Jeg betalte for sønnens lykke Jeg hadde grublet lenge og vel før jeg bestemte meg for at jeg selv skulle
I nesten en time satt jeg og betraktet de unge, fremtidige foreldrene, så vidt uteksaminerte fra videregående.
Jeg mistet faktisk lysten til å hjelpe svigermor da jeg fikk vite hva hun hadde gjort. Men jeg kan jo
Da Pål tok med seg Solrun hjem, stod faren i døråpningen med munnen i karmen, og svetten trillet nedover
– Jeg vil ikke være mamma! Jeg vil ut av huset! – sa datteren min til meg.
Datteren min ble gravid da hun var 15 år. Hun holdt det skjult lenge. Jeg og mannen min fikk vite det først da hun var fem måneder på vei. Selvfølgelig var abort uaktuelt.
Vi fikk aldri vite hvem som var faren til barnet. Datteren min sa at de bare hadde vært sammen i tre måneder og så gjorde det slutt. Hun visste ikke engang hvor gammel han var nøyaktig.
– Kanskje 17, kanskje 18. Ja, kanskje 19! – var svaret hennes.
Selvsagt ble vi sjokkerte over å få vite at datteren vår var gravid. Vi forsto at dette kom til å bli tøft for oss alle. I tillegg gjentok datteren min stadig at hun ville ha barnet og bli mamma. Jeg visste at hun ikke forsto hva det faktisk innebærer å være mor.
Fire måneder senere fødte hun en fantastisk gutt: frisk og sterk. Fødselsopplevelsen var tøff, og hun brukte fire måneder på å komme seg. Hun klarte seg ikke uten min hjelp, så jeg sluttet i jobben min og tok meg av henne og barnebarnet.
Da hun fikk kreftene tilbake, ville hun ikke engang nærme seg barnet. Hun sov om natten og ville ikke ta seg av ham på dagtid. Jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg snakket, ba, forklarte og kjeftet på henne fordi hun ikke hjalp til. Og da sa hun:
– Jeg ser at du elsker ham. Da kan du adoptere ham! Jeg vil være søsteren hans. Jeg vil ikke være mamma, jeg vil ut med venninnene mine, gå på fester! Jeg vil ha det gøy!
Jeg trodde kanskje hun hadde fått en fødselsdepresjon. Men det viste seg at det ikke var det. Hun elsket rett og slett ikke barnet sitt.
Til slutt forsto vi at vi måtte ordne det praktisk, og jeg og mannen min fikk omsorgen for barnebarnet vårt. Datteren min ble uforutsigbar. Hun ville ikke høre på oss i det hele tatt. Hun gikk ut om natten og kom hjem tidlig om morgenen. Hun tok seg ikke av sønnen sin i det hele tatt.
Slik levde vi i flere år. Vi trodde aldri det skulle endre seg. Barnebarnet vårt vokste og utviklet seg. I løpet av to år endret gutten seg mye: vokste, lærte å gå og snakke. Han er en veldig blid og glad gutt.
Han blir kjempeglad når datteren min kommer hjem: løper til henne, klemmer henne og forteller henne noe. Og det viste seg at hjertet til datteren min smeltet: hun ble en fantastisk mor. Nå tilbringer hun all sin fritid med sønnen. Hun gir ham stadig klemmer og kyss. Hun sier ofte:
– Jeg er så lykkelig for å ha en sønn! Han er det mest verdifulle i livet mitt! Jeg gir ham aldri fra meg!
Vi er utrolig glade, både mannen min og jeg, for at det endelig har blitt ro og glede i familien vår. Jeg vil ikke være mamma! Jeg vil ut av huset! sa min datter til meg. Min datter ble gravid som 15-åring.
Anna Pettersen satt på en benk i sykehusets lille hage og gråt. Hun fylte 80 år i dag, men verken sønn
Akkurat slik gjør jeg da jeg i lommen til min mann fant to gavekort på et cruise. På det ene sto navnet
Stå opp tidlig og lag suppe til mamma, krevde mannen. La den som er født av henne, koke den.
Jeg kjeftet på ektefellen min for at han bodde i min leilighet. En helg pakket han kofferten og dro.
Hei, jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd her hjemme det er nesten som om jeg snakker til deg
