Dagbok, desember, ett år til sammen…
Den siste tiden har jeg ikke latt meg selv gå ut alene, ikke siden den dagen jeg, Olav Solheim, rotet meg bort på vei til legekontoret og glemte både hvor jeg bor og hva jeg heter. Jeg gikk i helt feil retning den gangen og drev rundt i nabolaget, inntil blikket mitt falt på en fabrikk jeg kjente igjen urfabrikken der jeg jobbet i nesten femti år.
Jeg sto der og stirret på bygningen. Den var så kjent, men jeg klarte ikke å huske hvorfor, eller hvem jeg var, før noen la hånden på skulderen min bakfra og lo varmt:
Solheim! Onkel Olav, har du savnet oss? Vi snakket akkurat om deg for en mester og mentor vi hadde! Olav, kjenner du ikke meg igjen? Det er jo meg, Jørgen Aasen, det var du som gjorde meg til menneske på fabrikken!
Noe falt på plass i hodet mitt, som om noen skrudde på lyset, og minnet mitt kom tilbake. Herregud så lettet jeg ble.
Jørgen smilte og omfavnet meg:
Nå kjenner du meg vel igjen? Jeg har bare barbert bort barten, derfor ser jeg annerledes ut. Vil du være med inn? Gutta ville blitt glade.
Kanskje en annen dag, Jørgen. Jeg er litt sliten nå, måtte jeg innrømme.
Skal jeg kjøre deg hjem? Jeg husker adressen, sa han oppglødd.
Han kjørte meg hjem, og siden den dagen har Kari, kona mi, ikke latt meg gå ut alene, selv om hukommelsen min har kommet seg.
Vi går bare sammen til parken, legekontoret, og butikken.
Men så ble jeg syk, feber og hoste, og Kari måtte løpe ut for å kjøpe medisiner og mat. Hun var ikke helt i form selv heller, men sånn gjør man for hverandre. Hun kom hjem med medisin og dagligvarer, selv om det ikke var så mye, men hun ble veldig slapp. Hun syntes posen med mat var altfor tung, og etter å ha pustet ut et øyeblikk dro hun den med seg videre gjennom snøen.
Etter noen skritt til måtte hun stoppe igjen. Hun satte posen fra seg på den nyfalne snøen, og sank rolig sammen på stien hjem. Den siste tanken hennes var: «Hvorfor måtte jeg kjøpe så mye på én gang, gamle hodet henger ikke helt med.»
Heldigvis kom naboene ut fra oppgangen og så Kari ligge i snøen. De løp bort og ringte ambulansen med én gang…
Kari ble kjørt bort med ambulanse. Naboene de tok med seg medisiner og mat, gikk tilbake til leiligheten og ringte på døren.
Mannen hennes, Olav, er sikkert hjemme, kanskje blitt syk, jeg har ikke sett han på noen dager, sa Nina Andresen, naboen. Han sover nok, Kari sa at han ofte var sliten. Ja ja, jeg kommer innom senere.
Jeg, Olav, hørte ringeklokka, men hosten holdt meg tilbake. Jeg prøvde å reise meg, men feberen og svakheten gjorde at jeg nesten falt.
Hosten stilnet, og jeg gled inn i en underlig søvn, og tankene kretset rundt Kari hvor ble hun av?
Jeg må ha ligget slik lenge, glidende mellom drøm og våken tilstand, da jeg plutselig hørte lette steg og så Kari komme inn kjære, kjære Kari, så godt å se henne igjen.
Olav, gi meg hånden, hold godt fast kom igjen, kom deg opp, kalte hun og jeg reiste meg med hjelp av hennes kjølige og svake hånd.
Nå må du åpne døra, fort, sa hun stille og bestemt.
Hvorfor det? undret jeg, men jeg åpnet da hun ba om det, og inn kom Nina Andresen og Jørgen, min unge kollega.
Solheim, hvorfor åpnet du ikke? Vi både ringte og banket!
Kari, hvor er hun? Hun var jo nettopp her, stotret jeg med bleke lepper.
Hun er jo på sykehuset, på intensiven, sa Nina forbauset.
Han snakker bare tull, skjønte Jørgen, og grep meg i tide før jeg segnet om…
De ringte ambulansen, og det viste seg å være febertover.
To uker senere kom Kari hjem fra sykehuset. Jørgen kjørte henne hjem han og Nina hadde hjulpet meg hele tiden, og jeg kom meg sakte men sikkert.
Det viktigste vi fikk være sammen.
Da vi endelig satt alene, gråt vi nesten begge to.
Verden er ikke uten gode mennesker, Olav. Nina er ei varm kvinne, husker du hvordan barna hennes løp innom oss etter skolen, vi ga dem middag og hjalp dem med leksene, før Nina kom fra jobb og hentet dem.
Ja, men ikke alle husker godhet. Hun har ikke blitt hard, og det gjør meg glad, sa jeg.
Og Jørgen, den tafatte gutten som jeg var mentor for på fabrikken, han kunne jo glemt gamle folk, men nei, han kom og hjalp meg.
Om noen dager er det nyttår, Olav, tenk så godt at vi er sammen ennå, sa Kari og la hodet mot skulderen min.
Men forklar meg, hvordan kunne du komme til meg fra sykehuset den dagen, få meg til å åpne døra for de som reddet meg? Uten deg hadde jeg ikke klart det, spurte jeg forsiktig, redd hun skulle mene at jeg var blitt forvirret igjen.
Kari så forskrekket på meg: Så det skjedde på ordentlig? De sa at jeg hadde klinisk død en periode, og jeg husker det at jeg lå på intensiven, men likevel gikk fra sykehuset og kom til deg…
For et mirakel som skjer på våre gamle dager. Jeg elsker deg mer enn før, eller enda sterkere, sa jeg og tok hånden hennes i min. Vi satt stille lenge sammen og så bare på hverandre.
Vi var redde for at noe skulle skille oss igjen…
Kvelden før nyttår kom Jørgen innom med godsaker kona hans hadde bakt boller.
Så kom Nina og drakk te med oss. Stemningen var god og hjertelig.
Nyttår feiret Kari og jeg alene. Vet du, jeg ønsket at vi skulle få oppleve nyttår sammen. Da er dette året vårt, sa Kari til meg.
Vi lo høyt av den tanken. Ett år til sammen det er så mye. Det er lykke.




