Solgt venn. Bestefars fortelling Og han forsto meg! Det var ikke noe gøy, jeg skjønte at det var en dum idé. Jeg solgte ham. Han trodde det var en lek, men så skjønte han at jeg hadde solgt ham. Tider er tross alt forskjellige for alle. For noen er all-inclusive lite verdt, mens andre bare ønsker seg grovbrød med pølse så det holder. Slik levde vi også på ulike vis, mye rart skjedde. Jeg var liten den gangen. Onkelen min, onkel Per, mammas bror, gav meg en schäfervalp, og jeg var lykkelig. Valpen knyttet seg til meg, forsto alt jeg sa, så meg i øynene og ventet, ventet på at jeg skulle gi ham en kommando. – Ligg, – sa jeg etter litt, og han la seg, så trofast inn i øynene mine, klar til å dø for meg, føltes det som. – Sitt, – kommanderte jeg, og valpen reiste seg raskt opp på de lubne labbene og ble stående, svelget sikkel og ventet. Han ventet på belønning, ventet på noe godt å spise. Men jeg hadde ikke noe ekstra. Vi sultet den gangen vi også. Slik var tidene. Onkelen min, onkel Per, som hadde gitt meg valpen, sa en dag til meg: – Ikke vær lei deg, gutt, se så trofast han er! Du kan jo selge ham, og så rope på ham etterpå, så kommer han unna likevel. Ingen ser deg. Da får du litt penger – du kan kjøpe godbit til deg selv, moren din og ham. Stol på onkelen din, jeg har greie på saker. Jeg likte idéen. Tenkte ikke over at det var galt. Det var jo en voksen som foreslo det, og det var bare en spøk – så kunne jeg kjøpe litt godt for pengene. Jeg hvisket til Trofast i det varme, bustete øret hans at jeg skulle gi ham bort, men at han måtte komme til meg når jeg ropte, og snike seg unna de fremmede. Og han forsto meg! Han bjeffet, som om han var enig. Neste dag tok jeg på ham båndet og gikk til stasjonen. Der solgte folk alt mulig. Blomster, agurker, epler. Så kom folk ut av lokaltoget, de begynte å kjøpe, prute. Jeg gikk litt frem, dro valpen med, men ingen kom bort. Nesten alle hadde gått forbi, men plutselig kom en mann med alvorlig ansikt bort til meg: – Du, gutt, står du her og venter på noen, eller vil du kanskje selge hunden? Fin valp – jeg tar ham. Så ga han meg penger i hånden. Jeg ga båndet. Trofast snudde på hodet og nøs glad. – Kom igjen, Trofast, gå nå, kompis, gå, – hvisket jeg til ham, – jeg roper på deg senere, gå da. Og han fulgte mannen, mens jeg skygget etter for å se hvor han ble tatt med. Om kvelden kom jeg hjem med brød, pølse og sjokolade. Mamma spurte strengt: – Har du stjålet fra noen, eller? – Nei mamma, jeg hjalp til med bagasje på stasjonen, fikk litt betalt. – Flink gutt, gå og legg deg, jeg er sliten, spis litt og legg deg. Hun spurte ikke etter Trofast, brydde seg ikke noe særlig. Onkel Per kom innom neste morgen. Jeg skulle gå på skolen, selv om jeg helst ville løpe til Trofast og rope etter ham. – Sånn ja, – lo han, solgte du vennen din? Han klappet meg på hodet. Jeg trakk meg unna og svarte ikke. Hadde ikke sovet om natten, spiste ikke brødskiva med pølse, fikk det ikke ned. Det var ikke noe gøy, jeg skjønte at det var en dum idé. Ikke rart mamma ikke likte onkel Per. – Han er ikke god, du må ikke høre på ham, – sa hun alltid. Jeg tok sekken og løp ut. Det var tre kvartaler til huset, jeg løp alt jeg hadde. Trofast satt bak det høye gjerdet, bundet fast med et tykt tau. Jeg ropte på ham, men han så trist på meg, la hodet på labbene, logret, prøvde å bjeffe, men stemmen hans brast. Jeg solgte ham. Han trodde det var en lek, men så skjønte han at jeg hadde solgt ham. Da kom eieren ut i gården og ropte strengt på Trofast. Han trakk halen mellom beina, og jeg skjønte at alt var ødelagt. Om kvelden bar jeg kofferter på stasjonen. Fikk lite betalt, men det ble akkurat nok. Det var skummelt, men jeg gikk til porten og banket på. Den samme mannen åpnet: – Ja, gutt, hva gjør du her? – Onkel, jeg har ombestemt meg, her, – sa jeg og ga ham pengene tilbake for Trofast. Mannen så på meg med smale øyne, sa ikke noe, tok imot pengene og løsnet Trofast: – Hør her, gutt, ta ham med deg, han sørger, han blir aldri noen vakthund. Men du må passe på, kanskje tilgir han deg ikke. Trofast så trist på meg. Leken ble en alvorlig prøvelse for oss begge. Så kom han bort, slikket meg på hånden og dyttet snuten inn mot magen min. Det er mange år siden nå, men jeg lærte at man aldri, ikke engang på tull, skal selge venner. Og mamma ble glad da hun fikk ham tilbake: – Jeg var sliten i går, men så slo det meg – hvor er bikkja vår? Jeg har jo blitt så vant til ham, han er jo vår Trofast! Og onkel Per kom ikke så ofte på besøk til oss lenger – vitsene hans likte vi ikke.

Solgte vennen. En bestefars fortelling

Og han skjønte meg!
Det var ikke noe særlig gøy, jeg forstod etter hvert at dette var en håpløs idé.
Jeg solgte ham. Han trodde det var en lek, men så skjønte han at jeg hadde solgt ham.
Tider er jo aldri like for alle. Noen klager på at all inclusive er litt smålig, mens andre er lykkelige bare de får grovbrød med servelat til frokost.

Vi hadde vårt, og vi levde ganske forskjellig, skulle jeg tro.

Da jeg var liten, fikk jeg en norsk elghundvalp av onkel min, Torstein. Jeg var selvfølgelig i ekstase. Hunden, Birk, knyttet seg til meg skjønte alt nesten før jeg sa det, fulgte med blikket og ventet bare på at jeg skulle bestemme noe.

Ligge! sa jeg etter å ha ventet litt, og han la seg ned, trofast blikk rett i øynene mine, klar for å ofre alt for meg.

Sitt vakkert! befalte jeg, og Birk spratt opp på de små lubne labbene og ble stående, slukte nesten tunga i forventning. Han ventet, ventet på belønning, ventet på et lite kjøttbein.

Men jeg hadde ingenting å skjemme ham bort med. Vi sultet jo nesten selv på den tiden.

Sånn var det da.

Onkel Torstein, mammas bror, som hadde gitt meg valpen, sa en dag:

Ikke vær lei deg, gutt, se nå hvor trofast han er. Vet du hva? Selg ham, og så roper du, så stikker han av og kommer løpende. Ingen får jo det med seg. Og så får du noen kroner. Da kjøper du godsaker til deg og moren din og til hunden, da! Stol på onkeln, jeg har alltid en plan!

Jeg syntes jo onkel hadde et lurt forslag. Jeg tenkte ikke over at det kanskje ikke var helt greit. Voksne vet jo best, og dette var jo sikkert litt på tull men så får jeg kanskje kjøpt litt sjokolade.

Jeg hvisket til Birk i det varme, raggete øret om at jeg skulle gi ham bort, men så skulle jeg bare rope, så måtte han komme til meg og løpe fra folk han ikke kjente.

Og han skjønte meg!
Han ga fra seg et lite bjeff, som om han visste nøyaktig hva han skulle gjøre.

Dagen etter tok jeg på ham halsbåndet og ruslet mot togstasjonen. Der ble det solgt alt mulig rart blomster, jordbær og epler rett fra bygda.

Så strømmet det folk ut av toget, folk handlet og prutet og gjorde sitt.

Jeg stilte meg litt frem, dro Birk mot meg. Men ingen kom bort.

De fleste hadde vel gått av gårde allerede, da en kar med alvorlig mine kom bort til meg:

Du, gutten min, står du her og venter på noen, eller kanskje prøver du å selge bikkja? Fin hund, kan jo ikke si nei. Her, og han dyttet noen kroner i hånden min.

Jeg ga ham båndet, Birk snudde på hodet og nøs som om det var den beste spøken han visste om.

Gå da, Birk, gå, kompis, gå! hvisket jeg jeg roper på deg, bare kom løpende. Så tuslet han avgårde med mannen, og jeg snikfulgte etter for å se hvor de gikk.

Senere på kvelden kom jeg hjem med grovbrød, servelat og en pose twist. Mamma så strengt på meg:

Har du stjålet fra noen nå, eller?

Nei du, mamma, jeg hjalp noen å bære, fikk litt for det på stasjonen.

Jaja, flinke gutten min, gå nå og legg deg. Jeg er så sliten, det er mat der, så får vi sove.

Hun spurte ikke en gang etter Birk, og brydde seg ikke så mye med ham uansett.

Onkel Torstein kom innom neste morgen. Jeg stod og skulle til skolen, selv om hele kroppen helst ville løpe etter Birk og rope ham tilbake.

Sånn du, har du solgt vennen din nå? fnyste han, og rusket meg i håret. Jeg vred meg unna og svarte ikke.

Jeg hadde ligget våken hele natta, maten hadde jeg ikke fått ned en brødsmule av.

Det var ikke noe morsomt, jeg skjønte at dette var en elendig idé.
Ikke rart mama aldri likte onkel Torstein.

Han er ikke helt god, du må ikke høre på ham, sa hun ofte.

Jeg grabbet sekken og løp ut.

Det huset lå bare tre kvartaler unna, og jeg løp fortere enn noen gymtime.

Birk satt bak et høyt gjerde, bundet fast med et digert tau.

Jeg ropte på ham, men han bare så trist på meg, hodet mellom potene, logret svakt, prøvde å bjeffe, men det kom bare en svak pipelyd.

Jeg hadde solgt ham. Han trodde det var lek, og plutselig skjønte han at jeg sviktet ham.

Da kom eieren ut, stirret strengt ned på Birk. Han la halen mellom beina da skjønte jeg vel at løpet var kjørt.

Utpå kvelden dro jeg bort på stasjonen og hjalp til med å bære varer. Skrapte sammen akkurat nok. Det var skummelt, men jeg gikk til porten og banket på. Den samme mannen åpnet:

Jaså, gutt, hva gjør du her nå?

Onkel, eh, jeg… jeg ombestemte meg. Her, jeg rakte pengene tilbake. Mannen kikket litt rart på meg før han tok imot, så festet han av tauet.

Vet du hva, gutt, bare ta ham han savner deg. Noen vakthund blir det ikke ut av han, men pass deg, kanskje tilgir han deg aldri.

Birk så trist på meg.

Hele leken endte opp som en prøvelse for oss begge.

Men så kom han tuslende, slikket meg på hånda og stakk snuten mot magen min.

Det har gått mange år siden da, men én ting lærte jeg: Man selger aldri venner. Ikke engang for moro skyld.

Og mamma ble veldig glad:

I går var jeg helt utslitt, men så slo det meg, hvor har det blitt av Birk? Blitt vant til ham, han er jo vår vår gode Birk!

Onkel Torstein? Han kom sjelden på besøk etter det. Vitsene hans var vi ikke så begeistret for lenger.