De nærmeste menneskene. Fortelling
Det er rart, hvordan ting noen ganger utvikler seg. Alt kunne vært annerledes. Naboen vår undrer seg stadig over hvor heldige vi er. Barna hjelper til, og barnebarna er ofte på besøk.
Og i dag kommer mellomste barnebarnet vårt, Ola. Bestefar hjelper ham med matematikkleksene. Og gir ham gode råd i turnringen som står ute på gårdsplassen.
Anna Jørgensen og Pål Henriksen har så vidt fylt sytti. De er fortsatt unge til sinns! De har tre fantastiske barnebarn.
I går kveld bakt Anna Jørgensen kaker sammen med de to barnebarnene sine, minste Maren og eldste Ingrid. Nå er det nok å spise til teen og til å glede mellomstebarnet Ola.
Anna, vi burde kjøpe en globus, avbrøt Pål henne fra tankene, Ola og Maren har vanskelig for å forstå kartet. En stor globus hadde vært supert!
Og en ball trenger vi også. Vi så gutter som spilte basketball i gården, og Ola har lyst å prøve selv.
Det ringer på døren. Ola er kommet hjem fra skolen:
Hei, bestemor! Hei, bestefar! Jeg kjøpte med makroner til dere på veien hjem.
Han tar av seg, vasker hendene. Han har lært seg god vane, akkurat slik bestemor har lært ham.
Hvordan har du hatt det på skolen? Fikk du noen gode karakterer? spør Pål Henriksen.
Bestefar, jeg fikk to treere i matte. Kan du hjelpe meg? Ola er tydelig bekymret, øynene hans ser bedende ut. Jeg har rotet meg helt bort, bestefar!
Hva var det som var vanskelig? Vi gikk jo gjennom alt sammen sist? Jaja, kom, vi setter oss sammen, så finner vi ut av det.
Pål, han har akkurat kommet hjem, la ham spise først, så kan dere jobbe etterpå.
Da vil jeg også ha en porsjon borsjtsj med rømme, sier Pål Henriksen og blunker lurt til barnebarnet.
Etter middagen går Ola for å gjøre lekser med bestefar. Anna Jørgensen ser etter dem, fylt av kjærlighet.
Snart starter hyttesesongen. Fantastisk med frisk luft ute av byen, så søtt og godt. De minste barnebarna, Maren og Ola, blir med på hytta. Ingrid, som snart fyller sytten, kommer oftest med foreldrene sine i helgene.
Ingrid går på helsefaglinjen. Nå har hun praksis på sykehuset og stortrives. Hun har lyst til å studere mer, drømmer om å bli lege for å hjelpe andre. En sterk og god jente med stort hjerte. Hun klarer alt hun vil.
Anna Jørgensen går bort til kommoden og tar et bilde i hendene sine:
Kjære sønn, Jørgen min, jeg skulle ønske du kunne sett hvordan vi lever nå. Tilgi oss om vi ikke alltid gjorde ting riktig, pappa og jeg. Vi burde hjulpet deg mer. Vi klarte det ikke. Du klarte det ikke. Anna Jørgensen løfter haken litt og blunker bort tårene. Nei, gutten min, jeg gråter ikke nå. Jeg håper du ser oss og gleder deg med oss. Livet er så forskjellig, blander både glede og sorg. Du rakk ikke å oppleve så mye, vennen. Men nå får det være. Det er for sent å gjøre noe med det.
Anna, hører du ikke? Julie og Marius har kommet. Og Maren er med dem!
Bestemor! Den yngste, Maren, kaster seg rundt halsen til Anna Jørgensen og klemmer henne tett med de små varme hendene sine.
Se på meg, bestemor, Maren snur bestemors ansikt mot seg, ser du hvor fin frisyre jeg har? Akkurat som deg! For jeg ligner på deg. Jeg er så glad i deg, bestemor, Maren klemmer armene sine rundt bestemors nakke. Anna Jørgensen er nær ved å begynne å gråte.
Nå må du ikke klemme bestemor helt flat, Julie og Marius smiler til dem. Har du glemt gaven du skulle gi bestemor?
Oi, bestemor, slipp meg! Maren glir ned fra bestemors fang og finner tegningen i mammas veske. Se her, dette har jeg tegnet i barnehagen. Det er deg, bestefar, mamma og pappa, så er det Ingrid, Ola og meg! Jeg har laget den til deg og bestefar. Hele familien vår! Er det ikke fint, bestemor? Liker du den?
Veldig! Og alle ligner faktisk! Pål, kom og se hva barnebarnet vårt har tegnet til oss. Jeg må ramme den inn og ha den på kommoden, så jeg kan se på den hver dag! Hele familien vår så vakkert.
Vi må komme oss videre, Anna Jørgensen. Ola, har du pakket sekken? Ikke glem matboksen. Anna Jørgensen, Pål Henriksen, kom over til oss på middag i morgen, da! Barna har laget konsert. Takk for i dag, vi sees i morgen.
Døren lukkes. Anna Jørgensen og Pål Henriksen setter seg ved bordet igjen og drikker te.
Så godt vi har det, Pål, med hele storfamilien så nær.
Ja, Anna.
Husker du da Jørgen kom hjem med Julie for første gang? Jeg var så glad, tenkte at kanskje Jørgen ville finne roen. Alt gikk så bra det første året. Jeg var så takknemlig. Men så ble det som det var før. De folka han hang med…
Ikke nå, Anna, ikke gråt Pål Henriksen holder armen rundt kona.
Så gikk Julie fra ham. Og så, da Jørgen ble stukket med kniv under et slagsmål, da var det slutt. Sønnen vår finnes ikke mer.
Anna, ikke vær lei deg i dag, Pål Henriksen tørker tårene hennes.
Jo, Pål, Maren ga meg tegningen. Så tenkte jeg hvor heldige vi var at vi fant Julie gravid, etter at Jørgen var borte. At hun senere traff Marius så fikk vi, i tillegg til Ingrid, barnebarn i både Ola og Maren. De er alle like kjære for oss, uansett blodsbånd.
Og vet du, om vi skulle gjennom alt dette, så synes jeg vi er de lykkeligste besteforeldrene i verden.
Og storfamilien vår det er de nærmeste menneskene vi har!
Der kjærlighet råder, finnes det ingen sorg.
