Jeg betalte for sønnens lykke
Jeg hadde grublet lenge og vel før jeg bestemte meg for at jeg selv skulle velge svigerdatter, og kone til sønnen min. Det måtte bli den rette jenta, for jeg aktet å spleise dem personlig. Sønnen min er det mest ettertraktede barnet på denne planeten. Jeg har vært stormforelsket i ham ja, jeg innrømmer det. Han var min alene oppdratt med kjærlighet, pleid og våket over om nettene. Og nå, plutselig, skal dette prakteksemplaret av en mann gis bort til en fremmed jente?!
Jeg har alltid visst at dagen ville komme hvor sønnen min fant seg kjæreste, men det gnagde fryktelig å dele ham med en annen. Så jeg pønsket ut en plan.
Rolig godtok jeg at han begynte å se på jenter men kemnerens datter, som han først dro hjem, var et mysterium. Vi fant aldri tonen, og hun oppførte seg som hun eide halve Oslo. Jeg var derfor klinkende klar: denne jenta er ikke noe for deg, sønnen min! Vi trenger ei ordentlig, jordnær og beskjeden jente!
Sønnen min fikk ikke vite om prosjektet mitt. Jeg begynte å lete etter svigerdatter med nymanka grundighet. Jeg trengte ei som jeg kunne prate med gjerne ei jeg kunne ha det hyggelig med over en kopp kaffe.
Utvalget mitt var pinlig begrenset: nabojenta, en venninnes datter og noen i klassen til sønnen min. Nabojenta funket ikke hun var hyggelig, men det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk. Jeg ville jo at sønnen min skulle være lykkelig, så litt gnist måtte det være.
Min venninnes datter var dessverre allerede opptatt hun hadde fått seg kjæreste på hoppskolen så den fikk ryke. Og om jeg begynner på jentene i sønnens klasse, ja, det var rett og slett et rent mareritt.
Jeg var skikkelig ute på glattisen. Ingen flere gode kandidater i sikte. Dermed måtte jeg ty til utradisjonelle metoder: spionasje. Jeg fulgte etter sønnen min for å se hvem han snakket med.
Noen små hvite løgner ble det jeg sa jeg gjerne ville se hvordan han hadde det på jobben. Han syntes ikke det var topp stemning, men motvillig lot han meg bli med. Jeg brukte hele dagen på å iaktta alle kvinnelige kollegaer. Kanskje var det match på kontoret?
Men den gang ei arbeidsplassen var omtrent like romantisk som venterommet på NAV. Da vi ruslet hjem, foreslo sønnen min at vi kunne ta oss en kaffe på Kaffebrenneriet. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men lukten av fersk presskannekaffe gjorde sitt og hvem vet? Kanskje venter kjærligheten over en vaffel og cappuccino?
Der, mens jeg prøvde å balansere et skolebrød, ser jeg at sønnen min fortaper seg i en hyggelig samtale med ei pen servitrise. Det gikk rett på hjertet henne må jeg snakke med!
Hun var høflig og beskjeden, og jeg presenterte saken: Unnskyld, det slår meg: kunne du tenke deg å bli svigerdatteren min?” Hun gapte, omtrent som om jeg ba henne bade naken i Frognerparken. “Er du helt sprø? Dette gjør man da ikke i Norge!”
“Jo da, min kjære, men vil du ikke ha et bedre liv? Sønnen min kunne kanskje endre det for deg,” sa jeg friskt.
Etter mye om og men la jeg et tilbud på bordet som ville sikre broren hennes skoleplass en solid bunke norske kroner, selvsagt. Søsterkjærligheten vant til slutt, og hun lovet å gi sønnen min en sjanse om ikke annet, så for brorens del.
Vi holdt tett kontakt framover. Jeg delte alle mine sikre vinnerspill for å få ham på kroken oppskrifter, hobbytips, Spotify-spillelister. Jeg ventet bare tålmodig på resultatet.
Det gikk akkurat som forventet: Sønnen min ble stormforelsket og snakket ikke om annet. Hver eneste dag var det Å, hvor vakker Ingrid er eller Hun lager verdens beste fiskekaker og Tror du hun liker Lillebjørn Nilsen? Til slutt ba jeg ham ta Ingrid med hjem.
Ingrid kom, og vi fikk en god prat. Hun innrømmet at hun faktisk var blitt glad i sønnen min, og ville gi tilbake pengene jeg hadde gitt henne. Men jeg hadde ikke tenkt å ta imot dem nei, du!
Hvis kjærligheten blomstrer, da trekker ikke jeg noen tusenlapper tilbake. Jeg sa at pengene måtte hun bare beholde, og nå var det bare å begynne å glede seg til den store dagen.
Nå er ungene mine lykkelige, jeg har fått en svigerdatter som både er snill og lydig og min aller beste kaffevenninne. Og vår lille hemmelighet? Den tar vi med oss i grava. Jeg er glad for at planen min gjorde sønnen min så lykkelig, selv om jeg kanskje burde nevnt for ham at han skylder meg en kaffe eller to.
