Mamma, jeg skal gifte meg! – sa sønnen muntert. – Så hyggelig, – svarte Sofie Pauline uten entusiasme. – Hva skjer, mamma? – spurte Viktor forbauset. – Ingenting… Hvor har dere tenkt å bo? – spurte moren med et lurt blikk. – Her hos deg, hvis du ikke har noe imot det? Leiligheten har jo tre rom, vi skal vel klare oss? – svarte sønnen. – Har jeg noe valg? – sa moren. – Det er jo ikke akkurat billig å leie noe annet! – sa Viktor trist. – Da har jeg vel ikke noe valg, – sa Sofie Pauline oppgitt. – Mamma, det er så dyrt med leie at vi knapt får råd til mat. Men dette er bare midlertidig, vi skal jobbe og spare til egen leilighet. Det går raskere slik! Sofie Pauline trakk på skuldrene. – Fint… Men én ting: dere kan flytte inn og bo så lenge dere trenger, men to betingelser – vi deler strømregningen på tre og jeg blir ikke hushjelp, – sa hun bestemt. – Klart, mamma, som du sier, – sa Viktor straks. De unge giftet seg enkelt og alle tre – Sofie Pauline, Viktor og svigerdatteren Irina – flyttet sammen inn i den store leiligheten. Fra første dag begynte Sofie Paulines kalender å fylles av uforutsette avtaler. Når de unge kom hjem var det tomt i grytene og rot i leiligheten, alt lå der de hadde sluppet det. – Hvor har du vært, mamma? – undret sønnen. – Vet du, Viktor, jeg ble invitert til kulturhuset for å synge i kor – du vet jeg har stemme… – Jasså?! – Viktor ble overrasket. – Ja! Det har jeg fortalt deg før. Det er mange pensjonister der, jeg koste meg stort! I morgen skal jeg gå igjen. – Og hva skjer i morgen, mer kor? – Nei, litteraturkveld – vi skal lese Ibsen, du vet hvor glad jeg er i Ibsen. – Jasså?! – Hører du ikke etter på moren din! – sa Sofie Pauline med et smil til sønnen. Irina betraktet dem stille. Siden Viktor giftet seg, fikk Sofie Pauline et nytt liv; hun ble aktiv i pensjonistforeningen, fikk nye venninner som kom på besøk, kapret kjøkkenet til langt på natt, drakk te og spilte bingo, hun gikk tur, eller fulgte med på TV-serier så oppslukt at hun ikke engang merket barna komme hjem. Husarbeid nektet hun å gjøre, og lot alt være opp til sønn og svigerdatter. Først klaget de ikke, etter hvert begynte Irina å himle med øynene, så pratet de misfornøyd sammen, og snart sukket Viktor høyt. Sofie Pauline brydde seg ikke, og levde et aktivt pensjonistliv. En dag kom hun glad hjem, nynnet «Kjerringa med staven», og sa på kjøkkenet hvor barna satt sammen: – Dere kan gratulere meg! Jeg har truffet en fantastisk mann, og vi reiser sammen til et spa i morgen! Flott, ikke sant? – Ja, så hyggelig, – sa Viktor og Irina i kor. – Er det alvor? – Jeg vet ikke ennå, kanskje etter spa-oppholdet får jeg svar, – sa Sofie Pauline og tok for seg av suppen. Hun kom skuffet tilbake etter turen; Alex var ikke den rette, men hun var optimistisk – det kommer flere muligheter! Hun fortsatte med kor, turer, treff og kulturkvelder. Etter hvert ble sønn og svigerdatter lei av rot og tomme gryter. En dag smalt Irina med kjøleskapsdøren og sa irritert: – Sofie Pauline! Kan du ikke ta noe ansvar hjemme også? Her er kaos, og kjøleskapet er tomt! Hvorfor skal bare vi ordne alt? – Hvorfor er dere så oppgitt? Hvis dere bodde alene, hvem ville gjort husarbeidet da? – Men du bor jo her! – Jeg er ikke hushjelp, og har gjort mitt. Jeg sa fra til Viktor at jeg ikke skulle være husarbeidshjelp – det var mitt vilkår. At han ikke sa fra til deg, er ikke min skyld! – Jeg trodde du tullet, – sa Viktor fortumlet. – Så dere vil bo her på mine premisser, men ha meg til å rydde etter dere og lage mat? Nei! Vil dere ha det annerledes, er det bare å flytte! – Sofie Pauline gikk til rommet sitt. Neste morgen kledde hun seg pent, sminket seg, og dro på kulturhuset – der ventet koret på henne, og hun nynnet «Å, jeg vet en seter…» på vei ut døren.

Mamma, jeg skal gifte meg! sier sønnen Henrik, smilende.

Det er jo hyggelig, svarer Ragnhild uten begeistring.

Mamma, hva skjer? spør Henrik overrasket.

Ingenting… Hvor har dere tenkt å bo? spør moren, mens hun myser.

Her, så klart. Du er vel ikke imot? svarer Henrik. Leiligheten har jo tre soverom, vi får plass!

Har jeg egentlig noe valg? spør Ragnhild.

Det er dyrt å leie leilighet nå, mamma… sukker Henrik. Prisene er så høye at vi ikke ville hatt råd til mat. Og vi skal jo ikke bo her for alltid vi jobber og sparer til egen leilighet. Går mye raskere sånn.

Ragnhild trekker på skuldrene.

Får håpe det… sier hun. Dere kan flytte inn, bo her så lenge dere trenger, men jeg har to betingelser: Vi deler strøm- og husleieutgifter på tre, og jeg er ikke hushjelpen her.

Klart, mamma, det er greit! sier Henrik med én gang.

De unge har en liten og hyggelig bryllupsfeiring, og snart bor de alle sammen under samme tak Ragnhild, Henrik og svigerdatteren Anniken.

Fra første dag de unge flytter inn, får Ragnhild plutselig mengder av avtaler og gjøremål. De unge kommer hjem fra jobb, men moren er ikke der; grytene er tomme, og alt ligger strødd i leiligheten akkurat som da de dro hjemmefra.

Mamma, hvor har du vært? spør Henrik forundret en kveld.

Vet du, Henrik, Kulturhuset ringte de spurte om jeg ville være med i Koret for norske folkesanger. Jeg har jo stemmen til det, du vet vel det…

Virkelig? sier sønnen overrasket.

Ja! Du har bare glemt det, men jeg har fortalt deg før. Der møtes vi pensjonister, og synger gamle sanger. Jeg hadde det så fint, skal dit igjen i morgen! sier Ragnhild, energisk.

Og i morgen er det også kor? spør Henrik.

Nei, i morgen er det litterær kveld vi skal lese Ibsen og Hamsun. Du vet jo hvor glad jeg er i Ibsen!

Ja? sier Henrik undrende.

Klart! Du hører ikke etter, du! sier Ragnhild med et smilende snev av irritasjon.

Anniken følger samtalen uten å si et ord.

Fra den dagen Henrik giftet seg, har Ragnhild fått et nytt liv: hun går på ulike pensjonistaktiviteter, får nye venninner, og de kommer ofte sammen, sitter på kjøkkenet til langt på natt, drikker kaffe og spiser vafler de har tatt med og spiller lottospill, eller hun rusler ute, eller ser på spennende serier så intenst at hun ikke engang hører når de unge hilser.

Husarbeid styrer hun unna, og lar Henrik og Anniken ta seg av alt. Først sier de ingenting, så begynner Anniken å se litt skjevt på situasjonen, etter hvert hvisker de misfornøyd sammen, så sukker Henrik høyt. Men Ragnhild lar seg ikke affisere og fortsetter med sitt aktive liv.

En dag kommer hun inn døren, strålende glad, nynnende på «Bæ, bæ, lille lam». Hun går ut på kjøkkenet, hvor de unge sitter og spiser suppe og ser slitne ut, og sier energisk:

Kjære barn, nå kan dere gratulere meg! Jeg har møtt en veldig hyggelig mann, og i morgen reiser vi sammen til et spa i Trysil! Er ikke det flott?

Jo, svarer Henrik og Anniken i kor.

Er det seriøst, da? spør Henrik varsomt, nervøs for at enda én skulle flytte inn.

Det får tiden vise, kanskje vet jeg mer etter spaoppholdet, sier Ragnhild, tar seg suppe og spiser med god appetitt, og forsyner seg til og med én gang til.

Etter turen kommer Ragnhild hjem skuffet. Hun sier at Olav var ikke helt på hennes nivå, så de gikk hver sin vei men hun legger straks til at hun fortsatt har mange muligheter. Hun fortsetter med sangkor, gåturer og venninnebesøk.

Til slutt, når de unge igjen kommer hjem til en urydde leilighet og tomme gryter, mister Anniken tålmodigheten, slår hardt igjen kjøleskapsdøren og sier irritert:

Ragnhild! Kan du ikke hjelpe til hjemme også? Her er jo skittent og kjøleskapet tomt! Hvorfor skal vi gjøre alt, og du ingenting?

Hvorfor er dere så irriterte? spør Ragnhild undrende. Hvis dere bodde alene, hvem skulle gjøre alt hjemme, da?

Men du bor jo her! protesterer Anniken.

Jeg er ikke hushjelp, Anniken! Har gjort mitt for dere, og nå er det nok! Dessuten sa jeg fra til Henrik jeg skulle ikke være husmor her. At han ikke sa det til deg, kan ikke jeg svare for, svarer Ragnhild.

Jeg trodde du bare fleipet, sier Henrik litt forvirret.

Dere vil bo her og ha det fint, og i tillegg skal jeg rydde og lage middag hele tiden? Nei! Jeg har sagt at jeg ikke gjør det, og jeg mener det! Og hvis noe ikke passer, kan dere skaffe dere egen bolig helt greit! sier Ragnhild og går inn på sitt eget rom.

Neste morgen kler hun på seg sin fineste bluse, legger på rød leppestift og nynner på «Ja, vi elsker…», før hun går ut til Kulturhuset, hvor koret og vennene hennes venter.