Solveig Hansen gikk langs gatene i Oslo mens regnet høljet ned, og tårene trillet langs kinnene en evig blanding av regnvann og sorg.
«En ting er godt med dette regnet. Ingen ser at jeg gråter,» tenkte hun stille, mens hun trakk jakken tettere rundt seg.
Skyldfølelsen gnagde; «Jeg har bare meg selv å takke. Jeg kom uanmeldt, helt på feil tidspunkt. Som en uinvitert gjest.»
Hun slapp løs gråten, men plutselig kom et bittert smil, da hun husket en gammel vits hun hadde hørt: Svigersønnen som sier til svigermor: «Men du skal ikke engang ha en kopp te før du går, mor?»
Nå var hun selv den svigermoren.
Gråten og latteren vekslet om hverandre.
Hjemme, gjennomvåt, dro hun av seg regnvåte klær, pakket seg inn i ullpleddet nå lot hun restriksjonene fare og hulkene kom ukontrollert. Helt alene. Ingen hørte, bortsett fra den lille gullfisken som svømte rundt i sitt runde akvarium, den eneste fortrolige.
Solveig hadde vært en fascinerende kvinne, alltid populær hos mennene. Men med Niklas far, magert med lykke. Han drakk først så man kunne holde ut, han sovnet bare etter noen glass. Men så kom sjalusien; han var mistenksom mot alle hun møtte på sin vei. Til og med en gammel nabo eller slakteren i butikken.
En dag, etter et vennlig smil til naboen, gikk han til angrep.
Han slo. Med vrede, med presisjon i nyrene. Niklas så på og fortalte senere til besteforeldrene i minste detalj.
Solveigs mor gråt hjerteskjærende.
«Var det dette jeg oppdro min datter til, å bli knust av en drukken tulling?»
Faren sa ikke et ord, bare tok på jakken og gikk. På noen minutter hadde han slengt svigersønnen ut fra fjerde etasje. Svigersønnen brakk armen på veien ned.
«Ser jeg deg igjen med min datter, slår jeg deg ned havner gjerne i fengsel, men du skal aldri mer ødelegge Solveigs liv,» snerret faren.
Mannen forsvant for alltid. Solveig giftet seg aldri på nytt. Hun skulle oppdra Niklas selv. Ingen mann skulle få ødelegge det.
Selv om mange prøvde å få hennes hjerte, maktet hun ikke minnet om Niklas far var nok for henne.
Solveig hadde en trygg økonomi. Hun var utdannet produksjonsteknolog innen matindustrien, jobbet i en liten restaurant ved Frogner. Hun klaget aldri over livet.
Hun hadde spart jevnt og trutt, samlede kroner til en utleiebolig. Men da hun hadde pengene, skulle Niklas gifte seg. Hans kjære, en godhjertet, lokal jente ved navn Signy.
Solveig overlot sin lille leilighet til de unge og ordnet en flott bryllupsfest for dem. Tross alt de hadde en familie som trengte plass!
Nå sparte hun til deres første bil. Man kan da ikke kjøre rundt i en gammel Volvo i all evighet?
Egentlig skulle hun ikke besøke Niklas i dag, hun ville aldri trenge seg på, men hun ble overrasket av et kraftig regnskyll akkurat utenfor huset deres. Ikke noe paraply, og regnkappen holdt ikke.
Så hun tenkte hun kunne stikke innom, snakke litt med Signy over en kopp te. Litt sladder mellom kvinner.
Men da Signy åpnet døren, møtte Solveig bare et kaldt blikk. Ikke en invitasjon til å komme inn.
«Solveig Hansen, hadde du noe på hjertet?»
Forvirret stammet Solveig:
«Nei, altså… Det regner.»
«Regnet har jo stoppet! Det er ikke langt hjem til deg du klarer deg,» svarte svigerdatteren, med armene i kors.
«Ja… Ja, så klart,» nikket Solveig og vendte gråtende tilbake ut i ruskeværet.
Hun vandret og gråt, gråt til hun sovnet hjemme i sin egen stue. Og drømte om gullfisken.
I drømmen vokste fisken, og uten ord beveget den munnen. Men Solveig forsto hvert ord:
«Gråter du? Så dum du er. Ingen har engang gitt deg te i regnet! Du sparer penger for at de skal få bil? Skal du leve hele livet ditt for dem? Se på deg selv! Du er vakker og klok! Pengene dine bruker du bare på dem. Dra til sjøen lev for din egen skyld.»
Solveig Hansen våknet utpå kvelden, mens gullfisken fortsatt svømte og åpnet munnen i akvariet. Men nå forsto hun ikke fiskespråket hun skjønte allikevel det viktigste. Man kan ikke ofre seg for utakknemlige folk, ikke for dem som ikke engang tilbyr te, eller lar deg søke ly for regnet.
Hun tok alle sparepengene, som var tiltenkt bilen til Niklas og kjøpte seg en tur til Middelhavet. Hun reiste, hun levde. Kom hjem solbrun og mer levende enn noensinne.
Niklas og Signy visste ingenting de kontaktet henne bare når de trengte noe: penger eller barnevakt.
Nå sluttet Solveig å holde seg unna menn, og fant seg en frier Sjur, den stilige dagliglederen på restauranten hvor hun jobbet.
Han hadde likt henne lenge, men Solveig hadde vært for oppslukt av sønnen. Nå, med ny glede, falt alt på plass: Sammen til jobb, sammen hjem. Livet så helt annerledes ut.
En dag kom Signy på besøk:
«Hvorfor stikker du aldri innom oss, Solveig Hansen? Niklas har funnet en fin bil!» antydet svigerdatteren.
«Og du, Signy, har du noe på hjertet?» sa Solveig, nå med armene i kors.
Signy rakk knapt å åpne munnen før Sjur stakk hodet inn fra stua:
«Solveig, skal vi ta en kopp te?»
«Selvsagt!» smilte Solveig.
«Be hjem gjesten, det er så koselig,» sa Sjur.
«Nei, Signy skal videre. Hun vil visst ikke ha te! Stemmer, Signy?»
Så lød et klikk da Solveig lukket døren bak svigerdatteren, og hun blinket lurt til gullfisken.
«Sånn skal det være!»Gullfisken svømte en ekstra runde, som om den jublet og Solveig lo så hjertet kjentes levende i brystet. Hun satte på tevannet og lyttet til regnet som trommet rolig mot vinduet.
Ikke lenger var regnet blandet med sorg eller skyldfølelse; nå var det lyden av frihet, av nye valg. Hun snudde seg mot Sjur, som smilte med varme i blikket, og kjente at hun for første gang på lenge frydet seg over fremtiden.
Ute på gangen kunne hun høre Signy haste ned trappen, men det spilte ingen rolle. Solveig hadde endelig funnet hjem ikke hos andre, ikke under deres tak eller i skyggen av deres krav, men i sitt eget hjerte.
Og mens hun helte te i koppen til seg selv og Sjur, kastet hun et blikk mot gullfisken og hvisket:
«I morgen skal vi danse og jeg lover deg, jeg skal aldri mer glemme meg selv.»
Fordi livet, tenkte Solveig, blir vakkert akkurat når man inviterer seg selv til å bli, istedenfor å vente på te i regnet.
Antonia Petrovna, vandret gråtende gjennom regnet, tårene blandet seg med dråpene på hennes ansikt. – Én glede: regnet skjuler gråten!, tenkte hun. Hun klandret seg selv – kom på besøk uten å være invitert, på feil tidspunkt. Gikk og gråt, lo så av en vits om svigersønnen som sier: “Skal du virkelig ikke ta en kopp te, mamma?” Og nå var hun selv denne “mammaen”. Gråt og lo om hverandre – hjemme, pakket inn i pleddet, gråt hun åpenlyst – bare gullfisken i akvariet kunne høre henne. Hun var en spennende kvinne som menn likte, men faren til sønnen Nikita drakk og ble voldelig – foran barnet. Hennes egen far kastet ham ut av leiligheten, og han forsvant for godt. Antonia giftet seg aldri igjen – hun skulle oppdra barnet. Mange menn prøvde, men hun takket nei etter erfaringen med Nikitas far. Hun hadde en god jobb på restaurant, hadde spart til bolig – og ga den nye leiligheten til Nikita og hans kjære A n a s t a s i a. Nå sparte hun penger til bil for dem – men hadde ingen vane med å påtvinge seg. Hun kom bare tilfeldig forbi i regnet, uten paraply – ville vente ut regnet hos svigerdatteren. Men A n a s t a s i a slapp henne ikke inn: “Ville du noe, Antonia Petrovna?” Hun stotret og gikk ut i regnet, gråtende. Om natten drømte hun at gullfisken snakket: “Du samler alltid til andre – tenk på deg selv! Hvorfor gir du alt?” Morgenen etter tok hun pengene og kjøpte en reise til sjøen for seg selv. Hun kom hjem brun og vakker; ingen hadde merket at hun var borte. Sønnen og svigerdatteren ringte kun når de trengte noe. Antonia sluttet å unngå menn – hun fikk en beundrer, restaurantsjefen. Alt endret seg, livet ble nytt. En dag kom A n a s t a s i a på besøk: “Kommer du ikke lenger? Nikita har funnet en bil!” “Ville du noe, Anastasia?” spurte Antonia og krysset armene. Da kom den interessante mannen inn: “Tonia, vil du ha te?” “Ja!” lo Antonia. “Inviter gjesten, da,” sa han gjestfritt. “Nei, Anastasia går nå – og hun drikker ikke te, gjør du vel?” Antonia lukket døren bak henne og blunket til gullfisken: “Sånn skal det være!”
