Da Pål tok med seg Solrun hjem, stod faren i døråpningen med munnen i karmen, og svetten trillet nedover ansiktet hans.
Den første sviken han opplevde, ble et varsel han bar med seg hele livet.
Som liten følte Pål seg usikker på grunn av sin lave høyde. I barnehagen var han den minste; selv jentene virket høyere enn ham. Han hadde ingen venner, lekte alene, og når de andre barna tok leker fra ham, holdt han kjeft og tåla det uten å klage til foreldrene.
På skolen endret ikke ting seg. De kalte ham «liten», ertet ham, og han knyttet knyttene hardere. Da ertingen ble uutholdelig, ba han foreldrene om å melde ham inn i en idrettsgruppe.
Et par år senere var han nesten ikke gjenkjennelig. Kroppen hans ble sterkere og muskuløs. I niende klasse begynte jentene å vise interesse, men Pål husket fortsatt barndommens sårede ord og ville ikke slippe noen inn for lett.
Første forhold og første skuffelse
Da han begynte på universitetet i Oslo, endret livet seg. Han ble tryggere, fikk lett kontakt med folk, og jentene viste straks interesse.
Slik møtte han Sunniva, en student som leide en leilighet i Grünerløkka. Først fulgte han henne bare til trappen, men en dag inviterte hun ham inn. Der begynte de et nært forhold.
Det ga ham imidlertid ingen ekte lykke. En kveld, styrt av hjertet, foreslo han:
La oss gifte oss.
Sunniva lo:
Pål, du har hele livet foran deg! Du er pen, sporty, og du får nok flere jenter. Du kan date hvem du vil, og så velge den beste.
Mener du alvor? stemmen hans ble kald.
Selvfølgelig, hun trakk på skuldrene. Jeg har en forlovet. Han er den vakreste og rikeste i nabolaget, sender meg jevnlige kroner så jeg slipper å bo på hybel. Vi ses bare i ferier, og med deg tilbringer jeg nettene.
Ordene kuttet ham dypt.
Så jeg er bare et midlertidig alternativ? spurte han bittert.
Pål, jeg liker deg virkelig, men du forstår
Pål reiste seg, samlet tingene sine.
Er du fornærmet? spøkte Sunniva mens hun så ham gå. Det er bra du har sett sannheten nå. Ikke stol på jenter med en gang. Lær dem å kjenne før du åpner hjertet.
Han gikk bort, følte seg brukt.
Hjemmets varme i stedet for knuste illusjoner
Da han kom hjem, kastet han kofferten ved døren.
Sønn, hva er galt? spurte moren bekymret. Skal dere ikke gifte dere?
Det er en skuffelse, svarte han kort og trakk et ring fra lomma. Her, dette vil du ha mer nytte av enn meg.
Moren så trist på ham.
For et fint ring, jeg skal ha det på fingeren selv, sukket hun. Kom til kjøkkenet, jeg har bakt dine favorittboller og laget peppermynte-te. La oss sette oss og snakke.
Den varme omtanken fylte ham med en sjelden ro.
Enda et slag mot selvfølelsen
På universitetet unngikk han Sunniva, men hun oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Etter forelesningene gikk hun hånd i hånd med Kristoffer, hvisket med ham, og forsvant deretter i en ukjent retning.
Pål skjønte at hun hadde brukt ham som en midlertidig underholdning, en erstatning til neste passende valg. Tankene hennes etterlot en bitter ettersmak.
Noen dager senere fikk han en ny test.
Pål, kom på bursdagen min! ropte Tiril, en av de vakreste studentene i klassen, overraskende opp.
Var dette en sjanse til ekte kjærlighet, eller bare en ny felle?
Pål lærte at ekte respekt og tillit er viktigere enn overfladisk tiltrekning, og at man må kjenne seg selv før man åpner hjertet for andre. Dette er visdommen han tar med seg videre.
