– Vi burde ha forberedt oss bedre før babyen kom! – Min hjemreise fra sykehuset var helt spesiell. Mannen min var på jobb og hentet meg rett fra kontoret. Jeg ba ham ta permisjon eller fri, men sjefen lot ham ikke. Jeg ba ham forberede alt til babys ankomst, og han forsikret meg om at han skulle ordne alt. Hadde vi bare gjort vasking og handlet inn og ryddet leiligheten tidligere. Men sånn ble det ikke…! – Den 30 år gamle Renate forteller. – Holdt han ikke løftet sitt? – Jeg dro til sykehuset uten å være forberedt. Da jeg kom hjem, var det fullstendig kaos. Jeg skammet meg foran familien som kom på besøk. Det var så mye støv at jeg kunne tegne i hyllene. Vi hadde verken barnevogn eller kommode, og han hadde ikke en gang giddet å kjøpe klær til babyen. Heldigvis fikk jeg bleier av venninner – fortsetter moren sin historie. Renate giftet seg for seks år siden. Nå har hun og mannen blitt foreldre. De utsatte lenge å få barn for å komme på bena økonomisk. Da ting ble bedre, bestemte hun seg for å bli gravid. – Jeg opplyste sjefen om at jeg var gravid. Han sparket meg på dagen. Andre ville kanskje kjempet for rettighetene sine, men jeg tok det som et tegn. Jeg forberedte meg rolig til å bli mamma, broderte og nøt fritiden. Vi trengte ikke penger, for mannen min hadde nettopp fått opprykk – forklarer hun. Svangerskapet gikk fint. Den vordende moren leste, gikk lange turer og valgte babyutstyr i ro og mak. – Mannen min nektet meg å kjøpe noe før babyen var født. Han sa at man bør vente til etter fødselen. Slik forklarte han det for meg. Søsteren min lovet å gi oss en kommode og sprinkelseng, og hadde satt av småting til oss. Hun ba meg hente alt, vaske og klargjøre det i god tid. Jeg pakket bare fødebag – jeg fikk ikke lov til å gjøre mer – sukker Renate. Men da fødselen startet, fikk faren panikk da han skjønte hvor mye som manglet. Renate lå og uroet seg på fødestua fordi hun ikke engang hadde tatt ut klærne fra vaskemaskinen – de lå der til hun kom hjem. – Heldigvis fikk jeg klær og bleier fra venninner, så jeg hadde noe å bytte på barnet med. Mannen min løp rundt i hele byen etter ting til babyen, men da han kom hjem, var alt skittent, støvete og flekkete. Jeg måtte vaske alt og vente til det tørket. I det øyeblikket hadde jeg lyst til å drepe hele familien og skille meg – sier Renate, nesten i tårer. I flere dager ryddet hun i leiligheten. Det er to måneder siden sønnen ble født, men hun har fortsatt ikke lyst til å invitere noen hjem. – Familien mener det har gått nok tid, så nå kan de komme på besøk. Jeg skal lage festmiddag … Ja, selvfølgelig! Nå har de lagt opp timeplanen min – sier hun nervøst. Renates mor forstår ikke hvorfor datteren ikke er lykkelig. Hun ser at de ikke forberedte hjemmet før babyen kom. Hun burde ha ordnet alt selv! Ni måneder hjemme, hva gjorde hun? Hun kunne ha bedt mannen bære inn møbler og vaske alt. Det hadde sikkert ikke vært vanskelig å få mannen til å endre mening om innkjøpene. Man må ordne alt selv. Hvem stoler på menn? Hva mener du – har Renate rett til å være misfornøyd med familien, eller burde hun ha forberedt alt selv? Burde hun virkelig ha gjort seg klar alene til babyen? Hva ville du gjort i hennes sted?

Vi burde ha forberedt oss tidligere på at barnet skulle komme!

Det å komme hjem fra sykehuset var helt spesielt. Mannen min var på jobb og hentet meg rett fra kontoret. Jeg ba ham om å ta fri eller permisjon, men sjefen ga ham ikke lov. Jeg spurte ham flere ganger om han kunne ordne alt før fødselen, og han forsikret meg om at han skulle ta seg av det. Hadde vi gjort det, hadde vi fått vasket alt, kjøpt det vi trengte og fått leiligheten i orden. Men slik ble det ikke 30 år gamle Maren sukker oppgitt.

Holdt han ikke det han lovet?

Jeg dro til sykehuset uten noen forberedelser. Da jeg kom hjem, var det totalt kaos i leiligheten. Jeg ble flau da familien kom på besøk. Det var så mye støv at jeg kunne tegne på hyllene. Ingen barnevogn, ingen kommode, ikke engang klær til den lille han hadde ikke giddet å kjøpe noe. Heldigvis hadde venninnene mine gitt meg noen bleier forteller Maren videre.

Maren gifta seg for seks år siden. Nå har hun og ektemannen endelig blitt foreldre. De utsatte det lenge for å få stabil økonomi. Da ting så bedre ut, bestemte hun seg for å bli gravid.

Jeg fortalte sjefen at jeg var gravid, og da fikk jeg sparken med én gang. Mange hadde kanskje kjempet for rettighetene sine, men jeg tenkte bare at det var et tegn. Jeg tok det med ro, broderte og nøt dagene hjemme. Vi trengte ikke penger, mannen min hadde jo fått opprykk, forklarer hun.

Svangerskapet gikk knirkefritt. Maren gikk mye tur, leste bøker og nøt å finne ut av hva hun skulle kjøpe til babyen.

Mannen min nektet meg å kjøpe noe før fødselen. Det sies at en skal vente til barnet er født, fikk jeg høre. Søsteren min lovet å gi oss en kommode og sprinkelseng og la også til side noen andre småting. Hun ba meg hente det på forhånd, vaske og fikse alt ferdig. Jeg pakket bare fødebaggen, fikk ikke lov til noe mer sukker Maren.

Men da fødselen startet, fikk pappaen panikk da han forstod hvor mye penger som egentlig måtte ut. Maren bekymret seg under hele fødselen, for hun rakk ikke engang å ta klærne ut av vaskemaskinen. De ble liggende der helt til hun var tilbake fra sykehuset.

Heldigvis hadde venninnene mine gitt meg klær og bleier. Ellers hadde jeg ikke hatt noe å bytte på babyen med. Mannen min løp rundt i hele Oslo og hentet utstyr til barnet. Men det han fant var støvete, skittent og noen ting hadde flekker. Jeg måtte vaske alt og vente på at det skulle tørke. Da hadde jeg mest lyst til å kaste ut hele slekta og skille meg sier Maren nesten på gråten.

Flere dager gikk med til å rydde og vaske leiligheten. Nå har det gått to måneder siden sønnen deres ble født, men Maren har fortsatt ingen lyst til å invitere folk hjem.

Familien mener det har gått lenge nok nå, så de kan besøke oss når som helst. Jeg forventes å stelle i stand et stort selskap Ja, selvfølgelig! Nå har jeg fått nok nye oppgaver sier hun oppgitt.

Moren til Maren forstår ikke hvorfor datteren ikke er fornøyd. Det er tydelig at de ikke forberedte hjemmet i tide. Hun burde tatt ansvar selv! Ni måneder hjemme hva gjorde hun hele tiden? Hun kunne bedt mannen bære opp møbler og hjulpet til med rengjøring. Og hun kunne nok fått viljen sin om hun prøvde hardere ved innkjøpene. Man må ordne det meste selv. Hvem kan vel stole på menn?

Hva tenker du er det Marens familie som svikter, eller burde hun ha ordnet mer selv? Skulle hun forberedt seg bedre før barnet kom? Hva ville du gjort i hennes situasjon?