EN MANN ER MER VERD ENN BITRE SÅR: – Igor, dette var siste dråpen! Nå er det slutt, vi skal skilles! Ikke sleng deg ned på kne, slik du alltid gjør – det hjelper ikke denne gangen! meddelte jeg og satte et endelig punktum for ekteskapet vårt. Igor trodde meg selvfølgelig ikke. Han var sikker på at alt skulle gå etter samme gamle oppskrift: han går ned på kne, beklager seg, kjøper enda en ring, og jeg tilgir ham. Slik hadde det vært flere ganger før. Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bryte båndene for godt. Fingrene mine, helt ut til lillefingrene, var dekket av ringer, men det var ikke noe liv. Igor drakk tungt og ustanselig. …Alt begynte jo så romantisk. Min første mann, Edik, forsvant sporløst. Dette skjedde på 90-tallet, en skremmende tid å leve i. Edik var ikke lett å leve med – alltid på jakt etter bråk. Han hadde høye ambisjoner, men svake vinger. Hvis noe ikke passet ham, begynte han å lage oppstyr. Derfor er jeg sikker på at Edik ble drept i et oppgjør en gang – jeg hørte aldri mer fra ham. Jeg ble igjen med to døtre. Lise var fem, Ragnhild to år gammel. Det gikk fem år etter hans mystiske forsvinning. Jeg trodde jeg skulle miste forstanden. Jeg elsket Edik veldig høyt, til tross for hans stormfulle temperament. Vi var som to dråper vann – uadskillelige. Jeg bestemte meg: livet er slutt for meg, nå skal jeg bare oppdra jentene. Jeg satte en strek over mitt eget liv. Likevel… Det var ikke enkelt i de urolige tidene. Jeg jobbet på fabrikk og fikk lønn i form av strykejern. Jeg måtte selge dem for å kjøpe mat. I helgene solgte jeg derfor strykejern på markedet. En vinterdag da jeg sto blåfrossen og solgte der, kom en mann bort til meg. Han syntes synd på meg. – Fryser du, frøken? spurte den ukjente forsiktig. – Å, du har lagt merke til det? spøkte jeg, selv om jeg skalv så tennene klapret. Men det var noe varmt med denne fremmede mannen. – Egentlig et dumt spørsmål, ja. Kanskje vi kunne varme oss på en kafé? Jeg kan hjelpe deg å bære strykejernene som er igjen. – Ja, la oss det. Ellers fryser jeg snart ihjel, klynket jeg. Vi gikk aldri til noen kafé. Jeg dro med meg mannen hjemover og ba ham vente ved inngangen og vokte vesken med strykejernene mens jeg gikk for å hente barna i barnehagen. Jeg løp av gårde så kald at beina var som stein. Men inni meg kjentes det plutselig varmt og trygt. Da jeg kom tilbake med barna, så jeg Igor (slik presenterte mannen seg) røyke utenfor, utålmodig. Jeg tenkte: “Jeg inviterer på te, og så får vi se…” Igor hjalp meg å bære vesken til sjette etasje – selvfølgelig virket ikke heisen. Mens jeg og jentene tok oss til tredje, var Igor allerede på vei nedover. – Vent, min redningsmann! Du får ikke gå før du har fått varm te! sa jeg, grep ham i frakken med mine iskalde hender. – Å, jeg vet ikke – er jeg ikke til bry? svarte han og så mot barna. – Neida! Ta jentene i hånden du, så løper jeg og setter på vann, tilbød jeg uten å nøle. Jeg ville ikke miste denne mannen – han føltes allerede som et familiemedlem. Over teen tilbød Igor meg jobb som hans assistent – og ga meg høyere lønn enn et års fabrikkarbeid. Jeg nikket naturligvis, men hadde lyst å kysse hendene hans av takknemlighet… Igor hadde vært gift én gang før og var midt i skilsmisse. Han hadde en sønn fra første ekteskap. Dermed var snøballen i gang. Snart giftet vi oss. Igor adopterte jentene mine. Alt var som en dans. Vi kjøpte en stor leilighet, kjøpte fine møbler, bygde hytte, og reiste på ferie til syden hvert år. Livet var en dans på roser… Sju år gikk i lykke. Kanskje det var fordi Igor nådde alt han drømte om, at han begynte å drikke mer. Først lot jeg det bare passere – han jobbet mye, var sliten, trengte å koble av. Men da han begynte å drikke på jobb ble jeg urolig. Og ingen overtalelser hjalp. Jeg er eventyrlysten, det må sies. For å avlede ham fra flasken, bestemte jeg meg for … å få barn med ham. Jeg var allerede trettini år. Alle venninnene flirte: – Ja, kjør på, Tanja, kanskje vi også får lyst til å bli mødre i førtiåra. Jeg svarte alltid: – Blir du kvitt et barn, angrer man gjerne sårt. Føder du et barn, planlagt eller ei, angrer du aldri! Vi fikk tvillinger. Fire døtre hadde vi nå! Men Igor sluttet ikke å drikke. Jeg holdt ut lenge, og ville bort fra alt, ut i naturen, skaffe dyr og gi oss alle et roligere liv – så Igor ikke hadde tid til å drikke. Vi solgte leilighet og hytte, kjøpte hus i en liten tettbygd, og åpnet en kafé. Igor ble lidenskapelig jeger, kjøpte seg gevær og alt han trengte – her var det jo skog og vilt nok. Alt gikk sånn passe bra, før Igor igjen ble dritings. Jeg vet ikke hva slags sprit det var, men han ble vill! Han knuste alt i huset og tok geværet og skjøt i taket! Med barna løp jeg til naboene og søkte ly. Det var fryktelig. Neste morgen returnerte vi på listetå. Synet som møtte oss var tragisk. Synd at barna måtte se det. Alt var knust, ikke en stol å sitte på, ikke en kopp å spise av. Igor lå som død på gulvet. Jeg pakket det vi hadde igjen, og gikk i gåsemarsj med barna hjem til mamma, som bodde i samme bygd. – Å, Tanja, hva skal jeg gjøre med denne barnejengen din? Gå tilbake til mannen din. Alt går seg til, sa mamma, som mente at så lenge mannen var kjekk, måtte man bite tennene sammen. …Etter noen dager kom Igor. Da satte jeg punktum. Forresten, han husket verken opptrinnet eller noe annet. Ikke at det spilte noen rolle. Jeg var ferdig. Jeg brant alle bruer. Hvordan livet nå skulle bli, ante jeg ikke. Men jeg visste at jeg heller ville leve i fattigdom og være i live, enn å dø for drapsmannens hånd. Kafeen solgte jeg med stor tap, vi flyttet til nabobygda og fikk oss en bitteliten stue. De eldste døtrene fikk seg jobb og etter hvert egne familier. Tvillingene gikk i femte klasse. Alle jentene hadde kontakt med Igor, og jeg var alltid informert gjennom dem. Han tryglet meg om å vende tilbake. Døtrene maste: “Mamma, ikke vær så sta. Han har angret oppriktig!” Men jeg sto på mitt. Jeg ville ha fred, ikke flere kriser. …To år gikk. Savnet etter Igor bet meg. Jeg måtte pantsette alle ringene han hadde gitt meg, og fikk aldri noen tilbake – det var trist. Jeg mimret tilbake. Det hadde jo vært kjærlighet, Igor hadde alltid elsket alle døtrene likt, hadde omsorg for meg, sa alltid unnskyld. Vi var en god familie, egentlig. Hva mer kunne jeg ønske? De eldste døtrene ringte sjelden nå, hadde ikke tid. Jeg visste godt at om noen år fløy tvillingene også ut, så satt jeg der alene. Jenter som gjess: får de fjær, flyr de fort. Jeg ba tvillingene spørre ut pappaen sin – kanskje han hadde fått seg ei ny dame? Men han bodde nå i en annen by, hadde fått seg jobb, drakk ikke, og var fortsatt singel. Han ga døtrene adressen, sånn i tilfelle… Og nå, fem år etterpå, er vi sammen igjen. Jeg sa jo at jeg er en eventyrer…

EKTEFELLEN ER DYREBARERE ENN BITRE BESKYLDNINGER

Ola, dette var siste dråpen! Nå er det slutt mellom oss! Du trenger ikke falle på kne som du pleier, det hjelper ikke! satte jeg et endelig punktum for ekteskapet vårt.

Ola trodde selvsagt ikke på meg. Han var helt sikker på at alt kom til å gå den gamle leksa han faller på kne, ber om unnskyldning, kjøper enda en gullring og jeg tilgir ham, slik jeg alltid har gjort. Men denne gangen hadde jeg bestemt meg. Fingrene mine, helt ut til lillefingrene, var pyntet med ringer, men livet mitt var tomt. Ola hadde hengi seg til fylla.

Alt startet så romantisk.

Min første mann, Trygve, forsvant sporløst. Dette skjedde på nittitallet, en tid da alt føltes utrygt. Trygve var ikke den enkleste å leve med. Han søkte ofte konflikter. Som man sier, øyne som en ørn, men vinger som en mygg. Om noe ikke gikk hans vei, kunne det bli småkrig hjemme hos oss. Jeg er sikker på at han havnet i trøbbel med feil folk. Jeg hørte aldri et ord fra ham igjen. Plutselig var jeg alene med to døtre. Elise var fem, Ragnhild bare to. Det gikk fem år uten det minste spor av ham.

Jeg trodde en stund at jeg kom til å miste vettet. Jeg elsket Trygve, tross hans temperament, vi var som limt sammen. Etter at han forsvant, tenkte jeg at livet mitt var over jeg skulle bare oppdra jentene og glemme meg selv. Slik tenkte jeg. Men

Det var ikke enkelt i disse harde tidene. Jeg jobbet på en fabrikk og fikk utbetalt lønna i miksmastere og strykejern. De måtte jeg selge på markedet for å skaffe mat. Hver helg stod jeg på torget og frøs. En vinterdag, da jeg halvveis hadde blå lepper av kulda, kom det en mann bort til meg. Han syntes synd på meg.

Fryser du veldig? spurte den ukjente forsiktig.

Hvordan kunne du se det? prøvde jeg å fleipe tilbake, men tennene klapret. Likevel var det noe lunt ved denne ukjente.

Ja, jeg sa visst noe dumt. Kanskje vi skal gå på kafé og få varmen? Jeg kan bære strykejernene dine.

Gjerne det. Hvis ikke dør jeg vel av kulde snart, mumlet jeg gjennom frosne lepper.

Vi endte ikke på kafé. I stedet dro jeg ham med meg hjemover, ba ham vente ved blokka og passe på posen med strykejern mens jeg hentet barna i barnehagen. Jeg løp det jeg maktet med stive bein. Men noe varmet meg innvendig. Da jeg og jentene kom tilbake, sto Ola (som mannen presenterte seg) utenfor og røykte, vekslet mellom føttene for å holde varmen. Jeg tenkte, «jeg tilbyr ham te så får vi se.»

Ola bar posen min helt opp til sjette etasje heisen var selvfølgelig ute av drift. Mens jeg og jentene pustet oss til tredje etasje, hadde Ola allerede vært nede igjen.

Vent, min redningsmann! Du kommer deg ikke unna før du har fått varm te! grep jeg tak i jakkeermet hans med kalde fingre.

Jeg vil da ikke forstyrre dere? han så litt skeptisk på jentene.

Du tuller! Ta jentene i hånden, så løper jeg opp først og setter på tevannet, sa jeg uten blygsel.

Jeg ville ikke miste denne mannen. Han føltes plutselig så hjemlig. Over en kopp te tilbød Ola meg jobb som assistent hos seg og lønnen var mer enn jeg hadde klart å tjene på strykejern på et helt år.

Jeg nikket ivrig og ville nesten kysse hånden hans av takknemlighet.

Ola var i gang med sin andre skilsmisse, han hadde sønn fra første ekteskap.

Snart giftet vi oss. Ola adopterte begge jentene mine. Alt føltes lett. Vi kjøpte en romslig fireromsleilighet, møblerte med det fineste vi kunne finne, senere bygde vi hytte. Hver sommer var vi på ferie ved sjøen. Livet var som en dans.

Syv år gikk uten bekymringer. Men så, som om Ola følte seg for tilfreds, begynte han å drikke jevnlig. Først brydde jeg meg ikke, forståelsesfullt han jobbet hardt, var sliten, måtte jo koble av. Men da drikkingen tok overhånd, også på jobb, ble jeg bekymret. Alt snakk og alle bønner hjalp ikke.

Jeg må nevne, jeg har alltid vært en eventyrer. For å få ham ut av drikkinga, bestemte jeg meg for å få barn sammen med ham. Jeg var allerede trettini. Veninnene bare lo.

Kom igjen, Marit, kanskje vi også får oss en unge i førtiårene, klukket de.

Men jeg svarte alltid:

Skulle dere ta bort et barn, kan dere plutselig angre dere bitre. Men føder dere, selv om det ikke var planlagt, vil dere aldri angre.

Jeg og Ola fikk tvillinger. Nå var det fire jenter i huset! Ola sluttet likevel ikke å drikke. Jeg holdt ut så lenge jeg klarte, men ønsket etter hvert å komme meg på landet, starte med dyr og kjøkkenhage. Sunnere både for jentene og Ola, tenkte jeg.

Vi solgte leiligheten og hytta, kjøpte en enebolig i et lite tettsted, startet et fin kafé. Ola ble ivrig jeger, kjøpte seg rifle og alt utstyr. Skogen var full av vilt.

Livet gikk greit, inntil Ola drakk seg fra sans og samling igjen. Hva slags sprit han fikk i seg den gangen vet jeg ikke, men han gikk amok! Han knuste både tallerkener og møbler, til slutt hentet han rifla og skjøt den mot taket!

Jeg tok jentene og løp til naboen. Det var skremmende. Neste morgen listet vi oss tilbake. Huset var rasert. Jentene så alt, det gjorde vondt. Det fantes knapt en hel stol, ingenting å spise av eller sove på. Ola lå bevisstløs på gulvet.

Jeg samlet sammen det som var og gikk, rad for rad med jentene, til mamma, som bodde i samme bygda.

Åh, Marit, hva skal jeg gjøre med all denne jentegjengen din? Gå heller tilbake til mannen. Familier tåler det meste det går seg alltid til, sa mamma.

Hun mener det alltid er bedre å finne seg i alt, så lenge mannen er «kjekk nok».

Noen dager senere dukket Ola opp. Da avsluttet jeg alt mellom oss. Ola husket ikke sitt eget raserianfall, trodde ikke på noe av det jeg sa. Jeg var ferdig. Broene var brent.

Hva nå, tenkte jeg. Jeg visste ikke hvordan vi skulle klare oss, men bestemte meg: heller sulten, enn å ende forslått eller, Gud forby, drept.

Vi solgte kafeen rimelig, for jeg ville bort så fort som mulig. Vi flyttet til en liten stue i nabobygda.

De eldste fikk seg jobber, og heldigvis giftet de seg snart etter. Tvillingene gikk i femte klasse. Alle fire jentene elsket fortsatt pappa Ola og besøkte ham jevnlig. Gjennom dem fikk jeg høre hvordan det gikk med ham. Han ba dem si at han ville jeg skulle komme tilbake. Jentene forsøkte overtale meg også. «Mamma da, ikke vær så stolt! Pappa har skjønt at han har dummet seg ut, bedt om tilgivelse hundre ganger! Du er jo ikke tjuefem lenger» Men jeg ga meg ikke. Jeg lengtet etter et rolig liv.

To år gikk.

Så begynte jeg å savne Ola. Ensomheten var tung. Jeg måtte til og med pantsette alle ringene han hadde gitt meg fikk aldri råd til å kjøpe dem tilbake. Savnet ble større. Jeg satt og tenkte på hvordan vi hadde vært. Kjærlighet hadde vi hatt i hjemmet. Ola elsket jentene like høyt, var snill mot meg, og kunne alltid lære seg å si unnskyld. Vi hadde vært en god familie. Alt kan ikke måles mot andres lykke. Hva mer kunne jeg egentlig be om?

Etter hvert var de eldste sjelden innom, bare noen telefonsamtaler av og til. Det er vel slik ungdommen har sitt. Snart fløy vel tvillingene også, og jeg ville sitte igjen helt alene. Jentene er som gjess: vokser til, får stive fjær, og flyr ut i verden.

Til slutt fikk jeg tvillingene til å spørre grundig ut pappaen om hvordan han hadde det. Om det var kommet en «tante» inn i bildet. Jentene fant ut at Ola bodde og jobbet i en annen by, ikke rørte alkohol, og ikke hadde noen ny dame. Han hadde til og med gitt dem adressen bare for sikkerhets skyld.

Nå har vi bodd sammen i fem år igjen.

Jeg sa jo det: jeg er en ordentlig eventyrer

Det er rart, når man ser tilbake, hvor mye som kan overvinnes hvis kjærligheten får en ny sjanse. Selv om gamle sår aldri helt forsvinner, er det viktigste ~ at vi har lært å tilgi og å sette pris på hverandre. Det var mitt livs største leksjon.