Han hatet sin kone. Hatet henne… De hadde levd sammen i 15 år. Hele 15 år hadde han sett henne hver morgen, men det var først det siste året hennes vaner begynte å irritere ham voldsomt. Særlig én: Hun strakte armene ut, lå fortsatt i senga og sa: «God morgen, kjære! I dag blir en flott dag.» Tilsynelatende en vanlig setning, men de tynne armene og det trøtte ansiktet hennes vekket avsky i ham. Hun stod opp, gikk langs vinduet og ble stående noen sekunder og se ut i det fjerne. Så tok hun av seg nattkjolen og gikk på badet. Tidligere i ekteskapet hadde han vært fascinert av kroppen hennes, av friheten hennes, nærmest grensende til det skamløse. Og selv om kroppen fortsatt var vakker, gjorde synet ham nå sint. En dag hadde han til og med lyst til å dytte henne for å få fortgang i «oppvåkningen», men samlet seg og sa bare bryskt: — Skynd deg, jeg er lei! Hun hadde ingen hast med å leve, hun visste om affæren hans—kjenner til og med den unge damen han hadde vært sammen med i tre år. Men tiden hadde leget selvfølelsens sår og etterlatt kun et trist slør av overflødighet. Hun tilga hans aggresjon, hans uoppmerksomhet, hans ønske om å oppleve ungdommen igjen. Men hun lot ham ikke forstyrre hennes egen rytme, hun levde bevisst hvert minutt. Slik bestemte hun seg for å leve etter å ha fått vite at hun var syk. Sykdommen spiste henne opp måned etter måned, og snart ville den vinne. Det første desperate ønsket var å fortelle alt til alle! Å lette sannhetens ubarmhjertige tyngde ved å dele den med familie og venner. Men det tyngste døgnet bar hun alene, og på det andre dagen bestemte hun seg for å tie. Livet rant ut, men hver dag vokste visdommen til en som har lært å betrakte. Hun søkte ro i et lite bygdebibliotek, en halvannen times spasertur unna. Hver dag fant hun en bok i hyllen merket «Livets og dødens hemmeligheter», som om alle svarene fantes der. Han dro til elskerinnens leilighet. Der var alt varmt, lyst, fortrolig. De hadde vært sammen i tre år, og hele tiden elsket han henne med vill kjærlighet. Han var sjalu, han fornedret og ble fornedret; det virket umulig å puste uten hennes unge kropp. Denne dagen vokste endelig avgjørelsen frem: Han ville skilles. Hvorfor pine alle tre? Han elsket ikke kona—han hatet henne. Her ville han leve på nytt, lykkelig. Han prøvde å huske gamle følelser for kona, men klarte det ikke. Det slo ham at hun hadde irritert ham helt fra første dag. Han tok ut et bilde av henne fra lommeboken og rev det i små biter for å markere sitt valg. De hadde avtalt å møtes på en restaurant. Det samme stedet der de seks måneder tidligere hadde feiret 15-årsbryllupsdagen. Hun kom først. Han stakk innom hjemme en tur først, lette etter papirer til skilsmissen, rev ut skuffer og kastet dem på gulvet. I en av skuffene lå en mørkeblå, forseglet mappe han ikke hadde sett før. Han satt seg ned, rev av teipen og forventet alt mulig, til og med bilder fra en privatdetektiv. Men der lå kun mengder av legepapirer, prøvesvar, diagnoser – alt med konas navn. Det slo ned i ham som lyn. Syk! Han søkte opp diagnosen på nettet. Skjermen viste: «Fra 6 til 18 måneder». Datoen for testen var seks måneder tilbake. Resten husker han lite av. Ett uttrykk surret i hodet: «6–18 måneder». Hun ventet i førti minutter. Han svarte ikke på telefonen, hun betalte, gikk ut. Været var vakkert og høstlig, sola varmet, men brant ikke. «Så vakkert livet er, så godt det er å gå her, med skogen og solen.» For første gang siden hun fikk vite om sykdommen, kjente hun ekte medlidenhet med seg selv. Hun hadde klart å holde sykdommen hemmelig for mann, foreldre, venninner. Prøvde å gjøre tilværelsen lettere for dem, selv til prisen av sin egen utslettede livsglede. Snart ville bare minner være igjen. Hun gikk bortover og så gleder i folks øyne—alt lå foran dem, vinter, deretter vår! Selv fikk hun aldri kjenne slikt lenger. Sårheten vokste til gråt som ikke ville ta slutt… Han gikk urolig rundt hjemme. For første gang forsto han det sviende, fysiske ved at livet er kort. Han mintes henne ung, slik som da de møttes og hadde håp. Han husket det: Han hadde elsket henne. Plutselig føltes det som om de 15 årene aldri hadde vært, som om alt fortsatt lå foran dem. De siste dagene omgav han henne med omsorg, var med henne hele tiden. Han fryktet hun skulle forsvinne, ba om å få bytte sitt eget liv mot hennes. Om noen hadde minnet ham på at han for bare én måned siden hatet henne og ville skilles, ville han sagt: «Det var ikke meg.» Han så hvor tungt det var for henne å ta farvel, hvordan hun gråt om natten når hun trodde han sov. Han forsto at det ikke fantes verre straff enn å vite sluttdatoen sin. Han så hvordan hun kjempet for livet, klamret seg til selv den villeste håp. Hun døde etter to måneder. Han dekket veien fra huset til kirkegården med blomster. Han gråt som et barn da kisten ble senket og han ble tusen år eldre… Hjemme, under hodeputen, fant han en lapp, et ønske hun hadde skrevet til nyttår: «Å være lykkelig med ham til mine siste dager.» De sier at nyttårsønsker går i oppfyllelse. Kanskje det stemmer, for dette året skrev han på sin lapp: «Å bli fri.» Alle fikk det de trodde de ønsket seg…

Han kunne virkelig ikke fordra kona si. Han hatet henne, rett og slett. Tenk å våkne ved siden av det samme ansiktet hver morgen i hele 15 år seksten vintre og fjorten somre og utallige sure høstregn. Men det var først det siste året de små særhetene hennes begynte å drive ham fra vettet. Spesielt én ting: Hun strakte armene ut i været fremdeles halvt borte, der hun lå i senga og sa: «God morgen, solstråle! I dag blir en flott dag.» Hun mente det sikkert godt, men for ham ble det bare irriterende, spesielt med det søvnige ansiktet og de tynne lange armene.

Hun reiste seg opp, tuslet langs vinduet og stod et øyeblikk og så ut mot skogen. Deretter tok hun av seg nattkjolen og gikk til badet. Før, i begynnelsen av ekteskapet, beundret han henne for friheten hennes, som grenset til det utfordrende. Hun hadde vært og var fremdeles flott å se på. Likevel var det nå bare til å bli oppgitt av. Flere ganger fristet det å gi henne et lite dytt for å få fortgang på morgenrutinen, men han klarte å styre seg og sa bare bryskt:
Kan du skynde deg litt? Dette blir for mye, ass!

Hun hastet ikke med noe lenger. Hun hadde for lengst gjennomskuet affæren hans og visste godt hvem den unge kvinnen var som han hadde holdt på med i tre år. Slike sår gror, sa hun til seg selv, men de etterlater en slags tristhet som et etterslep av overflødighet. Hun tilga ham for aggresjonen og likegyldigheten, og at han prøvde å gjenoppleve ungdommen. Men hun tillot ham ikke å forstyrre den roen hun hadde funnet, timene hun tok inn over seg i langsomhet, med dyp bevissthet for hva hun mistet og hva hun hadde igjen.

Dette livet hadde hun valgt etter beskjeden om sykdommen. Måned for måned tapte hun kamp, snart ville kreftene ikke strekke til. Den første, intense trangen var å fortelle alt. Hele familien, alle venner om så for å splitte det tunge i mindre, lettere biter. Men døgnene alene med dette nye visste hun, på sitt andre døgn, at hun ikke ville la dette bli andres byrde. Hver dag som gikk, ble hun roligere. Hun lærte seg å betrakte verden med et slags overmenneskelig blikk.

Hun fant roen på det lille folkebiblioteket nede i bygda, halvannen time å gå hver vei. Der krøp hun sammen mellom reolene, på jakt etter bøker om «Livets og dødens mysterier», akkurat som det sto skrevet på etikettene biblioteksjefen Alf hadde satt på hylla. Der, midt i støv, erindring og sakprosa, fant hun stadig nye svar, selv om nye spørsmål alltid dukket opp.

Han dro hjem til kjæresten. Der var det varmt, lyst, alt var trygt og kjent. De hadde vært sammen lenge nå, og følelser hadde kokt over flere ganger fra sjalusi til lidenskap til panikk. Hun gjorde ham gal i mer enn én forstand, og han kunne ikke forestille seg livet et sekund uten henne.

Denne dagen hadde han bestemt seg. Nå skulle han gjøre det slutt. Hva var vitsen med å pine alle tre? Han hatet kona, hatet alt som var mellom dem. Nå ventet et nytt liv, lykke og ungdom, og kanskje, kanskje kjærlighet. Han lette og lette etter gamle følelser for kona, men på mystisk vis var alt borte det føltes som om irritasjonen hadde vært der helt fra dag én. I et plutselig anfall av besluttsomhet dro han opp et bilde av kona fra lommeboka, rev det i filler og kvittet seg med det, som et slags ritual før oppgjørets time.

De avtalte å møtes på restaurant samme sted som de halvåret før hadde feiret femtenårsdagen for ekteskapet. Hun kom først. Han svingte innom huset, lette opp og ned i skapene etter dokumentene de måtte ha for å søke om skilsmisse. Han var nervøs, rotet ferdig alt til, skuff etter skuff tok han ut og tømte utover gulvet.

Et sted langt bakerst fant han en mørkeblå mappe med lim på. Han hadde aldri sett den før. Han satte seg ned, røsket opp tapen og ventet nærmest å finne gamle kjærlighetsbrev eller et bilde som kunne tas til inntekt for hans eget utroskap. I stedet lå det papirer der prøvesvar og stemplede ark fra sykehuset. Navn og initialene til kona overalt.

Han forsto plutselig. Sykdom. Han fant frem mobilen og tastet inn diagnosen etter seks sekunder kom det opp: «6 til 18 måneder». Han så på datoene, det hadde gått over et halvt år allerede. Resten av ettermiddagen var et tåkete hull for ham. Det eneste som gjentok seg i tankene var: «618 måneder».

Hun ventet på ham i førti minutter. Han tok ikke telefonen, så hun betalte regningen noen hundrelapper i norske kroner og gikk ut. Det var en nydelig høstdag: Solen var mild, luften klar og alle gater badet i gullbrunt løv. «Så godt livet faktisk er, så godt å kjenne bakken og solen og den friske luften.»

For første gang siden hun fikk diagnosen, hadde hun vondt av seg selv. Hun hadde klart å bære alt alene, holdt denne fryktelige hemmeligheten borte fra mannen, foreldre, og venninner, og gjort alt hun kunne for å gjøre tilværelsen lettere for dem selv om hennes eget liv for lengst var i ruiner. Hun visste at snart var livet bare noe som tilhørte andre, et minne av henne.

Hun spaserte og lot blikket gli over menneskene rundt seg optimistiske øyne, som allerede håpet på vår, selv før vinteren. Selv fikk hun aldri føle den gleden igjen. Sorgen svulmet og brast ut i tårer som ikke ville ta slutt.

Han sprang hvileløst rundt hjemme. For første gang i livet verket det i kroppen hvor kort livet er. Han mintes henne som ung, første gangen de møttes, begge fulle av håp. Hvordan hadde det blitt sånn? Han hadde jo faktisk elsket henne en gang. Det føltes plutselig som om de femten årene hadde blåst bort, og alt var mulig lykke, ungdom, begynnelse

De siste månedene slapp han alt og var sammen med henne døgnet rundt, i en blanding av frykt og lykke. Han var livredd for at hun skulle forsvinne. Han ville ha gitt sitt eget liv for at hun skulle leve bare litt lenger. Om noen hadde minnet ham om at han for bare en måned siden hatet henne og ville skilles, hadde han bare sagt: «Det var ikke meg.»

Han så hvor tungt hun strevde, hvordan hun gråt stille om natten og trodde han sov. Han forsto at ingen straff var verre enn å vite hvor liten tid man har igjen. Han så henne kjempe for livet, tviholde på det lille håpet.

Hun døde to måneder senere. Han dekket veien fra huset til kirkegården med blomster. Han gråt som et barn ved graven og følte seg tusen år eldre.

Hjemme, under puta hennes, fant han en lapp hennes nyttårsønske: «Å være lykkelig sammen med ham til mine siste dager.» Folk sier at nyttårsønsker går i oppfyllelse. Det gjorde visst dette også, for samme år hadde han skrevet: «Bli fri.»

Alle fikk visst akkurat det de ønsket seg.