Da bestemor Inger fikk beskjed om at hun var syk, tok hun den uventede roen som de fleste ville misunne. Hun satte seg ved kjøkkenbordet i den gamle trehytta på Haugesund, helte seg en kopp svart te, så ut gjennom vinduet mot fjorden og sa med fast stemme:
«Jeg skal ikke sitte her inne og vente på døden. Jeg vil leve så lenge jeg kan.»
Hun var seksti år gammel, lavvokst, alltid med et smil, med en indre gnist som år med bekymringer, slitet og tap ikke hadde slukket. Livsgnisten i henne var stille, men sta som en vårknopp som bryter gjennom stein.
Hele livet hadde hun bodd i den samme huset gammelt, men varmt, med duften av epler, mynte og nystekt knekkebrød som fylte rommene. Der hadde hun oppdratt fem barn, hjulpet barnebarna, tatt imot gjester og sett vintrene gå. Huset var hennes univers. Men hun ville ikke at historien skulle ende bak den dørklokken.
En måned etter diagnosen solgte hun huset. Ingen fikk beskjed bare den yngste tanten, Synnøve, som fulgte henne til notarius publicus. Resten fikk det ved et uhell. Min fetter, Lars, kom på besøk og fant veggene nakne: ingen møbler, ingen gardiner, ingen lukt av kaker som en gang hadde møtt hver gjest ved døren. På døren hang et skilt: «Privat eiendom».
Et par dager senere fikk vi en talebeskjed fra henne. Stemmen hennes var jevn, sikker, med et svakt smil:
«Jeg kommer ikke til å forklare meg. Dette er mitt valg. Jeg har arbeidet hele livet nå vil jeg leve så lenge jeg kan.»
Pengene fra huset tok bestemor Inger med på en reise. Ikke til utlandet, ikke til dyre hoteller bare rundt i Norge, et land hun innrømmet senere at hun knapt kjente. Hun så havet ved Kristiansand, fjellene i Jotunheimen, de gamle klostrene på Selbu, de små bygdene hvor folk fortsatt hilser på gaten.
Hun sendte postkort, korte meldinger, bilder alltid med et smil, solbrun, omgitt av nye venner. Noen ganger forsvant hun i flere uker, bare for å dukke opp igjen: rolig, inspirert, som etter en lang samtale med seg selv.
Noen i familien kunne ikke forstå. «Hvordan kan hun? Dette er huset, minnene, barna, barnebarna!» Andre beundret hennes mot. Hun svarte enkelt:
«Jeg vil ikke bli i veggene. Jeg vil etterlate meg minnene om at jeg levde.»
Og hun levde, ekte og fullt, spesielt i det siste året. Blikket hennes fikk tilbake den gløden vi bare har sett på gamle fotografier. Hun lærte å glede seg over hver morgen, uten å utsette lykken.
Da hun gikk bort, åpnet vi den lille kofferten hun hadde med seg. Der lå dusinvis av billetter, turistkart, gamle postkort, notater med navn på kafeer hun hadde besøkt, og over hundre bilder: smilende, foran havet, i fjellene, ved gamle trehus og på brosteinsgater. På hvert bilde var liv, bevegelse, lys.
Huset var borte. Penger også. Men friheten var igjen den dyreste gaven hun hadde. Friheten til å være seg selv, leve som hun vil, uten å vente på tillatelse eller se seg om.
Jeg tenker ofte: hvis vi fikk vite at tiden var knapt hva ville vi gjort? Ville vi bli fast i de fire veggene, blant kjente ting og frykt? Eller ville vi endelig våge å leve ikke «en dag», ikke «senere», men nå?
Kanskje ligger den sanne visdommen i nettopp dette: å ikke vente på døden, men å møte livet med åpne øyne, akkurat slik bestemor Inger gjorde.
