Mor, jeg forstår jo alt, men var det virkelig så vanskelig å gi beskjed på forhånd? Jeg har allerede avtalt en tid hos frisøren, han har satt av meg et vindu! På grunn av deg holder jeg ham på vent. Du kan ikke være bestemor bare når du vil. Du er enten bestemor hele tiden eller aldri bestemor.
Solveig, kan jeg virkelig hoppe av alt og dra tilbake? Jeg vil rett og slett ikke rekke det fysisk prøvde Ingrid å forsvare seg.
Hva skal jeg da gjøre? Jeg har betalt forskudd til salongen. Jeg får ingen refusjon hvis jeg ikke kommer!
Solveig klaget på moren som om hun hadde holdt henne fast på en varmeovn og nektet henne å gå inn i salongen. Fra Ingrids perspektiv var det egentlig Solveig selv som hadde skapt situasjonen. Hun var så vant til at alle skulle komme til unnsetning på et fingerknips. Solveig trodde oppriktig at alle måtte tilpasse seg henne, siden hun var ung mor til to barn.
Finn noen som kan hjelpe, eller avbestill timen, avsluttet Ingrid i en fortsatt rolig tone. Jeg er maktesløs i dette.
Altså mumlet Solveig mens hun febrilsk vurderte alternativene. Jeg kan prøve å flytte til i morgen eller overmorgen. Rekker du å komme tilbake?
Ingrid stanset. Hun ville ha sagt «ja», men noe holdt henne tilbake kanskje den siste restene av egenverdigheten som fortsatt brant et sted dypt inne.
Nei, Solveig. Jeg kommer tilbake på tirsdag, om fem dager.
Hva mener du med fem dager? Kjøringen tar maks tre timer!
Ja, men jeg har avtalt med døtrene mine. Jeg kan ikke forlate dem.
Så du kan forlate barnebarna, men ikke dine egne … ropte Solveig irritert. Mine jenter kunne spist grillmat uten deg, men jeg skjønner. Det handler om prioriteringer. Selvfølgelig er noen eldre damer viktigere enn familien. Du vet, mor, siden vi ikke trenger deg lenger, vil du aldri se oss igjen. Beklager bryet, ha det.
Lyden av en fjærlett motor kom fra avstanden. Ingrid kjente hjertet hoppe. Hun forsto at datteren behandlet henne dårlig, men Solveig var hennes eneste datter, og Ingrid fryktet å miste henne. Så sterkt at hun faktisk var villig å forlate feriestedet og kjøre tilbake til byen bare for å unngå en krangel.
Slik hadde det blitt: Ingrid hadde oppdratt Solveig alene. Da Solveig var åtte år, døde faren, og Ingrid prøvde å fylle tomrommet med oppmerksomhet, gaver og ubetinget kjærlighet. Det ødela Solveig.
Ingrid merket at noe var galt da Solveig flyttet inn sammen med kjæresten. Tidligere kunne man skylde på tenåringshumør, men nå var det en voksen mann involvert og han klarte ikke å finne noen felles tone med noen.
Einar, Solveigs ektemann, var stille, rolig og helt konfliktfri. Han jobbet i en serviceavdeling i Oslo og reparerte husholdningsapparater, og tjente en anstendig lønn. Solveig hadde ingen egen inntekt. Da hun ble gravid, begynte pengene å bli knappere, og krangler startet.
Han har blitt gal! bekymret Solveig moren mens hun pakket kofferten. Han sa han ikke kom hjem om natten. Han har funnet seg en ekstra jobb som vakt, ja vel. Kanskje han har tatt en natt med en annen kvinne.
Solveig han er ikke sånn. Du ville jo at han skulle tjene mer. Så prøver han å finne en løsning prøvde Ingrid å berolige henne.
Jeg ville ha en dagjobb! En vanlig mann skal være hjemme om natten, ved siden av sin kone, fortsatte Solveig. Det er tid til ekstraarbeid etter vanlig jobb og i helgene. Nei, mamma, jeg kan ikke leve med en mann som tilbringer nettene et annet sted.
Slike krangler ble en del av hverdagen. Dagen etter kom Einar med en kosedyr eller en bukett, Solveig ropte på ham for å ha brukt familieøkonomien på unødvendigheter, men tilgav ham og kom tilbake. Etter en eller to uker gjentok mønsteret seg.
Etter hvert ble Ingrid lei av å være den tredje i dette trekanten. Hun lot ikke inn døren når Solveig kom med bagasjen sin. Det fikk sin konsekvens
Så flott. Du bryr deg jo ikke om meg. Du bryr deg ikke om at din egen datter skal sove på gaten, er du? ropte Solveig ved døren.
Det ble pinlig for naboene, skremmende for datteren, men etter dette dro ikke Solveig fra Einar igjen.
Første barnebarnet kom med nye problemer. Solveig ble enda mer krevende og skylde alt på hormoner og barselsdepresjon. Hun lot ofte barnebarnet være hos besteforeldrene uten å be om hjelp, men med krav eller som en selvfølge.
Mamma, ta ham i minst én dag, ellers spyr jeg ham. Jeg kan ikke høre de evige skrikene, protesterte Solveig. Jeg trenger minst en manikyr.
I den perioden tok Solveig avvisninger med et sukk. Hun klaget, men ringte neste dag som om ingenting hadde hendt, og truet aldri med å kutte kontakten med barnebarna.
Årsaken lå sannsynligvis hos svigermoren. Når Ingrid ikke kunne passe barnebarnet, vendte Solveig seg til Liv, svigermoren. Forholdet til Liv var også anstrengt.
Hun er så lei av meg. Hun sier hele tiden til Einar: «kompis, ikke glem at du har et hjem», etterlignet Solveig svigermoren med en skingrende stemme. Det er som om hun forventer at han skal komme tilbake til henne.
Da barnebarnet fylte fire år, flyttet Liv til en annen by. På den tiden hadde Solveig allerede to barn, og hun ble redd. Uten besteforeldrene klarte hun ikke å håndtere hverdagen.
Løsningen var enkel: Solveig overførte hele byrden til sin mor, og sluttet å godta «avslag».
Ingrid elsket barnebarna. Men hun hadde også sitt eget liv. Hun var fortsatt i arbeid og likte å tilbringe tid med vennene sine. En av dem, Marit, følte seg ofte ensom, mens de andre mennene etter hennes første ekteskap var avvist.
For Solveig fantes ingen andres saker, problemer eller ønsker.
Mamma, jeg trenger at du passer Marius og Jonas. Jeg leverer dem om en time, sa hun.
Uten «hvorvidt det passer deg», uten «vær så snill». Solveig talte det som en fakta. Heldigvis jobbet Ingrid hjemmefra, så hun kunne prøve å hjelpe, men det gikk ikke alltid. Når Ingrid ikke klarte å finne tid, gikk Solveig til trusler.
Såklart, dine egne gjøremål er viktigere enn familien, freste hun. Vi vil ikke plage deg mer.
Etter dette gikk Solveig i stillhet. Hun ringte ikke og skrev ikke. Ingrid forsto at datteren tok feil, men hun var redd for å miste kontakten med familien, så hun gjorde ofte det første steget mot forsoning: tok sykemelding, avlyst kveldsplaner med vennene, ga bort teaterbilletter.
Slik var det alltid inntil nå.
For noen dager siden dro Ingrid med to venner på en hytte ved fjorden. Hun hadde akkurat tatt ferie og ønsket å slappe av. Hun ga ingen beskjed til Solveig; hun var redd for reaksjonen og håpet at ingen kriser ville oppstå i løpet av uken.
Feil. Solveig trengte akutt hjelp fordi hun hadde en avtale hos frisøren og hadde ikke fått diskutert planene med Ingrid. Datteren mente at moren skulle hoppe inn og komme. Ingrid skjønte at hun fysisk ikke rakk, og fraværet av transportkostnader i NOK ville også ha kostet mer. Hun var allerede i feriemodus. Hvorfor skulle hun kaste alt og løpe som en trent hund?
Ingrid følte seg såret, men prøvde å holde seg opprammet. Hun forsøkte å tenke på noe annet og vende tilbake til ferien. Uten hell.
Hvorfor er du så sur? spurte Marit mens hun tresket kjøtt på grillen. Skjedde det noe?
Ingrid fortalte alt. Datteren hadde ringt, satt krav foran henne, og hun var redd for at en stilletomhet ville oppstå, eller verre. Ingrid var lei av å frykte både Solveig og barnebarna.
Mine problemer er også ikke perfekte, men de er i hvert fall litt mer beskjedne sa den andre vennen, Elin. Jeg ville nok gått helt bananas og ignorert dem helt.
Hva får du igjen av det? De vil slutte å kontakte meg. Hvem tjener på det?
Deg. Hvem skal hjelpe Solveig hvis ikke du? fnyste Marit. Svigermoren er borte, og de små har alltid noe. Hun kommer bare som en kortvarig redningsmann. Og så forstår hun at det er både ditt og hennes ansvar.
De diskuterte i en halv time. Ingrid tenkte på vennenes råd. Svigermoren hadde flyttet, og familien på ektemannens side var ikke i kontakt. Å ansette barnepass var økonomisk umulig. Alt som var igjen var en mor som var lei av ultimatum.
De neste to ukene gikk med i uro. Ingrid sjekket telefonen jevnlig, men fikk ingen melding fra datteren. Hun var ved å miste håpet og ville som vanlig ta det første steget, men så ringte telefonen en morgen.
Hei, mamma. Sergei (Jonas) har fått feber, trenger noen som kan passe ham, begynte Solveig som om ingenting var galt. Jeg ville tatt sykemelding, men vi har så mye å gjøre at de ikke slipper meg. Klarer du?
Dette var første gang Solveig spurte om noe helt nytt. Vanligvis involverte hun seg ikke i morens planer.
Ingrid kunne ha tatt fri og droppet alt, men hun tenkte: dersom hun selv ble syk, vil den fraværsdagen hjelpe henne? Sannsynligvis ikke.
Solveig, jeg er virkelig lei meg, men jeg har også en enorm arbeidsmengde Du skjønner. Jeg ville gjerne hjelpe, men du måtte ha varslet i går
Et kort pause. Ingrid ventet på et kraftig utbrudd, men det kom ikke.
Vel, hvem kunne forutse at Jonas sin temperatur skulle hoppe svarte Solveig med en lett irritasjon. Mamma, kan du i helgene passe dem? Vær så snill. Jeg skal prøve å snakke med sjefen og fordele arbeidsmengden.
Solveig var ikke høflig, men hun tok i det minste et rolig kompromiss. Ingrid så dette som et lite skritt mot hverandre og svarte:
Jeg kan i helgene, jeg har ingen planer da.
Flott, jeg tar det med i betraktning. Tusen takk.
Samtalen var ikke perfekt, men for en stund klarte mor og datter å avtale uten press og uten ofre.
Siden da spør Solveig om det passer for Ingrid å passe barnebarna, og takker for hjelpen. Av og til bringer hun med seg te og Ingrids favorittgodteri. Noen ganger blir hun irritert og prøver å presse igjen, men nå gjør hun det med kjærlighet, ikke med trusler. Ingrid gir fortsatt fra seg egne planer for barnebarna, men når hun føler at hun blir tråkket på, sier hun tydelig nei. Hjelp skal være frivillig, ikke påtvunget, og den som ber om hjelp, bør også være den som først viser forståelse.
Dette viser at selv når familielivet er fullt av konflikter, er det livsviktig å sette grenser, lytte til hverandres behov og respektere både egne og andres grenser. Det er den beste lærepengen i et sammensveiset familieforhold.
