Mamma, hva er det du sier? At du ikke har noen å prate med? Jeg ringer deg jo to ganger hver dag, sa datteren trøtt.
Nei da, Ingrid, det er ikke sånn jeg mener det, svarte Nina Aas enigmatisk og sukket det har bare blitt sånn at jeg ikke har igjen noen venner, ingen kjente på min alder. De er borte, fra min tid.
Mamma, nå tuller du. Du har jo skolevenninna di, Anne. Og dessuten, du er jo så moderne du ser mye yngre ut enn årene dine. Hva er det, mamma? Datteren hørtes sår ut.
Du vet hvordan det er med Anne. Hennes astma gjør det umulig å snakke i telefonen, hun begynner bare å hoste. Og så bor hun helt ute ved Bygdøy, på den andre siden av byen. Vi var tre, husker du at jeg har fortalt det? Men nå er Marit borte for lengst. I går kom Tanja fra naboleiligheten innom. Jeg bød på litt te, hun er hyggelig, kommer ofte. Hun hadde bakt boller til familien sin og tok med til meg også. Hun snakket om barna sine, barnebarna. Ja, hun har barnebarn, og hun er minst femten år yngre enn meg. Men hun har jo helt andre minner fra barndommen, fra skolen.
Jeg skulle bare så gjerne prate med noen på min egen alder, som forstår… Nina Aas sa det til datteren, men visste godt at Ingrid ikke kunne fatte følelsen. Hun er så ung ennå. Hennes tid har ikke gått, det venter utenfor døra. Hun blir ikke trukket mot minnene på samme måte. Ingrid er så omsorgsfull, det er ikke henne det står på.
Mamma, jeg har billetter til visekveld på tirsdag. Husker du, du ville så gjerne dit? Og nå må du slutte å deppe. Ta på deg den burgunderrøde kjolen, du er så nydelig i den!
Jaja, Ingrid, alt er bra, jeg vet ikke hva som tok meg. Sov godt, vi snakkes i morgen. Legg deg tidlig, du får aldri nok søvn, Nina Aas styrte samtalen vennlig bort.
Ja, mamma, god natt, og samtalen ble brutt.
Nina Aas satt lenge uten å si noe og så ut på det svake skjæret fra Oslos kveldslys.
Tiende klasse. Våren den gangen. Så mange planer. Det føltes som i går. Venninna Anne var forelsket i Svein Malm, kameraten deres. Men Svein var nysgjerrig på henne, Nina. Han ringte henne på hustelefonen på kveldene og ba henne ut. Men Nina så alltid på ham som en venn, ikke mer.
Så dro Svein i militæret. Kom tilbake, giftet seg. Han bodde i den gamle blokka til Anne over Majorstua. Og telefon… Den gamle hustelefonen. Nummeret… Nina tastet det, etter hukommelsen. Det var stille lenge, så kom det noen knitrende lyder, før en forsiktig mannsstemme svarte:
Hallo, jeg lytter. Hvem er det?
Er det for sent? Hvorfor ringer jeg ham? Husker Svein meg i det hele tatt? Eller er det en fremmed?
God kveld, stemmen til Nina dirret av uro og et snev av heshet.
Det knitret igjen, og plutselig hørte hun et overrasket:
Nina? Kan det være deg? Selvfølgelig kjenner jeg igjen stemmen din. Hvordan i all verden fant du meg? Jeg svarer nesten aldri på denne…
Svein, det er deg! Nina kjente varmen strømme gjennom henne. Ingen hadde kalt henne annet enn “mamma”, “mormor” eller “Nina Aas.” Bare Anne, kanskje. Men bare “Nina” det traff henne som en vårbris, som om årene mellom dem aldri hadde vært.
Nina, hvordan har du det, egentlig? Det er så fint å høre stemmen din, han lød oppriktig glad. Hun hadde fryktet han ikke ville kjenne henne igjen.
Husker du tiende? Da vi rodde dere på Sognsvann, du og Anne? Vitten spadde til han fikk vannblemmer på hendene og prøvde å skjule det. Og så iskrem på Karl Johan etterpå det var sånn trekkspillmusikk i bakgrunnen, lo hun, vinden av minner i stemmen.
Selvsagt husker jeg og klassens tur til Nordmarka? Hvor vi glemte boksåpneren, men likevel skulle spise bønner til vi fikk vondt i magen!
Ja, Vitten fikk åpnet til slutt, og så ble det gitarspill rundt bålet, husker du? Der bestemte du deg for å lære å spille selv?
Hvordan gikk det? spurte hun mykt, ung av alle minnene.
Jeg lærte litt, men aldri som deg i lyrikken. Du skrev jo dikt: “Forsvinne inn i natta, og våkne til ny dag.” Du inspirerte alle rundt deg. Alltid så lys og varm med deg ble ingen kald. Barnebarn og barn må ha det godt, med deg som mormor.
Nå roser du meg altfor mye, Svein, den tiden er forbi.
Men han avbrøt:
Slutt nå, stemmen din kunne smelte polarsnøen. Alt det gamle lever i deg ennå, og det er aldri for sent. Ditt solskinn kommer ikke til å slukne.
Og skyene blåser over himmelen for din skyld.
Og fuglene synger til deg!
Svein, du er fremdeles en romantiker. Men nok om meg, fortell om deg… men det knitret, og så ble det stille. Linjen døde.
Nina satt lenge med telefonen i hånden. Hun ville ringe tilbake, men tiden var blitt for sen. Kanskje en annen gang.
For en samtale det var. Så mye fint de rakk å minnes… Telefonen knitret plutselig, og Nina skvatt til. Barnebarnet.
Ja, Maria, hei! Nei, jeg sover ikke. Hva sa mamma? Nei, jeg er i godt humør. Vi skal på konsert sammen, mamma og jeg. Kommer du innom i morgen? Flott. Gleder meg. Sov godt!
Lykkelig krøp Nina Aas til sengs. Så mange nye planer i hodet hennes! Når hun duppet av, formet hun nye vers…
Neste dag bestemte Nina seg for å besøke Anne. Det var bare noen trikkeholdesteder unna hun var da ikke gammal ennå.
Anne strålte da hun åpnet:
Endelig! Jeg trodde du aldri kom. Og du har kjøpt aprikosterte min favoritt! Sett deg ned, fortell, hun fikk et hosteanfall, men vinket det vekk.
Går bra, jeg har ny inhalator. Vi går på kjøkkenet. Men du, du ser så mye yngre ut! Hva er det som har skjedd?
Jeg vet ikke et femte vårslipp, kanskje, Nina smilte, skjærte kake. I går snublet jeg over nummeret til Svein Malm. Husker du, din forelskelse fra ungdommen? Han satte i gang med alle de gamle minnene nesten så jeg hadde glemt dem selv. Hva er det, Anne, du er plutselig stille Er du dårlig igjen?
Anne satt blek og tyst, så i bordet. Så hvisket hun:
Nina, visste du ikke at Svein døde for nesten et år siden? Han bodde heller ikke der lenger, flyttet til Bærum.
Er det sant? Hvordan kan det være mulig? Men han kjente igjen alt fra ungdommen. Jeg var så tung i hjertet før samtalen, tenkte at alt var over for meg.
Men etterpå Jeg følte livet var her igjen, at jeg hadde krefter og glede tilbake Hvordan kan det ha seg? Hun ristet på hodet. Jeg hørte stemmen hans, det var ham. Han sa: “Sola skinner for deg. Skyene føres over himmelen for deg. Fuglene synger for deg!”
Anne nølte, før hun med alvor sa:
Nina, jeg vet ikke hva jeg skal tro. Men det hørtes sånn ut som ham det var typisk Svein. Han elsket deg alltid. Kanskje han ville gi deg håp, sende deg styrke… fra et annet sted. Og det ser ut til at han klarte det. Jeg har ikke sett deg så levende på flere år.
En dag skal noen samle sammen hjertet ditt, bit for bit, og du skal endelig huske: Du er, rett og slett, lykkelig.
