– Du er ikke en ekte kone, du er bare en hushjelp. Du har jo ikke barn! – Mamma, Helena skal bo her en stund. Vi pusser opp leiligheten, det går ikke an å bo der nå. Det er et ledig rom her, hvorfor skal hun sitte alene i støv og rot? – sa Helenas mann. Han hadde tydeligvis ingen betenkeligheter med ideen, i motsetning til både kona og moren. Moren tålte ikke svigerdatteren. – Jeg må jobbe, jeg kan ikke være her hele tiden – hvisket Helena. Kona jobbet hjemmefra og trengte ro og fred. Jacek var borte hele dagen på jobb, og det var ikke lett å bo under samme tak som svigermor. Helena var vant til å ha huset for seg selv og ikke bli forstyrret. Helena så på svigermoren, men fant ingen ord. Svigermoren ville ikke ha Helena i huset sitt, men det var tydeligvis ingen vei utenom. De satt seg til kveldsmat. – Helena, kan du være så snill å servere din berømte salat? – ba Jacek. – Jacek, ikke spis det der kjemikaliet. Jeg har lagd en annen salat til deg, den er sunnere – sukket svigermoren. Helenas ansiktsuttrykk endret seg. Mannen hennes var allergisk mot tomater – hvordan kunne svigermoren glemme noe sånt? Da Jacek var liten, brydde hun seg ikke om sånne ting. Hun sa at det ikke var noen vits i å gå til legen, gi gutten en tablett, så blir det bra. – Han har allergi. Hvorfor la du tomat i salaten? – spurte Helena. – Hva er det du finner på nå? Det er bare én tomat, det skjer ikke noe – svarte svigermoren. – Han blir syk av det. – Helena, ro deg ned. Han har ikke allergi. Moren hans kjenner ham bedre enn du gjør. – Jeg er kona hans. Jeg passer på mannen min. – Du er ikke noen ekte kone, bare hushjelp. Du har jo ikke barn! Når du får det, kan vi snakke sammen igjen. Helena spratt opp fra bordet og løp inn på soverommet. Svigermoren visste alltid hvor hun skulle stikke. Jacek kom løpende for å trøste henne. – Jacek, unnskyld. Jeg tror det er best jeg drar til foreldrene mine. Eller kontoret. Jeg vil ikke bo sammen med moren din. – La meg snakke med henne. Hun slutter, jeg lover! – Nei, dette har vi vært gjennom så mange ganger. Vi kommer aldri til å gå overens under samme tak. Til slutt måtte de leie en leilighet for en periode, for å unngå en ny familieskandale. Svigermoren hadde selvsagt sine meninger, men måtte bare finne seg i det. Og Helena kunne ikke være lykkeligere – hun hadde tross alt en kjærlig og forståelsesfull ektemann.

Du er ikke en ekte kone, du er bare en hushjelp. Du har jo ikke barn!

Mamma, Ingrid skal bo her en stund. Vi pusser opp leiligheten; det er helt umulig å bo der nå. Det er et ledig rom her, så hvorfor skal hun sitte alene i all støvet? sa Ingjald, mannen til Ingrid.

Tydeligvis var han ikke flau over dette forslaget, noe man ikke kunne si om hans kone eller mor. Svigermor kunne virkelig ikke fordra Ingrid.

Jeg må på jobb, jeg kan ikke være her hele dagen hvisket Ingrid.

Kona jobbet hjemmefra og trengte ro og orden. Ingjald var borte på jobben fra morgen til kveld, så det var ikke lett å være under samme tak som svigermor. Ingrid hadde dessuten alltid vært vant til å ha huset for seg selv, så hun likte ikke at noen blandet seg inn i hverdagen hennes.

Ingrid så på svigermoren, men hun fant ikke ordene. Svigermor ville helst ikke ha Ingrid i huset, men det fantes ingen annen utvei. De satte seg rundt bordet og spiste kveldsmat sammen.

Ingrid, kan du ikke servere din berømte salat? ba Ingjald.
Ingjald, ikke spis det der, det er bare kjemi. Jeg har laget en annen til deg, den er mye sunnere sukket svigermor.

Ingrid endret ansiktsuttrykk med en gang. Hun visste at mannen hennes var allergisk mot tomater hvordan kunne svigermor ha glemt det? Da Ingjald var liten, hadde moren aldri brydd seg om dette. Hun sa bestandig at det ikke var nødvendig å løpe til legen for alt mulig, gi ham en tablett, sa hun, så går det over.

Han er allergisk. Hvorfor har du hatt tomater i salaten? spurte Ingrid.
Slutt å overdrive. Det er bare én tomat, det skjer da ingenting, svarte svigermor.
Han kommer til å bli dårlig.
Ingrid, kan du ikke roe deg. Han har ingen allergi. Hans egen mor kjenner han bedre enn deg.
Jeg er kona hans. Jeg tar vare på min mann.
Du er ikke en kone, du er hushjelp. Du har ikke barn! Den dagen du får barn selv, da kan vi snakke.

Ingrid reiste seg brått fra bordet og løp inn på soverommet. Svigermor visste alltid hvor hun skulle treffe hardest. Ingjald skyndte seg etter for å trøste henne.

Ingjald, jeg beklager. Kanskje jeg heller burde dra hjem til foreldrene mine. Eller bare jobbe fra kontoret. Jeg klarer ikke bo med moren din.
La meg snakke med henne. Hun vil roe seg!
Nei, vi har vært gjennom dette tusen ganger. Vi blir aldri enige så lenge vi bor under samme tak.

De endte med å leie en leilighet i noen måneder, bare for å unngå enda en familiekrangel. Svigermor klagde selvsagt, men hadde ikke noe valg. Og Ingrid kunne endelig glede seg over å ha en så tålmodig og forståelsesfull ektemann.