hjem fra nabobyen etter to dagers jobbreise, sendt dit av sjefen på kontoret. – Kir, vi har jammen fått til alt, kontrakten er signert og det er snakk om store penger – sjefen blir nok fornøyd, sa Denis og smilte bredt. – Ja, virkelig. Vi er heldige, svarte Kirill, kamerat og kollega fra samme kontor. – Jeg gleder meg til å komme hjem til noen som venter på meg, sa Denis. – Ari, kona mi, er gravid og sliter med kvalme. Jeg syns synd på henne, men vi har drømt om barn, så hun sier hun holder ut for vår lille en. – Barn er flott, men vi får det ikke til med Marinka. Hun klarer ikke holde på svangerskap, sa Kirill og fortalte om deres andre forsøk på IVF, etter at første gang mislyktes. Han og Marinka hadde vært gift i syv år og håpet sterkt på barn. Denis giftet seg sent, 32 år gammel, hadde hatt flere forhold, men aldri mistet hodet for noen før Ari kom inn i livet hans. Da var han solgt – ingen andre betydde noe. Da Denis presenterte Ari for Kirill og de giftet seg, var Kirill forlover og innrømmet at han misunte kameraten litt. Ari var vakker og omsorgsfull, og det var lett å forstå Denis sin begeistring. Regnet silte på bilruta, vindusviskerne sveipet iblant, og vennen pratet lystig. Denis svarte på mobilen. – Hei, Ari, vi er på vei, hjemme om to timer. Hvordan har du det? Kvalmen fortsatt? Hais, ikke løft tungt – jeg gjør alt når jeg kommer. Kyss og ses snart, kjære. Kirill lyttet og tenkte på Ari som ventet på kompisen sin hjemme, engstelig. – Marinka ringer meg aldri, hun bekymrer seg ikke for meg, tror jeg er hennes trygge punkt. Hun er ikke som Ari, alt er struktur: jobb og hjem. Plutselig vred Denis rattet skarpt, en varebil raste mot dem. Kollisjon var ikke til å unngå, men i siste øyeblikk braste de inn i en lyktestolpe på Denis sin side og havnet utenfor veien. Kirill kom til seg selv, hodet dunka og blod rant fra armen. Døra hans var åpen, og bilens hjul sto fast i gresset. Han så bort på Denis – han rørte ikke på seg. Folk strømmet til, biler stoppet langs veien. Kirill kom seg ut, lå på våt gress, ventet på ambulansen. Denis ble løftet ut og lagt på båre. Kirill lente seg over ham, Denis hvisket svakt: – Hjelp Ari… De ble kjørt til sykehuset; Kirill med brukket arm og kraftig hjernerystelse, men ved bevissthet. Han spurte hele tiden: – Hvordan går det med Denis? Min beste venn? Senere sa sykepleieren: – Denis døde… Kirill var knust, orket ikke gå i begravelsen. Marinka var der og fortalte at Denis’ kone gråt mye og knapt klarte stå ved kisten. Etter sykehusoppholdet dro Kirill med Marinka til gravlunden, sto lenge ved kameratens grav og lovet ham stille: – Vær trygg, gammel venn. Jeg skal ikke forlate kona di – jeg hjelper henne, slik du ba om… Et par dager senere dro han til Ari og ringte på. Da hun så ham, brast hun i gråt. – Hvordan skal jeg leve uten ham? Jeg klarer ikke forstå at Denis er borte. – Ari, jeg lovet din mann å hjelpe deg. Vi klarer dette sammen. Ring meg, spør om du trenger noe, jeg kommer jevnlig innom. Tiden gikk. Ari kom seg litt, var redd for spontanabort på grunn av stress, legen advarte også. Kirill besøkte henne to ganger i uka, handlet mat, kjøpte vitaminer, kjørte henne til lege. Ari utnyttet ham ikke, spurte bare når det var nødvendig. – Kirill, føler meg litt til bry, jeg tar opp så mye av din tid. – Det går fint, jeg har lovet Denis. Kirill hadde blandede følelser for Ari. Hun var drømmekvinnen hans, men han var forvirret over situasjonen. Mens Ari slet med svangerskapsplager, dro Kirill og Marinka til medisinske undersøkelser, skuffelser og tristhet over barneønsket. Marinka visste ikke at Kirill hjalp Ari – han sa ingenting. På mobilen sto Ari som “Velgjørenhet”, i tilfelle kona skulle se det. Etter nok et mislykket forsøk på å få barn, ble forholdet mellom Kirill og Marinka spent. Hun mente det var hans feil; han ga opp å tenke på det. Marinka merket at mannen var distré, irritabel og ofte borte på, som hun trodde, jobb. Utroskap virket usannsynlig – han var fortsatt tiltrukket av henne. Kirill forsto at hjemme var ting vanskelig, men på jobb gikk det strålende. Han fullførte prosjektet han og Denis hadde begynt, og kontrakten ble svært vellykket. Ari, jo større magen ble, jo mer hjelpeløs ble hun. Foreldrene bodde langt unna, hun hadde ingen nære i byen. Hun slet med hodepine og hovne ben, men klaget lite til Kirill. En dag kom han med mat og fant henne på gardintrappa – hun prøvde henge opp nye gardiner. – Jeg har vasket vinduet, sa hun muntre, og setter opp gardiner. – Kom deg ned! sa han strengt, og så på den svære magen. – Om du faller, kan du skade barnet! Han hjalp henne ned, kom tett innpå – han kjente han fikk gåsehud av nærværet. – Takk, Kir… Hun løp til badet, kvalme plaget henne igjen. Kirill tørket svetten av pannen og tenkte: – Ser Denis meg fra der han er nå? Han ba selv om hjelp – så… Neste gang sa Ari: – Kirill, hjelper du meg med å gjøre klart barnerommet? Jeg så fine tapeter. Etterpå får jeg ikke tid. Kirill tok ansvar for oppussingen i barnerommet – han kunne ikke la en gravid Ari slite alene. De gjorde arbeidet sammen, Ari oppmuntret og hjalp etter evne. Kirill var mellom to verdener: nedstemt kone som var fortvilet over barnløshet, og Ari som nærmet seg fødsel. Marinka forsto hun måtte fokusere på jobb for å redde ekteskapet. Hun skrev artikler for magasiner, og et kjent blad tilbød henne spalte – hun grep sjansen og ble oppmuntret av godt honorar. Hun kom hjem glad med god mat og vin. – Har vi fest? spurte Kirill overrasket da han kom hjem fra jobb. – Ja, jeg fikk godt betalt! Dette må feires – jeg har ventet lenge på kontrakt. De spiste sammen og så favorittfilmen sin på TV. Plutselig ringte Kirills mobil. Marinka leste “Velgjørenhet” på skjermen idet han gikk ut i kjøkkenet. – Hva har skjedd? spurte han forsiktig. – Kirill, unnskyld, men jeg tror jeg skal føde… Jeg har ringt ambulansen. – Men det er tidlig? – Sju måneder, så det kan skje, sa hun og bet tennene sammen i smerte. – Ok, jeg kommer til sykehuset. Han kledde seg fort, kona så bekymret på ham. – Skal du dra nå? – Ja, sjefen ringte angående veldedighet, forklarer senere. Tro meg, det er viktig… Men Marinka trodde ikke på det. – Veldedighet, sjef? Denne gangen lyver du, Kirill. Kirill kastet seg i bilen og kjørte til sykehuset. Ari var allerede kommet. Etter to timers venting fikk han høre at hun hadde født en gutt. Lettelsen skylte over ham da han dro hjem – fullstendig utmattet. Marinka ventet på ham, så han var utslitt og sliten. – Den veldedigheten tapper deg virkelig, sa hun ironisk. Kirill sank sammen på sofaen, fortsatt fullt påkledd. – Ja, Marinka. Ari har akkurat fått en sønn, jeg lovet Denis å hjelpe henne. Hun er helt alene, sa han ærlig. – Nå skjønner jeg alt… Og nå skal du hjelpe Ari med babyen, ikke sant? – Ja, svarte Kirill oppriktig. – Vet du – jeg finner meg ikke i dette. At du bruker tid på andres barn når vi aldri får egne – jeg vil skilles. Du får gjøre som du vil. Kanskje jeg møter en annen og får barn likevel. Kirill møtte blikket hennes og forsto hun mente han var skyld i barnløsheten. – Det er ditt valg, Marinka. Jeg må hjelpe Ari og barnet. Tiden gikk. Marinka søkte skilsmisse. Kirill flyttet inn hos Ari og hjalp med lille Danja. Etter en stund giftet de seg, og to år senere fikk de også en datter sammen. Takk for at du har lest, abonnert og støttet. Ønsker deg lykke til videre!