Du elsker ham ikke, og vi hadde det jo fint, skal vi prøve på nytt, er det greit?
Vi skilte oss for tre år siden uten bråk og drama, bare rolig og ordentlig. Akkurat som vi skrev i erklæringen: ulik personlighet. Datteren vår trodde først det bare var en litt heftig krangel, pappa var bare på jobbreise, eller noe sånt.
I helgene hadde de det kjempebra sammen; de møttes, dro på eventyr, og når de kom hjem om kvelden, spiste vi middag sammen før Robert forsvant ut igjen og Alina tålmodig vinket og sto i vinduet og holdt utkikk etter pappa
Forrige uke fylte datteren min seks år. Det siste året har kontakten med Robert vært heller sparsom. To grunner, egentlig: Robert fant seg en ny dame, og hadde ikke tid til datteren hver helg, og jeg hadde møtt en mann. Alan og jeg ble kjent på en tur til Østmarka naturreservat. Alina og jeg ruslet bakerst i turgruppa, Alan hadde også tulla seg bort og ikke merket at flokken hans hadde stikki av. Så fant vi veiviseren, falt i prat, byttet telefonnummer og resten er visst historie.
Sammenlignet med Robert er Alan nesten som et stillas av pålitelighet. Han prater lite og lover enda mindre men det han lover, det står han ved. Han glemmer aldri avtaler, han er aldri for sein. Med Robert var det et konstant sirkus mest på grunn av manglende engasjement, skulle jeg tro, og derfor glapp det vel til slutt
Både Robert og Alan skulle komme på bursdagen til datteren min. Jeg var spent (les: smånervøs), hvordan de skulle takle det, og oppføre seg sammen. Datteren gledet seg selvsagt til pappa, selv om hun og Alan var ganske gode venner etter hvert.
Alle gjester kom presis, bare eksen min forsvant i kjent stil inn i forsinket-sonen. Alina ba oss vente med kaker og gaver til pappa, så jeg måtte bidra med improvisert mimring og lett prat om de siste ryktene i nabolaget.
Endelig kom pappa! Med en stooor, blankt innpakket bursdagspakke, og til meg selvfølgelig en diger blomsterbukett. Jeg ble litt satt ut. Alan hilste høflig, mens Robert som om de tre siste årene var en liten pause i filmen tok over rollen som husfar. Plasserte gjester, dirigerte kaffe og brus, og oppførte seg akkurat som om ingenting var endret.
Alina hang på pappa som en klegg, og Alan så ut som en stakkars sel i et kjøpesenter ikke helt hjemme, selv om jeg prøvde å gi ham nok oppmerksomhet.
Etter en stund unnskyldte Alan seg med noe “viktig jobbgreier” som han måtte ta med hjem, takket for seg og listet seg ut døra.
Så fort Alan var ute, tok Robert den helt ut ble enda mer avslappa og sjarmerte både barn og voksne. Da vi forsvant inn på kjøkkenet for å hente kake, ba jeg ham roe seg litt, og eksmannen min kom plutselig med:
Du elsker ikke ham, og vi hadde det jo bra skal vi prøve på nytt, hva tenker du?
Jeg ble en smule forfjamset, men svarte:
Nei, du, kjære deg det vil jeg ikke. Vi funker rett og slett ikke sammen, bortsett fra at vi deler Alina, og det er det som er vårt fellesskap. Det er fint at du er der for henne, og hun gleder seg alltid til deg, men jeg venter ikke på deg. Særlig ikke etter at du fikk deg ny kjæreste.
Ja men det er bare for kroppen, ikke sjelen, jeg skal ikke leve med henne hele livet
Enda større grunn til å finne noen du virkelig vil ha et langt forhold til, og ikke bare
Gjestene begynte å takke for seg. Robert ble igjen til slutt og hjalp meg med oppvasken, la datteren til sengs, og hang der tydelig håpefull om et lite skal-du-sove-her-i-natt-øyeblikk. Da han skjønte at invitasjonen aldri kom, takket han for praten, ga meg et kyss på kinnet og dro.
Jeg ringte Alan og spurte om vi ikke skulle dra på piknik sammen dagen etter. Alan ble overlykkelig, sa at han skulle droppe alt han hadde å gjøre og hente oss presis klokka ni.
Klokka ni ringte det på døra, og Alina ropte: Hurra! Bursdagsfesten fortsetter!. Vi tre hadde en super dag i Marka. Da vi kom hjem igjen, spurte jeg datteren min:
Alina, hadde du hatt noe imot at Alan flyttet inn hos oss?
Hun så alvorlig på meg og svarte:
Du venter jo alltid på ham, og da kan du jo se ham hver dagHun smilte først lurt, som om hun visste at noe stort og hemmelig var på gang, og så nikket hun alvorlig:
Bare hvis Alan lager pannekaker sånn som pappa gjorde. Eller enda bedre, hvis han lærer pappa det, så kan vi spise pannekaker sammen, alle sammen!
Jeg lo, trakk henne inn til meg, og kjente at hele hjertet mitt fylte seg med glede over hvor fabelaktig hun var og hvor fin balanse livet hadde funnet akkurat her. Alan kastet et skrått blikk bort på meg, så på Alina, og sa lavt:
Da blir det pannekaker hver søndag.
Ute i gangen hang Roberts jakke igjen på knaggen, som et minne om fortiden, men stemningen hjemme var annerledes nå. Vi lagde middag, lo, og planla helgeturer, og i stua sto bursdagsgavene i hjørnet: én fra pappa, én fra Alan, og alle sammen var en del av Alinas liv. Da kvelden kom, og Alina la seg, holdt hun hånden min og hvisket:
Mamma, du er mest lykkelig når vi er alle sammen, tror jeg.
Og jeg kjente at hun hadde helt rett. Livet var ikke perfekt, men det var vårt, og akkurat nå var det mer enn nok.
