Jeg vil alltid være hos deg, mamma. En troverdig historie Bestemor Valborg ventet utålmodig på kvelden. Naboen hennes, Natalia – en enslig kvinne nær femti – hadde fortalt noe så oppsiktsvekkende at hodet nesten gikk rundt på henne. For å bevise at hun snakket sant, hadde Natalia til og med invitert henne inn på kveldskvisten for å vise henne noe spesielt. Og alt startet med en helt vanlig samtale. Natalia var på vei til butikken om morgenen, og kikket innom bestemor Valborg: – Skal jeg kjøpe noe til deg, Valborg? Jeg skal til butikken ved siden av, skal bake kake – trenger noen småting og så videre. – Jeg tenker ofte på hvilket godt menneske du er, Natalia. Snill og omsorgsfull. Jeg husker deg jo fra du var jente. Synd at det aldri ble noe for deg, du er fortsatt alene. Men du er aldri trist, aldri klager du – ikke slik som enkelte. – Hva skal jeg klage for, Valborg? Jeg har en mann jeg er glad i, jeg kan bare ikke bo med ham enda. Hvorfor – det skal jeg fortelle deg. Egentlig har jeg lyst til å dele noe mer med deg. For jeg vet at om du lar det gå videre, vil ingen tro på det uansett, – lo Natalia. – Hva vil du ha? Når jeg er tilbake fra butikken, kan vi ta en kopp te, så forteller jeg deg hvordan jeg har det. Kanskje blir du glad på mine vegne, og slutter å synes synd på meg. Bestemor Valborg hadde egentlig ikke bruk for noe akkurat nå. Men hun ba likevel Natalia kjøpe med litt brød og noen småkaker til teen. Nysgjerrigheten tok overhånd – hva var det egentlig naboen ville fortelle? Natalia kom tilbake med ferskt brød og småkaker, og bestemor Valborg satte over aromatisk te – klar for å lytte. – Valborg, du husker vel det som skjedde for tjue år siden? Jeg nærmet meg tretti. Hadde funnet meg en mann, vi tenkte å gifte oss. Jeg elsket ham kanskje ikke, men han var et godt menneske. Og livet uten familie og barn – det går jo ikke. Vi sendte inn papirer, han flyttet inn hos meg. Jeg ble gravid. På åttende måned kom en liten jente til verden. Hun levde i to dager – så døde hun. Jeg trodde jeg skulle gå fra forstanden av sorg. Jeg gikk fra mannen – det var ikke mer som bandt oss. To måneder gikk. Sakte men sikkert la jeg sorgen bak meg, gråt ikke mer. Og så – ja, du må nesten høre dette selv. Hun så forventningsfullt bort på bestemor Valborg: – Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Kort sagt: I soverommet sto det en sprinkelseng klar for datteren min. Man sier det bringer ulykke å kjøpe slikt på forhånd, men jeg trodde ikke på det – jeg hadde alt klart, laken lagt på, lekene på plass. Og den natten våknet jeg – av spedbarnsgråt. Tenkte først at det måtte være fantasien, men nei – gråten fortsatte. Jeg gikk bort til senga, og der lå … en liten jente! Jeg tok henne opp – trodde jeg skulle svime av av lykke. Hun så på meg, lukket øynene og … sovnet. Og sånn har det holdt på – hver natt jublet hun meg i møte. Jeg kjøpte til og med melkeblanding og flaske. Men hun spiste nesten ikke. Gråt, jeg tok henne opp – hun smilte, lukket øynene og sovnet i armene mine. – Går det an, da?, – sa bestemor Valborg fortryllet. – Jeg trodde ikke heller på det! – svarte Natalia rødmende. – Hva skjedde så?, – spurte Valborg, tok en kjeks og nippet til teen. – Og siden da har det vært slik, – Natalia smilte lykkelig, – Datteren min lever i en annen verden, har sin mamma og pappa der. Men hun har ikke glemt meg. Kommer til meg om nettene, nesten hver dag. En gang sa hun til meg: – Jeg vil alltid være hos deg, mamma. Vi er bundet sammen av et usynlig bånd, og det kan aldri rives over! Noen ganger tenker jeg – kanskje det bare er en drøm? Men hun gir meg til og med gaver fra den andre verden. De varer ikke lenge – forsvinner som snø om våren. – Kan det være sant?, – bestemor Valborg tok en ny slurk te, som om halsen var blitt tørr av alt hun hørte. – Derfor vil jeg at du skal komme innom til meg. Se det med egne øyne – si om det jeg ser faktisk er virkelig. Selv om jeg tror på det jeg ser, så … Senere den kvelden gikk bestemor Valborg over til Natalia. De satt sammen i mørket. Ingen hjemme – bare Natalia, og Valborg. Trøttheten meldte seg, da et svakt lys plutselig fylte rommet. Luften glitret, og en yndig ung pike dukket opp: – Hei mamma! Jeg har hatt en sånn fin dag, vil fortelle deg alt! Og her har du en gave, – sa hun og la blomster på bordet. – Hei, – hilste piken på bestemor Valborg, – jeg glemte nesten, mamma sa du ville hilse på meg. Jeg heter Marianne … En stund senere forsvant hun ut i luften som om hun aldri hadde vært der. Bestemor Valborg satt tyst og helt målløs – sjokkert av det hun hadde vært vitne til. Det tok tid før hun klarte å snakke: – Ja, Natalia, det er nok noen ting vi aldri forstår. Datteren din er vakker, lik deg. Jeg er så glad på dine vegne, Natalia. Du er virkelig heldig! Du har det ikke verre enn andre, ja kanskje bedre! Tenk at slikt kan hende. Never om jeg ville trodd det, om jeg ikke selv hadde sett det. Det gjør godt! Takk skal du ha. Du har virkelig åpnet øynene mine. Verden fortsetter, livet lever overalt – nå er jeg ikke redd for døden lenger. Alt godt til deg, Natalia! Blomstene på bordet ble svakere og svakere – til de helt forsvant. Men Natalia fulgte naboen til døren, og smilte lykkelig for seg selv. I morgen skulle bli en ny, vidunderlig dag. Da skulle hun møte Arkadi – hun elsket ham, og han elsket henne, det visste Natalia. Hvordan? Det kan nesten ikke forklares. En dag ville hun la dem møtes. De to kjæreste og nærmeste personene i hennes liv – Marianne og Arkadi.

Author Fame LovingViews 7

Jeg kommer alltid til å være med deg, mamma. En historie man nesten ikke skulle tro

Bestemor Ingrid hadde vanskelig for å vente til kvelden skulle komme. Naboen hennes, Synnøve, ei enslig kvinne på snart femti, hadde fortalt henne noe så underlig at hun ikke fikk det ut av hodet.

Til og med hadde Synnøve invitert henne inn på kvelden «Kom over, så skal jeg vise deg noe,» hadde hun sagt, nesten hviskende.

Alt begynte med en enkel samtale om morgenen. Synnøve var på vei ut til nærbutikken og stakk innom Ingrid:

Skal jeg kjøpe noe til deg, Ingrid? Jeg skal bare innom butikken, tenkte å bake en skuffkake, og så trenger jeg litt småtteri.

Du er en god kvinne, Synnøve, sa Ingrid, og snill er du. Jeg husker deg som jentunge, og du har godhet i deg. Synd at du ble alene i livet, men det ser ikke ut til at du er trist eller klager på det, i motsetning til andre.

Hva har jeg å klage over, Ingrid? Jeg har en kjæreste, han jeg elsker, men vi kan ikke bo sammen enda. Hvorfor får du høre senere. Dette har jeg ikke fortalt til noen, men jeg vil fortelle det til deg. Og noe mer, faktisk.

Fordi jeg kjenner deg, og uansett om du skulle si det til noen, er det jo ingen som ville tro deg, lo Synnøve lavt. Men hva vil du jeg skal kjøpe? Jeg slår av en prat når jeg kommer tilbake fra butikken, så lager du en kopp te, og da skal jeg fortelle deg hvordan jeg egentlig har det. Kanskje du blir glad på mine vegne og slutter å synes synd på meg.

Ingrid trengte egentlig ingenting, men ba Synnøve kjøpe et brød og noen karameller til teen.

Nysgjerrigheten hennes kokte hva var det denne naboen hadde på hjertet?

Synnøve kom tilbake, leverte brød og karameller, mens Ingrid hadde trukket deilig te og satt klar for å lytte.

Ingrid, du husker vel hva som hendte meg for tjue år siden. Da var jeg nesten tretti, og hadde en mann som jeg skulle gifte meg med. Jeg tenkte, selv om jeg ikke elsket ham, men han var god og hvordan skulle man ellers ha familie og barn?

Vi søkte, han flyttet inn hos meg, og jeg ble gravid. Jenta ble født i åttende måned, levde i to dager og døde.

Jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning av sorg. Vi skilte lag det var ingenting som bandt oss sammen. Etter et par måneder kom jeg litt til meg selv, sluttet å gråte.

Men så noe helt uforklarlig.

Synnøve så på Ingrid, som hadde spisset ørene:

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si resten. Jeg hadde stilt i stand en sprinkelseng til jenta på forhånd. Man sier det er dårlig varsel, men jeg trodde ikke på slike ting, og gjorde alt klart. La på laken, la kosedyrene ved hodeputen.

Så, plutselig, en natt våkner jeg av barnegråt. Jeg tenkte det måtte være i tankene mine, men så hører jeg det igjen. Jeg reiser meg, går bort til sprinkelsenga, og der der ligger en bitteliten jente!

Jeg tok henne på fanget nesten så jeg ikke fikk puste av lykke. Hun så på meg, lukket øynene og sovnet.

Og sånn begynte det. Hver natt da var hun hos meg.

Jeg kjøpte morsmelkerstatning på flaske, men hun spiste nesten ikke. Gråt, men smilte når jeg tok henne på fanget, lukket øynene og sovnet.

Hvordan er det mulig? spurte Ingrid, helt betatt.

Jeg visste heller ikke at det kunne skje! svarte Synnøve, rød i kinnene.

Og siden da? Ingrid nippet til teen, og lot en karamell smelte på tunga.

Sånn har det vært siden. Jenta mi lever i en annen verden, der har hun både mor og far, men hun glemmer ikke meg. Hun kommer hver natt, eller nesten hver natt.

Og en gang sa hun til meg:

Jeg vil alltid være med deg, mamma. Usynlige tråder knytter oss sammen, og ingen kan bryte dem!

Noen ganger tror jeg alt er en drøm. Men hun gir meg til og med gaver fra sin verden. De varer ikke lenge her de smelter bort, som snø i april.

Er det virkelig sant? Ingrid tok en ny slurk te, det knirket i stemmen.

Det er derfor jeg vil at du skal komme over. Se med egne øyne, slik at du kan si at det jeg ser virkelig finnes.

Jeg tror jo på det selv, men

Sent den kvelden gikk Ingrid bort til Synnøve. De satt sammen i stua, i halvmørket, og snakket lavt.

Det var bare de to i huset, ingen andre. Ingrid begynte nesten å døse, men plutselig flimret luften og et svakt lys kom frem. Og der i rommet sto en nydelig ung kvinne.

Hei mamma! Jeg har hatt en så fin dag, jeg må bare dele det med deg! Og dette er til deg sa hun og la noen blomster på bordet.

Hei, så hyggelig å møte deg, sa jenta, og fikk øye på Ingrid. Mamma har sagt at du ville se meg. Jeg heter Gudrun

Etter en liten stund tok Gudrun farvel og forsvant ut i luften, som dugg for solen.

Ingrid satt stum av undring, hun klarte ikke finne ordene med det samme.

Sannelig, Synnøve, det finnes altså slikt i verden.

Datteren din er vakker, og ligner deg.

Jeg er glad på dine vegne, Synnøve. Du er virkelig heldig! Du har det slett ikke verre enn andre, kanskje til og med bedre.

Tenk at slikt finnes. Jeg hadde aldri trodd det hvis jeg ikke hadde sett det selv. Takk.

Du har åpnet øynene mine. Livet fortsetter, overalt, nå er det ikke skummelt å dø lenger.

Lykken til deg, Synnøve.

Blomstene på bordet ble svakere og svakere, og etter litt var de borte.

Synnøve fulgte naboen til dørene, og smilte stille for seg selv. I morgen er en ny, magisk dag. Da skal hun møte Einar, hennes store kjærlighet. Og han er like glad i henne; det vet Synnøve bare.

Hvordan?

Det lar seg ikke forklare.

En dag skal hun la dem møtes.

De to kjæreste og nærmeste hun har: Gudrun og Einar.