Uncategorized

Jeg vil alltid være hos deg, mamma. En troverdig historie Bestemor Valborg ventet utålmodig på kvelden. Naboen hennes, Natalia – en enslig kvinne nær femti – hadde fortalt noe så oppsiktsvekkende at hodet nesten gikk rundt på henne. For å bevise at hun snakket sant, hadde Natalia til og med invitert henne inn på kveldskvisten for å vise henne noe spesielt. Og alt startet med en helt vanlig samtale. Natalia var på vei til butikken om morgenen, og kikket innom bestemor Valborg: – Skal jeg kjøpe noe til deg, Valborg? Jeg skal til butikken ved siden av, skal bake kake – trenger noen småting og så videre. – Jeg tenker ofte på hvilket godt menneske du er, Natalia. Snill og omsorgsfull. Jeg husker deg jo fra du var jente. Synd at det aldri ble noe for deg, du er fortsatt alene. Men du er aldri trist, aldri klager du – ikke slik som enkelte. – Hva skal jeg klage for, Valborg? Jeg har en mann jeg er glad i, jeg kan bare ikke bo med ham enda. Hvorfor – det skal jeg fortelle deg. Egentlig har jeg lyst til å dele noe mer med deg. For jeg vet at om du lar det gå videre, vil ingen tro på det uansett, – lo Natalia. – Hva vil du ha? Når jeg er tilbake fra butikken, kan vi ta en kopp te, så forteller jeg deg hvordan jeg har det. Kanskje blir du glad på mine vegne, og slutter å synes synd på meg. Bestemor Valborg hadde egentlig ikke bruk for noe akkurat nå. Men hun ba likevel Natalia kjøpe med litt brød og noen småkaker til teen. Nysgjerrigheten tok overhånd – hva var det egentlig naboen ville fortelle? Natalia kom tilbake med ferskt brød og småkaker, og bestemor Valborg satte over aromatisk te – klar for å lytte. – Valborg, du husker vel det som skjedde for tjue år siden? Jeg nærmet meg tretti. Hadde funnet meg en mann, vi tenkte å gifte oss. Jeg elsket ham kanskje ikke, men han var et godt menneske. Og livet uten familie og barn – det går jo ikke. Vi sendte inn papirer, han flyttet inn hos meg. Jeg ble gravid. På åttende måned kom en liten jente til verden. Hun levde i to dager – så døde hun. Jeg trodde jeg skulle gå fra forstanden av sorg. Jeg gikk fra mannen – det var ikke mer som bandt oss. To måneder gikk. Sakte men sikkert la jeg sorgen bak meg, gråt ikke mer. Og så – ja, du må nesten høre dette selv. Hun så forventningsfullt bort på bestemor Valborg: – Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Kort sagt: I soverommet sto det en sprinkelseng klar for datteren min. Man sier det bringer ulykke å kjøpe slikt på forhånd, men jeg trodde ikke på det – jeg hadde alt klart, laken lagt på, lekene på plass. Og den natten våknet jeg – av spedbarnsgråt. Tenkte først at det måtte være fantasien, men nei – gråten fortsatte. Jeg gikk bort til senga, og der lå … en liten jente! Jeg tok henne opp – trodde jeg skulle svime av av lykke. Hun så på meg, lukket øynene og … sovnet. Og sånn har det holdt på – hver natt jublet hun meg i møte. Jeg kjøpte til og med melkeblanding og flaske. Men hun spiste nesten ikke. Gråt, jeg tok henne opp – hun smilte, lukket øynene og sovnet i armene mine. – Går det an, da?, – sa bestemor Valborg fortryllet. – Jeg trodde ikke heller på det! – svarte Natalia rødmende. – Hva skjedde så?, – spurte Valborg, tok en kjeks og nippet til teen. – Og siden da har det vært slik, – Natalia smilte lykkelig, – Datteren min lever i en annen verden, har sin mamma og pappa der. Men hun har ikke glemt meg. Kommer til meg om nettene, nesten hver dag. En gang sa hun til meg: – Jeg vil alltid være hos deg, mamma. Vi er bundet sammen av et usynlig bånd, og det kan aldri rives over! Noen ganger tenker jeg – kanskje det bare er en drøm? Men hun gir meg til og med gaver fra den andre verden. De varer ikke lenge – forsvinner som snø om våren. – Kan det være sant?, – bestemor Valborg tok en ny slurk te, som om halsen var blitt tørr av alt hun hørte. – Derfor vil jeg at du skal komme innom til meg. Se det med egne øyne – si om det jeg ser faktisk er virkelig. Selv om jeg tror på det jeg ser, så … Senere den kvelden gikk bestemor Valborg over til Natalia. De satt sammen i mørket. Ingen hjemme – bare Natalia, og Valborg. Trøttheten meldte seg, da et svakt lys plutselig fylte rommet. Luften glitret, og en yndig ung pike dukket opp: – Hei mamma! Jeg har hatt en sånn fin dag, vil fortelle deg alt! Og her har du en gave, – sa hun og la blomster på bordet. – Hei, – hilste piken på bestemor Valborg, – jeg glemte nesten, mamma sa du ville hilse på meg. Jeg heter Marianne … En stund senere forsvant hun ut i luften som om hun aldri hadde vært der. Bestemor Valborg satt tyst og helt målløs – sjokkert av det hun hadde vært vitne til. Det tok tid før hun klarte å snakke: – Ja, Natalia, det er nok noen ting vi aldri forstår. Datteren din er vakker, lik deg. Jeg er så glad på dine vegne, Natalia. Du er virkelig heldig! Du har det ikke verre enn andre, ja kanskje bedre! Tenk at slikt kan hende. Never om jeg ville trodd det, om jeg ikke selv hadde sett det. Det gjør godt! Takk skal du ha. Du har virkelig åpnet øynene mine. Verden fortsetter, livet lever overalt – nå er jeg ikke redd for døden lenger. Alt godt til deg, Natalia! Blomstene på bordet ble svakere og svakere – til de helt forsvant. Men Natalia fulgte naboen til døren, og smilte lykkelig for seg selv. I morgen skulle bli en ny, vidunderlig dag. Da skulle hun møte Arkadi – hun elsket ham, og han elsket henne, det visste Natalia. Hvordan? Det kan nesten ikke forklares. En dag ville hun la dem møtes. De to kjæreste og nærmeste personene i hennes liv – Marianne og Arkadi.

Jeg kommer alltid til å være med deg, mamma. En historie man nesten ikke skulle tro Bestemor Ingrid hadde

Uncategorized

0177

Da Laila var seksten, tok en gammel sigøynerkvinne henne ved hånden på torget, studerte livslinjene hennes og sa:

Når Kjersti var seksten, tok en gammel sigøyner på Oslo-markedet henne i hånden, så inn i skjebnelinjen

Uncategorized

015

En dag vil du se at jeg har blitt eldre.

Kjære dagbok, En dag vil du kanskje merke at jeg har blitt eldre. Hendene mine rister når jeg knapper

Uncategorized

010

De aller nærmeste – En hjertevarm fortelling om besteforeldre, barnebarn og den store familien i norske hverdagstradisjoner

De nærmeste menneskene. Fortelling Det er rart, hvordan ting noen ganger utvikler seg. Alt kunne vært

Uncategorized

013

En dag vil du se at jeg har blitt eldre.

Kjære dagbok, En dag vil du kanskje merke at jeg har blitt eldre. Hendene mine rister når jeg knapper

Uncategorized

018

En barnebarns bønn. Fortelling – Bestemor, jeg har en stor tjeneste å be deg om – jeg trenger virkelig penger. Mye. Barnebarnet kom til henne en kveld. Det var tydelig at han var urolig. Vanligvis stakk han innom Lillian Vik på tirsdager og torsdager. Hvis det trengtes, gikk han i butikken for henne, tok ut søpla. Han har til og med fikset sofaen hennes en gang, den holder noen år til. Alltid rolig, trygg på seg selv. Men nå var han nervøs. Lillian Vik har alltid vært litt bekymret – det skjer jo så mye rart overalt! – Dennis, kan jeg spørre hva du skal med pengene? Og hvor mye mener du med «mye»? spurte Lillian Vik, litt anspent. Dennis var hennes eldste barnebarn. En god og snill gutt. Sluttet på videregående for ett år siden. Jobber og tar noen fag på kveldstid. Foreldrene hadde aldri merket noe galt ved ham. Men hvorfor trengte han så mye penger? – Jeg kan ikke si til deg nå, men jeg lover å betale tilbake. Bare ikke med én gang – jeg må ta det litt etter litt, stotret Dennis. – Du skjønner vel at jeg lever på pensjon, sa Lillian Vik usikkert. – Så, hvor mye trenger du? – Hundre tusen. – Og hvorfor spør du ikke foreldrene dine? spurte Lillian Vik automatisk, og visste egentlig hva Dennis ville svare. Hans far, altså hennes svigersønn, var alltid streng og mente at sønnen måtte klare seg selv. Han skulle ikke rote seg inn i unødvendige saker. – De kommer ikke til å gi meg, bekreftet Dennis. Hva om han har rotet seg bort i noe? Og hvis hun gir pengene, blir det bare verre? Men hvis hun ikke gir, får Dennis kanskje problemer? Lillian Vik så spørrende på barnebarnet. – Bestemor, du må ikke tro noe dumt, sa Dennis og fanget blikket hennes. – Jeg lover å betale alt tilbake om tre måneder! Stoler du ikke på meg? Hun burde kanskje gi. Selv om han ikke skulle betale tilbake. Det må jo være én i verden som alltid støtter ham. Han fikk ikke miste troen på folk. Hun hadde disse pengene for nødstilfeller. Kanskje dette var det rette tilfellet. Dennis hadde jo kommet til henne. Hun var ikke så gammel at hun trengte å tenke på begravelsen sin enda. Og noen ville uansett sørge for det når tiden var inne. Det er de levende vi skal tenke på. Og vi må stole på de nære! Det heter seg: Låner du bort penger, må du si farvel til dem. Ungdom i dag er jo så vanskelig å forstå. Man vet aldri hva de har i tankene. Men Dennis hadde aldri sviktet! – Greit, jeg skal gi deg pengene. For tre måneder, som du ber om. Men er det ikke bedre om foreldrene dine vet om det? – Bestemor, du vet at jeg er glad i deg og alltid holder det jeg lover. Hvis du ikke kan, prøver jeg å ta et lån – jeg tjener jo litt. Neste morgen gikk Lillian Vik i banken, tok ut pengene og ga dem til barnebarnet. Dennis lyste opp, kysset bestemor og takket: – Tusen takk, bestemor. Du er det nærmeste jeg har. Jeg lover å betale tilbake! sa han og forsvant. Lillian Vik kom hjem, helte seg en kopp te og begynte å tenke. Hvor mange ganger i livet hadde hun selv trengt penger desperat? Og det hadde alltid vært noen som hjalp henne. Nå var tidene annerledes, alle måtte klare seg selv. Vanskelige tider! En uke senere kom Dennis innom i strålende humør: – Bestemor, her er litt penger tilbake, jeg fikk forskudd på lønna. Kan jeg komme innom deg i morgen, sammen med noen? – Selvfølgelig, jeg skal bake den favorittkaken din med valmuefrø, smilte Lillian Vik. Hun tenkte at det var bra, kanskje hun endelig fikk vite hva det hele handlet om. Nå fikk hun sjansen til å forsikre seg om at Dennis hadde det bra. Dennis kom på kvelden, ikke alene. Ved siden av ham sto en tynn jente: – Bestemor, møt Lise – Lise, dette er verdens beste bestemor, Lillian Vik. Lise smilte sjenert: – God kveld, Lillian Vik, og tusen takk! – Kom inn, det er hyggelig å hilse på deg, sa Lillian Vik lettet. Jenta ga et godt inntrykk. Alle satte seg rundt bordet med te og kake. – Bestemor, jeg kunne ikke si alt før. Lise var veldig redd, moren hennes fikk plutselig alvorlige helseproblemer. Ingen kunne hjelpe. Lise er skikkelig overtroisk og forbød meg å fortelle deg hvorfor jeg trengte penger. Men nå går det bra, moren hennes har blitt operert. Legene sier det ser lovende ut, sa Dennis og så på Lise, – ikke sant? Han tok henne i hånden. – Tusen takk, du er så godhjertet, jeg er ubeskrivelig takknemlig, svarte Lise og tørket sine øyne. – Nå, vennen, ikke gråt, alt er over. Kom, så følger jeg deg hjem. Det er sent, sa Dennis og reiste seg. – Ja, gå, barn. God natt og alt godt, sa Lillian Vik og laget et kors-tegn til et ønske om lykke. Barnebarnet hadde blitt voksen. En fin gutt. Det var riktig å stole på ham. Penger betyr ikke alt, det viktigste er å komme nærmere hverandre. Etter to måneder returnerte Dennis alle pengene og fortalte: – Tenk, legen sa at vi rakk det akkurat. Hvis ikke du hadde hjulpet, kunne alt gått galt. Takk, bestemor. Nå skjønner jeg at det alltid finnes noen som hjelper deg i vanskelige tider. For deg gjør jeg hva som helst! Du er verdens beste! Lillian Vik strøk Dennis over håret, slik hun gjorde da han var liten. – Sånn, nå kan du gå. Kom gjerne innom med Lise igjen! – Klart vi kommer, svarte Dennis og ga henne en klem. Lillian Vik lukket døren bak ham og husket hvordan hennes bestemor alltid hadde sagt: – Man skal alltid hjelpe sine egne. Sånn har det alltid vært her i Norge. Den som alltid møter folk med åpent ansikt, har nære som aldri snur ryggen til. Det må vi aldri glemme!

Bestemor, jeg har en stor tjeneste å be deg om. Jeg trenger virkelig penger. Mye penger. Erik sto i døren

Uncategorized

020

Ikke en eneste å prate med. En fortelling om minner, ensomhet og en telefonoppringning som endrer alt – Ninas samtale med datteren, savnet etter jevnaldrende, og den overraskende stemmen fra fortiden som gir nytt livsmot

Mamma, hva er det du sier? At du ikke har noen å prate med? Jeg ringer deg jo to ganger hver dag, sa

Uncategorized

022

Min datter ble mor altfor tidlig – hun var bare sytten år gammel. Fremdeles et barn, med barneøyne og drømmer om et liv som akkurat hadde begynt. Hun fikk en sønn, bodde med meg, og jeg hjalp så godt jeg kunne – støttet henne, vugget den lille om natten, lagde mat og trøstet henne. Men hun sa ofte:

Kjære dagbok, Det er merkelig hvordan livet kan snu så brått. Min eneste datter, Synnøve, ble mor altfor

Uncategorized

01k.

«Jeg giftet meg med naboen min på 82 år, og han påstår fortsatt at dette var hans beste galskap.»

Jeg giftet meg med naboen min, Egil, som er 82 år gammel. Han insisterer fortsatt på at det var hans

Uncategorized

019

Lyden av ringetonen på svigerdatterens telefon snudde helt om på mitt ønske om å hjelpe den unge familien med å finne bolig

Jeg bor alene i en pen ettromsleilighet midt i sentrum av Oslo. Mannen min døde for fem år siden, og