Ikke gå fra meg, mamma. En familiehistorie Folkets visdom sier: Et menneske er ikke en nøtt, du kan ikke knekke det med én gang. Men Tamara var overbevist om at det bare var tull – hun hadde alltid hatt god teft for folk! Mila, datteren hennes, giftet seg for et år siden. Tamara hadde drømt om at datteren skulle finne en ordentlig kar, få barn, og hun selv – som bestemor – ville igjen bli sentrum i en stor, sammensveiset familie slik det alltid hadde vært. Ruslan viste seg å være både smart og økonomisk stødig, og det var han ikke redd for å vise. Men de valgte å bo for seg selv, siden han hadde egen leilighet, og de virket heller ikke å trenge hennes råd! Han hadde en dårlig innflytelse på Mila, syntes Tamara. Slike forhold passet ikke inn i de planene Tamara hadde for familien. Ruslan begynte etter hvert å irritere henne enormt. – Mamma, du forstår ikke. Ruslan vokste opp på barnehjem. Alt han har fått til, har han jobbet for selv. Han er sterk, god og snill, – forsøkte Mila forklare, tydelig lei seg. Men Tamara bare strammet leppene og lette etter nye feil ved Ruslan. Nå virket han slett ikke som den han hadde utgitt seg for overfor datteren! Det var hennes plikt som mor å åpne Milas øyne – før det var for sent! Ingen utdannelse, vanskelig å samarbeide med, og virker ikke interessert i stort! I helgene sitter han bare apatisk foran TV-en – han sier han er sliten! Er det virkelig en slik mann hennes datter skal leve sammen med resten av livet? Ikke tale om, Mila vil takke henne senere! Og kommer det barn, Tamara sine barnebarn, hva slags forbilde får de med en slik far? Kort fortalt: Tamara var svært skuffet. Ruslan oppfattet svigermorens holdning, og begynte å unngå henne. De pratet sjeldnere, og Tamara sluttet helt å besøke datterens hjem. Milas far, en snill mann og godt vant med konas personlighet, inntok en nøytral rolle. Men en kveld ringte Mila, sterkt bekymret: – Mamma, jeg har ikke sagt det før, men jeg er på jobbreise i to dager. Ruslan ble forkjølet på jobben og kom tidligere hjem fordi han følte seg dårlig. Nå får jeg ikke tak i ham på mobilen. – Hvorfor forteller du meg dette?, – snappet Tamara. – Dere lever deres eget liv, det virker ikke som dere bryr dere om oss! Som om noen skulle gidde å spørre hvordan jeg har det! Og nå ringer du midt på natten for å fortelle at Ruslan er syk? Er du gal? – Mamma, – hvisket Mila, stemmen dirret, – jeg skulle bare ønske du ville forstå at vi er glade i hverandre. Du mener Ruslan ikke er verdt noe, men det stemmer ikke! Hvordan kan du tro at jeg, din datter, kunne elske en dårlig mann? Har du ikke tillit til meg? Tamara forble taus. – Mamma, vær så snill, du har jo nøkkel til leiligheten. Kan du gå og sjekke? Jeg tror det har skjedd noe med Ruslan! Vær så snill, mamma! – Greit, bare for din skyld, – sa Tamara og gikk for å vekke mannen. Ingen åpnet da de ringte på, så Tamara låste seg inn med egen nøkkel. De kom inn – alt var mørkt. Kanskje ingen hjemme? – Kanskje han ikke er der?, funderte mannen, men Tamara sendte ham et strengt blikk. Plutselig følte hun også datterens uro. Tamara gikk inn på rommet – og fikk sjokk. Ruslan lå på sofaen i en merkelig stilling. Han hadde høy feber! Ambulanselegen fikk liv i ham: – Ikke bekymre deg. Han har nok fått komplikasjoner etter forkjølelsen. Han har sikkert jobbet for mye? spurte legen vennlig. – Ja, han jobber mye, – nikket Tamara. – Det vil ordne seg, bare følg med på feberen og ring om det blir verre. Ruslan sov. Tamara satte seg i stolen ved siden av, litt satt ut – her satt hun altså ved sengen til svigersønnen hun ikke hadde tålt. Han lå blek og svett, håret klistret til panna. Plutselig syntes hun synd på ham. I søvne så han yngre ut. Ansiktsuttrykket var mildere, ikke så hardt. – Mamma, – mumlet Ruslan halvt i søvne og tok hånden hennes. – Ikke gå fra meg, mamma. Tamara ble paff, men hun turte ikke trekke hånden vekk. Hun satt der hele natten. Tidlig neste morgen ringte Mila: – Mamma, unnskyld, jeg kommer snart hjem. Ikke dra, det går sikkert bra. – Det går bra, det har allerede gått bra, – svarte Tamara og smilte. Vi venter på deg, alt er fint. ***** Da første barnebarnet ble født tilbød Tamara straks sin hjelp. Ruslan takket henne varmt og kysset hånden hennes: – Ser du, Mila, du trodde ikke mamma ville hjelpe oss! Tamara gikk stolt rundt i leiligheten med lille Timur på armen og snakket med barnebarnet: – Hør her, Timur, du er heldig du – verdens beste mamma, pappa og besteforeldre! Du er en heldig gutt! Så det ligger nok noe i ordtaket – et menneske er ikke en nøtt du kan knekke med det samme. Bare kjærligheten viser veien forbi alt.

Ikke gå, mamma. En familiehistorie

Man sier i Norge at «ingen kjenner dagen før solen har gått ned», men Ragnhild Ottesen mente at det bare var prat. Hun visste bedre enn de fleste når det gjaldt folk!

Ingvild, hennes datter, hadde giftet seg for et år siden.

Ragnhild hadde inderlig håpet at datteren ville finne seg en skikkelig kar, få barn, så hun, mormor, kunne samle familien rundt seg som før.

Stig var ikke dum, og det var tydelig at han ikke manglet penger heller. Faktisk virket det som om han var ganske stolt av det. Men de bodde for seg selv, Stig hadde egen leilighet, og de virket ikke som om de hadde bruk for hennes råd!

Hun følte virkelig at Stig trakk Ingvild i gal retning!

Alt dette passet ikke inn i Ragnhilds planer i det hele tatt. Stig begynte bare å irritere henne mer og mer.

Mamma, du forstår ikke Stig vokste opp på barnehjem. Han har kjempet seg opp selv, han er sterk og veldig snill, sa Ingvild med brydd stemme.

Men Ragnhild rynket bare på nesen, alltid på jakt etter en ny feil hos Stig.

Han var slett ikke den hun trodde han var! Morens plikt var jo å åpne øynene til Ingvild før det var for sent!

Ingen utdannelse, vanskelig å diskutere med, og interesser, hva var det?

I helgene satt han bare plantet foran tv-en, «trengte å slappe av»!

Var det virkelig med en sånn mann datteren hennes ville leve resten av livet? Glem det, Ingvild ville takke henne siden.

Og når barnebarna kom, barn med Stig som far hva kunne han lære dem?

Ragnhild var dypt skuffet. Og Stig merket Ragnhilds kjølige holdning og trakk seg mer og mer unna.

De snakket sjeldnere sammen, og Ragnhild nektet å gå på besøk til dem.

Ingvilds far, sindig kar som han var, holdt seg nøytral, godt kjent med konas bestemte væremåte.

En kveld, sent, ringte Ingvild til Ragnhild, stemmen hennes dirret.

Mamma, jeg har ikke sagt det før, men jeg er på jobb i Bergen i to dager. Stig ble forkjølet på byggeplassen og kom tidlig hjem fra jobb han virket ikke i form. Nå tar han ikke telefonen, jeg blir bekymret.

Skal du presse dette på meg nå, Ingvild? svarte Ragnhild irritert. Dere lever deres eget liv, bryr dere ikke om oss gamle! Jeg kan like gjerne ha feber selv, men det spiller vel ingen rolle! Og nå ringer du midt på natten for å si at Stig er syk? Har du tenkt gjennom dette?

Mamma, unnskyld, jeg er bare så fortvilet over at du ikke vil forstå at vi faktisk elsker hverandre. Du mener at Stig ikke er god nok, men jeg ser noe annet! Hvordan kan du tro at jeg, datteren din, skulle velge en dårlig mann? Stol på meg, mamma.

Ragnhild ble taus.

Mamma, jeg ber deg, du har jo nøkkel til leiligheten vår. Kan du gå innom, vær så snill? Jeg har en dårlig følelse, det er noe med Stig. Jeg ber deg, mamma!

Greit, kun for deg, sa Ragnhild, og gikk for å vekke ektemannen.

De banket på leiligheten uten å få svar. Ragnhild låste seg inn selv.

Det var mørkt innenfor kanskje ingen hjemme?

Kanskje han er ute? foreslo mannen. Men Ragnhild sendte ham et skarpt blikk. Ingvilds uro hadde truffet også henne.

Hun gikk inn i stua og stivnet. Stig lå merkelig sammenkrøllet på sofaen, varm som en ovn.

Legevakten fikk etter hvert liv i ham.

Ikke vær redd, sa legen, det ser ut til å være komplikasjoner etter en kraftig forkjølelse. Har han gått på jobb med feber? Ser slik ut.

Ja, mye jobbing, nikket Ragnhild.

Det går nok bra. Følg med på temperaturen, ring om noe skjer.

Stig sov, og Ragnhild satt i stolen ved senga, underlig tom. Nå satt hun vakt hos svigersønnen hun aldri hadde Roma seg med.

Han lå der, blek, med svette lokker limt til pannen. Midt i søvnen virket han yngre, mer myk i ansiktet, nesten et barn.

Mamma, mumlet Stig plutselig i halvsøvne, grep om hennes hånd. Ikke gå, mamma…

Ragnhild ble satt ut, men trakk ikke hånden til seg.

Slik satt hun lydløst gjennom natten.

I grålysningen ringte Ingvild igjen:

Mamma, takk for at du dro! Jeg er snart hjemme, trenger ikke dra mer. Tror det går bra.

Alt er i orden, sa Ragnhild med et lite smil. Vi venter på deg her. Det går bra.

*****

Da hennes første barnebarn ble født, tilbød Ragnhild straks sin hjelp.

Stig kysset henne ærbødig på hånden.

Ser du, Ingvild, du sa mamma ikke ville hjelpe oss.

Og Ragnhild gikk stolt rundt med lille Even i armene:

Du er heldig, Even, du har de beste foreldrene og verdens beste bestemor og bestefar! Heldige gutt, mumlet hun kjærlig og svevet gjennom leiligheten som en røyk.

Så var det kanskje likevel sant ingen kan forstå et menneske med én gang.

Og bare kjærligheten gir oss svar på alt.