Jeg er 55 år gammel, og endelig lever jeg for meg selv. Ingen skyldfølelse kryper inn, ingen frykt for å være «ikke som andre» eller for å skuffe noen. I min lille leilighet i Oslo hersker en ro som er myk, stille, nesten melodiøs. De ytre følelsene som en gang tappet meg til tomme, har forsvunnet. Ingen dikterer hvordan jeg skal leve, hva jeg skal ha på meg eller hvilke drømmer jeg skal følge. Jeg har igjen funnet meg selv.
Morgenen starter uten hast. Når jeg vil, skrur jeg på min favorittmusikk; når jeg vil, nyter jeg stillheten og duften av nytraktet sort te. Jeg ser ut over gatene, ser hvordan byen våkner, og kjenner hvor befriende det er å være i takt med egen sjel. Ingen klager på at jeg leser en bok i timevis eller at middagen blir servert litt sent. Stillheten skremmer meg ikke lenger den er blitt min beste venn.
Før trodde jeg at et liv uten partner var ufullstendig. Så har vi blitt lært opp fra vi var små: en kvinne skal ha noen ved sin side, pleie, smelte sammen, beskytte husets ild. Jeg levde så lenge i den rollen, glemte meg selv i forsøket på å være behagelig, omsorgsfull og «riktig». Men med årene har jeg forstått: kjærlighet er ikke selvoppofrelse. Kjærlighet er respekt, ro og aksept. Den første personen jeg må elske, er meg selv.
Av og til slynger tanken seg frem: «Kanskje jeg kan åpne meg igjen for et forhold?» Men når jeg tenker på hvor mye energi og nerver andres humør, forventninger og sårede følelser har kostet meg, kjenner jeg igjen den trangen til bare å omfavne min frihet. Den er lett som en morgenvind langs fjorden. Den krever ingen forklaringer. Med den er jeg i balanse.
Nå kan jeg gjøre alt jeg vil, når jeg vil og med hvem jeg vil. Jeg kan gå en tur i Bygdøyparken, eller bli hjemme, krype inn i dynen og se gamle norske filmer. Jeg kan holde meg tavs hele dagen, eller plutselig ringe min gamle venninne Solveig og le til tårene triller. Ingen kontrollerer, ingen er sjalu, ingen krever rapporter. Det er en underlig følelse å være fri både utenfor og inni seg selv.
Jeg liker en hverdag bygget av enkle øyeblikk: vi møtes, ler, har en fin kveld, og hver av oss går tilbake til vårt eget hjem, where det er varmt, rolig, og ingen forventer forklaringer. Ingen drama, ingen avklaring av forhold, ingen følelsesmessige berg-og-dal-baner. Bare menneskelig varme, letthet og gjensidig respekt.
Jeg velger letthet. Jeg velger meg selv. Jeg har endelig forstått at lykke ikke kommer fra noen andre den fødes i hjertet. For å kjenne den, må man bare tillate seg å være ekte. Uten masker, uten roller, uten frykt for å stå alene. Ensomhet er ingen straff. Det er en luksus når du har lært å være selvtilstrekkelig.
Jeg er 55. Jeg leter ikke, jeg flykter ikke. Jeg lever. Hver dag er en ny sjanse til å takke livet for roen, for erfaringen, for friheten og for at jeg endelig står i sentrum av min egen verden.
