Uncategorized

Livet på rett kjøl – Lada, jeg forbyr deg å ha kontakt med søsteren din og familien hennes! De lever sitt liv, vi lever vårt. Ringte du til Natasha igjen? Klaga du på meg? Jeg har advart deg. Ikke bli overraska hvis noe skjer, sa Bogdan og klemte hardt i skuldra mi. Som vanlig gikk jeg stille ut på kjøkkenet. Tårene presset på. Nei, jeg hadde aldri klaget på min egen mann til søsteren min. Vi snakket bare sammen, det var foreldrene våre som var gamle, vi hadde mye å snakke om. Det irriterte Bogdan grenseløst. Han hatet søsteren min Natasha, for hjemme hos henne rådet harmoni og velstand – noe vi aldri kunne skryte av, vi to. Da jeg giftet meg med Bogdan, var jeg verdens lykkeligste jente. Bogdan feide meg av føttene, og jeg brydde meg aldri om at han var lavere enn meg. Jeg overså også at moren hans kom full i bryllupet, men etter hvert skjønte jeg at svigermor var en erfaren alkoholik. Forelskelsen ga meg skylapper, men etter et år i ekteskapet begynte jeg å tvile på min lykke. Bogdan drakk for mye og kom hjem drita. Så startet han med sidesprangene. Jeg jobbet som sykepleier, lønna var dårlig, men Bogdan brukte heller tida på fyll med kameratene. Han hadde ingen planer om å forsørge kona si, og drømmen min om barn visnet bort. I stedet tok jeg til takke med å passe en rasekatt. Tanken på barn med en alkoholiker fristet overhodet ikke – selv om jeg fortsatt elsket Bogdan. – Du er naiv, Lada! Menn flokker seg rundt deg, men du ser bare på din egen hobbit! Hva ser du i ham? Går rundt med blåmerker hele tida, tror du ikke folk ser “sminken” din? Reis før han gjør ende på deg, sa venninna mi og kollega på sykehuset. Bogdan ga ofte etter for raseriet og slo. En gang banket han meg så kraftig at jeg ikke orket å gå på dagvakt. Han låste meg inne, tok med seg nøkkelen. Etter det begynte jeg å frykte ham skikkelig. Hver gang nøkler raslet i døra, stoppet hjertet mitt. Jeg trodde han straffet meg for at jeg ikke kunne gi ham barn, for at jeg var en dårlig kone. Jeg gjorde aldri motstand mot volden, mot alt det stygge han sa og gjorde. Hvorfor elsket jeg ham fortsatt? Husker moren hans sa: – Lada, adlyd mannen din, elsk ham, glem familien og venninnene dine – de fører ikke til noe godt. Så jeg glemte både vennskap og slekt, og underkastet meg. Bogdan bestemte alt. Men jeg trivdes når han gråtende bad om tilgivelse, knelte foran meg, kysset føttene mine. Forsoningen var magisk, søt og intens. Bogdan strødde roseblader i senga – eventyrlige, velduftende. Ja, jeg visste han hadde plukket dem fra en venns kone, men i de øyeblikkene svevde jeg. Jeg visste jo at denne drømmen ville knuse – og jeg ville prøve å lime den sammen. Men så grep tilfeldigheten inn … – Slipp Bogdan, jeg har barnet hans! Du klarte uansett ikke å bli mor …, sa ei fremmed kvinne frekt til meg. – Dra din vei! ropte jeg. Bogdan nektet så mye han kunne. – Sverg at det ikke er sønnen din! sa jeg. Han var taus. Da skjønte jeg alt. – Lada, jeg har aldri sett deg glad. Problemer? spurte sjefen min, overlegen på sykehuset, Herman. Jeg trodde han ikke en gang la merke til meg. – Alt er bra, sa jeg – forvirra. – Det er fint når livet er i orden. Da er livet vakkert, svarte Herman gåtefullt. Herman hadde vært gift, hadde en datter, nå var han alene. 42 år. Ikke spesiell av utseende, litt skallet, men når han kom nærmeg, ble jeg nesten mo i knærne. Duften hans fikk meg til å miste pusten. Jeg prøvde å holde avstand. “Det er bra når livet er i orden.” Enkle ord – men de traff meg rett i sjela. Hos meg var det bare kaos … Så jeg dro hjem til foreldrene mine. – Lada, har mannen din kastet deg ut? – Nei. Jeg forklarer etterpå, mamma, sa jeg. Skammet meg over å fortelle. Seinere ringte svigermoren og forbannet meg, men jeg hadde fått motet tilbake – takket være Herman. Bogdan raste, truet, forfulgte meg – men ante ikke at han hadde mistet meg for alltid. – Bogdan, bruk tida på sønnen din. Vår historie er over. Farvel, sa jeg rolig. Og jeg dro hjem til Natasha, til familien. Ble meg selv igjen, ikke en marionett. Venninnen min merket det med én gang: – Lada, du stråler jo! Og Herman fridde: – Lada, gift deg med meg! Ett løfte: kall meg bare Herman hjemme, ikke “Herr Overlege”! – Elsker du meg, Herman? – Unnskyld, jeg glemte at kvinner trenger ord. Ja, jeg elsker deg. Men viktigst er handlingene … – Jeg sier ja! Og jeg tror jeg kan lære å elske deg, svarte jeg. …Ti år gikk. Herman beviste hver dag at han elsket meg – uten store ord, uten knefall, uten tomme løfter slik Bogdan gjorde. Han var der for meg, overrasket meg på ekte, sto støtt. Vi fikk aldri barn sammen, men Herman skyldte aldri på meg. – Lada, kanskje vi er skapt for å være bare oss to. Det holder i massevis for meg, sa han alltid. Datteren hans ga oss barnebarnet Sashenka – hun ble vår lille prinsesse. Og Bogdan? Han drakk seg i hjel før han fylte femti. Møter jeg svigermor, brenner blikket hennes – men det biter ikke på meg lenger. Jeg føler bare medlidenhet. Og jeg har det bra med Herman. Livet er endelig på rett kjøl…

LIVET ER BRA Line, jeg forbyr deg å ha kontakt med søsteren din og familien hennes! De har sitt liv

Uncategorized

043

Sjåføren på Ikarus-bussen kastet av en 80 år gammel kvinne som ikke hadde betalt billett. Hun svarte med noen få linjer.

Hei, jeg tenker jeg skal fortelle deg den merkelige hendelsen fra i går på bussen i Oslo. Jeg var sjåføren

Uncategorized

014

Bitter lykke: En mors bekymringer, Denises søken etter kjærlighet, og veien til en uventet familie med en solskinnsjente

Hva er det egentlig du har imot den jenta? Hun er jo snill. Skikkelig ordentlig, flink og pliktoppfyllende.

Uncategorized

013

Sara forsiktig løste knuten, og kjente hvordan den lille skoen skjellet i hendene hennes. Snøringene var sterke, nye – ikke som de revne hun fikk i barnehjemmet.

Kjære dagbok, I dag løste jeg forsiktig opp knuten på den lille skoen som skalv i hendene mine.

Uncategorized

017

Min kjære kone – Om kjærlighet, tålmodighet og brustne drømmer: Historien om Petter, Asja og den skjøre samlingen som forandret alt – Hvordan klarer du å leve så mange år med samme kvinne? Hva er hemmeligheten? spurte min bror hver gang han var på besøk. – Kjærlighet og enormt mye tålmodighet. Det er hele hemmeligheten, svarte jeg alltid. – Den oppskriften er ikke for meg. Jeg elsker alle kvinner. Hver og én er som en gåte for meg. Å leve med en gjennomlest bok? Nei takk, sa bror og smilte lurt. Yngstebror Petter giftet seg da han var atten år. Hans brud var ti år eldre. Den milde Asja hadde forelsket seg hodestups i Petter for livet, men for ham var alt bare en lek. Asja fikk et hjem hos ektemannen, der det bodde sju slektninger til, og fødte sønnen Mikkel. Hun trodde lykken var sikret. De fikk utdelt et bittelite rom. Asja hadde en verdifull samling porselensfigurer, plassert med omhu på familiens gamle kommode. Hver og én i familien visste hvor dyrebare disse skjøre figurene var for Asja. Sjalu betraktet jeg familien deres mens jeg selv lette etter min livs ektefelle – og, jeg fant henne. Vi har vært gift i over femti år. Petter og Asja var gift i ti år. Asja hadde lite å skryte av fra ekteskapet. Hun elsket og var lojal, men Petter savnet alltid noe mer. En kveld kom Petter hjem beruset. Han ertet Asja og ble uforskammet. For å unngå krangelen tok Asja med seg Mikkel ut, men plutselig hørtes brak fra stua – samlingen hennes var smadret. Bare én figur overlevde. Asja gråt i stillhet. Etter dette vokste avstanden mellom dem. Petter drakk mer, og tvilsomme kvinner ble vanligere i hans liv. Til slutt forsvant Petter mer og mer ut av familien, og Asja trakk seg inn i seg selv. De gikk stille fra hverandre. Asja tok med seg Mikkel og dro til sin barndoms by. Den siste porselensfiguren lot hun stå igjen. Petter kastet seg ut i et liv med nye kvinner, ekteskap og skilsmisser, men lykken uteble. Til tross for sitt glitrende talent som økonom, kastet han bort fremtiden på festing og alkohol. Da han ble alvorlig syk, var det bare søsken igjen hos ham. Da ba han meg gi det som var igjen av nye figurene – og et skjult pengebeløp – til Asja. Jeg dro av sted, møtte Asja på en liten stasjon. Hun var takknemlig, men sorgen var merkbar. Hun skrev senere: «Figurene solgte vi, Mikkel og jeg. For dem kunne vi flytte til Canada, hvor søsteren min bor. Jeg er takknemlig for alt, for at Petter betraktet meg som sin ekte, kjære kone.» Hun etterlot ingen returadresse.

EGEN KONE Hvordan klarer du egentlig å holde ut med samme kona så mange år? Hva er hemmeligheten?

Uncategorized

012

Stesøster Kastet Den Stakkars Funksjonshemmede Jenta Ut Fra Huset, Inntil En Billionær Krysset Hennes Vei…

Regnværet pøser ned over gatene i Oslo, skyller bort restene av leppestift som fortsatt klamrer seg til

Uncategorized

018

Da jeg ikke orket mer av svigermor og kona: Historien om da bygdas mest tålmodige mann, Steinar, stod på randen – og hva som fikk familien til å åpne øynene og finne tilbake til omtanken

Lei av svigermor og kone Denne kvelden kom den stilleste og mest tålmodige mannen fra bygda vår til meg

Uncategorized

017

Bitterhet i sjelens dyp: «Barnehjemmet har savnet deg lenge! Kom deg ut av familien vår!» – hylte jeg med skjelvende stemme til fetteren min Dima, som jeg elsket høyt som barn, med hans lyse hår og blå øyne. Familien samlet seg ofte rundt festbordet, men Dima var alltid min favoritt. Alt endret seg da han flyttet inn hos oss etter morens død, og begynte å kreve dyre leker og senere stjal fra meg. Sorgen over å miste ham som bror og den bitre sannheten om hans svik følger meg fortsatt – selv nå, når han har blitt en respektabel bestefar og kirkegjenger i en norsk småby.

BITTERHETEN PÅ BUNNEN AV SJELEN «Det er på høy tid du flytter på internat! Kom deg ut av familien vår!

Uncategorized

016

En Hjemløs Gravide Kvinne Redder En Fortapt Jente Uvitende Om At Hun Var En Milliardærarving

Kjære dagbok, I dag våknet jeg til den vanlige lyden av trikkens knirkende metall over Karl Johans gate

Uncategorized

019

POSTFRIMERKEN… – Ilya har forlatt Katja, – mamma sukket tungt. – Hva mener du? – forsto jeg ikke. – Jeg er like forvirret selv. Han var på forretningsreise i en måned. Kom tilbake helt forandret. Sa til Katja: Unnskyld, jeg elsker en annen, – mamma falt i staver, stirret ut i luften. – Sa han virkelig det? Det må være en misforståelse. For en forferdelig fyr, – jeg begynte å bli sint på søsteren Katjas mann. – Sonja ringte meg, sier at mamma er dårlig. Hun ringte legevakten. Viste seg at Katja har fått nevrologiske problemer med svelgingen, – mamma tenkte seg om, blunket fort. – Mamma, ro deg ned. Katja har kanskje vært litt for snill med mannen sin, satt ham nærmest på pidestall. Danser alltid etter hans pipe, og nå må hun betale prisen. Stakkars henne. Jeg håper det med Ilya ikke er noe alvorlig. Han elsker jo Katja og Sonja, – jeg ville ikke tro det jeg hørte. …Ilya og Katja hadde stormende kjærlighet og lidenskap da de møttes. Giftet seg etter to måneder. Datteren Sonja ble født. Alt var rolig, trygt, og så, plutselig… Snøballen ruller… Selvfølgelig dro jeg rett til søsteren min. Det er vanskelig å snakke om såre temaer, særlig med noen så nær. – Katja, hvordan i all verden skjedde dette? Forklarte Ilya seg? Har han blitt gal? – jeg bombarderte henne med spørsmål. – Åh, Nina, jeg er fortsatt i sjokk. Hvor kom denne kvinnen fra? Har hun forhekset ham? Ilya løp til henne som besatt. Ikke til å stanse. Sa: Katja, livet må leves, ikke renne ut. Han pakket tingene sine og dro. Jeg føler meg overkjørt. Forstår ingenting… – Katja gråt ustanselig. – La oss vente litt, Katja. Kanskje han våkner opp og angrer. Alt kan skje, – jeg omfavnet den gråtende søsteren min. …Flyktningen returnerte aldri. Ilya slo seg ned i en ny by. Med ny kone. Ksenia var atten år eldre enn Ilya. Den aldersforskjellen spilte ingen rolle for dem, de var lykkelige sammen. «Sjel har ingen alder,» pleide Ksenia å si. Ilya var blendet av sin nye kone. Hun ble hans ledestjerne. Ksenia hadde et spennende temperament… Hun kunne elske lidenskapelig – eller ikke i det hele tatt. Var vill og fri som vinden. Kunne spre varme ord, men også såre hardt. Ilya forgudet Ksenia. Gang på gang undret han: – Hvor har du vært hele livet mitt, Ksenia… Jeg har lett etter deg i halve livet mitt… …I mellomtiden bestemte Katja seg for å hevne seg på menn generelt. Hun var vakker. Alle snudde seg etter henne, både kvinner og menn. På jobben startet hun et forhold med sjefen. Gjorde ham fortapt. – Katja, gift deg med meg. Jeg skal gjøre deg lykkelig og rik. – Nei takk, Dima, jeg har fått nok… La oss heller reise til sjøen. Vil at Sonja skal få frisk luft, – Katja blinket lurt. – Da drar vi, kjære… Sander var enklere. Hjalp til hjemme, pusset opp leiligheten. Han fridde aldri. Var solid gift… Katja spilte på begge… Det var aldri snakk om kjærlighet. De hjalp henne å holde hodet over vannet, det var alt. Katja savnet Ilya. Så ham i drømmene. Våknet i meningsløse tårer. Minner vekte hjertet. Ilya trakk i henne som en magnet. «Hvordan koble av et menneske fra seg? Hvorfor var jeg ikke bra nok? Jeg var pliktoppfyllende, omtenksom, oppfylte alle hans ønsker. Vi kranglet aldri…» …Årene gikk. Katja levde videre: smilte lurt til Dima, slapp Sander inn og ut av sitt liv etter behov. …Da Sonja var tjue, våget hun å besøke faren. Kjøpte togbillett. Undret på hvordan hun skulle snakke med ’hun som tok pappa’. Kom fram til den nye byen. …Ringte på døren. – Du må være Sonja? – åpnet en spennende kvinne døren. «Mamma er mye vakrere…», tenkte Sonja. – Er du Ksenia? – gjettet Sonja. – Ja, kom inn. Pappa er ikke hjemme, men han kommer snart, – Ksenia fulgte henne inn på kjøkkenet. – Hvordan går det? Hvordan har mamma det? – Ksenia ble hektisk, – Vil du ha te? Kaffe? – Ksenia, kan jeg spørre: Hvordan klarte du å ‘ta’ pappa? Han elsket jo mamma, det vet jeg, – Sonja møtte Ksenia med et direkte blikk. – Sonja, ikke alt i livet kan planlegges. Kjærligheten har ingen forsikring. Noen ganger oppstår en uforutsigbar lidenskap. Ett møte kan snu alt. Universet binder mennesker sammen. Noen ganger skjønner man ikke hvorfor. Da må man bare skifte partner i dansen, så å si. Uforklarlig, – Ksenia satte seg tungt ned. – Men kunne du ikke stått imot? Familieplikten, liksom… – Sonja skjønte ikke Ksenias logikk. Hun stirret hatefullt på kvinnen foran seg. – Det går ikke an, jenta mi, – svarte Ksenia kort. – Takk for ærligheten, – Sonja drakk ikke kaffen. – Sonja, vil du ha et lite råd? En mann er som et frimerke: Jo mer du spytter på det, jo hardere sitter det fast, – Ksenia lo, – Og forresten, med menn må man veksle mellom å være stål og fløyel… Apropos, jeg og faren din har kranglet kraftig. – Takk for rådet. Kan jeg vente her på pappa? – Sonja ble urolig. – Vet ikke, han har bodd på hotell i en uke. Kan gi deg adressen, – Ksenia skrev ned noe på en lapp, – Her, værsågod. Sonja ble nesten glad. Nå kunne hun endelig snakke med faren – bare de to. – Ha det. Takk for kaffen, – Sonja forsvant kjapt. Hun fant hotellet. Banket på døren til faren. Ilya ble glad for å se datteren. Han virket litt flau. – Sonja, jeg tenkte å dra hjem i dag… Du skjønner, vi kranglet… – Pappa, det er deres sak. Jeg ville bare se deg, – Sonja tok forsiktig faren i hånden. – Hvordan har mamma det? – spurte Ilya. – Det går bra, pappa. Vi har vendt oss til livet uten deg, – Sonja sukket. Sonja og faren hadde en rolig kveld på hotellet, en fortrolig samtale, latter og tårer… – Pappa, elsker du virkelig Ksenia di? – spurte Sonja plutselig. – Veldig. Unnskyld, jenta mi, – svarte Ilya bestemt. – Skjønner. Jeg må gå. Skal rekke toget, – sa Sonja. – Kom på besøk, Sonja. Vi er jo familie, – Ilya så ned. – Selvfølgelig… – Sonja forsvant ut. …Etter hjemkomsten bestemte hun seg for å følge Ksenias råd. Ikke elske, ikke bry seg, ikke tro på tomme menn sine ord. Bare blåse i det… …Men tre år etter møtte hun ham – Kirill. Han var helt spesiell. Sendt henne av skjebnen… Sonja skjønte det umiddelbart. Kjente det… Når du møter ‘den rette’, smaker alt annet flatt… Kirill holdt Sonja tett – med hjertet – og slapp aldri. Han rørte ved sjelen hennes. Sonja ble forelsket. Uten vilkår. Med hud og hår…

FRIMERKET Ivar har forlatt Kari, sukket mamma tungt. Hva mener du? jeg skjønte ingenting. Jeg forstår