Kjære dagbok,
En dag vil du kanskje merke at jeg har blitt eldre. Hendene mine rister når jeg knapper opp skjorten, og ved middagen kan jeg lett miste skjeen eller få servietten skitten. Jeg ber deg, ikke bli sint vær snill med meg. Tenk tilbake på da jeg tålmodig lærte deg alt dette, da du ennå ikke klarte å holde skjeen selv eller kle deg på egen hånd.
Om jeg stadig sier det samme, så ikke avbryt meg. Bare lytt. Husker du hvordan du ba meg fortelle eventyret om igjen og igjen, mens du krøp inntil meg før du sovnet? Når jeg av og til nekter å gå i dusjen, ikke gjør meg skyldig. Jeg fant på små historier for å lokke deg inn i badekaret, for du ville sta være ute.
Hvis jeg sliter med de nye teknologiene, ikke le av meg når jeg famler med mobilen eller fjernkontrollen. Gi meg et øyeblikk. Jeg husker hvordan jeg lærte deg skrive de første bokstavene, hvordan vi sammen telte epler og regnet opp tall mens jeg knapt klarte å holde meg oppe av tretthet. Når jeg glemmer ord eller mister tråden, vær tålmodig. Ikke bli irritert.
Det som betyr mest for meg, er ikke hva jeg sier, men at du er ved min side og lytter, uten å vende blikket bort. Når beina mine blir svake og jeg ikke lenger kan gå ved siden av deg, tenk ikke at jeg er en byrde. Gi meg bare hånden din, slik jeg ga deg min da du tok dine første skritt over stuegulvet.
En dag vil du forstå at, til tross for alle mine feil, har jeg alltid ønsket det beste for deg. Hvert steg jeg tok, hvert valg jeg gjorde, var et forsøk på å lette din vei litt mer enn min egen. Gi meg en liten del av din tid, en knivskarp dose tålmodighet. La meg lene meg på skulderen din som du en gang søkte til min når smerten eller frykten kom.
Jeg elsker deg, Astri. Jeg elsker deg, Leif. Jeg ber for dere, selv når dere ikke lenger merker det.
Lærdom: Å eldes er å lære å stole på at kjærligheten som ble sådd i barndommen, fortsatt kan holde oss oppe, så lenge vi gir hverandre en hånd når den andre ikke lenger kan gå.
