Jeg har gjort mitt – Nå er det deres tur! — Dere kunne like gjerne sendt ham på fosterhjem, som en kattunge, sier Galina Jurevna med giftig sarkasme. Betalt og ferdig – kos dere med friheten deres. Med misfornøyd mine river Maria i glidelåsen på kofferten. Den sitter fast. Akkurat som svigermors gamle plate hver gang de unge skal på ferie. — Mamma, nå holder du, prøver Andrej, Marias mann, å roe Galina Jurevna. — Tøma får også ferie, bare på landet hos mine foreldre, ikke fremmede folk. Han får frisk luft, grønnsakshage, badebasseng og fersk melk hver dag. Perfekt for hans alder! — Det er ikke ferie, det er landflyktighet! utbryter svigermor. Barnet er tre år, han trenger foreldrene nå! Men nei, foreldrene skal til Oslo og traske på museer! Trenger ikke sønnen kulturell utvikling? Maria får endelig kontroll på kofferten, retter seg opp og ser svigermor kaldt i øynene. — Akkurat nå trenger han rutiner, middagslur og do innen rekkevidde. Ikke ni timers flytur og ny tidssone. Når gikk du sist tur med barnebarnet, Galina Jurevna? — Jeg har gjort mitt med sønnen min! svarer svigermor stolt. Jeg tok ham med overalt. Overlevde da også. Dere tenker bare på dere selv – man burde tenke på andre! — Nettopp! roper Maria. På de andre i flyet, som skal høre på din barnebarns hysteri et par timer! Eller de som vil høre på guide, ikke «jeg er sliten, jeg er tørst, beina mine er trøtte!». Ferie med en treåring er ikke ferie, Galina Jurevna. Det er tortur! For Tøma også! Svigermor presser leppene sammen og snur seg vekk. — Har dere lekt dere nok som foreldre? Gitt opp og vil bare bli kvitt ham? Si det heller rett ut – sønnen trengs ikke mer… Man kan alltid tilpasse seg barn. Maria lukker øynene og teller til hundre for å roe seg. Hadde svigermor visst hvilket helvete forrige tur var, hadde hun kanskje holdt igjen. Men hvordan kan hun vite det, når hun knapt deltar i oppdragelsen? Maria husker alt. Etter den turen rykket venstre øye i en måned… Slik gikk årene, og da Tøma ble syv, fikk Galina Jurevna selv sjansen som barnevakt – og fikk smake på sin egen medisin. Hverdagen hennes ble snudd på hodet, illusjonene brast, og hun forsto endelig at det ikke er så enkelt å håndtere en livlig gutt. Etter et par dager ringte hun med panikk: “Kom og hent ham! Nå med en gang!” Maria og Andrej pakket sammen, dro hjem og møtte en utslitt svigermor — og en glad Tøma, som bare ville reise til morfaren og mormoren, der han likte maten, lekene og fikk være seg selv. Etter den sommeren tok ikke Galina Jurevna opp temaet barnepass eller ferier med Tøma igjen. Nå ønsket hun god tur når de reiste – og både hun og Maria fant sin fred, på hver sin kant. Slik gikk det til at jeg gjorde mitt – nå er det deres tur!

25. juli

Noen dager føles bare ekstra lange. I dag satt jeg igjen på soverommet, med kofferten åpen og klærne slengt utover sengen. Glidelåsen hadde kilt seg. Som vanlig. Akkurat slik svigermor, Gunhild, setter seg fast i den samme plata hver gang vi skal ut og reise.

Dere kunne jo like gjerne levert ham på kennel, som en kattunge, sa Gunhild med sylskarp sarkasme. Betal litt og så er det bare å dra, leve livet og late som om det ikke er barn hjemme.

Jeg strammet leppene og dro hardere i glidelåsen. Uten hell. Gunhilds stemme skar inn i meg, som den alltid gjør rett før avreise.

Mammen, kan du ikke gi deg? prøvde Anders å roe henne. Han er så god, mannen min. Marius skal jo også på ferie bare til hytta hos mamma og pappa. Der har han frisk luft, hage, plaskebasseng og melk rett fra bonden hver morgen. Akkurat passe ferie for treåringer.

Ferie?! Det kaller jeg landsforvisning, ropte Gunhild. Gutten er tre, han trenger foreldrene sine! Men nei dere skal til Bergen, løpe i museer! Som om ikke sønnen deres trenger kultur!

Endelig fikk jeg lukket kofferten og rettet meg opp, møtte Gunhilds blikk.

Akkurat nå trenger han søvn, trygghet og å finne potten i mørket ikke ni timer i bil, nye tidssoner og å traske gatelangs, svarte jeg kaldt. Når gikk du sist på tur i parken med barnebarnet ditt, Gunhild?

Jeg gjorde mitt med Anders, løftet hun haken stolt. Han fikk se alt. Men dere vil bare ha det lettvint. Man skulle tro dere ikke brydde dere.

Jeg trakk pusten dypt.

Nettopp! Sa jeg, nesten hysterisk. Vi tenker jo også på alle som skal sitte på flyet med oss, høre barnebarnet ditt hyle i timesvis. Og alle som har betalt for museumsomvisning! Tror du Marius syns det er storveis med sightseeingtur i regn og mas? Det er ikke ferie, Gunhild. Det er tortur. For oss og for ham.

Hun svarte ikke. Snu seg vekk nå kom den vanlige leksa om bortskjemte foreldreskap.

Dere vil jo bare kvitte dere med ham. Hva er det neste? Send ham på internatskole?! Med et barn kan man alltids tilpasse seg

Jeg lukket øynene og telte til hundre inni meg. Om hun bare hadde visst hvordan det egentlig var. For sist gang vi prøvde oss på ferie med Marius, skulle det tatt fra meg lysten på eventyr i mange år.

Det var i fjor sommer. Vi skulle bare til venner på hytta i Hallingdal. Bare to timer unna. Lett, trodde vi. Venner med barn, stor hage, trampoline og alt. Spennende for junior. Men alt gikk skjevt fra start.

Bilen ville ikke starte. Togbillettene kjøpt i siste liten. Og selvfølgelig: tropevarme, nesten 30 grader i overfylte vogner. Ikke en eneste fungerende vifte. Marius holdt i nøyaktig ti minutter, så startet nysingen, sutringen, skrikingen om varmen, klatringen over setene.

Slipp meg! skrek han, kastet seg i Anders fang. Vil bort! Nå!
Marius, ro deg, det er masse folk her, hveset Anders, svett av både varme og flauhet.

Folk så først medfølende, så oppgitt, til slutt truet blikket med kniver. Da Marius slynget juiceboksen sin i hodet på en dame i hvit bluse, kokte det over. Hun ropte, jeg nær gråt, prøvde å tilby henne 200 kroner som plaster på såret, mens Marius hylte verre. Turen varte i halvannen time, men jeg var gråtfylt og nervene i helspenn.

Fremme på stasjonen kunne vi like godt snudd straks. Marius nektet å sove, klaget hele kvelden, og prøvde nesten å velte grillen. Tilbakeveien var like ille. Og der vil altså Gunhild ha ham med på museumsuke i Bergen! Det er jo en dårlig vits.

Dere vet ikke å oppdra barn, sa Gunhild igjen når jeg forsøkte å forklare. Selv kommer hun på besøk annenhver uke, leverer bananer (som han ikke tåler), klør ham på kinnet, knipser et bilde til Facebook og forsvinner igjen. Men en diskusjon vinner hun aldri. Hun har alltid rett.

Da jeg en gang spurte midt i en krangel: “Men Gunhild, du skal jo ikke ha ham på ferie?” svarte hun bare: Det skulle tatt seg ut! Jeg er ikke barnevakt, jeg har gjort mitt. Foreldre skal ta ansvar.

Jeg orket det. Men det tærer, og har tært mer for hvert år. Gunhild nekter helt å høre på andre.

Fire år har gått. Marius er syv, skolegutt nå. Gunhild? Enkemann, sitter alene i den store blokkleiligheten sin mye stillere nå. Om det er ensomheten eller prestisje, vet jeg ikke, men da hun for noen uker siden tilbød seg å ha Marius i to uker, satte jeg nesten kaffen i halsen.

Bare kom med ham! Han er stor, vi kommer til å gå fint sammen! sa hun stolt.
Er du sikker på det? Han krever sitt, han elsker spill og eventyr, prøvde jeg. Kanskje vi kunne tatt med en iPad…
Sludder! Jeg strikket gensere til Anders, ordnet alt vi klarer oss! Vi leser, spiller ludo, ingen problem!

Vi leverte, med hjertet i halsen, og satte kursen for en hotellhelg på Geilo. Men allerede første døgnet gikk forventningene hennes i oppløsning.

Gunhild så for seg en solskinnsdag, der Marius satt stille og leste “Dyrelivet i Norge” mens hun strikket sokker og nikket anerkjennende mellom spising og dannede gåturer. Men Marius ville ha zombiejakt, han ville ha spenning, tårn av puter, eventyr og kappløp rundt stuebordet. Han orket ikke pastoral idyll og bestemors gamle leserutgaver.

Bestemor, jeg kjeder meg! Har du nettbrett?
Nei, jeg har ikke det, Marius.
Ok, da blir du zombie og jeg overlever! sa han, og løp i ring.

Dagen gikk i ett, og til middag kollapset Gunhilds plan. Hun hadde laget oksekjøttsuppe til ære for barnebarnet.

Jeg vil ikke ha, sa Marius, luket vekk løken med blikket. Jeg vil ha makaronier og pølse! Og pølsen skal være som en blekksprut.

Gunhild så forferdet ut!

Jeg driver ikke restaurant!
Marius bare hevet skuldrene og bygget hytte i sofaen.

Etterpå steg blodtrykket hennes til himmels. Hver gang hun prøvde å slappe av, hoppet han rundt som en kengeru, krevde tegnefilmer, banet seg vei med sverd av sofaputer. Ingen meter var trygt.

Samtidig, på Geilo: jeg og Anders på verandaen ut mot fjellet, middag på grillen, rosévin i glasset og Norgesro rundt oss. Stillheten var deilig.

Skulle tro vi har vært harde mot moren din, sa jeg, og lente meg tilbake.

Da ringte telefonen.

Hei mamma?
Kom NÅ! ropte Gunhild så det hørtes ut som brannalarm. Hent ham! Jeg makter ikke mer, dere må komme NÅ!
Men mamma, hva har skjedd?
Han har snudd huset på hodet! Han spiser ikke, hopper på meg, kjefter og bråker! Jeg orker ikke! Om dere ikke er her om en time, ringer jeg både legevakta og politiet. Jeg er FERDIG!

Linjen ble brutt.

Vinen ble stående, kjøttet halvgrillet.

Det var den ferien, mumlet Anders mørkt.

Bilturen hjem var tung av skuffelse. Gunhild åpnet døren før vi rakk å trykke på ringeknappen. Hvit i ansiktet, luktet Valium og fortvilelse.

Marius derimot, spratt ut, like blid.

Takk for denne gang, stønnet Gunhild, skjøv barnebarnet nærmest ut av døren. Dette gjør jeg aldri igjen! Makaroni skal det være, og løkplukke og bråk og hopp! Nei, gi meg fred!

Han er jo bare et barn, mamma, sa Anders tørt. Vi advarte deg. Du ville prøve.

Jeg trodde han var normal! Han trenger sikkert hjelp! Få ham ut, jeg må ned på sofaen!

I bilen hjem lente Marius seg tilbake og spurte:

Mamma, når skal vi til mormor og morfar igjen?
Snart, vennen.
Bra. For bestemor Gunhild hun roper så mye og lager ikke god mat.

Etter den kvelden nevnte hun aldri flere ferieavtaler, eller spurte hvorfor vi ikke tok Marius med. Nå ønsker hun oss bare god tur når vi reiser.

Marius tilbringer ferier hos mamma og pappa på gården: fanger mark med morfar, leker krig i skogen og spiser Mormors suppe – uten løk, for hun kjenner smaken hans.

Mitt forhold til svigermor ble ikke mer hjertelig, men jeg har fått ro. Og Gunhild hun har leiligheten sin, rett og sin samling av uleste faktabøker. Klem, Mari.