Den yngste sønnen. En fortelling.
Klara og hun selv hadde aldri forstått hvordan det hadde blitt så smart en gutt fra den lille bygda. De hadde kun fullført ni skoleklasser, og det bare takket være lærernes godhet. Hver får sin del, som man sier, men Klara fikk hvert frø eller spire til å bære frukt allerede etter en uke, mens Vegar hadde de såkalte gullhender.
De hadde fire barn eldste datter Marte, så den andre datteren Ingrid, og så to sønner som kom på samme dag Sindre og Pål. Det var Pål som var den lille solstrålen fra et bærbuskehus; han var ikke engang tre år gammel, men snakket bedre enn den gjennomsnittlige Ingrid, og da han gikk på skolen, sto lærerne i målløs beundring han leste, skrev og regnet så raskt at han umiddelbart ble flyttet opp til andre klasse.
Det kan ha virket urettferdig overfor de andre barna, men for Klara hadde Pål en spesiell plass. Hun fridde ham fra husarbeid, og alt han ba om, kjøpte hun bøker, et mikroskop eller andre små under og oversaker. Selv da de tunge 1990årene kom da landet sank i kriser og Klara mistet både mannen og den eldre hjelpen, Maja, i løpet av ett år lot hun sønnen være i fred, ga ham tid til studier og sendte ham senere til byen for høyere utdanning.
«Hva tenker du på, Klara?» spurte nabokvinnene, som så Sindre hente vann fra kranen, Ingrid plukke poteter i hagen, og Pål sitte i skyggen på en benk mens han leste. «Tror du han en dag vil takke deg med et glass vann i alderdommen? Han drar og drar, så er det slutt.»
«Dere kan bare lære meg noe!» svarte Klara. «Det jeg vil, får jeg gjort.»
Barna sa også til moren sin.
«Hvorfor må jeg hogge ved, når han løser ligninger?» spurte Sindre.
«Da får du prøve selv, om du vil,» lo Klara.
Sindre tok tak i en lærebok, så på den i fem minutter, lukket den så med et sukk og sa: «Dette er tull, jeg går heller og hogger ved!»
Den som ble mest såret, var Ingrid. Hun gjorde opprør mot brorens særstilling, og av og til forsøkte hun å gjøre ham en ulempe enten kastet hun notatboken hans i peisen, eller la en råtten egg i skoene hans.
«Du gir ham alltid den beste biten,» ropte hun. «Han vil en dag dra og forlate deg,» gjentok hun naboenes ord.
Da Pål dro for å studere, ble huset roligere og stillere. Men Klara ble mer bekymret for den yngste sønnen.
I begynnelsen sendte han lange brev, beskrev sin skolehverdag i detalj, noe som klara knapt forsto. Etter hvert ble brevene færre, og besøkene sjeldnere naboene hadde rett. Det gjorde Klara vondt, men hun viste det ikke. Likevel ble sønnen en utdannet mann.
Ingrid giftet seg med en mann fra nabobyen. Svigersønnen falt Klara ikke så godt han var en drømmer som stadig fant på nye måter å bli rik på, men endte alltid opp i minus. Nå hadde han tenkt å åpne et bakeri, men klarte ikke å få lån.
Sindre bodde fortsatt hjemme, men hadde ingen hast med å gifte seg, selv om det fantes mange passende bruder.
«Å, mor, jeg vil bare leke litt mer! Jeg har tenkt meg en bil. Ikke en gammel skrot, men en utenlandsk modell. Se meg kjøre den, kan du se for deg?»
Klara sukket: «Hva er det for en bil, Sindre? Du blir bare en drømmer som Arne. Det er på tide å jobbe.»
Likevel, for å holde ham i arbeid, fikk Sindre jobben som traktorfører på gården. Han gjorde det bra, fant ofte snarveier, og Klara var takknemlig for den flinke sønnen.
Men den andre sønnen Hvor var han? Klara hadde ikke hørt fra ham på over et år. Det siste han hadde skrevet, var at han dro for å tjene penger, men hvor, ingen visste.
En dag stoppet en ny, blank bil ved huset. Klara trodde kanskje noen var på villspor, men motorlyden var så høy og selvsikker at håpet vekket seg i hennes hjerte. Hun åpnet porten og gikk ut mot veien.
Bak rattet satt Pål. Hun kjente ham med en gang, selv om hun sist hadde sett ham for to år siden. Han så like ut som den avdøde Vegar høy, skulderbred, med gyldne krøller. En vakker mann! Nabokvinnene tittet ut av vinduene: «Se, Pål har ikke glemt moren sin, han er her for å besøke.»
Klara løp mot ham, omfavnet ham tett. «Du er min egen blodslinje, alt var ikke forgjeves.»
Sindre møtte broren med et dystert blikk.
«Bilen er jo fin,» sa han misunnelsesfullt.
«Den er ikke min,» svarte Pål muntert.
«Hvem eier den da?» spurte Sindre litt roligere.
«Den er din,» rakte Pål brorens nøkkel. «Ta den, jeg har allerede gjort en gaveoverdragelse klar, vi kan gå til notaren senere.»
Sindre så forvirret på mor. Hun smilte.
«Takk, bror,» sa Sindre flau. «Den er jo så dyr!»
«Den er ikke dyrere enn penger,» svarte Pål. «Hvor er Ingrid?»
«Ingrid har giftet seg,» forklarte Klara raskt. «Hun bor i nabobyen. Mannen hennes er god og hardtarbeidende, de får snart en lønnsøkning.»
«Gift, sier du? La oss besøke henne. Kjør oss, Sindre, i den nye bilen.»
Ingrid møtte dem med en bølgende mage og en ektemann, Arne, som straks begynte å skryte av sine forretningsplaner, om hvordan de skulle åpne et bakeri og leve godt
«Du er en snakkesalig,» ropte Ingrid på ham. «Du fikk ikke lån, så ingen bakeri. Ikke lytt på ham, Pål, han er bare en drømmer.»
Pål lo og svarte: «Vi fikser bakeriet, det er ikke noe problem. Si meg hvor mye du trenger, så overfører jeg.»
Arne så overrasket på Pål. Fra Ingrid hadde han allerede hørt at broren hennes var en udugelig takknemlig mann.
Pål tok frem en liten rød eske fra lommen og ga den til Ingrid.
«Dette er til deg, Ingrid.»
Hun åpnet forsiktig esken. Inni lå glitrende gulløredobber med smaragder, nøyaktig som hennes øyne. Hun ble målløs og prøvde dem foran speilet. «Takk, Pål, du har truffet spikeren på hodet. Jeg har bedt Arne om øredobber i evigheter, men han ga meg bare en kjøttkvern!»
Klara satt stille og lykkelig. Nå ville kanskje sønnen hennes også gi henne noe øredobber eller armbånd. Kanskje en vaskemaskin, hadde det vært fint.
Men sønnen ga ingenting. Først da Ingrid nevnte at moren skulle komme hjem etter fødselen, sa Pål: «Bare kort tid, Ingrid. Jeg tar med moren min. Hvis hun vil, selvfølgelig.»
Klara så forbløffet på sønnen. «Med seg? Hvor? Hvordan?»
«Jeg vet ikke Hva med huset?»
«Hva med huset? Der vil Sindre bo, med en ny kone. Jeg savner deg, mor. Skal du bli med? Hvis du ikke liker det, kan du komme tilbake.»
Klara visste ikke hva hun skulle tenke. Her lå livet hennes med Vegar og Majas grav men der var hennes kjære sønn, et helt annet, ukjent liv. Man kunne lure på hva Vegar ville ha sagt.
Hun så for seg sin avdøde ektemann på trappen lue på hodet, svarte hender foldet over brystet. «Hva tenker du på, Klara? Hvorfor har du oppdratt ham så? For et bedre liv. Det er på tide at du ser den verden også, ellers vet du aldri om alt var forgjeves eller ikke.»
Klara smilte og svarte: «Hvorfor ikke dra?»
