Uncategorized

Hei, jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd her hjemme det er nesten som om jeg snakker til deg

EN MANN ER MER VERD ENN BITRE SÅR: – Igor, dette var siste dråpen! Nå er det slutt, vi skal skilles! Ikke sleng deg ned på kne, slik du alltid gjør – det hjelper ikke denne gangen! meddelte jeg og satte et endelig punktum for ekteskapet vårt. Igor trodde meg selvfølgelig ikke. Han var sikker på at alt skulle gå etter samme gamle oppskrift: han går ned på kne, beklager seg, kjøper enda en ring, og jeg tilgir ham. Slik hadde det vært flere ganger før. Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bryte båndene for godt. Fingrene mine, helt ut til lillefingrene, var dekket av ringer, men det var ikke noe liv. Igor drakk tungt og ustanselig. …Alt begynte jo så romantisk. Min første mann, Edik, forsvant sporløst. Dette skjedde på 90-tallet, en skremmende tid å leve i. Edik var ikke lett å leve med – alltid på jakt etter bråk. Han hadde høye ambisjoner, men svake vinger. Hvis noe ikke passet ham, begynte han å lage oppstyr. Derfor er jeg sikker på at Edik ble drept i et oppgjør en gang – jeg hørte aldri mer fra ham. Jeg ble igjen med to døtre. Lise var fem, Ragnhild to år gammel. Det gikk fem år etter hans mystiske forsvinning. Jeg trodde jeg skulle miste forstanden. Jeg elsket Edik veldig høyt, til tross for hans stormfulle temperament. Vi var som to dråper vann – uadskillelige. Jeg bestemte meg: livet er slutt for meg, nå skal jeg bare oppdra jentene. Jeg satte en strek over mitt eget liv. Likevel… Det var ikke enkelt i de urolige tidene. Jeg jobbet på fabrikk og fikk lønn i form av strykejern. Jeg måtte selge dem for å kjøpe mat. I helgene solgte jeg derfor strykejern på markedet. En vinterdag da jeg sto blåfrossen og solgte der, kom en mann bort til meg. Han syntes synd på meg. – Fryser du, frøken? spurte den ukjente forsiktig. – Å, du har lagt merke til det? spøkte jeg, selv om jeg skalv så tennene klapret. Men det var noe varmt med denne fremmede mannen. – Egentlig et dumt spørsmål, ja. Kanskje vi kunne varme oss på en kafé? Jeg kan hjelpe deg å bære strykejernene som er igjen. – Ja, la oss det. Ellers fryser jeg snart ihjel, klynket jeg. Vi gikk aldri til noen kafé. Jeg dro med meg mannen hjemover og ba ham vente ved inngangen og vokte vesken med strykejernene mens jeg gikk for å hente barna i barnehagen. Jeg løp av gårde så kald at beina var som stein. Men inni meg kjentes det plutselig varmt og trygt. Da jeg kom tilbake med barna, så jeg Igor (slik presenterte mannen seg) røyke utenfor, utålmodig. Jeg tenkte: “Jeg inviterer på te, og så får vi se…” Igor hjalp meg å bære vesken til sjette etasje – selvfølgelig virket ikke heisen. Mens jeg og jentene tok oss til tredje, var Igor allerede på vei nedover. – Vent, min redningsmann! Du får ikke gå før du har fått varm te! sa jeg, grep ham i frakken med mine iskalde hender. – Å, jeg vet ikke – er jeg ikke til bry? svarte han og så mot barna. – Neida! Ta jentene i hånden du, så løper jeg og setter på vann, tilbød jeg uten å nøle. Jeg ville ikke miste denne mannen – han føltes allerede som et familiemedlem. Over teen tilbød Igor meg jobb som hans assistent – og ga meg høyere lønn enn et års fabrikkarbeid. Jeg nikket naturligvis, men hadde lyst å kysse hendene hans av takknemlighet… Igor hadde vært gift én gang før og var midt i skilsmisse. Han hadde en sønn fra første ekteskap. Dermed var snøballen i gang. Snart giftet vi oss. Igor adopterte jentene mine. Alt var som en dans. Vi kjøpte en stor leilighet, kjøpte fine møbler, bygde hytte, og reiste på ferie til syden hvert år. Livet var en dans på roser… Sju år gikk i lykke. Kanskje det var fordi Igor nådde alt han drømte om, at han begynte å drikke mer. Først lot jeg det bare passere – han jobbet mye, var sliten, trengte å koble av. Men da han begynte å drikke på jobb ble jeg urolig. Og ingen overtalelser hjalp. Jeg er eventyrlysten, det må sies. For å avlede ham fra flasken, bestemte jeg meg for … å få barn med ham. Jeg var allerede trettini år. Alle venninnene flirte: – Ja, kjør på, Tanja, kanskje vi også får lyst til å bli mødre i førtiåra. Jeg svarte alltid: – Blir du kvitt et barn, angrer man gjerne sårt. Føder du et barn, planlagt eller ei, angrer du aldri! Vi fikk tvillinger. Fire døtre hadde vi nå! Men Igor sluttet ikke å drikke. Jeg holdt ut lenge, og ville bort fra alt, ut i naturen, skaffe dyr og gi oss alle et roligere liv – så Igor ikke hadde tid til å drikke. Vi solgte leilighet og hytte, kjøpte hus i en liten tettbygd, og åpnet en kafé. Igor ble lidenskapelig jeger, kjøpte seg gevær og alt han trengte – her var det jo skog og vilt nok. Alt gikk sånn passe bra, før Igor igjen ble dritings. Jeg vet ikke hva slags sprit det var, men han ble vill! Han knuste alt i huset og tok geværet og skjøt i taket! Med barna løp jeg til naboene og søkte ly. Det var fryktelig. Neste morgen returnerte vi på listetå. Synet som møtte oss var tragisk. Synd at barna måtte se det. Alt var knust, ikke en stol å sitte på, ikke en kopp å spise av. Igor lå som død på gulvet. Jeg pakket det vi hadde igjen, og gikk i gåsemarsj med barna hjem til mamma, som bodde i samme bygd. – Å, Tanja, hva skal jeg gjøre med denne barnejengen din? Gå tilbake til mannen din. Alt går seg til, sa mamma, som mente at så lenge mannen var kjekk, måtte man bite tennene sammen. …Etter noen dager kom Igor. Da satte jeg punktum. Forresten, han husket verken opptrinnet eller noe annet. Ikke at det spilte noen rolle. Jeg var ferdig. Jeg brant alle bruer. Hvordan livet nå skulle bli, ante jeg ikke. Men jeg visste at jeg heller ville leve i fattigdom og være i live, enn å dø for drapsmannens hånd. Kafeen solgte jeg med stor tap, vi flyttet til nabobygda og fikk oss en bitteliten stue. De eldste døtrene fikk seg jobb og etter hvert egne familier. Tvillingene gikk i femte klasse. Alle jentene hadde kontakt med Igor, og jeg var alltid informert gjennom dem. Han tryglet meg om å vende tilbake. Døtrene maste: “Mamma, ikke vær så sta. Han har angret oppriktig!” Men jeg sto på mitt. Jeg ville ha fred, ikke flere kriser. …To år gikk. Savnet etter Igor bet meg. Jeg måtte pantsette alle ringene han hadde gitt meg, og fikk aldri noen tilbake – det var trist. Jeg mimret tilbake. Det hadde jo vært kjærlighet, Igor hadde alltid elsket alle døtrene likt, hadde omsorg for meg, sa alltid unnskyld. Vi var en god familie, egentlig. Hva mer kunne jeg ønske? De eldste døtrene ringte sjelden nå, hadde ikke tid. Jeg visste godt at om noen år fløy tvillingene også ut, så satt jeg der alene. Jenter som gjess: får de fjær, flyr de fort. Jeg ba tvillingene spørre ut pappaen sin – kanskje han hadde fått seg ei ny dame? Men han bodde nå i en annen by, hadde fått seg jobb, drakk ikke, og var fortsatt singel. Han ga døtrene adressen, sånn i tilfelle… Og nå, fem år etterpå, er vi sammen igjen. Jeg sa jo at jeg er en eventyrer…

EKTEFELLEN ER DYREBARERE ENN BITRE BESKYLDNINGER Ola, dette var siste dråpen! Nå er det slutt mellom oss!

Uncategorized

050

— Foreldre, min leilighet? Nei, kjære, din skal være leid, mens jeg tar friheten!

15. november 2025 Kjære dagbok, I dag har jeg endelig innsett hvor knirkete forholdet mellom min kone

Uncategorized

015

Et nyttårsmirakel: Hvordan Petter glemte datterens gave, kranglet med Anja på kjøkkenet, nesten ødela familiens gode nyttårstradisjon, men endte med å redde en hjemløs kattunge, overraske lille Maja under juletreet, og samtidig gi en varm nyttårsgave til to trengende – en kveld da ekte juleglede og små mirakler forvandlet alt

Nyttårsmirakelet Lars, forklar meg en ting, hvordan kunne du glemme det? Jeg har jo minnet deg på det

Uncategorized

015

Don Fernando Ruiz trådte ut på verandan, støttende seg på sin trestokk.

Herr Ole Nordheim trådte ut på verandaen, støttet av sin trestokk. Luften duftet av appelsinblomst og hav.

Uncategorized

017

Han hatet sin kone. Hatet henne… De hadde levd sammen i 15 år. Hele 15 år hadde han sett henne hver morgen, men det var først det siste året hennes vaner begynte å irritere ham voldsomt. Særlig én: Hun strakte armene ut, lå fortsatt i senga og sa: «God morgen, kjære! I dag blir en flott dag.» Tilsynelatende en vanlig setning, men de tynne armene og det trøtte ansiktet hennes vekket avsky i ham. Hun stod opp, gikk langs vinduet og ble stående noen sekunder og se ut i det fjerne. Så tok hun av seg nattkjolen og gikk på badet. Tidligere i ekteskapet hadde han vært fascinert av kroppen hennes, av friheten hennes, nærmest grensende til det skamløse. Og selv om kroppen fortsatt var vakker, gjorde synet ham nå sint. En dag hadde han til og med lyst til å dytte henne for å få fortgang i «oppvåkningen», men samlet seg og sa bare bryskt: — Skynd deg, jeg er lei! Hun hadde ingen hast med å leve, hun visste om affæren hans—kjenner til og med den unge damen han hadde vært sammen med i tre år. Men tiden hadde leget selvfølelsens sår og etterlatt kun et trist slør av overflødighet. Hun tilga hans aggresjon, hans uoppmerksomhet, hans ønske om å oppleve ungdommen igjen. Men hun lot ham ikke forstyrre hennes egen rytme, hun levde bevisst hvert minutt. Slik bestemte hun seg for å leve etter å ha fått vite at hun var syk. Sykdommen spiste henne opp måned etter måned, og snart ville den vinne. Det første desperate ønsket var å fortelle alt til alle! Å lette sannhetens ubarmhjertige tyngde ved å dele den med familie og venner. Men det tyngste døgnet bar hun alene, og på det andre dagen bestemte hun seg for å tie. Livet rant ut, men hver dag vokste visdommen til en som har lært å betrakte. Hun søkte ro i et lite bygdebibliotek, en halvannen times spasertur unna. Hver dag fant hun en bok i hyllen merket «Livets og dødens hemmeligheter», som om alle svarene fantes der. Han dro til elskerinnens leilighet. Der var alt varmt, lyst, fortrolig. De hadde vært sammen i tre år, og hele tiden elsket han henne med vill kjærlighet. Han var sjalu, han fornedret og ble fornedret; det virket umulig å puste uten hennes unge kropp. Denne dagen vokste endelig avgjørelsen frem: Han ville skilles. Hvorfor pine alle tre? Han elsket ikke kona—han hatet henne. Her ville han leve på nytt, lykkelig. Han prøvde å huske gamle følelser for kona, men klarte det ikke. Det slo ham at hun hadde irritert ham helt fra første dag. Han tok ut et bilde av henne fra lommeboken og rev det i små biter for å markere sitt valg. De hadde avtalt å møtes på en restaurant. Det samme stedet der de seks måneder tidligere hadde feiret 15-årsbryllupsdagen. Hun kom først. Han stakk innom hjemme en tur først, lette etter papirer til skilsmissen, rev ut skuffer og kastet dem på gulvet. I en av skuffene lå en mørkeblå, forseglet mappe han ikke hadde sett før. Han satt seg ned, rev av teipen og forventet alt mulig, til og med bilder fra en privatdetektiv. Men der lå kun mengder av legepapirer, prøvesvar, diagnoser – alt med konas navn. Det slo ned i ham som lyn. Syk! Han søkte opp diagnosen på nettet. Skjermen viste: «Fra 6 til 18 måneder». Datoen for testen var seks måneder tilbake. Resten husker han lite av. Ett uttrykk surret i hodet: «6–18 måneder». Hun ventet i førti minutter. Han svarte ikke på telefonen, hun betalte, gikk ut. Været var vakkert og høstlig, sola varmet, men brant ikke. «Så vakkert livet er, så godt det er å gå her, med skogen og solen.» For første gang siden hun fikk vite om sykdommen, kjente hun ekte medlidenhet med seg selv. Hun hadde klart å holde sykdommen hemmelig for mann, foreldre, venninner. Prøvde å gjøre tilværelsen lettere for dem, selv til prisen av sin egen utslettede livsglede. Snart ville bare minner være igjen. Hun gikk bortover og så gleder i folks øyne—alt lå foran dem, vinter, deretter vår! Selv fikk hun aldri kjenne slikt lenger. Sårheten vokste til gråt som ikke ville ta slutt… Han gikk urolig rundt hjemme. For første gang forsto han det sviende, fysiske ved at livet er kort. Han mintes henne ung, slik som da de møttes og hadde håp. Han husket det: Han hadde elsket henne. Plutselig føltes det som om de 15 årene aldri hadde vært, som om alt fortsatt lå foran dem. De siste dagene omgav han henne med omsorg, var med henne hele tiden. Han fryktet hun skulle forsvinne, ba om å få bytte sitt eget liv mot hennes. Om noen hadde minnet ham på at han for bare én måned siden hatet henne og ville skilles, ville han sagt: «Det var ikke meg.» Han så hvor tungt det var for henne å ta farvel, hvordan hun gråt om natten når hun trodde han sov. Han forsto at det ikke fantes verre straff enn å vite sluttdatoen sin. Han så hvordan hun kjempet for livet, klamret seg til selv den villeste håp. Hun døde etter to måneder. Han dekket veien fra huset til kirkegården med blomster. Han gråt som et barn da kisten ble senket og han ble tusen år eldre… Hjemme, under hodeputen, fant han en lapp, et ønske hun hadde skrevet til nyttår: «Å være lykkelig med ham til mine siste dager.» De sier at nyttårsønsker går i oppfyllelse. Kanskje det stemmer, for dette året skrev han på sin lapp: «Å bli fri.» Alle fikk det de trodde de ønsket seg…

Han kunne virkelig ikke fordra kona si. Han hatet henne, rett og slett. Tenk å våkne ved siden av det

Uncategorized

0174

Med eksen på lasset

Åse, du kan jo ikke bare kaste barnet ut! Hun er liten, i en fremmed by. Vet du hva som kan skje med henne?

Uncategorized

021

Hun kom seg på beina igjen takket være meg. Men jeg er rasende fordi jeg ikke fikk luket i grønnsakshagen – slik ble jeg ydmyket av svigermor foran hele nabolaget, selv om jeg har ofret alt for henne.

Hun satte min svigermor på beina, men jeg er forbannet fordi jeg ikke fikk luket i grønnsakshagen.

Uncategorized

076

Noen gamle koner er viktigere enn familien

Mor, jeg forstår jo alt, men var det virkelig så vanskelig å gi beskjed på forhånd? Jeg har allerede

Uncategorized

0418

Vennens kone er mer verdifull

Hvor skal du igjen? Kine løftet blikket fra telefonen. Einar trakk jakken opp ved døren han skulle gå ut igjen.