Uncategorized

Da jeg var tretten år, lærte jeg å skjule både sulten og skammen. Familien vår var så fattig at jeg ofte

Uncategorized

023

Etter fylte sytti var det ingen som trengte henne – verken sønnen eller datteren husket henne på bursdagen hennes

Etter at hun hadde passert sytti, var det ingen som trengte henne lenger, ikke engang sønnen eller datteren

Uncategorized

022

Solgt venn. Bestefars fortelling Og han forsto meg! Det var ikke noe gøy, jeg skjønte at det var en dum idé. Jeg solgte ham. Han trodde det var en lek, men så skjønte han at jeg hadde solgt ham. Tider er tross alt forskjellige for alle. For noen er all-inclusive lite verdt, mens andre bare ønsker seg grovbrød med pølse så det holder. Slik levde vi også på ulike vis, mye rart skjedde. Jeg var liten den gangen. Onkelen min, onkel Per, mammas bror, gav meg en schäfervalp, og jeg var lykkelig. Valpen knyttet seg til meg, forsto alt jeg sa, så meg i øynene og ventet, ventet på at jeg skulle gi ham en kommando. – Ligg, – sa jeg etter litt, og han la seg, så trofast inn i øynene mine, klar til å dø for meg, føltes det som. – Sitt, – kommanderte jeg, og valpen reiste seg raskt opp på de lubne labbene og ble stående, svelget sikkel og ventet. Han ventet på belønning, ventet på noe godt å spise. Men jeg hadde ikke noe ekstra. Vi sultet den gangen vi også. Slik var tidene. Onkelen min, onkel Per, som hadde gitt meg valpen, sa en dag til meg: – Ikke vær lei deg, gutt, se så trofast han er! Du kan jo selge ham, og så rope på ham etterpå, så kommer han unna likevel. Ingen ser deg. Da får du litt penger – du kan kjøpe godbit til deg selv, moren din og ham. Stol på onkelen din, jeg har greie på saker. Jeg likte idéen. Tenkte ikke over at det var galt. Det var jo en voksen som foreslo det, og det var bare en spøk – så kunne jeg kjøpe litt godt for pengene. Jeg hvisket til Trofast i det varme, bustete øret hans at jeg skulle gi ham bort, men at han måtte komme til meg når jeg ropte, og snike seg unna de fremmede. Og han forsto meg! Han bjeffet, som om han var enig. Neste dag tok jeg på ham båndet og gikk til stasjonen. Der solgte folk alt mulig. Blomster, agurker, epler. Så kom folk ut av lokaltoget, de begynte å kjøpe, prute. Jeg gikk litt frem, dro valpen med, men ingen kom bort. Nesten alle hadde gått forbi, men plutselig kom en mann med alvorlig ansikt bort til meg: – Du, gutt, står du her og venter på noen, eller vil du kanskje selge hunden? Fin valp – jeg tar ham. Så ga han meg penger i hånden. Jeg ga båndet. Trofast snudde på hodet og nøs glad. – Kom igjen, Trofast, gå nå, kompis, gå, – hvisket jeg til ham, – jeg roper på deg senere, gå da. Og han fulgte mannen, mens jeg skygget etter for å se hvor han ble tatt med. Om kvelden kom jeg hjem med brød, pølse og sjokolade. Mamma spurte strengt: – Har du stjålet fra noen, eller? – Nei mamma, jeg hjalp til med bagasje på stasjonen, fikk litt betalt. – Flink gutt, gå og legg deg, jeg er sliten, spis litt og legg deg. Hun spurte ikke etter Trofast, brydde seg ikke noe særlig. Onkel Per kom innom neste morgen. Jeg skulle gå på skolen, selv om jeg helst ville løpe til Trofast og rope etter ham. – Sånn ja, – lo han, solgte du vennen din? Han klappet meg på hodet. Jeg trakk meg unna og svarte ikke. Hadde ikke sovet om natten, spiste ikke brødskiva med pølse, fikk det ikke ned. Det var ikke noe gøy, jeg skjønte at det var en dum idé. Ikke rart mamma ikke likte onkel Per. – Han er ikke god, du må ikke høre på ham, – sa hun alltid. Jeg tok sekken og løp ut. Det var tre kvartaler til huset, jeg løp alt jeg hadde. Trofast satt bak det høye gjerdet, bundet fast med et tykt tau. Jeg ropte på ham, men han så trist på meg, la hodet på labbene, logret, prøvde å bjeffe, men stemmen hans brast. Jeg solgte ham. Han trodde det var en lek, men så skjønte han at jeg hadde solgt ham. Da kom eieren ut i gården og ropte strengt på Trofast. Han trakk halen mellom beina, og jeg skjønte at alt var ødelagt. Om kvelden bar jeg kofferter på stasjonen. Fikk lite betalt, men det ble akkurat nok. Det var skummelt, men jeg gikk til porten og banket på. Den samme mannen åpnet: – Ja, gutt, hva gjør du her? – Onkel, jeg har ombestemt meg, her, – sa jeg og ga ham pengene tilbake for Trofast. Mannen så på meg med smale øyne, sa ikke noe, tok imot pengene og løsnet Trofast: – Hør her, gutt, ta ham med deg, han sørger, han blir aldri noen vakthund. Men du må passe på, kanskje tilgir han deg ikke. Trofast så trist på meg. Leken ble en alvorlig prøvelse for oss begge. Så kom han bort, slikket meg på hånden og dyttet snuten inn mot magen min. Det er mange år siden nå, men jeg lærte at man aldri, ikke engang på tull, skal selge venner. Og mamma ble glad da hun fikk ham tilbake: – Jeg var sliten i går, men så slo det meg – hvor er bikkja vår? Jeg har jo blitt så vant til ham, han er jo vår Trofast! Og onkel Per kom ikke så ofte på besøk til oss lenger – vitsene hans likte vi ikke.

Solgte vennen. En bestefars fortelling Og han skjønte meg! Det var ikke noe særlig gøy, jeg forstod etter

Uncategorized

051

Da bestemor fikk vite at hun var syk, tok hun det med en ro som overrasket de fleste. Hun satte seg på kjøkkenet, helte seg en kopp te, så ut av vinduet og sa:

Da bestemor Inger fikk beskjed om at hun var syk, tok hun den uventede roen som de fleste ville misunne.

Uncategorized

Jeg tok en DNA-test og angret bittert Jeg måtte gifte meg fordi jeg fikk vite at kjæresten min var gravid. Etter bryllupet tok jeg med kona hjem til mine foreldre. På den tiden hadde vi ikke mulighet til å bo for oss selv. Tiden gikk, og jeg ble pappa til en fantastisk gutt. Etterhvert bestemte vi oss for å ta opp boliglån og starte vårt eget liv sammen. En stund senere fortalte kona mi at hun var gravid igjen. Slik fikk vi vår prinsesse, Anna. Barna vokste fort. For hvert år la jeg merke til at de ikke lignet meg i det hele tatt – ikke engang av temperament. For ordens skyld lignet verken sønnen eller datteren på kona mi heller. Begge var rødhårede og fregnete – hvor kom det fra i familien vår? Tanken slo meg at jeg burde ta en farskapstest. Kanskje ikke det lureste jeg har gjort, men det var den eneste muligheten jeg så for å få visshet om at jeg oppdro mine egne barn. Jeg tok testen. Jeg måtte vente i to uker på svarene. Da laboratoriet ringte, dro jeg rett dit. Heldigvis, jeg var faren deres. Jeg dro hjem igjen og gjemte papirene så kona ikke skulle finne dem. Hvorfor kastet jeg dem ikke bare? Det skulle jeg få svi for! Noen dager senere kastet kona papirer i ansiktet mitt. Hun lagde et slikt oppstyr at hele huset ristet i grunnvollene. Jeg kan forstå henne, men dette kunne vært løst på en roligere måte. Hun klarte ikke å tilgi meg, og nå sitter jeg igjen alene. Det har gått fem år siden det skjedde, og hun lar meg ikke engang møte barna. Slik stjal en vanlig nysgjerrighet det dyreste jeg eide – familien min. Jeg håper en dag at kona mi kan tilgi meg…

Jeg hadde vært sammen med Ingrid i en tid, da hun en dag, gjennom et slør av vinterlys, fortalte meg

Uncategorized

023

Jeg er 55, og endelig lever jeg for meg selv. Uten dårlig samvittighet, uten frykt for å være “annerledes” eller å gjøre noen til lags. I mitt rom hersker harmoni – rolig, myk, nærmest stille. Det finnes ikke lenger fremmede følelser som en gang utmattet meg. Ingen bestemmer hvordan jeg skal leve, hva jeg skal ha på meg eller hva jeg skal drømme om. Jeg tilhører meg selv igjen.

Jeg er 55 år gammel, og endelig lever jeg for meg selv. Ingen skyldfølelse kryper inn, ingen frykt for

Uncategorized

0577

— Tattoo… er det sant? — stemmen til den eldste datteren til Ioana brøt.

Pappa er det sant? spurte den eldste datteren, Solveig, med en stemme som brast. Hva da? svarte jeg lavt

Uncategorized

017

Ikke gå fra meg, mamma. En familiehistorie Folkets visdom sier: Et menneske er ikke en nøtt, du kan ikke knekke det med én gang. Men Tamara var overbevist om at det bare var tull – hun hadde alltid hatt god teft for folk! Mila, datteren hennes, giftet seg for et år siden. Tamara hadde drømt om at datteren skulle finne en ordentlig kar, få barn, og hun selv – som bestemor – ville igjen bli sentrum i en stor, sammensveiset familie slik det alltid hadde vært. Ruslan viste seg å være både smart og økonomisk stødig, og det var han ikke redd for å vise. Men de valgte å bo for seg selv, siden han hadde egen leilighet, og de virket heller ikke å trenge hennes råd! Han hadde en dårlig innflytelse på Mila, syntes Tamara. Slike forhold passet ikke inn i de planene Tamara hadde for familien. Ruslan begynte etter hvert å irritere henne enormt. – Mamma, du forstår ikke. Ruslan vokste opp på barnehjem. Alt han har fått til, har han jobbet for selv. Han er sterk, god og snill, – forsøkte Mila forklare, tydelig lei seg. Men Tamara bare strammet leppene og lette etter nye feil ved Ruslan. Nå virket han slett ikke som den han hadde utgitt seg for overfor datteren! Det var hennes plikt som mor å åpne Milas øyne – før det var for sent! Ingen utdannelse, vanskelig å samarbeide med, og virker ikke interessert i stort! I helgene sitter han bare apatisk foran TV-en – han sier han er sliten! Er det virkelig en slik mann hennes datter skal leve sammen med resten av livet? Ikke tale om, Mila vil takke henne senere! Og kommer det barn, Tamara sine barnebarn, hva slags forbilde får de med en slik far? Kort fortalt: Tamara var svært skuffet. Ruslan oppfattet svigermorens holdning, og begynte å unngå henne. De pratet sjeldnere, og Tamara sluttet helt å besøke datterens hjem. Milas far, en snill mann og godt vant med konas personlighet, inntok en nøytral rolle. Men en kveld ringte Mila, sterkt bekymret: – Mamma, jeg har ikke sagt det før, men jeg er på jobbreise i to dager. Ruslan ble forkjølet på jobben og kom tidligere hjem fordi han følte seg dårlig. Nå får jeg ikke tak i ham på mobilen. – Hvorfor forteller du meg dette?, – snappet Tamara. – Dere lever deres eget liv, det virker ikke som dere bryr dere om oss! Som om noen skulle gidde å spørre hvordan jeg har det! Og nå ringer du midt på natten for å fortelle at Ruslan er syk? Er du gal? – Mamma, – hvisket Mila, stemmen dirret, – jeg skulle bare ønske du ville forstå at vi er glade i hverandre. Du mener Ruslan ikke er verdt noe, men det stemmer ikke! Hvordan kan du tro at jeg, din datter, kunne elske en dårlig mann? Har du ikke tillit til meg? Tamara forble taus. – Mamma, vær så snill, du har jo nøkkel til leiligheten. Kan du gå og sjekke? Jeg tror det har skjedd noe med Ruslan! Vær så snill, mamma! – Greit, bare for din skyld, – sa Tamara og gikk for å vekke mannen. Ingen åpnet da de ringte på, så Tamara låste seg inn med egen nøkkel. De kom inn – alt var mørkt. Kanskje ingen hjemme? – Kanskje han ikke er der?, funderte mannen, men Tamara sendte ham et strengt blikk. Plutselig følte hun også datterens uro. Tamara gikk inn på rommet – og fikk sjokk. Ruslan lå på sofaen i en merkelig stilling. Han hadde høy feber! Ambulanselegen fikk liv i ham: – Ikke bekymre deg. Han har nok fått komplikasjoner etter forkjølelsen. Han har sikkert jobbet for mye? spurte legen vennlig. – Ja, han jobber mye, – nikket Tamara. – Det vil ordne seg, bare følg med på feberen og ring om det blir verre. Ruslan sov. Tamara satte seg i stolen ved siden av, litt satt ut – her satt hun altså ved sengen til svigersønnen hun ikke hadde tålt. Han lå blek og svett, håret klistret til panna. Plutselig syntes hun synd på ham. I søvne så han yngre ut. Ansiktsuttrykket var mildere, ikke så hardt. – Mamma, – mumlet Ruslan halvt i søvne og tok hånden hennes. – Ikke gå fra meg, mamma. Tamara ble paff, men hun turte ikke trekke hånden vekk. Hun satt der hele natten. Tidlig neste morgen ringte Mila: – Mamma, unnskyld, jeg kommer snart hjem. Ikke dra, det går sikkert bra. – Det går bra, det har allerede gått bra, – svarte Tamara og smilte. Vi venter på deg, alt er fint. ***** Da første barnebarnet ble født tilbød Tamara straks sin hjelp. Ruslan takket henne varmt og kysset hånden hennes: – Ser du, Mila, du trodde ikke mamma ville hjelpe oss! Tamara gikk stolt rundt i leiligheten med lille Timur på armen og snakket med barnebarnet: – Hør her, Timur, du er heldig du – verdens beste mamma, pappa og besteforeldre! Du er en heldig gutt! Så det ligger nok noe i ordtaket – et menneske er ikke en nøtt du kan knekke med det samme. Bare kjærligheten viser veien forbi alt.

Ikke gå, mamma. En familiehistorie Man sier i Norge at «ingen kjenner dagen før solen har gått ned»

Uncategorized

027

Etter tjueen år med ækteskap sa kona mi en kveld til meg:

Kjære dagbok, I kveld kom Synnøve, min kone, over meg med et merkelig ønske. «Du må invitere en annen

Uncategorized

011

Hun var ikke alene. En enkel historie Det gryende, sene vintermorgenen la et stille teppe over borettslaget. Ute i bakgården skrapte vaktmesteren ivrig snø av gangstiene med sin trofaste spade. Ytterdøren i oppgangen gikk stadig opp og igjen med et smell, idet folk hastet ut på vei til jobb. Katten Filip satt i vinduskarmen i sjette etasje og lot blikket hvile nedover gårdsplassen. I sitt tidligere liv hadde Filip vært økonom – det eneste som opptok ham da, var penger og mer penger. Nå visste han bedre. Han hadde skjønt at det finnes viktigere ting i livet. Han visste nå at ingenting smaker bedre enn et vennlig blikk, et varmt hjerte og tak over hodet. Resten ordner seg. Filip så seg over skulderen – på den gamle, velbrukte sofaen lå bestemor Valborg, hans egen redningskvinne, og sov. Katten hoppet ned fra vinduet og krøp inntil henne, med myk, lun pels tett mot det grå håret på den lille puten. Filip visste – bestemor Valborg våkner hver morgen med vondt i hodet, så nå gjorde han hva han kunne. – Filip, for en doktor du er, – mumlet bestemor Valborg med et smil, idet hun våknet, – du har nok en gang tatt bort smerten min, tusen takk lille venn, hvordan får du det til? Filip ristet nonchalant på poten, som for å si: “Dette er da ingen sak, jeg kan mye mer også!” I det samme kom et lavt, ertende knurr fra gangen. Det var Gavrik, hunden, som følte sjalusien kile i magen. I mange år hadde Gavrik vært bestemor Valborgs trofaste følgesvenn og verge. Han bjeffet høyt og tydelig hver gang det kom fremmede forbi, så alle skulle vite at bestemor Valborg var under hans beskyttelse. Derfor så han seg selv som husets sjef. “Hva var han egentlig i sitt forrige liv? Bygningssjef, kanskje? Eller politimann,” tenkte Filip, mens han så bort på Gavrik, “Alltid så mye leven, men la nå bare hunden bjeffe – kanskje føles det tryggere sånn!” – Å, dere mine kjære – hva skulle jeg gjort uten dere, – sukket bestemor Valborg og strevde seg opp fra sofaen, – snart får dere mat, og så går vi ut en tur. Får jeg pensjon til uka, kjøper jeg kylling også. Bare ordet “kylling” utløste glede i stua. Katten begynte å kna sofaen med myke, ivrige poter, malte høyt og bøyde hodet mot hennes smale, leddgikt-plagede hånd. – Din ramp, du skjønner hvert eneste ord, – lo bestemor Valborg rørt. Hunden bjeffet fornøyd, så hun visste at også han hadde skjønt beskjeden, og dyttet den store, våte snuten mot knærne hennes. “Å, levende sjeler – det blir varmere hjemme og hjertet mindre ensomt,” tenkte bestemor Valborg med et smil. “Hva skjer når jeg er borte – ingen vet. Folk sier så mangt, prøv å forstå, om du kan. Jeg kunne tenke meg å være katt, og håpe at gode folk vil ha meg. Hund klarer jeg nok ikke – jeg er for stille til å bjeffe. Men katt, tenk, jeg kunne vært snill og god. Får bare håpe jeg havner hos snille folk.” – Nei og nei, tenk at slike rare tanker ramler inn i hodet, – bestemor Valborg ristet på seg og lo litt, – sånn påvirker alderdommen oss. Hun la ikke merke til at Filip, med et lurt smil i værhårene, sendte et triumferende blikk til Gavrik. Hun vil altså bli katt, ikke hund! Nå hadde han nemlig lært seg å lese tanker, Filip – ikke et verst tillegg, egentlig. Så langt har vi altså kommet.

Hun var ikke alene. En enkel historie Det grydde en sen vintermorgen. Ute skrapte vaktmesteren iherdig