Kvinners skjebner. Marjana Bestemor Nastja døde, og Marjana følte seg enda mer forlatt. Svigermor mente at jenta var til overs på gården: altfor spinkel, jobber ikke hardt nok, og hvem vet om det noen gang blir barn av en slik pjusket en. Marjana tidde og tålte, og når det ble som mørkest i sjelen, løp hun til sin kjære gamle bestemor. Bestemor Nastja var Marjanas mest dyrebare menneske – for faren som forsvant, og moren som døde av tuberkulose ti år etterpå. Hvordan Danilja så på foreldreløse Marjana, vet bare Gud. Kraftkar, flott kar, velstående gård – og så giftet han seg med en fattig og foreldreløs jente. Bak ryggen kalte svigermor Avdotja alltid svigerdatteren for bare en tigger. Marjana gjorde alt for å glede svigermor, fløy rundt i huset som en virvelvind, tok på seg alt av arbeid uten å klage. Men til nytte var det ikke! Så lenge Danilja var hjemme gikk det an, men så fort sønnen var ute av døren, føltes det som om hun måtte flykte fra sitt eget hjem. – Hold ut, Marjanusjka, – trøstet bestemor barnebarnet sitt, – det går seg nok til. Men nå var heller ikke bestemoren blant de levende, årene gikk, og Avdotja hatet svigerdatteren bare sterkere for hvert år. Det ble ikke som hun ville da sønnen hennes dro hjem en foreldreløs brud. Moren hadde for lengst pekt seg ut en annen – flott, rik, og fra god familie. “Kunne blitt rike slektninger”, tenkte hun, “og arven ville vart til oldebarna – men nei!” Sønnen hadde arvet farens stahet, fikk ikke motsegelse fra noen. Danilja viste seg som en dyktig bonde og god eier. Han respekterte moren, men lot henne ikke regjere som hun ville. Han forelsket seg hodestups i sin tynne Marjusjka. Hennes hvite ansikt, blå øyne og lille nese tok ham med storm – han ville gi henne alt han eide. Men rikdom trengte hun ikke: Marjana svarte ja til frieriet fordi hun så hvor rent og ærlig han kom til henne. Hun hadde også hørt rykter om svigermorens stridige natur og grådighet, men hun så hvordan Danilja holdt på sitt og gikk gladelig med frierne. Hun flyttet inn i mannens hus og tålte all plaging fra svigermor. Når det kokte over, løp hun til gravstedet til sin kjære bestemor og lette trøst. Satt hun på gulvet med hodet i bestemors fang, føltes det som å være et forladt valp. De milde hendene strøk over hodet og hvisket bønner for barnebarnet. Etter en stund kunne hun igjen puste litt friere. Nå hadde Marjana ingen steder å løpe. Bestemor var borte. Hun sovnet inn, stille og rolig. Marjusjka gråt seg tom, alene i hele verden. Folk sier tiden leger alle sår. Ikke sant. Selv om man skulle tro man har glemt, så får minnene om varme hender og kjærlighet tårene til å trille igjen. Årene gikk, men innenfor husveggene økte bare lidelsen. Avdotja hakket mer en noen gang: “Tredje året lever hun på vår gård uten å gi oss barnebarn, den nevøen får vi aldri!” For Marjana var det det verste av alt: å høre svigermor hviske til sønnen at svigerdatteren var «forheksed», at han aldri ville få barn med henne. Selv om Danilja avfeide alt, spredte slike rykter seg, og landsbyen mumlet om at Danilja ville gå i graven uten arving. Hjemme mørknet Danja, men så fort han så sin kjære, glemte han bekymringene. Han bar henne på armene – hans lille sol. Kanskje hørte Gud Marjanas bønner, eller kanskje kjærlighet kan gi mirakler. En dag ble hun gravid. Avdotja raste, mens Danilja elsket sin kone mer enn noen gang. Men i huset sirklet svigermor som en ravn. Fikk hun se Marjana sitte, kom hun straks løpende: «Sitter du bare der, din snylter? Tror du svulmen på magen betyr du slipper å gjøre noe?» Marjana svarte forsiktig, men svigermoren var ikke til å rikke. Marjusjka bar vann, slet med ved, og naboene nikket stille og beklagende over gjerdene: «Avdotja er gått helt fra vettet.» Så kom dagen da Marjana fødte sitt barn – men lykken ble kort. Gutten var svak og syk, ofte blå og pustet ikke. «Slikt et skralt avkom – og mora er jo bare elendighet selv», slengte Avdotja. Marjana gråt. «Det er jo din barnebarn, Danilja sin sønn!». Men svigermor snøftet bare: «Om han lever til arven, ja! Snart må det vel bygges likkiste.» Marjana brast i gråt. Svigermor håpet jo at om gutten døde, ville Danja jage henne og ta en “ordentlig” kone. Når Danilja kom hjem, trøstet han kona, bar sin syke sønn i hendene. “Enn så lenge er han svak, men vi skal vise dem alle sammen!”, tenkte han for seg selv. Sønnen ble døpt, fikk navnet Vedenij. Men han ble ikke sterkere. Da arbeid kalte Danilja bort til en annen landsby, visste alle hva som ventet. Svigermor gikk virkelig løs. Marjana burde bare vært hos sitt syke barn, men slikt var umulig hos Avdotja. Marjana slet seg ut. Sønnen visnet med henne. Kulde og regnvær kom – mannen kom ikke hjem, og voksende frykt og tvil om han noen gang ville komme tilbake slo rot, som svigermor ivrig helte i henne dag for dag. – Tenker du ikke på Danja? sa Avdotja. – Gutten dør snart, du tæres av sorg og drar sønnen min med deg i elendighet. Kanskje du bare burde gå? – Hvor skulle jeg dra, med et sykt barn og vinteren på trappene? – Blir barnet verre, gjør det ikke så mye, svarte svigermor. For Danja blir det enklere, han kan omsider få en ordentlig familie og flere barn. Disse ordene slo Marjana nesten i bakken. Og som om sønnen følte det, sluttet han plutselig å puste – det gikk helt galt. To uker senere, da snøen dalte og vinden ulte, orket ikke Marjana mer. Hun pakket sitt liv i en knute, svøpte Vedenij inn i skjerf og forlot huset, med Avdotja stående rolig bak seg – fornøyd. Svigermor hadde mottatt beskjed for lenge siden: Danja var blitt skadet av røvere, men han var i live og fikk behandling i byen. Men dette skulle ikke svigerdatteren vite. Nå kunne hun dikte som det passet henne og spare nysgjerrige naboers spørsmål. Neste morgen spredte Avdotja sladder om at Marja hadde blitt gal da barnet døde og hadde tatt med seg liket ut i natten – hvor, visste ingen. Folk snakket noen dager før de glemte. Marjana vandret gjennom skog og mark, ukjent og redd – ikke for seg selv, men for sønnen. Til slutt nådde hun en fremmed landsby, hvor en kvinne – Aklina – tok henne inn, trillet hun omkull av utmattelse. Tre dager lå hun bevisstløs, og da hun våknet, lovet Aklina at sønnen skulle bli frisk – de gikk innover i skogen til Akulinas mor, Aglaia, kjent som kloke kvinne, men av bygdefolket mistenkt for å være heks. Hos henne var lille Vedenij snart sterk og frisk, og livet fikk nytt håp. Så hører vi hvordan Danilja etter hjemkomsten møter tomt hus, tomme rom og en gråtende mor som spinner løgner han tror på. Tapet knuser ham, tiden går grått og tungt inntil moren dør og han vurderer å ta sitt eget liv. Men skjebnen vil det annerledes: Marjana og Danilja møtes igjen som ved et under i skogen, og kjærligheten overlever både sladder, sorg og svigermors hat. Danilja flytter gården sin til bygden der kona virkelig er hjemme – og finner endelig fred hos Aklina, som var blitt som en mor for Marjana. På graven hjemme vokser kun ugress – ingen vet lenger hva som skjedde med sjelen til den som med egne hender ødela sin egen og andres lykke, og spredte så mye lidelse i jakten på rikdom og egenvilje.

Kvinners skjebner. Maren

Da farmor Astrid døde, ble det ekstra tungt for Maren. Etter svigermorens mening var hun aldri blitt en del av gården. For tynn var hun, gjorde for lite, og hvem visste vel om det kunne bli barn av ei slik vimsete jente?

Maren bar alt, og når alt føltes som verst, løp hun til bestemoren sin. Astrid var uten tvil det kjæreste Maren hadde både for faren som forsvant sporløst, og for moren som døde av tuberkulose når Maren var ti år gammel.

Hvordan Audun så på den foreldreløse jenta, det var det bare Gud som visste. Han, staut og kraftig, med bondegård og alt på stell og så falt han for ei fattigløs jente uten slekt. Bak ryggen kalte Auduns mor, Ingebjørg, henne bare for det fantungen.

Maren prøvde så godt hun kunne å gjøre svigermor fornøyd. Hun slet og jobbet, tok tak i alt, uten et ord til motmæle. Men det var aldri bra nok.

Det gikk greit mens Audun var hjemme. Men straks han dro ut på arbeid til nabobygda, føltes det som om hun måtte rømme fra sitt eget hus.

Du må holde ut, Marenjenta mi, sa bestemor og strøk henne på håret. Det blir bedre med tida.

Men nå var også bestemor borte, og årene gikk det ble bare verre med Ingebjørg. Hun klarte aldri å forsone seg med at sønnen hadde tatt denne foreldreløse i hus. Moren til Audun hadde lenge sett seg ut en annen brud til ham fra en god familie, velsituert og med penger i ryggen. Da hadde det sikkert vært nok arv til både barn og barnebarn.

Men slik ville ikke livet det! Auduns stahet, arvet etter faren, gjorde at han ikke lot seg styre. Audun var virkelig blitt en god gårdbruker. Da faren døde, tok han alt ansvar, forbedret driften og økte karene. Han var høflig mot moren, men lot henne aldri styre ham. Hadde han noe å si, sa han det rett ut.

Maren elsket han over alt på jord. Da han så henne første gang, så tynn og skjør, lyst hår og blå, store øyne, da var det gjort. Han ville legge alle rikdommer for føttene hennes.

Men hun nikket ja uten å kreve den slags hun så jo, han var ærlig og god. Hun hadde også hørt om svigermora, visste hun var gjerrig og sint av seg. Men Audun hadde ord holdt hun ja.

Hun flyttet inn i Auduns hus. Holdt ut alt hun fikk servert av svigermora. Når det ble for tungt og tårene presset på, løp hun til bestemor. Satt på gulvet med hodet i bestemorens fang, hulket som en redd valp mens gamle fingre strøk håret. Bestemor leste stille kveldsbønner for henne og ba om beskyttelse for barnebarnet.

Etter en stund, var det liksom lettere å puste igjen. Men så var det ingen igjen; bestemor døde stille en natt. Maren gråt som et lite barn hun sto helt alene igjen i verden.

Folk sier tiden leger alle sår, men det stemmer ikke. Det går dager da smerten hamrer i brystet og hun savner de snille hendene til bestemor mer enn noen gang.

Spenningen mellom henne og Ingebjørg ble bare verre. Tre år med snylting, og ennå ingen barnebarn, klaget Ingebjørg. For Maren var barnløshet det verste. Hun visste jo hva svigermoren sa til Audun, at hun var ufruktbar og aldri kunne gi han barn.

Audun avfeide slike tankeløse ord, men han kunne jo ikke stoppe bygdesladder. Snart visste hele bygda at Auduns slektning ville dø ut med ham.

Likevel, så snart han kom hjem og fikk øye på Maren, forsvant alt det vonde fra Auduns hode. Han bar henne gjerne over dørstokken, løftet henne og sa: Du er solskinnet mitt.

Kanskje var det bønnene hennes, eller ren kjærlighet for Maren ble endelig gravid.

Ingebjørg ble rasende. Men Audun, han elsket henne bare enda høyere.

Svigermoren svermet gjennom huset som en svart kråke. Satt Maren litt, raste hun straks: Slapper du av, ja? Tror du du slipper unna alt arbeid bare fordi du er gravid? Hun satte armene i siden og stirret på henne.

Det er ikke det, mamma, unnskyldte Maren, jeg satte meg bare et øyeblikk etter alt strevet.

Strever og strever, fnyste svigermora. Vi har da ikke tjenestefolk her! Vann må bæres, Audun kommer hjem og bøttene er tomme? Om du er svak, så pakk sakene dine syke koner gjør ikke nytte for seg!

Maren sa ikke et ord, grep bæreåk og bøtter og gikk mot brønnen. Hun dro hjem tunge bøtter mens de gamle naboene bare ristet oppgitt på hodene og hvisket: Ingebjørg har blitt gal selv når jenta går med mage, lar hun henne aldri hvile.

Så kom barnet. Men det ble ikke til velsignelse, kun bekymring. Gutten var svak, pustet dårlig og ble tidvis helt blå.

Halvt død som mora, sa Ingebjørg kaldt, og så med forakt på den lille gutten.

Hvorfor sier du sånn, mamma? Han er jo Auduns arving! hulket Maren.

Arving? Ja, om han lever så lenge! Lo Ingebjørg snart må vi spikre ei barnekiste.

Maren gråt hjerteskjærende. Ingebjørg skar henne med ord, og innerst inne håpet hun kanskje barnet døde, så Audun kunne få seg en annen kvinne ei solid, frisk og arbeidsom jente.

Audun kom hjem, og gjorde alt for å trøste kona, lot henne sove tok den lille gutten i sine store hender. Da virket gutten straks tryggere, og lagde små smattelyder.

Han er ikke sterk nå, men vi skal vise dem alle hvor mye vi tåler, tenkte Audun.

Barnet ble døpt og fikk navnet Vegard. Håpet blusset, men han ble ikke sterkere. En dag ble det nødvendig for Audun å reise til byen.

Veien er lang, jeg kommer ikke fort tilbake, sa han og kysset Maren i pannen. Vokt Vegard, ikke bry deg om hva noen sier.

Da slo Ingebjørg seg fullstendig løs. Med Audun borte, måtte Maren jobbe hele dagen. Vann skulle bæres, ved skulle hogges, dyrene skulle fôres. Om natta var det Vegard og hans pustestopp halve natta gikk før hun rakk å sovne litt før dyrene igjen kalte.

Hun slet seg ut, og lille Vegard ble bare dårligere.

Høsten kom med regn og gjørme. Audun burde snart vært hjemme og satt mor si på plass men han lot vente på seg.

***

Helt riktig, sa Ingebjørg en dag. Hvem vil vel tilbake til syke folk? Kanskje finner han seg ei ny kone, penere og sprekere.

Det skar i Marens bryst. Tenk om svigermoren hadde rett? Fortvilelsen tok fullstendig over.

Svigermor gnei salt i sårene. Daglig dryppet hun giftige ord i Marens sjel.

Syns du ikke synd på Audun? spurte hun en dag. Gutten vår dør snart, du selv slites ned, og så skal du ta mitt barn med deg i sorg? Slipp ham fri, Maren.

Hvor skal jeg gå, mor? Med barn og alt, vinteren kommer og Vegard er syk.

Får så være, sa svigermor kjølig ikke så farlig, har ikke levd lenge uansett. Lar Gud ta ham, blir det enklere for Audun kan stifte ny familie, få mange barn.

Maren stirret vantro på svigermor. Akk, hvordan kan et menneske snakke slik om et barn sitt barnebarn?

Samme kveld fikk Vegard pustestopp igjen. Svigermor trakk bare på skuldrene. Tenk på det, Maren du finner aldri lykke gjennom andres ulykke, sa hun og forlot rommet.

Uker gikk, før jorden fikk sitt første dryss av snø. Maren ble tynn og blek, ga svigermora svar på tiltale, men visste det hjalp lite i et hus hvor hun ikke lenger hadde plass. Ingebjørgs ord om at Audun ikke ville ha henne, gjorde bare alt verre. Og Maren tenkte aldri på at det kunne ha skjedd noe med mannen hennes fortvilelsen og svigermorens giftige ord hadde gjort henne blind.

Du ødelegger alt for alle, sa Ingebjørg lavt.

Det ble for mye. Stille gikk Maren til rommet sitt, pakket det lille hun hadde i et lite knytte, svøpte Vegard i varme skjerf, og snek seg ut av huset.

Ingebjørg sto stille, redd for å ødelegge dattersvigerinnens plutselige flukt. At Audun for lengst hadde fått beskjed om sin ulykke og bodde i byen etter å ha blitt overfalt av landeveisrøvere det unndro Ingebjørg Maren for. Da Audun vendte hjem, ville hun bare fortelle at Maren hadde gått fra forstanden da Vegard døde, og forsvunnet i natten.

Neste formiddag startet sladderen: Maren ble gal da barnet døde, tok ham og løp ut, ingen visste hvor. Folk snakket et par dager, men snart var det vinter, og ingen gikk utenfor om de ikke måtte.

***

Maren gikk lenge, innover langs skogen, over jorder, redsel i kroppen men det var for barnet hun fryktet. Morgenen kom, med bygda i horisonten. Hun regnet ikke med å bli sluppet inn, men håpet det fantes mennesker som kunne gi et stykke brød og la henne varme barnet litt.

Gatene var tomme, pipa røyk fra husene. I vinterkulde gikk ikke folk ut uten grunn. Maren satte seg på benken ved brønnen. Hun var sliten.

En høy, breiskuldret kvinne kom bærende på bøtter, kinnene røde av kulde. Hun kikket strengt på Maren.

Hvem er du? Du er blå på leppene frosset?

Hører ikke til noen, svarte Maren stille. Jeg skal bare til neste bygd, løy hun.

Har du noen der? spurte kvinnen mistenksomt.

En far, sa Maren, og løy videre.

Ingen nekter ei husløs kvinne med barn tak over hodet i dette været, sa kvinnen.

Maren begynte å gråte, la iskalde never over ansiktet.

Kom deg opp og bli med meg, sa kvinnen bestemt og hjalp Maren opp.

Inne var det varmt. I peisen knitret veden, rommet luktet av tørkede urter. Maren sank sammen på benken, helt utslitt.

Kvinnen tok barnet forsiktig, løsnet klærne.

Jeg heter Alvhild, sa hun. For en liten gutt! Er han døpt?

Ja. Han heter Vegard, klarte Maren å svare før hun besvimte.

Hvor lenge hun lå visste hun ikke. Da hun våknet, lå hun veltilpakket i en fremmed seng. Gutten var borte. I panikk spratt hun opp, ville ut av huset da døra gikk opp og Alvhild kom inn.

Våknet du? Hvor skal du?

Hvor er gutten? ropte Maren.

Ta det med ro, svarte Alvhild, du lå bevisstløs i tre dager, stadig bablet du om gutten. Han er hos min mor i utkanten av bygda.

Hvorfor? hvisket Maren forskrekket.

For hans skyld, mumlet kvinnen. Kom, fortell.

Over en kopp varm tisan fortalte Maren alt om sitt liv, sin kjærlighet og svigermorens hat. Alvhild lyttet stille.

Guds veier er uransakelige, sa hun til slutt. Du skal ikke være redd. Vegard kommer seg, og din egen lykke venter rundt svingen. Bare vær sterk, så finner du alltid utvei.

Men hvor er gutten min? Jeg må til ham.

Jeg følger deg, men vi kommer tilbake uten ham i første omgang.

Nå ante ikke Maren hva hun mente, men hun kledde på seg. Det bar ut i skogen. Mellom trærne, dypere inn.

Vanligvis holder moren min til her ute hele året. Jeg vender tilbake til våren, men hun er alltid her. At jeg møtte deg ved brønnen var skjebnebestemt.

Maren lyttet, men forsto ikke alt som ble sagt.

Plutselig sto de foran et lite tømmerhus inne i tett skog.

Alvhild åpnet og slapp Maren foran seg. Seterhus som alle andre gang, stue, lite kjøkken.

En eldre liten kjerring kom ut fra et rom.

Kom inn, sa hun vennlig. Vegard sover, ikke vekk ham.

Maren så på sønnen han var allerede mer rød og frisk enn i gamle huset.

Ja, han er friskere! fniste den gamle, som om hun leste tankene hennes.

Sett deg og lytt litt, sa hun. De kaller meg gamle Gunhild. Her ute kaller de meg heks, så jeg har holdt meg i skogen. Derfor plager jeg ikke noen.

Maren fikk store øyne.

Ikke vær redd! Folk snakker bare. Forresten, svigermora di er vel mer heks enn meg hun går da i kirken!

Gunhild lo. Hun visste tydeligvis alt om Marens liv.

Vet du hvorfor barnet blir sykt? spurte hun.

Maren ristet på hodet.

Du gikk gravid og trasket alltid på kirkegården til bestemora di. Slik hengte en død ånd seg på barnet ditt. Og etter han ble født, har den bare sugd livet ut av ham. Men dette går an å gjøre noe med! La Vegard bli hos meg et par dager da skal jeg ordne dette, svarte Gunhild.

Hun la hendene på Marens hode, strøk henne i håret. Maren slappet av for første gang på lenge.

Kom, vi går tilbake, sa Alvhild.

***

Slik gikk dagene. En uke senere fikk Maren sønnen tilbake; nå var han sunn og rødmusset, logret med knyttnevene og gurglet lykkelig.

Maren hadde funnet vinterro hos Alvhild, og slet i huset så det var nok å gjøre. En dag spurte hun:

Hvorfor lever Gunhild i skogen? Dyktige koner som henne finnes knapt!

Det er lenge siden, svarte Alvhild. Alt gikk galt, hun hjalp folk. Men da to barn i bygda døde helt naturlig, visste vi etterpå tok de henne nesten livet. De kom for å brenne henne ut, moren min. Da de skjønte det var feil, ba de henne likevel bli. De bygde dette huset i skogen til henne. Siden har hun hjulpet barna, men bare barna ingen voksne.

Barnies ble lagt i vogga ved døra, så hentet Gunhild dem. Etter tre dager hvis hun satte ut barnet igjen, var det friskt. Ville hun ikke slippe det ut, var det verre men hun reddet alltid barna.

Hvordan gjør hun det? spurte Maren.

Alvhild lo. Jo mindre du vet, jo bedre sover du. Ingen svartekunster bare sterke urter og bønn.

***

I mellomtiden kom Audun endelig hjem etter å ha vært borte i månedvis. Han sprang inn, forsto ingenting: ingen kone, ingen baby, ingenting igjen av det gamle.

Tilgi meg, sønnen min, hulket Ingebjørg. Jeg greide ikke passe på dem. Vegard døde. Maren mistet vettet, løp ut i natten med ham. Jeg løp etter, lette, men hun er sporløst borte.

Audun kom seg ikke etter dette tapet. Hele vinteren gikk i et slags mørke.

Ingebjørg prøvde seg med andre kvinner hun mente sønnen burde gifte seg med. Til slutt brølte han så moren nesten trillet av stolen.

Ikke ett ord om nye koner! skrek Audun, jeg kunne ikke redde min første, la meg være i fred!

Dagene gikk tunge. Audun jobbet, men med livet lukket innvendig. Årene gikk. Ingebjørg ble svakere og døde til slutt om sommeren, uten noen gang å fortelle sønnen sannheten.

Så sto Audun igjen helt alene.

Når det var gått førti dager siden mora døde, etter at alle hadde forlatt minnestunden, kledde han på seg og gikk inn i skogen. Han orket ikke lenger.

Midt i skogen, ved ei myr, sank han med slapp kropp. Iskald gjørme dro ham ned, men han protesterte ikke livet var for tungt.

Da hørte han noe synge langt borte. En kvinnestemme, lys og myk.

Et hvitt skikkelse danset mellom trærne og stemmen nærmet seg. Han kom til seg selv, og plutselig sto Maren der, på den andre siden av myra.

Maren! visket han, tror jeg ser deg du har kommet med for å følge meg til den andre siden?

Nei, Audun! ropte hun, jeg er levende!

Han forsto først ikke, men hårdt, steg han mot henne. Myren holdt hardt fast, men Maren rev i greiner og dro ham løs.

Blodige hender og tårer men endelig var de sammen, i live.

***

Da Audun skjønte at både Maren og Vegard levde og hadde det bra, gråt han av lykke. Da han fikk Vegard i armene, så skrek han bare beroliget av urte-te fra Alvhild.

Og alt det vonde ble snart borte sammen fikk de alt til å gli over. Audun bestemte seg for å flytte gården til bygda der Maren trivdes, og de bosatte seg hos Alvhild, som var blitt som en mor for dem.

Blomster vokste over Ingebjørgs grav. Den forståelsen hun aldri rakk å få kom for sent. Ingen vet, men kanskje fant også hennes sjel til sist hvile.