Pappa, vær så snill ikke kom på skolen i dag, ok? Hvorfor, Solveig? Du skal få en premie, jeg ville se
– Du er ikke en ekte kone, du er bare en hushjelp. Du har jo ikke barn!
– Mamma, Helena skal bo her en stund. Vi pusser opp leiligheten, det går ikke an å bo der nå. Det er et ledig rom her, hvorfor skal hun sitte alene i støv og rot? – sa Helenas mann.
Han hadde tydeligvis ingen betenkeligheter med ideen, i motsetning til både kona og moren. Moren tålte ikke svigerdatteren.
– Jeg må jobbe, jeg kan ikke være her hele tiden – hvisket Helena.
Kona jobbet hjemmefra og trengte ro og fred. Jacek var borte hele dagen på jobb, og det var ikke lett å bo under samme tak som svigermor. Helena var vant til å ha huset for seg selv og ikke bli forstyrret.
Helena så på svigermoren, men fant ingen ord. Svigermoren ville ikke ha Helena i huset sitt, men det var tydeligvis ingen vei utenom. De satt seg til kveldsmat.
– Helena, kan du være så snill å servere din berømte salat? – ba Jacek.
– Jacek, ikke spis det der kjemikaliet. Jeg har lagd en annen salat til deg, den er sunnere – sukket svigermoren.
Helenas ansiktsuttrykk endret seg. Mannen hennes var allergisk mot tomater – hvordan kunne svigermoren glemme noe sånt? Da Jacek var liten, brydde hun seg ikke om sånne ting. Hun sa at det ikke var noen vits i å gå til legen, gi gutten en tablett, så blir det bra.
– Han har allergi. Hvorfor la du tomat i salaten? – spurte Helena.
– Hva er det du finner på nå? Det er bare én tomat, det skjer ikke noe – svarte svigermoren.
– Han blir syk av det.
– Helena, ro deg ned. Han har ikke allergi. Moren hans kjenner ham bedre enn du gjør.
– Jeg er kona hans. Jeg passer på mannen min.
– Du er ikke noen ekte kone, bare hushjelp. Du har jo ikke barn! Når du får det, kan vi snakke sammen igjen.
Helena spratt opp fra bordet og løp inn på soverommet. Svigermoren visste alltid hvor hun skulle stikke. Jacek kom løpende for å trøste henne.
– Jacek, unnskyld. Jeg tror det er best jeg drar til foreldrene mine. Eller kontoret. Jeg vil ikke bo sammen med moren din.
– La meg snakke med henne. Hun slutter, jeg lover!
– Nei, dette har vi vært gjennom så mange ganger. Vi kommer aldri til å gå overens under samme tak.
Til slutt måtte de leie en leilighet for en periode, for å unngå en ny familieskandale. Svigermoren hadde selvsagt sine meninger, men måtte bare finne seg i det. Og Helena kunne ikke være lykkeligere – hun hadde tross alt en kjærlig og forståelsesfull ektemann. Du er ikke en ekte kone, du er bare en hushjelp. Du har jo ikke barn! Mamma, Ingrid skal bo her en stund.
15. november 2025 I dag kom jeg hjem fra arbeid med en merkelig følelse av forventning i brystet.
«Svigermoren til kona mi er velstående, vi kommer aldri til å trenge å jobbe» gledet min venn seg.
Den yngste sønnen. En fortelling. Klara og hun selv hadde aldri forstått hvordan det hadde blitt så smart
Jeg husker den dagen da Astrid, vår eldste datter, kom med den store kofferten i døråpningen til foreldrenes
Værens første regn dryppet ned over den gamle trebygningen i Oslo, og døren til leiligheten sto åpen
Synnøve har aldri hatt tillit til mannen sin, så hun må alltid stole på seg selv. Det er slik det har
Jeg gjør alt for dere Solveig hadde fått nok. Hun forsto ikke hvorfor Dag hadde begynt å behandle henne
– Vi burde ha forberedt oss bedre før babyen kom!
– Min hjemreise fra sykehuset var helt spesiell. Mannen min var på jobb og hentet meg rett fra kontoret. Jeg ba ham ta permisjon eller fri, men sjefen lot ham ikke. Jeg ba ham forberede alt til babys ankomst, og han forsikret meg om at han skulle ordne alt. Hadde vi bare gjort vasking og handlet inn og ryddet leiligheten tidligere. Men sånn ble det ikke…! – Den 30 år gamle Renate forteller.
– Holdt han ikke løftet sitt?
– Jeg dro til sykehuset uten å være forberedt. Da jeg kom hjem, var det fullstendig kaos. Jeg skammet meg foran familien som kom på besøk. Det var så mye støv at jeg kunne tegne i hyllene. Vi hadde verken barnevogn eller kommode, og han hadde ikke en gang giddet å kjøpe klær til babyen. Heldigvis fikk jeg bleier av venninner – fortsetter moren sin historie.
Renate giftet seg for seks år siden. Nå har hun og mannen blitt foreldre. De utsatte lenge å få barn for å komme på bena økonomisk. Da ting ble bedre, bestemte hun seg for å bli gravid.
– Jeg opplyste sjefen om at jeg var gravid. Han sparket meg på dagen. Andre ville kanskje kjempet for rettighetene sine, men jeg tok det som et tegn. Jeg forberedte meg rolig til å bli mamma, broderte og nøt fritiden. Vi trengte ikke penger, for mannen min hadde nettopp fått opprykk – forklarer hun.
Svangerskapet gikk fint. Den vordende moren leste, gikk lange turer og valgte babyutstyr i ro og mak.
– Mannen min nektet meg å kjøpe noe før babyen var født. Han sa at man bør vente til etter fødselen. Slik forklarte han det for meg. Søsteren min lovet å gi oss en kommode og sprinkelseng, og hadde satt av småting til oss. Hun ba meg hente alt, vaske og klargjøre det i god tid. Jeg pakket bare fødebag – jeg fikk ikke lov til å gjøre mer – sukker Renate.
Men da fødselen startet, fikk faren panikk da han skjønte hvor mye som manglet. Renate lå og uroet seg på fødestua fordi hun ikke engang hadde tatt ut klærne fra vaskemaskinen – de lå der til hun kom hjem.
– Heldigvis fikk jeg klær og bleier fra venninner, så jeg hadde noe å bytte på barnet med. Mannen min løp rundt i hele byen etter ting til babyen, men da han kom hjem, var alt skittent, støvete og flekkete. Jeg måtte vaske alt og vente til det tørket. I det øyeblikket hadde jeg lyst til å drepe hele familien og skille meg – sier Renate, nesten i tårer.
I flere dager ryddet hun i leiligheten. Det er to måneder siden sønnen ble født, men hun har fortsatt ikke lyst til å invitere noen hjem.
– Familien mener det har gått nok tid, så nå kan de komme på besøk. Jeg skal lage festmiddag … Ja, selvfølgelig! Nå har de lagt opp timeplanen min – sier hun nervøst.
Renates mor forstår ikke hvorfor datteren ikke er lykkelig. Hun ser at de ikke forberedte hjemmet før babyen kom. Hun burde ha ordnet alt selv! Ni måneder hjemme, hva gjorde hun? Hun kunne ha bedt mannen bære inn møbler og vaske alt. Det hadde sikkert ikke vært vanskelig å få mannen til å endre mening om innkjøpene. Man må ordne alt selv. Hvem stoler på menn?
Hva mener du – har Renate rett til å være misfornøyd med familien, eller burde hun ha forberedt alt selv? Burde hun virkelig ha gjort seg klar alene til babyen? Hva ville du gjort i hennes sted? Vi burde ha forberedt oss tidligere på at barnet skulle komme! Det å komme hjem fra sykehuset var helt spesielt.
