Jeg tok en DNA-test og angret bittert Jeg måtte gifte meg fordi jeg fikk vite at kjæresten min var gravid. Etter bryllupet tok jeg med kona hjem til mine foreldre. På den tiden hadde vi ikke mulighet til å bo for oss selv. Tiden gikk, og jeg ble pappa til en fantastisk gutt. Etterhvert bestemte vi oss for å ta opp boliglån og starte vårt eget liv sammen. En stund senere fortalte kona mi at hun var gravid igjen. Slik fikk vi vår prinsesse, Anna. Barna vokste fort. For hvert år la jeg merke til at de ikke lignet meg i det hele tatt – ikke engang av temperament. For ordens skyld lignet verken sønnen eller datteren på kona mi heller. Begge var rødhårede og fregnete – hvor kom det fra i familien vår? Tanken slo meg at jeg burde ta en farskapstest. Kanskje ikke det lureste jeg har gjort, men det var den eneste muligheten jeg så for å få visshet om at jeg oppdro mine egne barn. Jeg tok testen. Jeg måtte vente i to uker på svarene. Da laboratoriet ringte, dro jeg rett dit. Heldigvis, jeg var faren deres. Jeg dro hjem igjen og gjemte papirene så kona ikke skulle finne dem. Hvorfor kastet jeg dem ikke bare? Det skulle jeg få svi for! Noen dager senere kastet kona papirer i ansiktet mitt. Hun lagde et slikt oppstyr at hele huset ristet i grunnvollene. Jeg kan forstå henne, men dette kunne vært løst på en roligere måte. Hun klarte ikke å tilgi meg, og nå sitter jeg igjen alene. Det har gått fem år siden det skjedde, og hun lar meg ikke engang møte barna. Slik stjal en vanlig nysgjerrighet det dyreste jeg eide – familien min. Jeg håper en dag at kona mi kan tilgi meg…

Jeg hadde vært sammen med Ingrid i en tid, da hun en dag, gjennom et slør av vinterlys, fortalte meg at hun var gravid. Vi giftet oss under tunge, lavthengende skyer det føltes som om hele Oslo holdt pusten og jeg flyttet henne med hjem til foreldrene mine på Majorstua. Vi hadde ingen mulighet til å bo for oss selv den gangen, for boligpriser i kroner hadde vokst seg til et eventyr utenfor rekkevidde.

Tiden forvitrer underlig i drømmer, og plutselig hadde vi en nydelig gutt, som vi kalte Eirik. I en svevende, nøttebrun korridor av minner bestemte vi oss for å ta opp boliglån alt for å finne vår egen plass på kartet, et lite fuglereir i utkanten av Lillestrøm.

Så kom beskjeden igjen, som sølvglitrende snø i mars: Ingrid var gravid på nytt. En liten prinsesse, Sigrid, ble født en natt himmelen skinte med nordlys. Barna vokste med lynets fart, de forandret seg, mens jeg sto stille. Årene rullet av gårde i drømmeakkorder, og jeg la merkelig nok merke til, kanskje mellom to virkeligheter, at Eirik og Sigrid hverken lignet meg eller Ingrid. Begge to hadde rødlig hår og fregner, som om de var vasket fram fra elvegrus i et annet eventyr. Hverken jeg, Ingrid, eller noen av våre slektninger hadde slike trekk.

Jeg begynte å undre, undringen vokste i meg som isrosene på vinduet, så jeg bestemte meg for noe bare tanken på kunne få verden til å tippe litt. Jeg tok en farskapstest. Nå vet jeg at det kanskje bare var et drag av havtåke som hvisket i øret mitt, men jeg klarte ikke å la være. Jeg måtte vite.

De to ukene jeg ventet på svar krøp forbi som en elv av pulserende drømmer. Da telefonen endelig ringte, fløy jeg gjennom byen. Resultatet: Jeg var deres far, det var sikkert, det sto der med trykksverte og laboratoriestempel. En lettelse skyllet over meg som varm sommeregn. Jeg gjemte papirene i en trekiste jeg aldri åpner, men hvorfor kastet jeg dem ikke? Var det stemmen fra et annet rom? Drømmen gikk i ring.

Noen dager senere stirret Ingrid på meg med øyne som to sorthvite skyer. Hun hadde funnet papirene. Hun kastet dem i ansiktet mitt, som om de var isbiter i oktober. Hele huset skalv kanskje selve tiden slo sprekker. Jeg forstår henne nå, selvfølgelig, men det føltes som om vi kunne ha gått en annen vei, tvers over vidda, vennligere rustet.

Hun kunne ikke tilgi meg, og med en gang var jeg plutselig alene, som en fisk i en fjord av glass. Det er fem år siden. Siden har jeg ikke fått se Eirik eller Sigrid, stemmen hennes er like fjern som kirkeklokkene over fjorden.

Drømmen slutter ikke. Kanskje kommer dagen, i en grønn vår, da hun tilgir meg, og barna mine går bak husene og vinker med røde løv på hendene. Men nysgjerrigheten min, den merkverdige, har frarøvet meg det kjæreste jeg hadde: familien min.